Kommer alltid tilbake – Christina Erikson

Christina Erikson er en svensk forfatter som debuterte med boken «Morsavet» i 2014, og året etter kom oppfølgeren. «Kommer alltid tilbake» er første bok i krimserien om Elias Svensson. Christina Erikson er gift med forfatteren av «Omgitt av idioter», Thomas Erikson.

Omtale fra forlaget:
Kriminaletterforsker Elias Svensson ved Stockholmspolitiet kjemper mot klokka for å felle en voldteksforbryter og drapsmann. Det er en mistenkt som stadig er i politiets søkelys, men Elias klarer ikke å fremskaffe nok bevis for å få ham fengslet.
Elias vender seg til forfatteren Cornelia Lind for å få hjelp til å forstå forbryterens tankesett. Cornelia har egne, personlige erfaringer med psykopater som kan komme til nytte, men som samtidig kan utsette henne for livsfare.
På samme tid som politiet jakter drapsmannen, tar en annen morder loven i egne hender, for å hevne urett i samfunnet. Elias blir presset fra alle hold til å løse sakene før situasjonen kommer helt ut av kontroll.

 

Spennende ny svensk krim
Jeg har ikke lest noen av de to tidligere bøkene til Christina Erikson, jeg vet faktisk ikke om de er utgitt på norsk heller. Men jeg kommer rimelig sikkert til å følge henne på veien videre med politietterforsker Elias Svensson. Jeg likte godt denne krimboka, vi får tidlig vite hvem politiet mistenker å stå bak de grusomme voldtektene og drapene, så spenningen ligger i om de mistenker rett mann, og om de klarer å fange han. I tillegg har vi denne andre morderen som vaker i bakgrunnen, som ingen egentlig skjønner at eksisterer. Jeg likte godt sammensetningen av den litt trauste politimannen, Elias Svensson, og forfatteren Cornelia Lind, som har nok av spøkelser i skapet til å fylle en hel romanserie selv. Jeg håper Erikson har tenkt at hun skal fortsette å dukke opp i etterforskningene i kommende bøker. «Kommer alltid tilbake» er tenkt som første bok i en krimserie om politiets jakt på psykopater.
Boken har vel ikke et strålende språk, men hvem trenger vel det i en krimbok? Det er, når sant skal sies, et fåtall av krimbøker som utmerker seg med glitrende språk. Men for meg, gjør det ingenting. I en krimbok, så er jeg mest opptatt av spenningen, og drivet i fortellingen. I «Kommer alltid tilbake» er det rikelig med spenning og fremdrift, så sidene flyr avgårde. Litt overrasket over slutten ble jeg, og det er en del løse tråder, som jeg håper Erikson kommer tilbake til i de kommende bøkene. Jeg vil gjerne lese mer. 

Tittel: Kommer alltid tilbake
Orginal tittel: Din venn Forseti
Først utgitt: 2018 (Sverige)
Utgitt i Norge: 2019
Forlag: Goliat
Oversatt av: Kristina Quintano
Sjanger: Krim
Kilde: Lesereksemplar
Format: Innbundet
Antall sider: 393
Terningkast: 5

Reklamer

Galgen – Yrsa Sigurðardóttir

Yrsa Sigurðardóttir er en islandsk forfatter som har skrevet en rekke krimbøker. Noen av disse har litt islandsk mystikk over seg, men i serien om Huldar og Freyja er det god gammeldags krim som gjelder. Jeg har lest og omtalt tre av bøkene hennes tidligere. De omtalene kan du lese her: Løgnen, De Uønskede og DNA.
Galgen er bok nummer fire i serien om Huldar og Freyja, men jeg har kun lest den første av disse tidligere.

.

Omtale fra forlaget:
En ung investor blir funnet død – hengende fra en planke i naturområdet Galgahraun. Når politiet oppdager restene av en papirlapp festet med spiker til brystkassen hans, blir det tydelig at det ikke er snakk om et selvmord.
Politietterforskeren Huldar blir satt på saken og oppsøker den døde mannens luksusleilighet på jakt etter svar. Der er også barnepsykologen Freyja, på oppdrag for å hente en liten gutt. Gutten kan ikke gjøre rede for hvorfor han befinner seg i leiligheten og har tilsynelatende ingen forbindelse til den avdøde – og foreldrene hans er ikke å finne.
Nok en gang blir Freyja og Huldar involvert i samme etterforskning. Deres felles fortid er broket,men de blir nødt til å samarbeide. Hva er sammenhengen mellom drapsofferet, et tidligere ilandskylt kvinnelik og den lille gutten? Og finnes det flere ofte -som ennå kan reddes?

Sigurðardóttir svikter ikke denne gangen heller.
Dette er som nevnt den fjerde boken jeg leser av Yrsa Sigurðardóttir, og igjen liker jeg den veldig godt. Det er noe med hennes beskrivelse av landskapet på Island, de islandske folkene som gjør at jeg liker bøkene til denne forfatteren. Det er god flyt i historien, og den rimer godt når alle trådene skal samles i slutten av boken. Men i en noen avsnitt i slutten av boken, det handler om Freyja, så syns jeg språket er veldig oppramsende, det flyter ikke like lett som det har gjort tidligere i boken. Det virket som hun hadde skrevet ned noen punkter som måtte være med, og ikke fikk helt flyten i det. Dette er selvsagt bare småpirk, for resten av boken var strålende skrevet. Men jeg syns dog det er litt rart at det ikke er gjort noe med i noen av redigeringsjobbene som manuset garantert har vært igjennom.
Jeg kjenner mens jeg leser at jeg tydeligvis har gått glipp av en del godbiter ved å ikke ha lest bok nummer to og tre i serien, så de hullene må jeg nok få fylt før en eventuelt neste bok kommer.
Alt i alt kan jeg virkelig anbefale å lese Galgen. Det er god underholdning fra første til siste side.

Tine og Anita har også skrevet innlegg om Galgen.

Tittel: Galgen
Orginaltittel: Gatið
Først utgitt: 2017
Utgitt i Norge: 2019
Forlag: Kagge
Oversatt av: Barbro E. Lundberg
Sjanger: Krim
Kilde: Lesereksemplar
Format: Innbundet
Antallsider: 384
Terningkast: 5

Knokkelsamleren – Fiona Cummins

Fiona Cummins har tidligere jobbet som jounalist for Daily Mirror, og har vunnet priser for arbeidet sitt. Knokkelsamleren (Rattle) er hennes debut som forfatter.

Omtale fra forlaget:
Knokkelsamleren planlegger godt. Han lever to liv. I det ene er han akkurat som alle andre i nabolaget, men i det andre tar han vare på og utvider slektens makabre museum av skjeletter og menneskebein.
Forfedrenes besettelse har blitt hans, og tiden er kommet da han skal skaffe nye, sjeldne eksemplarer til den unike samlingen. Jakten på unge mennesker med deformerte kroppsdeler er i gang.
De to barna, Jakey Frith og Clara Foyle, har noe til felles. De har begge medfødte skjelettsykdommer, og Knokkelsamleren trenger dem til samlingen sin.
I Londons Blackheath oppstår en intens katt- og mus-lek mellom Knokkelsamleren, Jakeys far og den desperate kriminalbetjenten Etta Fitzroy som etterforsker en serie bortføringer der hun langsomt nærmer seg den nådeløse gjerningsmannen.

I sin krimdebut utforsker Fiona Cummins det mørket som finnes i oss alle, kampen mellom lys og skygge, forsoning og hevn.
Boken gir leseren et glimt inn i tankene til en skremmende psykopat. Det er også en historie om å holde fast ved håpet selv når det ser ut til at alt håp er ute.

Faller ikke helt i smak.
Fiona Cummins skriver en spennende krim, det er ikke det. Men det er noe med denne boken som ikke klarer å fange meg skikkelig. Jeg klarer ikke sette fingeren på akkurat hva det er heller. Jeg har lest andre usannsynlige seriemorder-krim tidligere som jeg har svelget rått. En ting som ikke hjelper på leseropplevelsen, er en del skrivefeil. Skrivefeil som lett skulle vært luket ut i korrekturen. Men det er ikke det alene som gjør at jeg sitter igjen med en litt sånn «meh-følelse» etter at boken er ferdiglest.
Boken er spennende, og jeg vil gjerne lese videre selv om jeg ikke blir oppslukt i historien. Jeg vil jo gjerne få vite hvordan det går med disse stakkars barna som er bortført av Knokkelsamleren. Og jeg får stor sympati for foreldrene til barna, der syns jeg Cummins viser et stort talent på å beskrive sorgen, håpet og fortvilelsen til disse foreldrene. Hun viser oss også hvordan de samme hendelsene får folk til å reagere forskjellig. Min jakt på hva som skjedde med barna ender dessverre i et stort anti klimaks da boken ender i en cliffhanger. Jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å lese neste bok i serien, for selv om denne ikke falt helt i smak, for det er ingen tvil om at Cummins har en historie hun vil fortelle. Og de aller fleste forfatterne jeg har lest tidligere hever seg fra debutboken sin. Så da håper jeg det også gjelder for Cummins.

 

Tittel: Knokkelsamleren
Orginaltittel: Rattle
Førstutgitt: 2017
UtgittiNorge: 2018
Forlag: Goliat Forlag
Oversatt av: Ragnhild Aasland Sekne
Sjanger: Krim
Kilde: Lesereksemplar fra forlaget
Format: Innbundet
Antallsider: 430
Terningkast: 4

Tusen takk til Goliat forlag som har sendt meg lesereksemplar.

Ravnens time – Roar Ræstad

Roar Ræstad er en norsk forfatter og historiker. Han debuterte i 2014 med den første boken om Gabriel Navarseth, Sovende hunder, som han ble nominert til Maurits Hansen-prisen for beste krimdebut. Senere har han også gitt ut Elven. Ravnens time er tredje bok i serien om Gabriel Navarseth, og er min første leseropplevelse med denne forfatteren.

Omtale fra forlaget:
JULI 1943. Det er høysommer i Trondheim da en tysk marineoffiser og hans unge NS-kjæreste blir funnet brutalt drept. Tyskerne er allerede hevntørste etter luftangrepet mot byen to dager tidligere, og nå må noen unngjelde. Statspoliti-betjent Gabriel Navarseth lever farlig der han sjongler etterforskningen mellom norsk politi og Gestapo. Samtidig som han fortsetter sitt arbeid for motstandsbevegelsen, driver norske angivere med sitt dødelige dobbeltspill. Hvem kan man stole på i en slik tid?

Gabriels tidligere flamme dukker opp i byen, og sommervarmen blir nesten uutholdelig.

Dette likte jeg
De av dere som har fulgt bloggen min i det siste, har sikkert fått med dere at jeg er ganske så interessert i krigshistorie, så denne boken var midt i blinken for meg. Dette er riktig nok fiksjon, men jeg syns Ræstad fanger tiden på en autentisk måte, jeg ser for meg Navarseth og de andre i 40-talls klær, der de sykler og spankulerer rundt i Trondheim. Det eneste jeg har å utsette på boken og dens handling er at det er veldig mange personer å holde styr på, så det blir litt forvirrende til tider. Men jeg klarer å henge med likevel. Boken er spennende, tidsriktig og velskrevet. Jeg må nok se å få lest de to første bøkene i serien før det eventuelt kommer en bok nummer fire.
Nå har jeg også bestilt meg Rinnans testamente på biblioteket, for jeg kjenner jeg trenger enda mer kunnskap om hva som skjedde i Trondheim under krigen. Selv om krim er mest underholdning for meg, så liker jeg bøker der jeg blir nysgjerrig på de faktiske hendelsene, og det ble jeg til de grader med denne boken.
Som du skjønner, så anbefaler jeg Ravnens time helhjertet videre til deg som leser bloggen.

Tittel: Ravnens time
Utgitt: 2018
Forlag: Vigmostad & Bjørke
Sjanger: Historisk krim
Kilde: Lesereksemplar
Format: Innbundet
Antallsider: 413
Terningkast: 5

Barnet – Fiona Barton

Fiona Barton er en britisk forfatter og journalist som debuterte med den kritikerroste «Enken». Hun er nå ute med sin andre bok. Jeg leste ikke «Enken» da den kom ut, så «Barnet» er mitt første bekjentskap med denne forfatteren.

Omtale fra forlaget:
Da et gammelt hus rives i et boligområde i London, oppdager en av bygningsarbeiderne et barneskjelett, begravet mange år tidligere. Hendelsen nevnes så vidt i lokalavisen. Men for tre kvinner, som aldri har møtt hverandre, er funnet umulig å ignorere. For en kvinne er det en påminnelse om det aller verste som noen gang har skjedd henne. For den andre kvinnen vekkes en frykt for at hennes mørkeste hemmelighet skal avsløres. Og for den tredje, journalist Kate Waters, er det starten på en jakt etter sannheten. Hvem var barnet? Hva skjedde? Kate finner forbindelser til en forbrytelse som oppskaket byen flere tiår tidligere. Bit for bit avdekkes en spektakulær historie.

Treg start
«Barnet» begynner veldig tregt syns jeg. Det er lite som skjer og mye utenomsnakk. Siden det går så sakte fremover, så bruker jeg også noe tid på å komme skikkelig inn i historien. Men jeg blir nysgjerrig på hva som har skjedd med den stakkars babyen som blir funnet. Så mange år etter at hun døde. Det er min nysgjerrighet som driver meg videre, men litt over halvveis inn i boken skjer det en endring. Historien blir mer levende og sidene flyr forbi i stor fart. Jeg opplever at jeg tenker på boken når jeg ikke har mulighet til å lese, og jeg skyver unna gjøremål for å få tid til å lese ferdig boken. Nå i ettermiddag ble boken ferdiglest, med en løsning på gåten jeg ikke så for meg tidligere i historien.
Fiona Barton skriver godt, selv om jeg syns det blir en del «utenomsnakk» i begynnelsen av boken. Det er en del av privatlivet til journalisten som gjerne kunne blitt luket vekk, da hadde boken blitt mye strammere og og fremdriften i boken hadde vært bedre. Det er den trege starten som gjør at jeg ikke gir denne boken høyere terningkast, men det er absolutt en veldig god historie, med en slutt som kan overraske de aller fleste.

Tine sin blogg har også skrevet om «Barnet».
Tusen takk til forlaget som har sendt meg boka.

 

Tittel: Barnet
Orginal tittel: The Child
Først utgitt: 2017
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt av: Carina Westberg
Kilde: Lesereksemplar
Format: Innbundet
Antall sider: 431
Terningkast: 4

Dette innlegget ble første gang publisert på Debatt1.no  

Liten jente forsvunnet – Erling Greftegreff

Erling Greftegreff er en norsk politimann og forfatter. Han debuterte med boken «Trekkfuglene» i 2016, og er nå ute med bok nummer to i serien om Wilhelm Gran og Mia Klev. Min omtale av «Trekkfuglene» kan leses her.

 

Omtale fra forlaget:
Da lille Susanne forsvinner fra barnehagen blir det slått ful alarm. De eneste vitnene til forsvinningen er to jevnaldrende barn. De beskriver en ukjent mann som ga dem sjokolade. Oppslukt av godteriet, la de ikke merke til at Susanne plutselig ikke var der lenger.
En storstilt leteaksjon settes igang, men ender resultatløst. Saken overlates til etterforskningsavdelingen på Hønefoss politistasjon, med Wilhelm Gran som hovedetterforsker.
Kort tid etter blir en ukjent kvinne funnet drept på en belastet adresse i byen. Under etterforskningen av drapet dukker det opp en forbindelse til Susannes forsvinning som overrasker de erfarne politimennene.
Finnes det et nettverk der ute som systematisk bortfører små barn?

Spenning fra Hønefoss
Jeg likte «Trekkfuglene» veldig godt da den kom i 2016, men jeg ser at Greftegreff har tatt store steg fremover med sin andre krim. Dette er en krim som er godt uttenkt, med mange vrier som jeg ikke så komme da jeg startet på boken. Det er tydelig for meg at Greftegreff vil formidle hvordan politiet jobber, for her får vi høre om jakt på spor som ikke fører frem, i tillegg til de små bitene som får etterforskningen til å gå fremover.
Jeg ser at jeg etterlyser mer kjøtt på beina til flere av karakterene i «Trekkfuglene», men her i andre bok syns jeg karakterene står klarere frem, som f.eks Mia og Frank. Dette er stor forbedring fra den første boken. I tillegg syns jeg det er mer gjennomført, språket er enda bedre enn forrige gang, og jeg har ikke bitt meg merke i særlige korrekturfeil heller. Så dette er bra.
Jeg er enig med de som har kommentert at slutten drar ut litt. Det er mange sider igjen av boken etter at saken er avklart, så her kunne det ha blitt strammet inn en del. Men jeg ser også at forfatteren gjerne vil nøste inn de løse trådene, men kanskje det ikke skulle vært så omstendig?

Alt i alt er dette en helt topp norsk krim, med et spennende og finurlig plott. Jeg gleder meg til neste gang jeg får lese om Wilhelm, Mia og Satan. Jeg lurer på om jeg må stjele det navnet om det skulle bli en hund på meg etterhvert.

Tusen takk til forlaget som sendte meg lesereksemplar av boken.

Tittel: Liten jente forsvunnet
Utgitt: oktober 2018
Forlag: Liv Forlag
Sjanger: Krim
Kilde: Lesereksemplar
Format: Innbundet
Antall sider: 491
Terningkast: 5

 

 

Øyevitnet – Anna Bågstam

Anna Bågstam er en svensk forfatter og jurist. I tillegg til å skrive bøker, jobber hun som jurist i Riksdagen. Hun har tidligere gitt ut boken «Stockholm psycho» i lydbokformat. «Øyevitnet» er hennes debut i bokform og ment som første bok i en krimserie med navnet «MOrdene i Lerviken»

Omtale fra forlaget:
Et fredfullt tettsted med forræderisk natur. Et drap som ryster alle…
Dagen etter at Harriet Vesterberg flytter inn i farens hus, i det idylliske tettstedet Lerviken ved Öresund, blir  en kvinne funnet brutalt drept, med øyelokkene teipet opp, kun et steinkast unna. Plutselig er Lerviken langt fra den idyllen hun husker fra barndommens somre
Med et havarert kjærlighetsforhold bak seg ser Harriet fram til en ny start som etterforsker hos politiet i Skåne.. Men hun forstår raskt at hun ikke er så velkommen på stasjonen som hun hadde ventet, og at ikke alle setter like stor pris på ideene hennes.
Hun bestemmer seg for å gå sin egen vei i etterforskningen, men den leder henne inn på et spor som hun snart desperat angrer på at hun begynte å følge.
Kan morderen være en hun kjenner?

Lettlest spenning
Øyevitnet er en krim i format vi har lest mange ganger før. Ny etterforsker i byen, ikke særlig godt likt av sjefen, så hun går sine egne veier. Vi har lest det før har vi ikke? Men noen ganger så er det helt greit. Alle trenger ikke finne opp kruttet på nytt. Jeg syns boken var både spennende og lettlest. Lenge siden en krimbok har blitt lest i en slik hastighet, så dette var akkurat det jeg trengte nå. Vi følger Harriet som er nyinnflyttet til Lerviken, hennes gamle far bor der, og i tillegg til jobben er Harriet bekymret for faren sin, han har begynt å surre veldig siden sist. Men surrer han egentlig så mye som Harriet tror? Jeg tar meg iblant i å irritere meg litt over Harriet, jeg tror det er meningen man skal like henne bedre enn jeg gjør. Hun setter stadig seg selv og etterforskningen i fare ved å gå egne veier, på tross av at hennes noe mugne og stramme sjef ber henne om noe helt annet. Hvem er det som gjør det den første uka i ny jobb? Jeg vet at jeg ihvertfall ikke hadde gjort det. Men til tross for disse innvendingene liker jeg boken veldig godt. Jeg syns Bågstam skriver med en utrolig god flyt som får sidene til å fly forbi, og det liker jeg godt. Etter en god del bøker i andre sjangere, var det deilig å lese en herlig krim igjen. Saken blir så klart oppklart, men det hang virkelig ikke sammen slik jeg hadde forestilt meg at det gjorde. Og den slutten… jeg bare håper at Anne Bågstam skriver den neste boken fort, for her må jeg bare vite hva som skjer.

Bjørnebok har også skrevet en omtale av Øyevitnet. Den omtalen kan du lese her.

Tusen takk til forlaget som sendte meg lesereksemplaret.

Tittel: Øyevitnet
Orginal tittel: Ögonvittnet
Først utgitt: 2018 i Sverige
Utgitt i Norge: 2. januar 2019
Forlag: Panta Forlag
Oversatt av: Lene Stokseth
Sjanger: Krim
Kilde: Lesereksemplar fra forlaget
Format: Pocket
Antall sider: 406
Terningkast: 5