Svartstilla – Susanne Skogstad

Susanne Skogstad vokste opp i Eid i Nordfjord, men bor nå i Oslo. Hun går på manuslinja på Westerdals. Svartstilla er hennes debutroman.

Omtale fra forlaget:
I SVARTSTILLA har den unge forfattaren valt den gamle kvinna sitt perspektiv for å skrive om kjærleik, einsemd og lengsel etter å høyre til. Gjennom hennar sorg får lesaren innblikk i ei sterk forteljing om den stilla som oppstår når eit liv brått tek slutt.
Skarpt og presist teiknar forfattaren opp eit menneskeliv med all den sårheit og styrke som livet sjølv kan krevje.
Svartstilla er ein liten, men likevel stor roman, som tek opp store spørsmål om kva eit menneskeliv er, kva kjærleiken er verdt, og kva han kostar.

Noe av det såreste jeg har lest.
Boka handler som nevnt om en kvinne som sitter fast i sorgen etter at mannen hun har levd store deler av livet sitt med. Hvordan en ung kvinne, godt under tretti år klarer å skrive så troverdig om en slik fase av livet er meg en stor gåte. Tårene trillet for denne stakkars gamle damen flere ganger. Det var så sårt, og så ekte at det gjorde vondt langt inn i hjerterota. Nydelig, vondt og sårt på en gang. Jeg har aldri lest noe lignende. Og jeg har nesten ikke ord til å beskrive følelsene jeg sitter igjen med etter å ha lest boka.
Dette er en debutroman, tenk å skrive som dette i den aller første boken hun har gitt ut. Fortsetter Susanne Skogstad på denne måten, vil hun bli en stor, norsk forfatter. Jeg gleder meg ihvertfall veldig til å se hva som kommer etter denne sterke debutromanen.
Boken anbefales på det varmeste.

Andre bloggere som har skrevet om Svartstilla: Tine, Beathe, Eli og Elise Cathrin.

Tittel:  Svartstilla
Utgitt: Høsten 2018
Forlag: Gloria Forlag
Sjanger: Roman
Kilde: Biblioteket
Format: Innbundet
Antall sider: 155
Terningkast: 6

Reklamer

Øyevitnet – Anna Bågstam

Anna Bågstam er en svensk forfatter og jurist. I tillegg til å skrive bøker, jobber hun som jurist i Riksdagen. Hun har tidligere gitt ut boken «Stockholm psycho» i lydbokformat. «Øyevitnet» er hennes debut i bokform og ment som første bok i en krimserie med navnet «MOrdene i Lerviken»

Omtale fra forlaget:
Et fredfullt tettsted med forræderisk natur. Et drap som ryster alle…
Dagen etter at Harriet Vesterberg flytter inn i farens hus, i det idylliske tettstedet Lerviken ved Öresund, blir  en kvinne funnet brutalt drept, med øyelokkene teipet opp, kun et steinkast unna. Plutselig er Lerviken langt fra den idyllen hun husker fra barndommens somre
Med et havarert kjærlighetsforhold bak seg ser Harriet fram til en ny start som etterforsker hos politiet i Skåne.. Men hun forstår raskt at hun ikke er så velkommen på stasjonen som hun hadde ventet, og at ikke alle setter like stor pris på ideene hennes.
Hun bestemmer seg for å gå sin egen vei i etterforskningen, men den leder henne inn på et spor som hun snart desperat angrer på at hun begynte å følge.
Kan morderen være en hun kjenner?

Lettlest spenning
Øyevitnet er en krim i format vi har lest mange ganger før. Ny etterforsker i byen, ikke særlig godt likt av sjefen, så hun går sine egne veier. Vi har lest det før har vi ikke? Men noen ganger så er det helt greit. Alle trenger ikke finne opp kruttet på nytt. Jeg syns boken var både spennende og lettlest. Lenge siden en krimbok har blitt lest i en slik hastighet, så dette var akkurat det jeg trengte nå. Vi følger Harriet som er nyinnflyttet til Lerviken, hennes gamle far bor der, og i tillegg til jobben er Harriet bekymret for faren sin, han har begynt å surre veldig siden sist. Men surrer han egentlig så mye som Harriet tror? Jeg tar meg iblant i å irritere meg litt over Harriet, jeg tror det er meningen man skal like henne bedre enn jeg gjør. Hun setter stadig seg selv og etterforskningen i fare ved å gå egne veier, på tross av at hennes noe mugne og stramme sjef ber henne om noe helt annet. Hvem er det som gjør det den første uka i ny jobb? Jeg vet at jeg ihvertfall ikke hadde gjort det. Men til tross for disse innvendingene liker jeg boken veldig godt. Jeg syns Bågstam skriver med en utrolig god flyt som får sidene til å fly forbi, og det liker jeg godt. Etter en god del bøker i andre sjangere, var det deilig å lese en herlig krim igjen. Saken blir så klart oppklart, men det hang virkelig ikke sammen slik jeg hadde forestilt meg at det gjorde. Og den slutten… jeg bare håper at Anne Bågstam skriver den neste boken fort, for her må jeg bare vite hva som skjer.

Bjørnebok har også skrevet en omtale av Øyevitnet. Den omtalen kan du lese her.

Tusen takk til forlaget som sendte meg lesereksemplaret.

Tittel: Øyevitnet
Orginal tittel: Ögonvittnet
Først utgitt: 2018 i Sverige
Utgitt i Norge: 2. januar 2019
Forlag: Panta Forlag
Oversatt av: Lene Stokseth
Sjanger: Krim
Kilde: Lesereksemplar fra forlaget
Format: Pocket
Antall sider: 406
Terningkast: 5

 

Dette har jeg aldri fortalt til noen – Maria Kjos Fonn

Maria Kjos Fonn debuterte med novellesamlingen «Dette har jeg aldri fortalt til noen» i 2014. I helgen leste jeg hennes første roman, «Kinderwhore». Den likte jeg så godt at jeg ønsket å lese det hun tidligere hadde skrevet også. Min omtale av «Kinderwhore» kan du lese her.

 

Omtale fra forlaget:
I disse novellene er ingen helt innenfor. Ingen har funnet sin plass og ingen forstår de sosiale kodene det er vanlig å følge. Her møter vi unge mennesker med mye fortid og lite fremtid, som alltid ødelegger for seg selv – eller andre.


Herlig, mørk novellesamling
For en befrielse å lese om folk som er enda mer skrudd enn det man selv er. Her har vi syv forskjellige noveller der alle hovedpersonene er mer eller mindre utenfor. Maria Kjos Fonn skriver veldig rett frem og ærlig om menneskers mørkeste hemmeligheter. Hun klarer å fange leseren inn i disse relativt korte novellene og får meg som leser til å ønske å lese mer. Jeg håper at Maria Kjos Fonn vil fortsette å skrive mer, både noveller og romaner. Hun har et helt egen evne til å skrive gode historier. Jeg gleder meg ihvertfall til fortsettelsen på denne jentas forfatterskap.

Som vanlig syns jeg det er vanskelig å skrive en  skikkelig omtale om en novellesamling. Men det jeg kan si, er at jeg likte denne veldig godt, og vil anbefale denne videre.

Tittel: Dette har jeg aldri fortalt til noen
Utgitt: 2014
Forlag: Aschehoug
Sjanger: Noveller
Kilde: Biblioteket
Antall sider: 136
Terningkast: 5

Jakta på støvelen elgen stjal – Ole Halvor Fossum

Ole Halvor Fossum er en musiker og nå forfatter fra Båstad. Han debuterer med en barne- og humorbok som er selvpublisert. Boka er illustrert av Jan Ivar Pettersen.

Baksidetekst:
Jakta på støvelen er historien om jentene Henriette, Anne-Berith og Ragnhild. På en lekedag i skogen går alt som kan gå galt, galt, nesten. På et merkelig vis klarer en klønete elg å stjele favorittgummistøvelen til Henriette, og dette gjør sitt til at jentene gjør ALT for å finne den igjen og ta den tilbake. De planlegger, fabrikkerer og synger seg gjennom dagene før de slår til mot dyrene i skogen! Dyrene i skogen synes ikke det er noe fint med besøket de får. Det blir veldig skummelt og (hvis du lover å ikke si det til noen, hysj!) så blir det faktisk farlig også.
«Jakta på støvelen» tar uante vendinger hele tiden, og du bør følge med underveis på hver eneste ting som skjer! Hvem er Helge-Ken? Hva gjør ekornet Kønnkønni fra Barkmark helt nede i Villbåstad, og hvorfor er nesten alle dyr og mennesker her så glad i synging og show?

 

Morsomt konsept
Først av alt må jeg si at jeg syns dette er et veldig morsomt prosjekt. Det er utgitt CD med musikk til boken samtidig, og musikken er også å finne på Spotify. Jeg skal ikke vurdere musikken, da det er langt utenfor mitt kunnskapsområde, men her kommer litt om hva jeg tenker om boka.
Det er ingen tvil om at Ole Halvor Fossum har mye han vil fortelle. Det er stor fortellerglede og morsomme krumspring gjennom hele historien. Men med tanke på at dette egentlig er en barnebok, så tenker jeg at språket kunne vært forenklet og strammet mye mer inn. Man kan få til mye humor og gode historier med færre ord. Det er mye som egentlig ikke er vesentlig for historien som kanskje kunne vært luket bort. En del av setningene er lange og kronglete bygget opp, noe som gjør at det, også for meg som erfaren leser er litt tungt å lese. Med det sagt, så syns jeg det er morsomt å lese en bok der forfatteren har så mye fantasi og eventyrlyst. Jeg håper det kommer flere bøker fra Ole Halvor, men at han da kanskje kan få litt mer hjelp med bearbeiding av teksten. Men til å være et lokalt prosjekt, uten redaksjonell hjelp, så er dette ganske så bra levert.

Tittel: Jakta på støvelen elgen stjal
Utgitt: November 2018
Forlag: Selvpublisert
Sjanger: Barn/Humor
Kilde: Lesereksemplar fra forfatteren
Format: Innbundet
Antall sider: 155 (inkludert tekst til alle sangene)
Terningkast: 4

Krokodillevokteren – Katrine Engberg

Katrine Engberg er en dansk forfatter som debuterte som forfatter i 2006. I 2016 debuterte hun i krimsjangeren med Krokodillevogteren i Danmark. I fjor kom boken på norsk, jeg har nå lest pocket utgaven.

 

Forlagets omtale:
En tidlig morgen i en liten bygård i København finner pensjonisten Gregers Hermansen det blodige liket av en unge kvinne. I kvinnens ansikt er det laget et mønster. Hva betyr det? Er det en siste hilsen fra morderen?
Politibetjentene Jeppe Kørner og Anette Werner fra Københavns politi får ansvaret for etterforskningen av saken. Underveis avdekker de en forbindelse mellom drapsofferet og husverten, Esther de Laurenti. Morderen har fått tilgang til det uferdige krimmanuset til Laurenti og etterligner historien.
Da det skjer et nytt mord, kjemper Jeppe og Anette mot tiden for å oppklare fortiden og hemmelighetene til begge kvinnene som av ukjent årsak har vært skjult i så mange år. Bevisene tyder på at både Esther og ofrene er brikker i en gal morders hevngjerrige spill. Hvem er denne personen som står bak og hvorfor skjer disse forbrytelsene?

 

Sterk debut

Katrine Engberg har med sin Krokodillevokteren skrevet en klassisk krim med et ganske uorginalt plott. Men det skal litt å komme opp med noe orginalt i krimverdenen. Det meste er tenkt på, og skrevet om fra før. Men det er ikke slik at man må finne opp kruttet på nytt for å skrive en god krim.
Vi følger to politietterforskere og deres kollegaer i Københavnspolitiet. Den ene av dem med et lykkelig ekteskap, mens den andre har nettopp kommet tilbake på jobb etter et psykisk sammenbrudd etter at partneren var utro og deretter flyttet ut. Interessante karakterer begge to syns jeg. Men den mest interessante karakteren i denne boken er uten tvil den ensomme, lett alkoholiserte gamle damen som eier huset der det første drapet ble begått og som også står bak manuskripet morderen har latt seg inspirere av. Jeg håper at vi får høre mer om Esther de Laurenti i bøkene som kommer, for en slik karakter kan man jo ikke vrake etter bare en bok.
Politiet etterforsker da disse mordene, og går i flere ulike retninger før de finner den skyldige.  Så slikt sett er det ikke noe nytt under solen, men jeg har absolutt ikke på følelsen av at jeg har lest boken før, så om du liker en klassisk krim så vil du nok også like denne.
Jeg syns Engberg skriver godt og historien flyter på bra, men jeg tenker at boken med fordel kunne ha blitt strammet inn enda litt til slik at det ikke blir så mye utenom snakk og fått mer driv i spenningen. Litt lite spenning er det, men det tar seg opp mot slutten.

Andre bloggere om Krokodillevokteren: Artemisias verden og StrikkeSiri

 

Tittel: Krokodillevokteren
Orginaltittel: Krokodillevogteren
Først utgitt: 2016 i Danmark
Utgitt i Norge: 2017 (Min pocketutgave er fra 2018)
Forlag: Goliat Forlag
Oversatt av: Ragnhild Aasland Sekne
Sjanger: Krim
Kilde: Lesereksemplar
Format: Pocket
Antall sider: 451
Terningkast: 4+

 

 

Den forbudte elven – Chigozie Obioma

Chigozie Obioma er en nigeriansk forfatter som er bosatt i USA. Der underviser han i litteratur ved University of Nebraska. Den forbudte elven er hans debut som forfatter, og han har mottatt en rekke priser og utmerkelser for sin debutroman.

Forlagets omtale:
Nigeria i 1990-årene. Fire brødre i den lille byen Akure benytter farens fravær til å dra på fisketur i en elv de har forbud mot å nærme seg. En dag støter de på Abulu, en galning som er beryktet for sine spådomskunster. Guttene terger ham, like vågale som de er skremte, men han kommer mot dem som en gammeltestamentlig profet og forkynner at den eldste, Ikenna, vil bli drept av en av sine brødre.
Denne spådommen utløser en nesten mytisk hendelsesrekke som skal forfølge guttene og gradvis tære på de skjøre familiebåndene. Moren blir lagt inn på sykehus, og faren – familieoverhodet som har båret på ambiøse drømmer om at guttene skulle bli lege, advokat, ingeniør og flyver – må erkjenne at han ikke kan beskytte dem. Og hvis den gale spåmannen har rett, hvilken av brødrene vil bli Ikennas morder?
Den forbudte elven er en medrivende roman om familie, oppvekst og søskenkjærlighet, om overmot og de ubønnhørlige konsekvensene av brutt tillit og forspilte muligheter. Det er også en mektig allegorisk beretning om det nigerianske lederskapets bristende evner til å redde landet. Men romanen er først og fremst stor skrivekunst.
Og Chigozie Obioma fremstår som en av de mest spennende nye stemmene i moderne afrikansk litteratur.

 

Interessant om nigeriansk overtro, kultur og skikker.

Det er ikke mye afrikansk litteratur jeg har lest, men etter at jeg begynte på mitt Les Verden prosjekt så har jeg vært innom noen land i den afrikanske verdensdelen. Nigeria som Chigozie Obioma er fra hadde jeg faktisk vært innom, men jeg har fått med meg begeistringen for Den forbudte elven, så jeg ville lese den selv også.
Det har vært litt tungt for meg i det siste, har slitt litt med både konsentrasjonen og motivasjonen for lesingen, så da har det gått smått fremover. Jeg har lest litt nå og da, men selv om det har gått smått, så har det aldri vært noe tema for meg å legge vekk Den forbudte elven. Til det har den vært altfor spennende og interessant.
Boken blir fortalt fra synspunktet til Ben, den yngste av fire tette brødre. De har i tillegg to yngre søsken som er ganske mye yngre enn dem.
Etter spådommen til Abulu er det interessant å lese om hendelsene som skjer deretter. Kan Abulu se inn i fremtiden?
Obioma gir oss lesere et innblikk i både nigeriansk kultur, skikker og den politiske situasjonen i landet på 80- og 90-tallet. Selv om man har fått med seg en del via både nyheter og historiebøkene så er det helt annerledes å lese om det fra en som er vokst opp i denne delen av verden.

 

Anbefales til de som både ønsker seg en god roman og som gjerne utvider horisonten når det kommer til litteratur.

Tusen takk til Font Forlag som sendte meg boka.

 

Andre som har blogget om Den forbudte elven: Bjørnebok, Tones bokmerke og Rose-Marie

 

Tittel: Den forbudte elven
Orginal tittel: The Fishermen
Først utgitt: 2015
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Font
Oversatt av: Tone Formo
Sjanger: Roman
Kilde: Lesereksemplar
Format: Innbundet
Antall sider: 298
Terningkast: 5

 

Lokkedue – Flynn Berry

Flynn Berry er en amerikansk forfatter som debuterte med Under the Harrow (Lokkedue) i 2016. Nå er boken oversatt og utgitt på norsk. Berry fikk Edgar Award for beste debut i 2017.

 

Omtale fra forlaget:
Da Nora kommer med toget fra London for å besøke søsteren i en liten landsby nær Oxford, venter hun å bli møtt på stasjonen. Men der er det ingen, og Nora rusler opp til søsterens hus mens hun gleder seg til helgen. Men synet som møter henne der, er grusomt. Søsterens hund er hengt i trappeløpet, og Rachel selv er blitt offer for et brutalt mord.
Sjokket og sorgen gjør det umulig for Nora å vende tilbake til et normalt liv. Etter å ha vært utsatt for et overfall uten å bli trodd, har hun ingen tillit til politiet. Derfor bestemmer hun seg for selv å finne søsterens drapsmann. Hjemsøkt av mordet og hemmelighetskremmeriet rundt det, er hun både fortvilt og i fare. Og ettersom hun finner ut stadig mer om den søsteren hun trodde hun visste alt om, settes hennes egen identitet i spill.
Lokkedue er en mørk psykologisk thriller der det sterke båndet mellom to søstre er katalysatoren som lar smertefulle og mektige hendelser fra fortiden komme til overflaten.
Det er også en usedvanlig god debut.


Ikke veldig bra
Her er det mye som skurrer. For det første er det skrivefeil i baksideteksten, en bagatell kanskje, men det skal ikke være slik. I tillegg er det en annen feil med teksten på baksiden. Det er ikke Nora, men Rachel som ble overfalt som tenåring, men at det også har preget søsteren er selvsagt. Men slike feil irriterer meg veldig. Om dette er det norske eller det amerikanske forlaget sin feil aner jeg ikke, og det spiller egentlig ikke noen rolle for meg hvem som har gjort feilen, eller om det er en dårlig oversettelse som gjør det.
Boken i seg er altfor tam, spenningen tar seg aldri opp ettersom jeg leser heller. Jeg slet med å finne motivasjon til å lese ferdig boken, og det sier egentlig sitt.
Jeg får aldri noen sympati med Nora som er hovedpersonen i denne thrilleren. Hun er mer irriterende enn noe annet. Fremgangen var seig og hvordan denne boken kan ha fått pris for beste debut er for meg uforståelig. Men igjen, kan det være at noe forsvinner i oversettelsen?

Jeg ville ikke brukt tiden min til å lese denne boken. (Det har jo forsåvidt jeg gjort, men jeg kan ikke råde noen andre til å gjøre det samme.)

Tittel: Lokkedue
Orginal tittel: Under the Harrow
Først utgitt: 2016
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt av: Stian Omland
Sjanger: Thriller
Kilde: Lesereksemplar
Format: Innbundet
Antall sider: 280
Terningkast: 2