Skjult agenda av Emelie Schepp

Emelie Schepp er en svensk forfatter som kom med sin første krim, Merket for livet, på eget forlag. Siden den gang er bøkene hennes gitt ut i en rekke land. Skjult agenda, er hennes tredje bok om statsadvokaten Jana Berzelius. Jeg har lest begge de foregående bøkene, dog i feil rekkefølge. De omtalene kan du lese her: Merket for livet og Hvite spor. Det anbefales å lese disse i rekkefølge, men det går også å lese de enkeltvis. Som nevnt, så begynte jeg på bok nummer to.

 

Sammendrag:
Philip jobber som ambulansesykepleier og han og partneren hans blir kalt ut på et oppdrag. Vel fremme på adressen finner de en kvinne som er stripset fast i en stol, og hendene mangler. Philip og partneren hans jobber hardt for å redde livet hennes, men blodtapet er stort. Like etter blir nok et offer funnet, også stripset fast. Det hele virker helt absurd. Philip sliter fra før, men nå etter disse hendelsene sliter han enda mer. Han stenger kona ute og vil ikke snakke om det som har skjedd. Han har funnet ut at han kjente til begge ofrene og nå begynner han å bli redd.

Statsadvokat Jana Berzelius kobles på saken sammen med politiet. De ser også et mønster ganske raskt. Men hvem er det som står bak disse skremmende drapene? De jobber mot klokka, de er redd de bare har sett begynnelsen. Mens Jana jobber med saken, sliter hun med spøkelser fra fortiden. Danilo har nemlig rømt fra sykehuset, og han gjør det som trengs for å holde seg i skjul.

 

Herlig svensk krim
Det skal ikke stikkes under en stol at jeg har vært veldig begeistret for Emelie Schepps tidligere bøker. Jeg syns Jana Berzelius er en interessant karakter, det samme med Henrik og Mia som jobber som etterforskere i politiet. I det hele tatt syns jeg persongalleriet Schepp har skap er veldig bra. Det er en gjeng normale mennesker med normale liv ved siden av politijobben. Ja bortsett fra Berzelius selv da. Hun har jo hatt en meget spesiell barndom og hun er enda ikke i mål med å finne ut hele sannheten om hvem hun er og hva hun har vært med på. Nettopp den gåten får lite plass i denne boken, men det er greit nok. Det er nok av andre ting som skjer.
Jeg syns Schepp skriver godt, det er god flyt og dialogene føles veldig naturlige.  Det eneste jeg kan sette fingeren på er at jeg plukket drapsmannen litt tidlig. Tror ikke det var så mye som avslørte vedkommede egentlig, men jeg hadde lenge følelsen av at det kunne være den personen. Det hadde vært morsomt å høre om de som leser bloggen min og leser boken om de også gjettet rett tidlig. Så legg gjerne igjen en kommentar her eller på facebook. Men ikke skriv hvem da. Det er ikke så morsomt for andre om hele gåten er løst på forhånd.

Jeg likte boken veldig godt, så den anbefales, som de andre, på det varmeste. God lesing!

 

 

Orginaltittel: Prio Ett
Norsk forlag: Gyldendal
Sjanger: Krim
Først utgitt: Sverige 2016
Utgitt i Norge: Juli 2017
Kilde: Kjøpt
Format: Pocket
Antall sider: 378
Terningkast: 5

En sang for de døde av Stuart MacBride

Stuart MacBride er en skotsk forfatter. Han ble født i Dunbarton og bor i dag i nordøstre Skottland sammen med sin kone. En sang for de døde er den andre boken i serien om Ash Henderson. Den første ble utgitt på norsk i 2015. En sang for de døde er mitt første bekjentskap med denne forfatteren.

Forlagets omtale:
Det har gått åtte år siden en brutal drapsmann skremte opp hele befolkningen i Oldcastle. Fire kvinner ble kidnappet, lemlestet og etterlatt for å dø – alle med magene oppskåret og sydd igjen med plastdokker inni. Senere, uten noen forklaring, stoppet drapene brått.

Kriminaletterforsker Ash Henderson ledet etterforskningen den gangen. I løpet av årene som har gått, har familien hans blitt splittet, karrieren har falt i grus og en av  byens mest hensynsløse forbrytere har sørget for at han trolig må tilbringe resten av livet i fengsel, Men da enda en kvinne blir funnet med en fokke i magen får Ash endelig en sjanse til å bli fri igjen. En sjanse til å ta hevn.

Helt orginal krim
Jeg syns det er ganske vanskelig å komme inn i denne boka. Dialogene er rotete og det er mange karakterer å holde styr på, så jeg bruker relativt mye tid på å lese avsnitt om igjen fordi jeg ikke forsto sammenhengen eller at jeg ble usikker på hvem de forskjellige karakterene var. Da blir det lite flyt i historien og tungvint å lese. Dette kom seg litt etterhvert, men syns fortsatt det kunne vært mer flyt. Mulig det hadde vært noe bedre om jeg hadde lest den første boken i serien først, men personlig syns jeg ikke at man skulle måtte lese foregående bøker for å ha glede av en bok. Det er mange andre forfattere som mestrer det på en mye bedre måte. Jeg har ikke tall på hvor mange krimserier jeg har begynt midt i. Det er mange, og mange flere enn de jeg har lest fra begynnelsen.
Bortsett fra det syns jeg En sang for de døde er en helt grei krimbok. Det er mye grusomheter her, men det er jeg vant med og ikke noe jeg plages med, men det er ikke de store overraskelsene her heller. Når man leser såpass mye krim som meg, så skal det litt til for å overraske meg, og det klarer ikke Stuart MacBride heller. Avsløringen var ikke sjokkerende, jeg hadde faktisk tenkt tanken lenge før det ble avslørt, men helt sikker var jeg ikke.

Jeg håper MecBride rydder litt opp i dialogen og snører handlingen litt tettere sammen slik at det blir mer flyt og fart i handlingen til neste bok. Da kan det hende jeg får lyst til å lese den også.

Takk til forlaget som har sendt meg lesereksemplar.

 

Orginaltittel: A song for the dying
Norsk Forlag: Vigmostad & Bjørke/Harper Collins Nordic
Sjanger: Krim
Først utgitt: Storbritannia 2014
Utgitt i Norge: 2017
Kilde: Lesereksemplar
Antall sider: 479
Terningkast: 3

 

Er du med på leken av M.J. Arlidge

M.J. Arlidge er nå ute med sin fjerde bok om etterforskeren Helen Grace. Jeg har lest alle de tre som tidligere er oversatt til norsk. Elle Melle, Bro, bro brille og  Dukkehuset. Bøkene har fått litt varierende kritikk av meg, men det kan leses om ved å trykke på linkene. Arlidge har tidligere jobbet med TV i over 17 år, blant annet for BBC. De siste 7 årene har han drevet et uavhengig dramaproduksjonsselskap.

Sammedrag:
Det brenner i Southampton. En natt, med veldig kort mellomrom brenner det på tre forskjellige steder i byen, og brannmannskapet har store vanskeligheter med å håndtere den store arbeidsmengden. Helen Grace blir satt til å etterforske brannene. Mye tyder på at brannene er påtent. Nesten før de tre brannene er slukket, et døgn etter de første, brenner det på tre nye plasser. Det er samme prosedyre som er fulgt, først blir to forretningsbygg tent på for å oppholde brannmannskapene, så blir et bolighus tent på. Det er folk hjemme i husene og de klarer seg dessverre ikke. Helen Grace står ovenfor en som med vitende og vilje tenner på og lar folk brenne inne.
Grace og gruppen hennes jobber på spreng for å stoppe gjerningspersonen, de jobber mot klokka og frykten for nye branner er stor.

 

Klassisk politikrim.
Jeg har tidligere vært litt lunken til Arlidges bøker, det har vært et eller annet som ikke har stemt helt for meg, men nå begynner han å komme inn på noe. Jeg syns Helen Grace er mer spiselig som person, tidligere syns jeg hun har vært særdeles uspiselig. Hun er fortsatt en spesiell dame, men hun fremstår som mer menneskelig og noe mer sympatisk i denne nye boken.

Det er en grusom virkelighet som blir beskrevet i Er du med på leken. En av mine verste mareritt er om det skulle begynne å brenne, det marerittet er ikke blitt mindre av å lese denne boken. Jeg syns Arlidge balanserer fint på linjen om å beskrive nok, men ikke for mye av det  ofrene opplever og hvordan ofre og åsted ser ut etter brannens herjinger. Mange ville nok falt for fristelsen med å utbrodere dette ytterligere, men da blir det bare makabert, og det syns jeg ikke noe om. Jeg så forresten for meg brannmennene i Chicago Fire (tv-serie) under scenene med brannmenn på plass. (En tv-serie om brannmenn i Chicago som er vel verdt å få med seg)

Jeg liker godt hvordan Arlidge beveger seg mellom det jobbmessige og det private til enkelte karakterer, særlig Charlie og hennes dårlige samvittighet til barnet når hun er på jobb og jobben når hun er hjemme er nok godt beskrevet for kvinner med krevende jobber.
I Er du med på leken, så er det så mange tvister og vendinger at man hele tiden tror at NÅ, nå vet jeg hvem som står bak dette, men det er helt feil hver gang. Arlidge sitter på hemmelighetene og avslører ikke løsningen før til siste slutt. Dette liker jeg godt. Det er lite som er kjedeligere enn når man vet hvem som står bak alt sammen allerede før 1/3 av boken er lest.

Anbefaler denne boken til de som vil ha litt klassisk politikrim av god kvalitet.

 

Tusen takk til forlaget for lesereksemplar.

Orginaltittel: Liar, Liar
Norsk Forlag: Vigmostad & Bjørke
Sjanger: Krim
Først utgitt: 2015 i Storbritannia
Utgitt i Norge: Våren 2017
Kilde: Lesereksemplar
Antall sider: 433
Terningkast: 4 (+)

Ingen til bords av Lene Lauritsen Kjølner

Lene Lauritsen Kjølner debuterte i 2014 med den første boken om privatdetektiven Olivia Henriksen. For debutboken, Høyt henger de, fikk hun Maurits Hansen-prisen Nytt Blod. Jeg har ikke lest de to første bøkene hennes, men jeg leste bok nummer tre, Dakota Rød i fjor sommer. Omtalen av den boken kan du lese her.

Forlagets omtale:
Det lå et menneske i bunnen av reservoaret, men hakkespetten hadde mistet interessen for lenge siden – selv om mennesket også hadde et hode farget i rødt.

Da et lik dukker opp på  utendørsscenen til lokalteateret i Tønsberg blir privatetterforsker Olivia Henriksen som alltid svært nysgjerrig. Hun akter imidlertid  ikke å røre saken. Absolutt ikke. Tvert imot sverger hun på å holde seg unna for ikke å skape vansker for politikjæresten Torstein Krohn.
Heldigvis har hun nok annet å fokusere på – en fortvilet ektemann frykter at kona er utro, og Olivia tråkker med sedvanlig pågangsmot ut i spaningsarbeidet for å forsøke å finne den hemmelige elskeren. Raskt viser det seg dessverre at hennes sak har noen fellespunkter med drapssaken, og det blir etterhvert vanskelig å forklare Torstein hvorfor hun stadig blander seg inn i hans etterforskning.

Lettlest sommerbok:
Som nevnt så har jeg ikke lest de to første bøkene om Olivia Henriksen, de bøkene fikk hun mye ros for, men de to neste bøkene kanskje har fått en litt mer lunken mottakelse.
Det er ikke gnistrende forfatterskap vi snakker om her, men heller lett underholdning som alle kan like. Jeg har hatt en fin stund med Ingen til bords. Det er en perfekt bok til en lat sommerdag på standa eller i hagen.
Jeg er litt usikker på hva meningen med den hakkespetten er, det kommer ikke klart frem i boken. Enten så har jeg oversett hele poenget, eller så var det kanskje ikke noe poeng i det hele tatt? Isåfall, burde den kanskje vært utelatt?
Det står under her at boken har 299 sider.. det stemmer ikke helt. Det er mange blanke sider mellom her. Tipper det tilsammen er en per førtitre kapitler, så den er i realiteten en god del kortere. Ser denne tendensen i flere bøker, og skjønner ikke poenget. Er det for at boken skal virke lengre? Det er etter min mening bortkastet bruk av ressurser. Ha heller en mer naturlig overgang mellom kapitlene. Ingen vits i å ha opptill nesten to blanke sider mellom hvert kapitell. Nå avsporet jeg litt her. Har jo ikke så mye med boken å gjøre i seg, mer et spørsmål om forlagets bruk av papirressurser.
Over til boken igjen. Det er lett å like Olivia Henriksen og de andre karakterene i Ingen til bords. Og det hele er ganske så idyllisk med handling fra et sommerlig Tønsberg. Kjølner bygger opp handlingen godt, men det er ikke store overraskelser hverken i drapssaken eller utroskapssaken. Svarene sier seg litt for tidlig selv, så for meg er det ikke veldig spennende. Men som sagt en koselig sommerbok.

 

Takk til forlaget som har sendt meg lesereksemplar.

Tittel: Ingen til bords
Forlag: Vigmostad & Bjørke
Sjanger: Krim (kose-krim)
Utgitt: 2017
Kilde: Lesereksemplar
Antall sider: 299
Terningkast: 4

Hjerteknuser av Geir Tangen

Geir Tangen brakdebuterte med Maestro i januar i fjor. Han ble hyllet av kritikerne og fikk mye oppmerksomhet. Rettighetene til boken ble også solgt til 15 land. Jeg var også en av de som likte Maestro veldig godt. Min omtale av boken finner du her. Tangen har vært kjent for de fleste innen bokbloggverdenen som Norges største krimblogger med bloggen bokbloggeir. Den bloggen eksisterer fortsatt, men nå ikke som bokblogg.

Forlagets omtale:
Ny sylskarp kriminalroman fra skaperen av den internasjonale suksessen Maestro.
Journalisten Viljar Ravn Gudmundsson og politietterforsker Lotte Skeisvoll har akkurat begynt å komme seg etter saken med seriemorderen som kalte seg Maestro, idet en ny kriminalsak ryster dem begge. I et av Haugesunds finere villastrøk blir en ung jente funnet drept etter en fest.

Nærmere undersøkelser avdekker et mye tyngre ungdomsmiljø enn noen hadde kunnet forestille seg, en dødelig cocktail av høyreekstremisme, eksperimentell sex og narkotika. Og midt i dette: Viljars egen 17 år gamle sønn. For en usikker ungdom er avstanden mellom himmel og helvete farlig kort, og hvert nye skritt et potensielt feilsteg.

Vanskelig andrebok?
Man hører ofte at forfattere som har hatt stor suksess med sin første bok kan slite litt med den andre boken. Og det kan man vel si om Tangens bok. Jeg var en av dem som likte Maestro veldig godt, så forventningene til andreboken var relativt høye. Jeg sliter en del med språket i Hjerteknuser, det virker veldig oppkonstruert og lite naturlig. Det kan virke som Tangen har anstrengt seg veldig for å være morsom, og kommentarene hadde vært morsomme de, om det ikke hadde vært så altfor mange av dem. Så det vil jeg kanskje råde han til ved neste bok, å dempe litt på dette, og heller komme med noen få gullkorn om virkelig står frem fra resten av teksten.
En annen ting jeg reagerer på er været. Jeg skjønner ikke hvordan det kan være strålende sol og skyfri himmel et sted i byen, mens fem minutter senere er det et forferdelig dårlig vær. Dette er detaljer som bør stemme overens, byen er vel ikke så stor at det kan være forskjellig vær i samme by? Dette oppdaget jeg et par ganger ihvertfall.
Karaktermessig syns jeg Tangen har laget et godt galleri, de fremstår som mennesker av kjøtt og blod, noe merkelig at en så pertentelig person som Lotte Skeisvoll plutselig kaster alle prinsippene sine på båten, men det kan kanskje skje om man er i så ubalanse som hun er og også føler seg urettferdig behandlet. Det skal bli spennende å se om handlingene hennes kommer og biter henne i baken.
Det skjer veldig mye i Hjerteknuser, så det er ikke en kjedelig side gjennom hele boken, kanskje litt mange handlingstråder å holde styr på, og litt mange karakterer. Men med litt konsentrasjon så går det. Boken avsluttes veldig spennende, og jeg er spent på hva det er som venter Viljar og Lotte i den tredje og siste boken i denne triologien.

Tusen takk til forlaget som sendte meg lesereksemplar.

 

Tittel: Hjerteknuser
Forlag: Gyldendal
Sjanger: Krim
Utgitt: Mai 2017
Kilde: Lesereksemplar
Antall sider: 416
Terningkast: 3

Skinnet bedrar av Agnes Lovise Matre

Agnes Lovise Matre er en norsk forfatter som debuterte med boken Stryk meg over håret i 2012. Boken handler om en voksen kvinne som lider av bulimi. I 2015 kom boken Kledd Naken, det er en av de sterkeste bøkene jeg har lest. Den handler om voldtekt, og hvordan det påvirker offeret og de rundt henne. Matre jobber som lærer på ungdomsskoletrinnet ved siden av skrivingen. Etter at Kledd Naken ble gitt ut på et lite forlag høsten 2015, ble hun signert av Gyldendal som ga ut Kledd Naken i pocket i 2016. Skinnet bedrar er Agnes Lovise Matres første krimbok.

 

Forlagets omtale:
Det er varm sommer ved den blikkstille Hardangerfjorden, Folgefonna lyser hvit i det fjerne, morellene er i ferd med å modnes. En tidlig søndag formiddag blir seksårige Anders observert gående i pysjbukse langs hovedveien. Det er det siste noen ser av ham.

Likevel meldes ikke Anders savnet før dagen etter, og da er det storesøsteren, tolvårige Ina, som ringer lensmannskontoret.

Den forsvunne lille gutten setter hele Hardanger-bygda Øystese på hodet, og lensmann Bengt Alvsaker må utsette ferien – den ferieuka han skulle bruke på å møte sin egen sønn for første gang. I den gigantiske leteaksjonen og etterforskningen som følger, avdekkes bygdas skyggesider og hemmeligheter. Hemmeligheter som altfor mange har grunn til å holde skjult.

 

Tok fra meg nattesøvnen.
Jeg er nesten tom for ord når jeg skal skrive om denne boken, boken som jeg satt lenge etter egentlig sengetid for å lese ferdig i går. Boken som ga meg hjertevondt og som ikke ville la hjernen hvile etter at siste linje var lest. Det er selvsagt siste del av boken som er mest intens, det er det jo i de fleste bøker, og særlig kanskje da i krimbøker. Men dette røsket skikkelig i sjela.

Men for å ta for meg karakterene i boken først, Bengt Alvsaker, lensmann, en skikkelig tafatt fyr når det kommer til mellom-menneskelige forhold. Jeg har til tider lyst til å riste skikkelig i han, få han til å gjøre det som er rett. Han trøbler veldig med forholdet til sønnen, han skyver stadig det han burde gjort for folk lenger forran seg. Men i lensmannsjobben er han en trygg leder.
Susanne Hauso er også en person med sammensatt personlighet, mye fra tidlig i livet som rir henne fortsatt. Jeg finner det merkelig at hun ikke ber om hjelp til det som skjer rundt henne som person, og at hun opererer på den måten hun gjør.
Lars Staupe er en skikkelig likandes fyr, han har jeg stor sans for, men vi har ikke kommet skikkelig under huden på han enda, men det kommer kanskje etterhvert.
Så har vi vesle Ina som har det så skrekkelig vanskelig hjemme, som bare vil at noen skal se hva det er som foregår, men sier ingenting selv. Jeg har så vondt av henne gjennom hele boken, og jeg får vondt i hjertet av å tenke på hvor mange Ina’er det fins der ute i Norge, i verden. Nydelig beskrevet av Matre, men å, så vondt å lese om.

Det er det som er med bøkene til Matre, hun skriver om det som skjer rundt oss hele tiden, her er det ikke seriedrapsmenn og ting som bare skjer på film. Det er nært, og det er vanskelig, og vi trenger påminnelser som dette. Det fins så mange Ina’er der ute som trenger at noen åpner øynene og ser hva de går gjennom hver eneste dag.

Vi kommer ikke utenom Matres kjærlighet til bygda Øystese, det er tydelig gjennom hennes beskrivelser av naturen, fjorden, fjellene rundt at dette er noe hun setter stor pris på. Jeg får virkelig lyst til å ta meg en tur til den vakre bygda etter å ha lest hennes beskrivelser av stedet. Så håper jeg at den gangen jeg kommer meg dit at Alvsaker kan ha ferien sin i fred og at det ikke skjer noe vondt mens jeg er der.

 

Tusen takk til forlaget som har sendt meg et lesereksemplar, det har vært en stor leseropplevelse.

Tittel: Skinnet bedrar
Forlag: Gyldendal
Sjanger: Krim
Utgitt: 26.mai 2017
Kilde: Lesereksemplar
Antall sider: 352
Terningkast: 6

Tørst av Jo Nesbø

Jo Nesbø er kjent for de fleste. Han var vokalist i Di Derre før han i 1997 debuterte som forfatter. Siden den gang har han gitt ut en rekke bøker. Barnebøkene om Doktor Proktor bøkene om Harry Hole er de han er mest kjent for. Nesbø er en av verdens fremste krimforfattere og bøkene hans er solgt i mer enn 30 millioner eksemplarer og er oversatt til over 50 språk. Tørst er bok nummer 11 i serien om Harry Hole.

 

Forlagets omtale:
HARRY HOLE ER TILBAKE
Et drapsoffer blir funnet i sitt hjem med bitemerker i halsen. Kroppen er tappet for blod. Kan det være vampyrisme – et svært omdiskutert felt i  psykiatrien.

Tidligere etterforsker Harry Hole vet bedre enn noen at flere av krimhistoriens verste seriemordere har vært diagnostisert som nettopp vampyrister.

Men Harry har et annet motiv for å bistå politiet – morderen som slapp unna.

 

Litt for blodig
Da var det endelig min tur til å få lest Tørst. Siden jeg ikke har en avtale med Nesbøs forlag, så måtte jeg pent stille meg i bibliotek-kø som alle andre. Derfor tok det litt tid før jeg fikk lest den. Men det er klart, den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves sies det.
Jeg er enig med alle anmelderne som sier at dette er en god bok, for det er det virkelig. Den er spennende så det holder. Og det er en fornøyelse å få lese om en lykkelig Harry Hole, så lenge det varer. Det jeg har å utsette på denne boken er at den kanskje er litt vel blodig. Jeg er en leser som tåler veldig mye, og jeg har lest mange bøker med drøyt innhold, men her syns jeg det var over the top. Så dette er absolutt ikke for sarte sjeler. «Alle» vet jo at Nesbøs bøker om Harry Hole kan være veldig beskrivende og for å si det rett ut, ekle. Og det tåler jeg, for det meste. Men her var det litt for mye selv for meg.

Med det sagt, så har Nesbø skrevet en skremmende og spennende roman om vår alles kjære anti-helt.  Det fins mange gode norske krimforfattere, forfattere jeg blir superglad for at kommer med nye bøker. Men Nesbø er og blir i en klasse for seg. Jeg klarer ikke helt sette fingeren på hva det er som gjør at Nesbø er et hakk høyere opp enn de andre gode forfatterne. Mulig det er humoren som ligger gjemt i historien? Det er forunderlig at mens man blir kvalm av det man leser, samtidig humrer litt for seg selv fordi det kommer en morsom kommentar eller en komisk hendelse.

Han klarer ikke helt  å ikke rote det til for seg selv denne gangen heller, men dette er det friskeste jeg har lest Hole har vært gjennom nå eleve bøker.Og de er her alle sammen, de vi elsker og de vi elsker å hate. Rakel, Oleg, Gunnar Hagen, Mikael Bellman og Truls Berntsen.
Jeg håper ikke Hole legger etterforskingshatten på hylla for godt nå heller, og med det siste avsnittet i boka, så skal vi ikke se helt bort ifra et det blir et gjensyn om ikke altfor lenge.
Til tross for at jeg syns denne boken var i overkant blodig, så vil jeg anbefale denne. Men husk å ha en skål med salte kjeks ved siden av deg mens du leser. Fint med noe som kan dempe på kvalmen.

Andre bloggere om Tørst: Bokbloggeir, Bjørnebok, Tine sin blogg, Grokro’s verden og Reading Randi

Tittel: Tørst
Forlag: Aschehoug
Sjanger: Krim
Utgitt: Våren 2017
Kilde: Biblioteket
Antall sider: 527
Terningkast: 5