Si farvel – Lisa Gardner

Lisa Gardner er en av USAs mestselgende krimforfattere, bøkene hennes er gitt ut i mer enn 30 land og er trykket i mer enn 22 millioner eksemplarer. Hun debuterte som forfatter i 1992, og hadde sitt store gjennombrudd i Norge i 2015. Flere av bøkene hennes er filmatisert. Tidligere har jeg lest en bok av denne forfatteren. Omtalen av «Rett bak deg» kan leses her.

Omtale fra forlaget:
Kimberly Quincy blir kontaktet av en gravid prostituert. Kvinnen har en så grusom historie å fortelle at Kimberly først nekter å tro den er sann. Hun er livredd for en mann hun kaller Edderkoppen. Fra strøket forsvinner kvinnene, én etter én, uten at noen forstår hvordan. Og ingen ser ut til å bry seg, bortsett fra Kimberly.

Mesterlig spenning
Det her er så skremmende, creepy og skummelt som det får blitt. Her snakker vi personer fylt av så mye ondskap at det er vanskelig å forestille seg. Det er ikke slike saker og typer her hjemme i Norge, men vi har vel alle hørt om seriemordere som jakter på prostituerte andre steder i verden. Og da særlig i USA. Så selv om det kan virke rimelig søkt, så er det ikke tatt helt ut av fantasien heller.
Jeg merker når jeg leser, at det er en grunn til at Lisa Gardner har så mange lesere som hun har, for dette er mesterlig oppbygget. Man blir drevet fremover av både etterforskingen, gjerningsmannens psyke og ytre spenning. Sidene fløy forbi og jeg hadde hele tiden lyst til å lese mer. At jeg skal lese flere bøker av Lisa Gardner er helt sikkert, jeg likte den andre boken jeg leste av henne veldig godt også. Jeg kan ikke annet enn å anbefale denne boken videre. Her var det spenning fra første til siste side.

Tittel: Si farvel
Orginal tittel: Say Goodbye
Først utgitt: 2008
Utgitt i Norge: 2009 (Min utgave fra 2018)
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt av: Elisabeth Sætvedt
Sjanger: Krim
Kilde: Bokhylla
Format: Innbundet
Antall sider: 480
Terningkast: 5

Noe tapt og noe vunnet – Tara Westover

Tara Westover har skrevet en selvbiografi om hvordan det var å vokse opp i en dysfunksjonell familie, uten skolegang og med en stor skepsis til alt av offentlige myndigheter.

 

Omtale fra forlaget:
Tara er sytten år gammel første gang hun setter sine ben i et klasserom. Hun vokser opp i fjellene i Idaho med foreldre som forbereder seg på dommedag: De bunkrer opp med mat, sover med fluktveske i senga og er motstandere av sykehus og leger. Som ungdom begynner Tara å utdanne seg selv og klarer opptaksprøven til universitetet. Suget etter å vite mer, forstå mer, bringer henne til Harvard og Cambridge. Først da begynner hun å spørre seg om hun har reist for langt. Om det fortsatt finnes en vei hjem.

Velskrevet og skremmende om en oppvekst utenom det vanlige.
Denne historien gjorde sterkt inntrykk på meg, hvordan det er mulig å lande på beina etter en slik oppvekst, viser hvor sterkt et menneske kan være. Det er ikke bare mangel på skolegang som preger oppveksten til Tara og søsknene hennes. Det er også livsfarlig arbeid på farens skraptomt, mishandling og undertrykking. Jeg er mektig imponert over at man klarer å bryte ut av noe slikt.
Boken er velskrevet, og sår uten å bli sentimental. Og den beskriver den uvanlige oppveksten hennes etter hukommelsen. Noe har blitt justert etter samtale med noen av brødrene hennes. Disse avsnittene er markert med fotnoter, så historien hennes virker svært troverdig. For oss som lever og tar del i samfunnet rundt oss er det helt utrolig at noe slik kan forekomme, men jeg tror vel heller ikke at dette kunne skjedd her hjemme i Norge.

Uansett vil jeg gjerne anbefale denne boken videre, det er en sterk historie som man ikke klarer å glemme.

Andre bloggere som har skrevet om boken: Lilla sjel, Heartart og Beathes bibliotek

 

Tittel: Noe tapt og noe vunnet
Orginal tittel: Educated
Først utgitt: 2018 (USA)
Utgitt i Norge: 2019
Forlag: Gyldendal
Oversatt av: Hilde Stubhaug
Sjanger: Selvbiografi
Kilde: Biblioteket
Format: Innbundet
Antallsider: 372
Terningkast: 5

Den du vil jeg skal være – Mindy Mejia

Mindy Mejia er en amerikansk forfatter som debuterte med The Dragon Keeper i 2012. Den du vil jeg skal være er hennes første utgivelse som er oversatt til norsk.

 

Omtale fra forlaget:

Ingen har flere hemmeligheter.
Ingen er bedre til å skjule dem.

Hattie Hoffman er 18 år, vakker, populær blant venner og en talentfull skuespiller Hun har rollen som Lady Macbeth i skoleteaterets oppsetning, men natten etter premieren skjer det fatale. Hattie blir funnet myrdet. Sheriff Del Goodman, en nær venn av Hatties far, sverger på at han skal finne drapsmannen, men etterforskningen avdekker flere spørsmål enn svar. Det kan virke som Hatte spilte like mange roller utenfor scenen, som på den.

Kjent tema med ny innpakning.
Vi har alle lest det før, i alle fall vi som har lest ei krimbok eller to tidligere: En ung jente blir funnet drept noen uker før hun skal være ferdig med High School og vil forsvinne ut i den store verden. Kan det være kjæresten som står bak? Eller noen andre som står henne nær?
Forskjellen på alle de andre historiene og denne, er at denne er fortalt på en helt ny måte. Det er ikke de store overraskelsene som har fokuset i denne krimboka.
Historien blir fortalt fra tre forskjellige vinkler. Hattie selv har litt hun skulle ha sagt, i tillegg får engelsklæreren hennes ordet, og ikke minst sheriff Del Goodman. Vi blir så godt kjent med karakterene i Den du vil jeg skal være. Selvsagt får vi innblikk i alle Hatties roller, men vi blir også kjent med en rekke andre i lokalbefolkningen. Jeg syns Mindy Mejier skriver utrolig godt om mellommenneskelige forhold, samtidig som hun lar leseren komme under huden på karakterene sine. Og med handling fra en søvnig liten by midt uti ingenting, er kullisene for denne romanen perfekt.

Noe jeg syns er litt rart er hvordan forfatteren fremstiller engelsklæreren Peter Lund. Han er 26 år, men han fremstilles som han er nær 50 istedet, og det syns jeg er merkelig. Dette er gjennomgående i hele boken. Jeg vet at jeg ikke var så til de grader voksen da jeg var 26 år, og kjenner egentlig ingen andre som har vært det heller. Så dette trakk litt ned på det totale inntrykket. I tillegg til en veldig forutsigbar fortelling, så gjør det at det ikke blir mer enn en firer på terningen fra meg. Men det er absolutt mye bra i boken, og jeg anbefaler den gjerne videre.

I bokhylla og Heartart har også blogget om boka.

Tusen takk til Cappelen Damm som sendte meg boka.

Tittel: Den du vil jeg skal være
Orginaltittel: Everything you want me to be
Utgitt: 2016 USA
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt av: Carina Westberg
Sjanger: Krim
Kilde: Lesereksemplar
Format: Innbundet
Antall sider: 345
Terningkast: 4 (+)

 

Den underjordiske jernbanen – Colson Whitehead

Colson Whitehead er en av USAs mest anerkjente forfattere. Han har skrevet flere bestselgerromaner og i 2002 ble han nominert til Pulizer prisen. Med Den underjordiske jernbanen fikk han sitt store internasjonale gjennombrudd. For denne boken har han fått både Pulitzer prisen og The National Book Award.

 

Forlagets omtale:
Sekstenårige Cora er slave på en bomullsplantasje i Georgia. Hun lever i daglig angst for fornedrelse og brutal avstraffelse, men også med myten om sin mor, Mabel som klarte å flykte. Cora og vennen Caesar bestemmer seg for å forsøke det samme vågestykket. De legger ut på en livsfarlig reise – med den fanatiske slavefangeren Ridgeway i hælene.
Den myteomspunne underjordiske jernbanen – en historisk kjent metafor for den amerikanske slavetidens fluktrute – tar rømlingene nordover fra stat til stat, til nye verdener og nytt håp. Men drømmen om frihet møter sterk motstand, samtidig som Ridgeway og hans blodhunder puster Cora i nakken.

Mørk, men veldig god bok.
Normalt leser jeg ikke andre omtaler av en bok før etter at jeg har lest boken selv, men noen ganger er det nesten umulig å la være. Her har vi en bok som er roset opp i skyene av internasjonal og norsk presse. Den har mottatt den høythengende Pulitzer prisen. Men samtidig har den fått blandet kritikk fra bokbloggere og andre lesere. Så jeg hadde ikke de aller høyeste forventningene til Den underjordiske jernbanen. Og det var kanskje bra, for forventninger er en skummel ting. Er det en god bok man han har skyhøye forventninger til, så blir man kanskje skuffet likevel, fordi den ikke var like bra som forventningene.
Jeg likte denne boken veldig godt. Jeg ser det er påpekt at den er bra i første halvdel, for så å bli kjedelig. Jeg ser hvorfor man kan mene det. Det er et ganske høyt tempo i første del av boken, for så å få et temposkifte. Men jeg syns fortsatt det er veldig bra og en spennende historie Whitehead skriver.

Den underjordiske jernbanen er delt opp i tolv deler, der man får lese om forskjellige etapper på reisen til Cora, eller fra synspunktet til andre mennesker som er en del av Coras flukt på et vis. Det er mye vondt og brutalt som blir beskrevet i denne boken, men hvordan kan man skrive en bok om dette mørke kapittelet av USAs historie uten? Det slavene måtte tåle av vold og fornedrelse er så grusomt å lese om at man til tider får mest lyst til å legge vekk boken for en stund, men så gjør man det ikke likevel fordi historien er så god.

Jeg syns Whitehead har fortjent alt skryt og all anerkjennelse han har fått for denne boken. Det er en veldig god bok om en del av historien vi ikke bør glemme. Anbefales på det sterkeste.

 

 

Andre bloggere om boken:
Tine sin blogg
Beathes bokhjerte
Bokhjørnet

Tusen takk til forlaget for at dere sendte meg lesereksemplar.

Tittel: Den underjordiske jernbanen
Orginaltittel: The underground railroad
Oversatt av: Knut Johansen
Norsk forlag: Kagge
Først utgitt: USA 2016
Utgitt i Norge: 2017
Sjanger: Skjønlitterær roman
Kilde: Lesereksemplar
Format: Hardcover
Antall sider: 345
Terningkast: 5

Kjærlighetens førti bud av Elif Shafak

Elif Shafak er en av Tyrkias mest leste forfattere, og har utgitt 15 bøker, hvorav 10 romaner. Shafak bor i London og Istanbul, og skriver på tyrkisk og engelsk. Bøkene hennes er utgitt i over 40 land.

 

Forlagets omtale:
På det urolige 1200-tallet, en tid fylt av religionskrig og maktkamp, møter poeten Rumi sin åndelige veileder, Shams av Tabriz. Møtet forvandler Rumi fra en vellykket, men ulykkelig geistlig til en engasjert mystiker, poet og talsmann for den universelle kjærligheten.
I dagens Massachusetts blir den amerikanske husmoren Ella Rubenstein inspirert av Rumis kjærlighetsbudskap. Det gir henne styrke til å gjennomføre sin egen nødvendige livsendring.
Denne poetiske og fantasifulle romanen er en internasjonal bestselger. Shafak blander øst og vest, fortid og nåtid, og gir oss en overbevisende, dramatisk og frodig beretning om hvordan kjærligheten virker i verden.

 

Les Verden: Tyrkia
Det er alltid spennende å lese nye forfattere, og enda mer spennende å lese bøker fra land man normalt ikke leser så mye fra. Jeg har ikke fullstendig oversikt over alle bøkene jeg har lest så langt i mitt liv, men jeg tror ikke jeg har lest noe fra Tyrkia tidligere.
Dette er en roman med mye filosofi og mye historie i seg. Jeg vil tippe at ca 80% av bokens handling foregår midt på 1200-tallet, resten handler om nåtiden og Ella Rubenstein. Men selv om jeg lite historien til Rumi og Shams av Tabriz, så skulle jeg gjerne ha lest mer om Ella og hvordan Rumi påvirket henne og hennes liv. Man blir lite kjent med en av hovedpersonene når man har bare 20% av boken på å bli kjent.
I bokens deler som har handling fra 1200-tallet, får vi samme historie fra forskjellige synspunkter. Det veksler mellom Rumi, Shams, en prostituert, en dranker, sønnene til Rumi osv. Man får mye god historiekunnskap gjennom denne historien, og jeg kjenner igjen mye fra historiebøkene.

Jeg hadde noen veldig hyggelige timer mens jeg leste Kjærlighetens førti bud, men jeg syns den mangler noe for å nå helt opp. Jeg skulle gjerne sett at de forskjellige delene, fortid og nåtid var litt jevnere fordelt.

Jeg må bare si at jeg syns omslaget på boken er helt nydelig. Ikke ofte jeg får bøker som har et så fint omslag.

 

Tusen takk til forlaget som har sendt meg lesereksemplar.

 

Orginaltittel: The Forty Rules of Love
Norsk Forlag: Font Forlag
Sjanger: Roman
Først utgitt: USA i 2010
Utgitt i Norge: 2017
Kilde: Lesereksemplar
Antall sider: 433
Terningkast: 4
Lest i forbindelse med mitt Les Verden prosjekt.

 

Barnepiken av Kathryn Stockett

Orginaltittel: The Help

Utgitt på Cappelen Damm i 2010.

 

Kathryn Stockett er en amerikansk forfatter som er vokst opp i Jackson, Mississippi. Hun flyttet senere til New York der hun jobbet med markedsføring og utgivelse av magasiner. Barnepiken er hennes første roman. Boken er utgitt på 42 språk og er solgt i mange millioner eksemplarer verden over.

 

23 år gamle Skeeter har nettopp avsluttet sin utdannelse og er kommet hjem til Jackson, Mississippi. Der oppdager hun at hushjelpen familien har hatt siden før hun selv ble født, har sluttet i jobben og flyttet. Men når hun spør, så vil ingen svare henne på hvorfor.
Hjemme i Jackson er det ikke så mye annet enn foreningsliv og venninner å fylle tiden med for en ugift kvinne  begynnelsen av 60-tallet. Moren til Skeeter, er på henne hele tiden. Hun må jo skaffe seg en mann. Skeeter vil mye heller jobbe, så da hun får en stilling i lokalavisen, å skrive om husmortips, så tar hun den. Til tross for at hun ikke kan noe om husarbeide. Hun spør hushjelpen til venninnen om hun kan hjelpe henne med spørsmålene, så de begynner å samarbeide.

I begynnelsen av 60-tallet, i Mississippi, var det stor forskjell på farget og hvit. Hvite mennesker ville ikke bruke samme toalett som fargede, og det var egne butikker, biblioteker for de hvite. Der hadde ingen fargede tilgang, og hvis man prøvde seg, ble det slått hardt ned på.
Skeeter syns dette er helt forferdelig, og kommer på idèen om å skrive ned historiene til de fargede hushjelpene. Hennes medhjelper til husmorspalten er med på det, men å rekrutere flere, er svært vanskelig. Alle er redde for konsekvensene hvis de forteller sin historie.

 

barnepiken-kathryn-stockett

Skremmende og vondt

Jeg har alltid vært opptatt av forholdet mellom de fargede og hvite i Amerika. Allerede som 14 åring skrev jeg særoppgave om borgerkrigen i USA, så temaet i boken er ikke nytt for meg. Men det er like vanskelig hver gang, å lese eller se hvordan de fargede ble behandlet. Jeg får oppriktig vondt i hjertet av å lese denne boken. Å lese hvordan de hvite hadde kontrollen over sine fargede ansatte, og også etter at de har sluttet hos familien, kan de hvite ødelegge livet for de fargede ved å spre rykter. Var det noen fargede som gjorde opprør, så ble de utsatt for vold, eller satt i fengsel. Rettssikkerheten for de fargede var lik null.

Kathryn Stockett beskriver forholdene på en meget realistisk måte. Det er til tider veldig vondt å lese, mens andre ganger trekker man på smilebåndet for det er også en del humor i boken. Jeg har nok brukt litt lengre tid enn jeg pleier på denne boken, jeg hadde behov for å posjonere ut informasjonen jeg leste.

Jeg er glad ting har endret seg og det har blitt lettere å være farget, men enda har vi, både i USA og her hjemme og resten av verden en lang vei å gå. Vi burde ha kommet lenger på 50 år.

Barnepiken er en bok jeg vil anbefale absolutt alle å lese. Man får en større innsikt og jeg tror faktisk man blir et bedre menneske av å lese denne boken.

 

Andre bloggere som har skrevet om boken er: Grønne skoger, Så rart – En bokblogg og Pias Kulturkrok.

 

Tusen takk for lånet av bok til min kjære nabo.

 

En mann alene av Christopher Isherwood

Gitt ut i Norge på Bokvennen i 2014.

Orginaltittel: A single man

Utgitt for første gang i 1964.

 

Christopher Isherwood ble født i England i 1904, men bodde mange år både i Tyskland og USA, da han døde i 1986, bodde han i California. Han debuterte som forfatter i 1928 med romanen All the Conspirators, og utga senere mange romaner, tre selvbiografiske bøker i tillegg til en rekke noveller, dikt, skuespill og oversettelser. Isherwood er kanskje mest kjent på grunn av musikalen og filmen Cabaret der handlingen er inspirert av to av hans bøker.
Boken A single man ble filmatisert i 2009 med Colin Firth i hovedrollen.

 

Fra baksiden av boken:

USA, 1962. Universitetsproffesor George Falconer er en homofil, middelaldrende engelskmann som underviser i litteratur på et universitet i Sør-California. det er omtrent ett år siden samboeren hans, Jim, omkom i en trafikkulykke. George er i dyp sorg og kjemper seg gjennom hverdagen. Gjennom møter med andre mennesker, som venninnen Charlotte og studenten Kenny, begynner han likevel å tro at det er mulig å leve videre. Men hva om dette er den siste dagen i Georges liv?

Isherwood er kjent for å beskrive tidsånden med skarpt blikk og penn. I En mann alene befinner vi oss i overgangstid: den kommende borgerrettskampen, det sosiale opprøret, kvinnefrigjøringen og den seksuelle revolusjonene ligger enda i kim, men Isherwood foregriper minoritetsgruppenes kommende krav om like rettigheter og utviklingen som skal finne sted utover 1960- og 70-tallet. Han avslører slående moderne holdninger og en humanistisk betinget livsanskuelse.

en-mann-alene-isherwood

Dere som har fulgt bloggen min en stund, vet at jeg fra tid til annen leser annet enn krim, dette er en av de anledningene. Jeg var så heldig å vinne en konkurranse på Instagramprofilen til @SolumBokvennen før jul, og noen dager etter, dukket En mann alene opp i postkassen min.

En mann alene er en helt annerledes bok enn det jeg normalt leser. Det skjer ikke så mye. Men nå skal jeg tenke på at boken er skrevet for mer enn 50 år siden. Boken handler litt om homokamp, mer om sorg og enda mer om overlevelse. Som beskrevet på baksiden av boken, så er George en veldig ensom mann som sliter med å komme seg gjennom dagene etter at samboeren Jim døde nesten et år tidligere.
Nå levde ikke jeg på 60-tallet, men jeg føler veldig at Isherwood beskriver tiden på en korrekt måte. Veldig uvant for meg, et barn av 80-tallet, å lese ordet «neger» flere ganger. I disse dager er jo det helt uhørt å bruke det ordet, men på 60-tallet var jo det helt normalt. Og også det at han ikke kan leve ut sin sorg i det offentlige, da Jim og han selv ikke var et offisielt par. Hadde det kommet ut at George var homofil, ville han trolig ha mistet både jobben og sitt eget rykte.
Jeg likte boken om George veldig godt, man blir godt kjent med 60-tallet og den totalt annerledes verden man levde i da. Tenk så mye enklere det er når man kan være den man er helt åpent, og særlig få sørge over de som ikke er her mer uten å måtte skjule hvilken relasjon man hadde til vedkommede.

 

Tulleruska har også skrevet om En mann alene, det innlegget kan du lese her.