Lewisbrikkene av Peter May

Peter May var for meg et ukjent navn da jeg tidligere i år snublet over en anmeldelse av hans bok Svarthuset. Den anmeldelsen var så god at jeg kjøpte meg et eksemplar. Svarthuset er første bok i en trilogi, så etter den leste jeg andre bok Lewismannen. Jeg har hatt Lewisbrikkene stående noen uker nå, og hadde lyst til å vente med den en stund. Jeg hadde ikke helt lyst til å bli ferdig med denne trilogien helt enda. Men i går kveld leste jeg siste setning i Lewistrilogien.

Peter May er en skotsk forfatter som er bosatt i Frankrike. Han prøve å få utgitt Svarthuset i Storbritania, men ble refusert der han prøvde. Han fikk da boken oversatt til fransk og forsøkte der istedet. I Frankrike ble han antatt og bøkene har hatt stor suksess i flere land.

Sammendrag:
Fin Macleod har fått seg ny jobb som sikkerhetssjef for en stor eiendom på Lewis. Han skal etterforske og stoppe de som driver med tjuvfiske i stor skala.
Etter en natt ute i terrenget oppdager Fin og hans gamle venn Whistler at et vann har tømt seg iløpet av natta. Der vannet en gang var ligger det nå et styrtet småfly. Fin og Whistler  kommer seg bort til småflyet og finner en død mann inne i flyet. Dette flyet tilhørte en kjent musiker fra øya som forsvant for 17 år siden. Det blir stor oppstandelse da nyheten blir kjent, og politiet etterforsker dødsfallet som drap.
Fin på sin side klarer ikke la saken være og etterforsker og undersøker på egenhånd.

 

Oppsummering:
Som nevnt, så lot jeg Lewisbrikkene stå en stund i bokhylla før jeg begynte å lese på den. Jeg brukte også litt tid på å lese den, delvis pga at ting skjer her hjemme, og delvis fordi jeg ønsket at den skulle vare lenge.
Gjennom hele boken opplever jeg at det er en trist og dyster stemning som nesten holder en klo om hjertet mitt. Og det toppet seg helt på slutten, da ble jeg regelrett lei meg.

Krimmysteriet får også denne gang mindre plass enn de mellommenneskelige forholdene. Vi møter igjen en ung Fin Macleod og hvordan hans valg har satt sitt preg på både hans og andres liv. Han opplever at han har tatt feil valg ved mange av livets veiskiller.
Den vakre naturen får stor plass denne gangen også, og jeg føler en veldig trang til å besøke denne forblåste, naturskjønne øya vest for Skottland.
Det var med tungt hjerte jeg sa farvel til Macleod, Marsali og de andre på øya i går kveld. Men gudskjelov, står bøkene i bokhylla mi, slik at jeg kan lese de om igjen dersom jeg skulle få lyst.

 

Andre bloggere om Lewisbrikkene:  Beathes bokhjerte og Artemisias verden.

 

 

Tittel: Lewisbrikkene
Orginaltittel: The Chess Men/Le Braconnier du lac perdu
Først utgitt: 2012 i Frankrike
Utgitt i Norge: Våren 2018
Forlag: Goliat Forlag
Oversatt av: Ragnhild Aasland Sekne
Sjanger: krim
Kilde: Lesereksemplar
Format: Innbundet
Antall sider: 316
Terningkast: 6

Reklamer

De fems tegn – Hans Olav Lahlum

Hans Olav Lahlum er en norsk historiker og forfatter. Han har skrevet en rekke bøker om politiske ledere. I 2010 debuterte han som krimforfatter. Han skapte da serien om Patricia og K2 og har gitt ut 8 bøker i denne serien. Høsten 2017 gikk han bort fra den kjente og kjære serien og ga ut spenningsromanen De fems tegn. Jeg har tidligere lest og omtalt Kameleonmenneskene og Sporvekslingsmordet.

 

Omtale fra forlaget:

Asker, desember 2003
En enslig gammel mann mister sitt eneste barnebarn, og samtidig sitt siste fremtidshåp. Sorgen tar ham tilbake til et mørkt og lenge avlåst rom i hukommelsen. Den farlige historien om hvorfor ham mistet som kone og hvorfor han nå er uten barn og barnebarn kryper ut derfra. Tankene vender tilbake til hendelser fra de siste krigsmånedene, og han undrer på hva som skjedde videre med de fem unge menneskene som den gang ødela hans liv. Ønsket om å vite blir til et ønske om rettferdighet, og leder ham 60 år senere ut på et hevntokt gjennom fire europeiske land. Jakten på de gjenlevende fiendene blir til et kappløp med tiden, dels fordi hans eget hjerte er i ferd med å svikte, og dels fordi politiet anført av en ung dansk politikvinne med litt for god hukommelse gradvis kommer på sporet av ham…

***

 

Jeg har slitt litt med å komme gjennom De fems tegn. Tempoet er for min del altfor langsomt de første 250 sidene til å føle et driv og et ønske om å lese videre. Temaet i boken er særdeles interessant, hvordan hendelser fra 2. verdenskrig har påvirket og fortsatt påviker overlevende og deres familier etter så lang tid. Hvilke ringvirkninger krigshendelser har i årene etter. For meg så er dette veldig interessant, men som spenningsroman, eller som det står skrevet på baksiden av boken «en mørk psykologisk thriller» så blir det for tamt og langsomt.

Boken er bygget opp i fem deler der hver del er viet til hver av de fem personene. Der blir torturhistoriene fortalt, og også den gamle mannens søken etter hvor de fem befinner seg nå.
Jeg får stor sympati for den gamle mannen og minnene han bærer på ettersom historien blir fortalt, og jeg merker at jeg heier på han mens han er på sine hevntokt gjennom Europa.
Spenningen tar seg opp helt på slutten av boken, men det er for lite for sent til at jeg kan kalle dette en veldig vellykket spenningsroman. Hadde boken hatt et annet utgangspunkt enn at dette skulle være en thriller, så tror jeg boken hadde vært mye mer vellykket.

Reidar og Bjørn har også skrevet om De fems tegn, og jeg kan røpe at de er mer positive enn det jeg er.
 

Tittel: De fems tegn
Utgitt: Høsten 2017
Forlag: Cappelen Damm
Sjanger: Psykologisk thriller (Ikke helt enig i sjangeren)
Kilde: Lesereksemplar
Format: Innbundet
Antall sider: 377
Terningkast: 4

 

Alle kan drepe – Jørgen Brekke

Jørgen Brekke er en norsk krimforfatter. Han er lektorutdannet og bodde i Trondheim i studieårene. Etter studiene flyttet han tilbake til sin hjemby Horten. I 2011 debuterte han som forfatter, og allerede før han ble utgitt i Norge, ble rettighetene til boken solgt til flere land. Brekke er nå ute med sin niende roman, hvor to av tidligere utgivelser er ungdomsromaner. Jeg leste min første Brekke-krim i fjor, og jeg kan si at Avgrunnsblikk fristet til mer lesing.

 

Sammendrag:
Da Andrea Harran kommer hjem fra lesesirkelen hun er medlem av oppdager hun at mannen hennes ligger drept på kjøkkengulvet. Øynene hans er stukket ut. Politiet blir koblet inn, og Singsaker som ble far samme kveld som drapet skjedde, klarer ikke å holde seg unna. Han vil være med på saken bare til Anna og Felicia kommer hjem fra sykehuset. Men saken utvikler seg i en annen retning enn noen av de hadde kunnet forestille seg.

Norrtälje 1992: En gjeng unge mennesker flytter inn på Åttan for å sommerjobbe på et aldershjem i byen. Fem av disse unge blir raskt knyttet sammen, og de henger med hverandre hele sommeren. Særlig kretser de rundt den spesielle Selma. Hun sier at hun skriver på en roman der hun hevder at innen sommeren er over, kommer en av de andre til å drepe henne.

Det er slik det skal gjøres!
For en artig og spennende krim dette var. Jeg hadde virkelig noen fine timer med denne boken. Jeg liker godt når det er små glimt av humor i bøkene jeg leser. Ikke sånn krampehumor der det kommer vittighet på vittighet side etter side. Da kan det faktisk ødelegge hele leseropplevelsen min. Men små drypp med humor strødd utover i boken liker jeg godt. Her i Alle kan drepe er det akkurat passe doser. Sidene bare flyr forbi når jeg leser og det er et godt tegn. Her syns jeg Brekke har kommet opp med et interessant persongalleri. Særlig delen med de fem unge i 1992 likte jeg godt å lese om.
Gjennom boken veksler det mellom synspunktene til forskjellige karakterer i boken. Det er Singsaker, Selma, Siri, drapsofferet, og flere andre synsvinkler blir presentert på en oversiktlig og god måte. Her er det spenning og driv fra ende til annen. Og også veldig morsomt alle linkene til bokbransjen og Rivertonklubben.
Det er slik som dette man skal gjøre det om man skriver krim.

 

Jeg anbefaler gjerne denne boken på det varmeste. Jeg må forøvrig se til å få lest de andre bøkene i serien, men det er som dem sier. «Så mange bøker, men så lite tid..» Men håper at jeg får det til om ikke så altfor lenge.

Andre bloggere om Alle kan drepe:
Bjørn, Tine, Anita, Anne Lise ,  Åslaug,

 

Tittel: Alle kan drepe
Utgis: 4. april 2018
Forlag: Juritzen
Sjanger: Krim
Kilde: Lesereks
Format: Pocket
Antall sider: 365
Terningkast: 5

Tusen takk til forlaget som sendte meg boka.

 

Dødstimen – Jaran Dammann

Jaran Dammann er en norsk forfatter som tidligere har gitt ut fem humorbøker. I 2012 debuterte han skjønnlitterært med krimromanen Mørkets ansikt. Dette var bok nummer en i en serie om Lensmann Georg Bråten. Dødstimen er gitt ut i år (2018) og er bok nummer to i serien. Dødstimen er mitt første bekjentskap med denne forfatteren.

Sammendrag:
En alvorlig ulykke der en buss kjører utenfor autovernet og styrter nedover fjellsiden skjuler egentlig et drap på en ung jente. Hun lir dyttet utenfor en fjellskrent nettopp da bussen kommer kjørende. Bussjåføren prøver å kjøre unna, men kolliderer istedet med en personbil og styrter da nedover fjellsiden. Alle i bussen unntatt en liten jente omkommer. Dette er starten på en lang rekke tragiske hendelser i den vesle byen i Valdres.
Uteliggeren Claus havner midt oppe i saken, men da han prøver å finne ut av hva som skjer blir han dratt ytterligere inn i saken. Han flykter innover fjellet med både politiet og en annen skremmende person etter seg. Klarer Claus å komme seg unna forfølgerne? Og er det egentlig noen som klarer å nøste opp i alt det som skjer? Midt oppe i store uoverensstemmelser blant lensmannskontorets ansatte skal de samtidig løse mer enn et drap.

Spennende krim i høyt tempo
Jaran Dammann tar oss med til naturskjønne omgivelser når vi får lese om fjellene og dalene i Valdres, med Fagernes i sentrum for hendelsene. Det er mange korte kapitler, så tempoet er høyt og jeg som leser blir hele tiden drevet fremover.  Det er litt rusk her og der, men ellers syns jeg dette var en spennende krim. Noen av karakterene virker kanskje ikke så troverdige, og andre skraper man bare litt i overflaten på. Men med dette høye tempoet, og en lensmann som er en likandes kar kan jeg ikke annet enn å anbefale denne krimboka. Jeg leste den nesten i et strekk, var bare så vidt jeg fikk lagt fra meg boka så jeg fikk sovet noen timer i natt. Jeg håper vi får flere bøker om Georg Bråten og at det ikke tar seks år før neste utgivelse.

 

Andre bloggere om Dødstimen: Tine, Anita og Bjørn 

 

 

Tittel: Dødstimen
Først utgitt: 2018
Forlag: Cappelen Damm
Sjanger: Krim
Kilde: Lesereks
Format: Innbundet
Antall sider: 350
Terningkast: 4

La meg være – Clare Mackintosh

Clare Mackintosh er en britisk forfatter som tidligere jobbet som politi. I 2011 bestemte hun seg for å slutte i politiet og bli forfatter på heltid. Hun debuterte med Jeg lar deg gå, før hun i fjor lanserte Jeg ser deg. Begge disse er bøker jeg har likt veldig godt, så da La meg være dumpet ned i postkassen min forrige uke, tok det ikke lang tid før jeg begynte å lese denne tredje boken.

Politiet sier det var selvmord.

Anna sier det var mord. Begge tar feil.

 

Sammendrag:
På ettårsdagen til morens selvmord mottar Anne et gratulasjonskort der det står: «Selvmord? Tro om igjen.» Anna som har slitt med å godta at foreldrene hennes valgte å ta livet av seg med kort tids mellomrom, går straks til politiet med kortet. Overbevist om at moren ble drept, og at gjerningspersonen nå leker med henne. Hun kan ikke se noen tegn på at foreldrene, som levde et komfortabelt liv og i et lykkelig ekteskap skulle gå til det skrittet å avslutte sine egne liv. De ville ikke ha gjort dette mot henne.
Murray er en tidligere politietterforsker som er gått av med pensjon i politiet, men jobber som sivilt ansatt på den lokale politistasjonen. Det er han som tar imot Anna den dagen hun kommer til politistasjonen med gratulasjonskortet. Han syns veldig synd på Anna, og syns det hele er merkelig, så han bestemmer seg for å se litt på saken selv. Han vet godt at etterforskningsavdelingen ikke kommer til å se noe mer på saken hvis det ikke er flere nye ledetråder.

Strålende igjen av Mackintosh
De av dere som har fulgt bloggen min en stund, vet kanskje at jeg er stor fan av bøkene til Clare Mackintosh. Det var nesten kjærlighet ved første blikk da jeg leste hennes Jeg lar deg gå for ca to år siden. Og siden den gang har min begeistring bare økt. Det som gjør Clare Mackintosh så spesiell, er at bøkene hennes ligner ikke på hverandre i det hele tatt. Karakterene er forskjellig, temaene er forskjellig. Det eneste som kan minne om hverandre er kanskje forsidene? Jeg føler at veldig mange spenningsforfattere finner opp et persongalleri, også holder de seg til det i 10-15-20 bøker. Og mange ganger fungerer det veldig fint, men samtidig er det veldig befriende med noen som finner opp kruttet gang på gang.
Så over til denne boken. La meg være.

Anna har nettopp blitt mamma da hun mottar dette gratulasjonskortet. Hun sørger over tapet av foreldrene sine samtidig som hun og kjæresten nettopp har skapt et nytt liv. Hun er i en veldig sårbar situasjon og frustrasjonen, sorgen og tvilen er til å ta å føle på. Mark, kjæresten, som hun faktisk møtte da hun var pasient og han terapauten hun gikk til for å få hjelp til å handskes med tapet og sorgen.
Den første delen av La meg være er ganske stillferdig, det skjer noen ekle ting, men ellers er det ikke mye fysisk som skjer. Men vi får følge tankene, sorgprossessen, diskusjonene til Anna og Mark, og det er nok. Det flyter godt fremover, språket er godt, og Mackintosh klarer å vekke min nysgjerrighet, og å holde på den.
Så, nesten halvveis, kommer vi til et vendepunkt, og jeg setter cola’n i halsen og tenker. «Hvorfor i alle dager har hun avslørt dette nå? Det er jo mer en halve boka igjen.» Men hun har jo selvfølgelig flere ess i ermet, og jeg blir lurt enda noen ganger til før jeg har lest ut boken.

Som en liten bonus i denne boken, får vi lese om Murray og hans kone Sarah. Sarah lider av borderline personlighetsforstyrrelse og er ofte innlagt på institusjon. Mange ganger fordi hun ønsker det selv da det er der hun føler seg tryggest. Jeg blir helt varm i hjertet av å lese historien til disse to, og ønsker meg nesten en egen bok om dette søte paret. Gleden er stor da det bakerst i boken er et bonuskapittel om Murray og Sarah fra da han er ferdig utdannet politi.

Jeg anbefaler La meg være på det sterkeste.

Tittel: La meg være
Orginal tittel: Let me lie
Først utgitt: 2018
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt av: Ulrik Farestad
Sjanger: Thriller
Kilde: Lesereks.
Format: Hardcover
Antall sider: 414
Terningkast: 5

 

Skumring av Arnaldur Indriðason

Arnaldur Indriðason er en islandsk forfatter som har gitt ut en tretten bøker på norsk, mange av dem handler om etterforskeren Erlendur Sveinsson. De to bøkene jeg har lest av ham derimot har handling fra 2. verdenskrig og har etterforsker Flòvent og militærpoliti Thorson som hovedpersoner. Jeg leste den første i serien Skuggasund, like etter at jeg startet bokbloggen, den omtalen kan du lese her.

Bøkene til Indriðason er oversatt til 40 forskjellige språk og har solgt mer enn 12 millioner eksemplarer.

 

En mann blir funnet drept i en leilighet i Reykjavik, skutt i ansiktet. Politiet går først ut ifra at det er mannen som bor i leiligheten som er funnet drept, men undersøkelser viser at dette er en helt annen mann. En mann fra fortiden til eieren av leiligheten. Felix Linden som mannen heter blir raskt hovedmistenkt for drapet og etterforsker Flòvent og Thorson fra militærpolitiet blir satt på saken. De følger hver sine spor, den ene prøver å nøste i den litt løsaktige ekskjæresten til offeret, mens den andre sjekker bakgrunnen til offeret og hva han har til felles med Felix Linden. Det er mye som ikke tåler dagens lys både i det ene og det andre sporet. Mens Felix Linden har kontakter i det nazistiske Tyskland, har ekskjæresten kontakter med både de britiske og amerikanske okkupasjonsmakten.

Litt lite spenning
Da jeg hadde lest Skuggasund i 2015, satt jeg igjen med en følelse av at boken med fordel kunne vært mer spennende. Det samme føler jeg i dag også. Til tross for at boken inneholder spionasje, kontraspionasje, utroskap, nazistenes forskning på forbrytermentalitet og drap, så syns jeg det går for sakte fremover. Det er mye snikk snakk og lite driv som gjør at det blir for lite spenning for min del. Som vanlig syns jeg det er veldig interessant å lese om 2. verdenskrig og tyskernes forskjellige prosjekter for å finne tilbake til den ariske rasen. Jeg visste for eksempel ikke at nazistene var spesielt opptatt av Island og at de trodde at islendingene var så nær målet med ren rase som mulig pga deres avstamming fra vikingene. Men til tross for en spennende tid, blir boken altfor lite spennende for min del.

Takk til forlaget som har sendt lesereksemplar.

Tittel: Skumring
Orginaltittel: Þýska húsið
Først utgitt: 2015 (Island)
Utgitt i Norge: Høsten 2017
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt av: Silje Beite Løken
Sjanger: Krim
Kilde: Lesereksemplar
Format: Hardcover
Antall sider: 317
Terningkast: 4

 

 

 

Krittmannen av C.J. Tudor

C.J. Tudor er en britisk forfatter. Hun har jobbet med mange forskjellige ting før hun i 2017 fikk gitt ut Kalkmannen. Dette er hennes første roman og rettighetene til boken er solgt til 37 land.

Da Eddie var 12 år gammel, lekte han og vennene med kritt. De hadde hver sine farger, og på denne måten sendte de hemmelige meldinger til hverandre. Men en dag var kritt-tegningene annerledes enn de hadde vært tidligere, men vennene fulgte likevel sporene og fant på denne måten liket til en ung jente liggende under en løvhaug i skogen.
Tretti år senere, mottar Ed et stykke kritt og en tegning av en krittmann. Det samme gjør kameratene. Det er starten på en lang rekke hendelser som er direkte knyttet til det som skjedde for tretti år siden. Ed vet ikke hvem han kan stole på lenger.

Sen spenning
Krittmannen er bygget opp slik at man annenhvert kapittel leser historien fra barndommen og nåtid. Det fungerer ganske greit, språket flyter godt, med også noen perler av noen kommentarer innimellom. Jeg skjønner godt hvorfor denne boken har blitt så populær. Det er en annerledes krimgåte enn det jeg er vant til, men jeg syns at spenningen kommer litt sent. Jeg skulle helst sett at spenningskurven kunne steget litt tidligere, med flere spenningstopper iløpet av boken.
Jeg kjenner selv at jeg blir mer og mer kresen på krimbøkene faktisk. Det kan ha en sammenheng med at jeg har lest uhorvelig mange av de de siste tre årene, så det skal litt mer til for å skille seg ut av mengden.
Pluss for denne utgivelsen var at jeg ikke så slutten komme.

 

Jeg ser det er litt forskjellige meninger om Kalkmannen, så ta gjerne en titt å  se hva noen av mine bloggkolleger mener om den: Tine sin blogg, Bjørnebok og Lilla sjel

Tusen takk til Cappelen Damm for lesereksemplar.

 

Tittel: Kalkmannen
Orginal tittel: The Chalk Man
Først utgitt: 2017
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt av: Guro Dimmen
Sjanger: Thriller
Kilde: Lesereksemplar
Format: Hard cover
Antall sider: 350
Terningkast: 4