Den underjordiske jernbanen – Colson Whitehead

Colson Whitehead er en av USAs mest anerkjente forfattere. Han har skrevet flere bestselgerromaner og i 2002 ble han nominert til Pulizer prisen. Med Den underjordiske jernbanen fikk han sitt store internasjonale gjennombrudd. For denne boken har han fått både Pulitzer prisen og The National Book Award.

 

Forlagets omtale:
Sekstenårige Cora er slave på en bomullsplantasje i Georgia. Hun lever i daglig angst for fornedrelse og brutal avstraffelse, men også med myten om sin mor, Mabel som klarte å flykte. Cora og vennen Caesar bestemmer seg for å forsøke det samme vågestykket. De legger ut på en livsfarlig reise – med den fanatiske slavefangeren Ridgeway i hælene.
Den myteomspunne underjordiske jernbanen – en historisk kjent metafor for den amerikanske slavetidens fluktrute – tar rømlingene nordover fra stat til stat, til nye verdener og nytt håp. Men drømmen om frihet møter sterk motstand, samtidig som Ridgeway og hans blodhunder puster Cora i nakken.

Mørk, men veldig god bok.
Normalt leser jeg ikke andre omtaler av en bok før etter at jeg har lest boken selv, men noen ganger er det nesten umulig å la være. Her har vi en bok som er roset opp i skyene av internasjonal og norsk presse. Den har mottatt den høythengende Pulitzer prisen. Men samtidig har den fått blandet kritikk fra bokbloggere og andre lesere. Så jeg hadde ikke de aller høyeste forventningene til Den underjordiske jernbanen. Og det var kanskje bra, for forventninger er en skummel ting. Er det en god bok man han har skyhøye forventninger til, så blir man kanskje skuffet likevel, fordi den ikke var like bra som forventningene.
Jeg likte denne boken veldig godt. Jeg ser det er påpekt at den er bra i første halvdel, for så å bli kjedelig. Jeg ser hvorfor man kan mene det. Det er et ganske høyt tempo i første del av boken, for så å få et temposkifte. Men jeg syns fortsatt det er veldig bra og en spennende historie Whitehead skriver.

Den underjordiske jernbanen er delt opp i tolv deler, der man får lese om forskjellige etapper på reisen til Cora, eller fra synspunktet til andre mennesker som er en del av Coras flukt på et vis. Det er mye vondt og brutalt som blir beskrevet i denne boken, men hvordan kan man skrive en bok om dette mørke kapittelet av USAs historie uten? Det slavene måtte tåle av vold og fornedrelse er så grusomt å lese om at man til tider får mest lyst til å legge vekk boken for en stund, men så gjør man det ikke likevel fordi historien er så god.

Jeg syns Whitehead har fortjent alt skryt og all anerkjennelse han har fått for denne boken. Det er en veldig god bok om en del av historien vi ikke bør glemme. Anbefales på det sterkeste.

 

 

Andre bloggere om boken:
Tine sin blogg
Beathes bokhjerte
Bokhjørnet

Tusen takk til forlaget for at dere sendte meg lesereksemplar.

Tittel: Den underjordiske jernbanen
Orginaltittel: The underground railroad
Oversatt av: Knut Johansen
Norsk forlag: Kagge
Først utgitt: USA 2016
Utgitt i Norge: 2017
Sjanger: Skjønlitterær roman
Kilde: Lesereksemplar
Format: Hardcover
Antall sider: 345
Terningkast: 5

Advertisements

Kjærlighetens førti bud av Elif Shafak

Elif Shafak er en av Tyrkias mest leste forfattere, og har utgitt 15 bøker, hvorav 10 romaner. Shafak bor i London og Istanbul, og skriver på tyrkisk og engelsk. Bøkene hennes er utgitt i over 40 land.

 

Forlagets omtale:
På det urolige 1200-tallet, en tid fylt av religionskrig og maktkamp, møter poeten Rumi sin åndelige veileder, Shams av Tabriz. Møtet forvandler Rumi fra en vellykket, men ulykkelig geistlig til en engasjert mystiker, poet og talsmann for den universelle kjærligheten.
I dagens Massachusetts blir den amerikanske husmoren Ella Rubenstein inspirert av Rumis kjærlighetsbudskap. Det gir henne styrke til å gjennomføre sin egen nødvendige livsendring.
Denne poetiske og fantasifulle romanen er en internasjonal bestselger. Shafak blander øst og vest, fortid og nåtid, og gir oss en overbevisende, dramatisk og frodig beretning om hvordan kjærligheten virker i verden.

 

Les Verden: Tyrkia
Det er alltid spennende å lese nye forfattere, og enda mer spennende å lese bøker fra land man normalt ikke leser så mye fra. Jeg har ikke fullstendig oversikt over alle bøkene jeg har lest så langt i mitt liv, men jeg tror ikke jeg har lest noe fra Tyrkia tidligere.
Dette er en roman med mye filosofi og mye historie i seg. Jeg vil tippe at ca 80% av bokens handling foregår midt på 1200-tallet, resten handler om nåtiden og Ella Rubenstein. Men selv om jeg lite historien til Rumi og Shams av Tabriz, så skulle jeg gjerne ha lest mer om Ella og hvordan Rumi påvirket henne og hennes liv. Man blir lite kjent med en av hovedpersonene når man har bare 20% av boken på å bli kjent.
I bokens deler som har handling fra 1200-tallet, får vi samme historie fra forskjellige synspunkter. Det veksler mellom Rumi, Shams, en prostituert, en dranker, sønnene til Rumi osv. Man får mye god historiekunnskap gjennom denne historien, og jeg kjenner igjen mye fra historiebøkene.

Jeg hadde noen veldig hyggelige timer mens jeg leste Kjærlighetens førti bud, men jeg syns den mangler noe for å nå helt opp. Jeg skulle gjerne sett at de forskjellige delene, fortid og nåtid var litt jevnere fordelt.

Jeg må bare si at jeg syns omslaget på boken er helt nydelig. Ikke ofte jeg får bøker som har et så fint omslag.

 

Tusen takk til forlaget som har sendt meg lesereksemplar.

 

Orginaltittel: The Forty Rules of Love
Norsk Forlag: Font Forlag
Sjanger: Roman
Først utgitt: USA i 2010
Utgitt i Norge: 2017
Kilde: Lesereksemplar
Antall sider: 433
Terningkast: 4
Lest i forbindelse med mitt Les Verden prosjekt.

 

Barnepiken av Kathryn Stockett

Orginaltittel: The Help

Utgitt på Cappelen Damm i 2010.

 

Kathryn Stockett er en amerikansk forfatter som er vokst opp i Jackson, Mississippi. Hun flyttet senere til New York der hun jobbet med markedsføring og utgivelse av magasiner. Barnepiken er hennes første roman. Boken er utgitt på 42 språk og er solgt i mange millioner eksemplarer verden over.

 

23 år gamle Skeeter har nettopp avsluttet sin utdannelse og er kommet hjem til Jackson, Mississippi. Der oppdager hun at hushjelpen familien har hatt siden før hun selv ble født, har sluttet i jobben og flyttet. Men når hun spør, så vil ingen svare henne på hvorfor.
Hjemme i Jackson er det ikke så mye annet enn foreningsliv og venninner å fylle tiden med for en ugift kvinne  begynnelsen av 60-tallet. Moren til Skeeter, er på henne hele tiden. Hun må jo skaffe seg en mann. Skeeter vil mye heller jobbe, så da hun får en stilling i lokalavisen, å skrive om husmortips, så tar hun den. Til tross for at hun ikke kan noe om husarbeide. Hun spør hushjelpen til venninnen om hun kan hjelpe henne med spørsmålene, så de begynner å samarbeide.

I begynnelsen av 60-tallet, i Mississippi, var det stor forskjell på farget og hvit. Hvite mennesker ville ikke bruke samme toalett som fargede, og det var egne butikker, biblioteker for de hvite. Der hadde ingen fargede tilgang, og hvis man prøvde seg, ble det slått hardt ned på.
Skeeter syns dette er helt forferdelig, og kommer på idèen om å skrive ned historiene til de fargede hushjelpene. Hennes medhjelper til husmorspalten er med på det, men å rekrutere flere, er svært vanskelig. Alle er redde for konsekvensene hvis de forteller sin historie.

 

barnepiken-kathryn-stockett

Skremmende og vondt

Jeg har alltid vært opptatt av forholdet mellom de fargede og hvite i Amerika. Allerede som 14 åring skrev jeg særoppgave om borgerkrigen i USA, så temaet i boken er ikke nytt for meg. Men det er like vanskelig hver gang, å lese eller se hvordan de fargede ble behandlet. Jeg får oppriktig vondt i hjertet av å lese denne boken. Å lese hvordan de hvite hadde kontrollen over sine fargede ansatte, og også etter at de har sluttet hos familien, kan de hvite ødelegge livet for de fargede ved å spre rykter. Var det noen fargede som gjorde opprør, så ble de utsatt for vold, eller satt i fengsel. Rettssikkerheten for de fargede var lik null.

Kathryn Stockett beskriver forholdene på en meget realistisk måte. Det er til tider veldig vondt å lese, mens andre ganger trekker man på smilebåndet for det er også en del humor i boken. Jeg har nok brukt litt lengre tid enn jeg pleier på denne boken, jeg hadde behov for å posjonere ut informasjonen jeg leste.

Jeg er glad ting har endret seg og det har blitt lettere å være farget, men enda har vi, både i USA og her hjemme og resten av verden en lang vei å gå. Vi burde ha kommet lenger på 50 år.

Barnepiken er en bok jeg vil anbefale absolutt alle å lese. Man får en større innsikt og jeg tror faktisk man blir et bedre menneske av å lese denne boken.

 

Andre bloggere som har skrevet om boken er: Grønne skoger, Så rart – En bokblogg og Pias Kulturkrok.

 

Tusen takk for lånet av bok til min kjære nabo.

 

En mann alene av Christopher Isherwood

Gitt ut i Norge på Bokvennen i 2014.

Orginaltittel: A single man

Utgitt for første gang i 1964.

 

Christopher Isherwood ble født i England i 1904, men bodde mange år både i Tyskland og USA, da han døde i 1986, bodde han i California. Han debuterte som forfatter i 1928 med romanen All the Conspirators, og utga senere mange romaner, tre selvbiografiske bøker i tillegg til en rekke noveller, dikt, skuespill og oversettelser. Isherwood er kanskje mest kjent på grunn av musikalen og filmen Cabaret der handlingen er inspirert av to av hans bøker.
Boken A single man ble filmatisert i 2009 med Colin Firth i hovedrollen.

 

Fra baksiden av boken:

USA, 1962. Universitetsproffesor George Falconer er en homofil, middelaldrende engelskmann som underviser i litteratur på et universitet i Sør-California. det er omtrent ett år siden samboeren hans, Jim, omkom i en trafikkulykke. George er i dyp sorg og kjemper seg gjennom hverdagen. Gjennom møter med andre mennesker, som venninnen Charlotte og studenten Kenny, begynner han likevel å tro at det er mulig å leve videre. Men hva om dette er den siste dagen i Georges liv?

Isherwood er kjent for å beskrive tidsånden med skarpt blikk og penn. I En mann alene befinner vi oss i overgangstid: den kommende borgerrettskampen, det sosiale opprøret, kvinnefrigjøringen og den seksuelle revolusjonene ligger enda i kim, men Isherwood foregriper minoritetsgruppenes kommende krav om like rettigheter og utviklingen som skal finne sted utover 1960- og 70-tallet. Han avslører slående moderne holdninger og en humanistisk betinget livsanskuelse.

en-mann-alene-isherwood

Dere som har fulgt bloggen min en stund, vet at jeg fra tid til annen leser annet enn krim, dette er en av de anledningene. Jeg var så heldig å vinne en konkurranse på Instagramprofilen til @SolumBokvennen før jul, og noen dager etter, dukket En mann alene opp i postkassen min.

En mann alene er en helt annerledes bok enn det jeg normalt leser. Det skjer ikke så mye. Men nå skal jeg tenke på at boken er skrevet for mer enn 50 år siden. Boken handler litt om homokamp, mer om sorg og enda mer om overlevelse. Som beskrevet på baksiden av boken, så er George en veldig ensom mann som sliter med å komme seg gjennom dagene etter at samboeren Jim døde nesten et år tidligere.
Nå levde ikke jeg på 60-tallet, men jeg føler veldig at Isherwood beskriver tiden på en korrekt måte. Veldig uvant for meg, et barn av 80-tallet, å lese ordet «neger» flere ganger. I disse dager er jo det helt uhørt å bruke det ordet, men på 60-tallet var jo det helt normalt. Og også det at han ikke kan leve ut sin sorg i det offentlige, da Jim og han selv ikke var et offisielt par. Hadde det kommet ut at George var homofil, ville han trolig ha mistet både jobben og sitt eget rykte.
Jeg likte boken om George veldig godt, man blir godt kjent med 60-tallet og den totalt annerledes verden man levde i da. Tenk så mye enklere det er når man kan være den man er helt åpent, og særlig få sørge over de som ikke er her mer uten å måtte skjule hvilken relasjon man hadde til vedkommede.

 

Tulleruska har også skrevet om En mann alene, det innlegget kan du lese her.

 

Morgengry av Sarah Jio

Orginaltittel: Morning glory

Utgitt for første gang i Norge i 2014.

sek-person-scid-37397
Bildet fra cappelendamm.no

Sarah Jio har skrevet syv bøker, der alle har blitt bestselgere i USA. Hun skriver frittstående romaner, så her er det ikke så nøye hvilken rekkefølge man leser de i. Jeg har tidligere lest både Huset på stranden, og Godnatt, June! Jeg likte de godt begge to. Så da var forventningene kanskje litt store da jeg skulle begynne på Morgengry?

 

 

 

Etter en tragisk ulykke der hun mister både sin mann og datter, klandrer Ada seg selv og klarer ikke leve det samme livet hun har levd. Cirka et år etter ulykken, bestemmer hun seg for å flytte fra New York for en periode. Hun leier en husbåt i Seattle, langt ifra alt som kan minne henne om det som har skjedd. Men kan man egentlig rømme fra minner og sorg?

I husbåten oppdager Ada en kiste som har tilhørt en kvinne som bodde i husbåten mange, mange år tidligere. Ada blir nysgjerrig på hva som hendte med kvinnen, men blir møtt med en mur av taushet fra de andre som bor på samme brygge. Enkelte har bodd på bryggen helt siden kvinnen forsvant en dag på 50-tallet. Men hun begynner allikevel å grave i saken, og hun finner etterhvert  forbindelser mellom kvinnen som forsvant og mennesker hun nylig har møtt.

 

Fin bok, men…

Morgengry - Jio.jpg

 

Som vanlig klarr Sarah Jio å skrive om det såre i mennesker. Man får stor medfølelse for Ada og det hun gjennomgår. Men jeg reagerer litt på spesielt slutten. Jeg syns den er usannsynlig, og ødelegger en del av inntrykket av boken. Jeg skal jo selvfølgelig ikke avsløre her hvordan den slutter, men jeg hadde nok foretrukket en mer «vanlig slutt» enn det vi får servert her.
Ellers reagerer jeg også på en del av kommentarene til en kar i boken. Hvordan han møter et menneske i sorg. Hadde noen sagt til meg  at jeg skulle overlate byrdene mine til Gud, så ville livet mitt bli så mye lettere, så hadde jeg nok mest sannsynlig blitt veldig sint og fornærmet. For meg så virker det som man ikke tar en annens persons sorg på alvor. Det rare er at Ada tar dette innover seg, og syns det er fornuftig. Det kan godt være det at jeg ikke er personlig kristen at jeg reagerer på dette, og at en kristen person hadde reagert som Ada. Hva vet jeg.
Men alt i alt er dette en søt bok som passer en fin sommerdag.

 

Den Urolige Mannen av Henning Mankell

Første gang utgitt i 2009.

Orginaltittel: Den orolige mannen

Da det ble kjent tidligere denne uken at Henning Mankell hadde tapt kampen mot kreften, mange år før tiden, fikk jeg et veldig behov for å finne frem en av bøkene hans fra bokhyllen.

Forfatterbildet er tatt av Lina Ikse Bergman
Forfatterbildet er tatt av Lina Ikse Bergman

Henning Mankell var den forfatteren jeg leste først på min vei inn i krimverdenen tidlig på 2000-tallet. Så jeg har lest mange av hans bøker, og aller best har jeg likt hans bøker om Wallander.

Den Urolige Mannen, er den tiende og siste boken om vår alles kjære, skånske politimann.
Denne boken har ligget å ventet på meg i flere år, og ventet på en passende anledning. Denne uken, så var tiden inne.

Henning Mankell har skrevet over 40 bøker, og disse bøkene er oversatt til over 40 språk, så han har vært en av vår tids største, nordiske forfattere.

I april 2008, forsvinner en pensjonert høyere marineoffiser, Håkan Von Enke, mens han er ute på sin daglige morgentur. Kurt Wallander hadde ikke lenge før forsvinningen, en lengre samtale med Von Enke, og var av den oppfatningen at Von Enke var redd i tiden før han forsvant. Wallander blir av den grunn, og av det faktum at Håkan også er svigerfaren til Wallanders datter, nysgjerrig og begynner å undersøke forsvinningen på eget initiativ.
Wallander kommer i kontakt med gamle venner og kolleger i marinen mens han undersøker saken, og blir også bedt av Håkans kone Louise, om å komme å undersøke hjemme hos dem i Stockholm.
Hverken politiet i Stockholm eller Wallander selv klarer å komme videre i svaret på hva som har skjedd med Håkan Von Enke.
Så en dag etter noen uker, forsvinner også Louise. Sønnene deres, Hans, og Wallanders datter Linda, blir selvfølgelig enda mer bekymret.

20151011_224512[1]

At dette er den siste boken om Wallander er ganske tydelig gjennom hele boken. Det er en 60 år gammel politimann som vi møter i Den Urolige Mannen. En 60 åring som tenker mye over livet som har vært, og at han er urolig for fremtiden.
Men først og fremt handler denne boken om Håkan og Louise Von Enke som begge forsvinner. Historien drar seg tilbake til da det var to kalde fronter i verden. Med USA på den ene siden, og med Sovjetunionen på den andre siden. Vi får lese om ubåter som kommer inn i den svenske skjærgården, noe som var veldig interessant å lese om siden det ikke er så altfor lenge siden sist det ble observert fremmede ubåter i skjærgården utenfor Stockholm.
Jeg hadde trodd på forhånd at det ville være tungt og ganske så uinteressant å lese om svenske forsvarshemmeligheter og forholdet til Sovjet, men den gang ei. Det beviser for meg, nok en gang, hvilken strålende forfatter Henning Mankell var. Jeg brukte nok litt lengre tid på denne boken enn jeg normalt gjør med bøker som fenger, men det er litt pga at det er mye informasjon som jeg ikke kan noe særlig om fra før, og at jeg ikke ønsket at boken skulle være slutt. For nå er unektelig både historien til Kurt Wallander og Henning Mankell ved veis ende.

Så tusen takk til Henning Mankell for all den lesegleden du har gitt meg. Og selv om du har sluttet å skrive, så er det ikke siste gang jeg leser en bok av deg. Det er jeg sikker på!

Hilsen Ann Christin