Nada – Hanna Stoltenberg

Hanna Stoltenberg er en norsk journalist og forfatter. Hun har tidligere jobbet som frilansjournalist for blant andre Aftenposten og Morgenbladet. «Nada» er hennes debut som forfatter.

Omtale fra forlaget:
Hele livet har Karin flyktet fra alt og alle som vil eie henne. Hun har en jobb hun aldri har drømt om, en datter hun sjelden kontakter og hun omgås stort sett bare menn hun treffer på nettet. Men da datterens ekteskap står i fare for å gå i oppløsning, blir hun tvunget ut i en verden som krever noe av henne.
«Nada» er en roman om introspeksjon og selvbedrag, meditasjonsleirer og personlige shoppere. Det handler om å lengte etter renhet i en kaotisk verden – og om hvor fremmed den historien vi forteller om oss selv, kan virke for andre.

God debut
Jeg hadde ingen forventninger eller forhåpninger til «Nada» da jeg begynte å lese boken. Men nå som jeg skal skrive en omtale av boken selv, ser jeg at boken har fått strålende anmeldelser. Og jeg er til dels enig med anmelderne. Dette er en god debut, jeg vil nok kanskje ikke kalle den fantastisk, men den er godt skrevet. Språket flyter fint, det er noen fine formuleringer og relasjonen mellom Karin og datteren Helene. Det jeg gjerne skulle sett mer av, er en dypere beskrivelse av dette forholdet. Litt mer konfrontasjon, men igjen, den manglende konfrontasjonen er vel ganske beskrivende av mor/datter forholdet. Noe av det som ødelegger boken og historien litt for meg, er slutten. Den er veldig passiv. Så dette trekker dessverre ned en del etter min mening. Men alt i alt er dette en bra debutroman, og det skal bli spennende å følge Stoltenberg videre i forfatterkarrieren.

Tittel: Nada
Utgitt: 2019
Forlag: Gyldendal
Sjanger: Roman
Kilde: Lånt på biblioteket
Format: Innbundet
Terningkast: 4

Reklamer

Sovende hunder – Roar Ræstad

Roar Ræstad er en norsk forfatter som debuterte i 2014 med nettopp «Sovende hunder». Det er den første boken i serien om Gabriel Navarseth, som er politietterforsker i Trondheimspolitiet under andre verdenskrig. Etter Sovende hunder har han kommet med to bøker til, der jeg har lest den siste, «Ravnens time«.

Omtale fra forlaget:
Trondheim 1942: En rutinemessig forsvinningssak får store konsekvenser for den allerede hardt pressede politibetjent Gabriel Navarseth. Han snakker flytende tysk og er Trondheimpolitiets bindeledd til det tyske sikkerhetspolitiet. Gabriel er av den grunn uglesett av flere av sine kolleger på kammeret, men han havner også i søkelyset til det forhatte norske Statspolitiet. Gabriels tvil, og kamp med egen samvittighet, går ut over ekteskapet, og han føler seg tiltrukket av Anna Rohne, konen til en tysk SS-offiser.

Litt lite driv.
Jeg likte den tredje boken i serien veldig bra, så bra at jeg ønsket å lese to første bøkene også. Nå var tiden inne, og jeg liker fortsatt det jeg leser. Men det blir en god del dødtid, mange perioder med lite fremdrift i saken og få spenningstopper. Til tross for at det er litt lite spennende for min smak, så liker jeg også mellompartiene der lite skjer. Jeg får stort innblikk i hvordan det var å jobbe som politi under krigens dager, og hverdagslivet til befolkningen generelt. Det er tydelig for meg at Ræstad kan sin historie og klarer å formidle det på en utmerket måte. Så håper jeg da at det er hakket mer driv og spenning i bok nummer to som skal leses snart.

Artemisisas verden og Reading Randi har også blogget om denne boken.

 

Tittel: Sovende hunder
Utgitt: 2014
Forlag: Vigmostad & Bjørke
Sjanger: Historisk krim
Kilde: Biblioteket
Format: Innbundet
Antallsider: 420
Terningkast: 4

Noe tapt og noe vunnet – Tara Westover

Tara Westover har skrevet en selvbiografi om hvordan det var å vokse opp i en dysfunksjonell familie, uten skolegang og med en stor skepsis til alt av offentlige myndigheter.

 

Omtale fra forlaget:
Tara er sytten år gammel første gang hun setter sine ben i et klasserom. Hun vokser opp i fjellene i Idaho med foreldre som forbereder seg på dommedag: De bunkrer opp med mat, sover med fluktveske i senga og er motstandere av sykehus og leger. Som ungdom begynner Tara å utdanne seg selv og klarer opptaksprøven til universitetet. Suget etter å vite mer, forstå mer, bringer henne til Harvard og Cambridge. Først da begynner hun å spørre seg om hun har reist for langt. Om det fortsatt finnes en vei hjem.

Velskrevet og skremmende om en oppvekst utenom det vanlige.
Denne historien gjorde sterkt inntrykk på meg, hvordan det er mulig å lande på beina etter en slik oppvekst, viser hvor sterkt et menneske kan være. Det er ikke bare mangel på skolegang som preger oppveksten til Tara og søsknene hennes. Det er også livsfarlig arbeid på farens skraptomt, mishandling og undertrykking. Jeg er mektig imponert over at man klarer å bryte ut av noe slikt.
Boken er velskrevet, og sår uten å bli sentimental. Og den beskriver den uvanlige oppveksten hennes etter hukommelsen. Noe har blitt justert etter samtale med noen av brødrene hennes. Disse avsnittene er markert med fotnoter, så historien hennes virker svært troverdig. For oss som lever og tar del i samfunnet rundt oss er det helt utrolig at noe slik kan forekomme, men jeg tror vel heller ikke at dette kunne skjedd her hjemme i Norge.

Uansett vil jeg gjerne anbefale denne boken videre, det er en sterk historie som man ikke klarer å glemme.

Andre bloggere som har skrevet om boken: Lilla sjel, Heartart og Beathes bibliotek

 

Tittel: Noe tapt og noe vunnet
Orginal tittel: Educated
Først utgitt: 2018 (USA)
Utgitt i Norge: 2019
Forlag: Gyldendal
Oversatt av: Hilde Stubhaug
Sjanger: Selvbiografi
Kilde: Biblioteket
Format: Innbundet
Antallsider: 372
Terningkast: 5

Knokkelsamleren – Fiona Cummins

Fiona Cummins har tidligere jobbet som jounalist for Daily Mirror, og har vunnet priser for arbeidet sitt. Knokkelsamleren (Rattle) er hennes debut som forfatter.

Omtale fra forlaget:
Knokkelsamleren planlegger godt. Han lever to liv. I det ene er han akkurat som alle andre i nabolaget, men i det andre tar han vare på og utvider slektens makabre museum av skjeletter og menneskebein.
Forfedrenes besettelse har blitt hans, og tiden er kommet da han skal skaffe nye, sjeldne eksemplarer til den unike samlingen. Jakten på unge mennesker med deformerte kroppsdeler er i gang.
De to barna, Jakey Frith og Clara Foyle, har noe til felles. De har begge medfødte skjelettsykdommer, og Knokkelsamleren trenger dem til samlingen sin.
I Londons Blackheath oppstår en intens katt- og mus-lek mellom Knokkelsamleren, Jakeys far og den desperate kriminalbetjenten Etta Fitzroy som etterforsker en serie bortføringer der hun langsomt nærmer seg den nådeløse gjerningsmannen.

I sin krimdebut utforsker Fiona Cummins det mørket som finnes i oss alle, kampen mellom lys og skygge, forsoning og hevn.
Boken gir leseren et glimt inn i tankene til en skremmende psykopat. Det er også en historie om å holde fast ved håpet selv når det ser ut til at alt håp er ute.

Faller ikke helt i smak.
Fiona Cummins skriver en spennende krim, det er ikke det. Men det er noe med denne boken som ikke klarer å fange meg skikkelig. Jeg klarer ikke sette fingeren på akkurat hva det er heller. Jeg har lest andre usannsynlige seriemorder-krim tidligere som jeg har svelget rått. En ting som ikke hjelper på leseropplevelsen, er en del skrivefeil. Skrivefeil som lett skulle vært luket ut i korrekturen. Men det er ikke det alene som gjør at jeg sitter igjen med en litt sånn «meh-følelse» etter at boken er ferdiglest.
Boken er spennende, og jeg vil gjerne lese videre selv om jeg ikke blir oppslukt i historien. Jeg vil jo gjerne få vite hvordan det går med disse stakkars barna som er bortført av Knokkelsamleren. Og jeg får stor sympati for foreldrene til barna, der syns jeg Cummins viser et stort talent på å beskrive sorgen, håpet og fortvilelsen til disse foreldrene. Hun viser oss også hvordan de samme hendelsene får folk til å reagere forskjellig. Min jakt på hva som skjedde med barna ender dessverre i et stort anti klimaks da boken ender i en cliffhanger. Jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å lese neste bok i serien, for selv om denne ikke falt helt i smak, for det er ingen tvil om at Cummins har en historie hun vil fortelle. Og de aller fleste forfatterne jeg har lest tidligere hever seg fra debutboken sin. Så da håper jeg det også gjelder for Cummins.

 

Tittel: Knokkelsamleren
Orginaltittel: Rattle
Førstutgitt: 2017
UtgittiNorge: 2018
Forlag: Goliat Forlag
Oversatt av: Ragnhild Aasland Sekne
Sjanger: Krim
Kilde: Lesereksemplar fra forlaget
Format: Innbundet
Antallsider: 430
Terningkast: 4

Tusen takk til Goliat forlag som har sendt meg lesereksemplar.

Svartstilla – Susanne Skogstad

Susanne Skogstad vokste opp i Eid i Nordfjord, men bor nå i Oslo. Hun går på manuslinja på Westerdals. Svartstilla er hennes debutroman.

Omtale fra forlaget:
I SVARTSTILLA har den unge forfattaren valt den gamle kvinna sitt perspektiv for å skrive om kjærleik, einsemd og lengsel etter å høyre til. Gjennom hennar sorg får lesaren innblikk i ei sterk forteljing om den stilla som oppstår når eit liv brått tek slutt.
Skarpt og presist teiknar forfattaren opp eit menneskeliv med all den sårheit og styrke som livet sjølv kan krevje.
Svartstilla er ein liten, men likevel stor roman, som tek opp store spørsmål om kva eit menneskeliv er, kva kjærleiken er verdt, og kva han kostar.

Noe av det såreste jeg har lest.
Boka handler som nevnt om en kvinne som sitter fast i sorgen etter at mannen hun har levd store deler av livet sitt med. Hvordan en ung kvinne, godt under tretti år klarer å skrive så troverdig om en slik fase av livet er meg en stor gåte. Tårene trillet for denne stakkars gamle damen flere ganger. Det var så sårt, og så ekte at det gjorde vondt langt inn i hjerterota. Nydelig, vondt og sårt på en gang. Jeg har aldri lest noe lignende. Og jeg har nesten ikke ord til å beskrive følelsene jeg sitter igjen med etter å ha lest boka.
Dette er en debutroman, tenk å skrive som dette i den aller første boken hun har gitt ut. Fortsetter Susanne Skogstad på denne måten, vil hun bli en stor, norsk forfatter. Jeg gleder meg ihvertfall veldig til å se hva som kommer etter denne sterke debutromanen.
Boken anbefales på det varmeste.

Andre bloggere som har skrevet om Svartstilla: Tine, Beathe, Eli og Elise Cathrin.

Tittel:  Svartstilla
Utgitt: Høsten 2018
Forlag: Gloria Forlag
Sjanger: Roman
Kilde: Biblioteket
Format: Innbundet
Antall sider: 155
Terningkast: 6

Øyevitnet – Anna Bågstam

Anna Bågstam er en svensk forfatter og jurist. I tillegg til å skrive bøker, jobber hun som jurist i Riksdagen. Hun har tidligere gitt ut boken «Stockholm psycho» i lydbokformat. «Øyevitnet» er hennes debut i bokform og ment som første bok i en krimserie med navnet «MOrdene i Lerviken»

Omtale fra forlaget:
Et fredfullt tettsted med forræderisk natur. Et drap som ryster alle…
Dagen etter at Harriet Vesterberg flytter inn i farens hus, i det idylliske tettstedet Lerviken ved Öresund, blir  en kvinne funnet brutalt drept, med øyelokkene teipet opp, kun et steinkast unna. Plutselig er Lerviken langt fra den idyllen hun husker fra barndommens somre
Med et havarert kjærlighetsforhold bak seg ser Harriet fram til en ny start som etterforsker hos politiet i Skåne.. Men hun forstår raskt at hun ikke er så velkommen på stasjonen som hun hadde ventet, og at ikke alle setter like stor pris på ideene hennes.
Hun bestemmer seg for å gå sin egen vei i etterforskningen, men den leder henne inn på et spor som hun snart desperat angrer på at hun begynte å følge.
Kan morderen være en hun kjenner?

Lettlest spenning
Øyevitnet er en krim i format vi har lest mange ganger før. Ny etterforsker i byen, ikke særlig godt likt av sjefen, så hun går sine egne veier. Vi har lest det før har vi ikke? Men noen ganger så er det helt greit. Alle trenger ikke finne opp kruttet på nytt. Jeg syns boken var både spennende og lettlest. Lenge siden en krimbok har blitt lest i en slik hastighet, så dette var akkurat det jeg trengte nå. Vi følger Harriet som er nyinnflyttet til Lerviken, hennes gamle far bor der, og i tillegg til jobben er Harriet bekymret for faren sin, han har begynt å surre veldig siden sist. Men surrer han egentlig så mye som Harriet tror? Jeg tar meg iblant i å irritere meg litt over Harriet, jeg tror det er meningen man skal like henne bedre enn jeg gjør. Hun setter stadig seg selv og etterforskningen i fare ved å gå egne veier, på tross av at hennes noe mugne og stramme sjef ber henne om noe helt annet. Hvem er det som gjør det den første uka i ny jobb? Jeg vet at jeg ihvertfall ikke hadde gjort det. Men til tross for disse innvendingene liker jeg boken veldig godt. Jeg syns Bågstam skriver med en utrolig god flyt som får sidene til å fly forbi, og det liker jeg godt. Etter en god del bøker i andre sjangere, var det deilig å lese en herlig krim igjen. Saken blir så klart oppklart, men det hang virkelig ikke sammen slik jeg hadde forestilt meg at det gjorde. Og den slutten… jeg bare håper at Anne Bågstam skriver den neste boken fort, for her må jeg bare vite hva som skjer.

Bjørnebok har også skrevet en omtale av Øyevitnet. Den omtalen kan du lese her.

Tusen takk til forlaget som sendte meg lesereksemplaret.

Tittel: Øyevitnet
Orginal tittel: Ögonvittnet
Først utgitt: 2018 i Sverige
Utgitt i Norge: 2. januar 2019
Forlag: Panta Forlag
Oversatt av: Lene Stokseth
Sjanger: Krim
Kilde: Lesereksemplar fra forlaget
Format: Pocket
Antall sider: 406
Terningkast: 5

 

Dette har jeg aldri fortalt til noen – Maria Kjos Fonn

Maria Kjos Fonn debuterte med novellesamlingen «Dette har jeg aldri fortalt til noen» i 2014. I helgen leste jeg hennes første roman, «Kinderwhore». Den likte jeg så godt at jeg ønsket å lese det hun tidligere hadde skrevet også. Min omtale av «Kinderwhore» kan du lese her.

 

Omtale fra forlaget:
I disse novellene er ingen helt innenfor. Ingen har funnet sin plass og ingen forstår de sosiale kodene det er vanlig å følge. Her møter vi unge mennesker med mye fortid og lite fremtid, som alltid ødelegger for seg selv – eller andre.


Herlig, mørk novellesamling
For en befrielse å lese om folk som er enda mer skrudd enn det man selv er. Her har vi syv forskjellige noveller der alle hovedpersonene er mer eller mindre utenfor. Maria Kjos Fonn skriver veldig rett frem og ærlig om menneskers mørkeste hemmeligheter. Hun klarer å fange leseren inn i disse relativt korte novellene og får meg som leser til å ønske å lese mer. Jeg håper at Maria Kjos Fonn vil fortsette å skrive mer, både noveller og romaner. Hun har et helt egen evne til å skrive gode historier. Jeg gleder meg ihvertfall til fortsettelsen på denne jentas forfatterskap.

Som vanlig syns jeg det er vanskelig å skrive en  skikkelig omtale om en novellesamling. Men det jeg kan si, er at jeg likte denne veldig godt, og vil anbefale denne videre.

Tittel: Dette har jeg aldri fortalt til noen
Utgitt: 2014
Forlag: Aschehoug
Sjanger: Noveller
Kilde: Biblioteket
Antall sider: 136
Terningkast: 5