Andre folks døtre – Amy Gentry

Amy Gentry er bokanmelder for Chicago Tribute, hun skriver også for en rekke andre medier. Hun bor i Austin, Texas sammen med ektemannen sin. Andre folks døtre er hennes debutroman.

 

Forlagets omtale:
Da Julie er tretten år gammel, blir hun kidnappet og bortført. Familien er dypt rystet, men klarer likevel å beholde håpet om at Julie en dag vil komme tilbake. Plutselig en kveld mange år senere, ringer det på døra. Utenfor står en ung kvinne som presenterer seg som Julie. Den savnede jenta er mirakuløst tilbake igjen, og familiens lykke kjenner ingen grenser. Men snart begynner Julies mor, Anna, mot sin vilje å tvile på om jenta virkelig er deres savnede datter. Hun prøver å undertrykke følelsene sine, men det går ikke, og når hun oppsøkes av en privat etterforsker som interesserer seg for saken, starter en smertefull søken etter sannheten om jenta hun håper er hennes savnede datter.

 

Ujevn og rotete
Først vil jeg si at jeg liker idèen til denne boken veldig godt, det er en interessant historie Gentry prøver å fortelle. Men for min del, så blir det for rotete. Det er vanskelig å følge historien fra kapittel til kapittel. Jeg blir hele tiden forvirret og sliter med å finne flyten. Derfor bruker jeg også lang tid på å lese denne boken, som egentlig ikke er veldig lang.
Boken tar seg opp litt i de siste to-tre kapitlene, men det er ikke nok til å løfte boken dessverre. Noen ganger, kan jeg sitte som et spørsmålstegn gjennom en hel bok, for at det så går opp et skikkelig lys for meg helt på slutten. Slik er det ikke her. Jeg hadde forstått hvordan det hang sammen, men det er så rotete fortalt, så her skulle nok kanskje forlaget hjulpet henne mer med å få frem historien på en litt mer ryddig måte. Jeg merker at Gentry er en god skribent, men hun hadde hatt utbytte av mer veiledning fra sin redaktør.

Dette ble ikke bra nok til at jeg vil anbefale boka videre, men ta gjerne en titt innom Elise Cathrin sin bokblogg. Hun har også skrevet noen ord om nettopp denne boka. 

 

Tittel: Andre folks døtre
Orginaltittel: Other people’s daughters
Først utgitt: USA i 2016
Utgitt i Norge: Høsten 2017
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt av: Guro Dimmen
Sjanger: Spenning
Kilde: Lesereksemplar
Format: Hardcover
Antall sider: 299
Terningkast: 3

 

Advertisements

Den underjordiske jernbanen – Colson Whitehead

Colson Whitehead er en av USAs mest anerkjente forfattere. Han har skrevet flere bestselgerromaner og i 2002 ble han nominert til Pulizer prisen. Med Den underjordiske jernbanen fikk han sitt store internasjonale gjennombrudd. For denne boken har han fått både Pulitzer prisen og The National Book Award.

 

Forlagets omtale:
Sekstenårige Cora er slave på en bomullsplantasje i Georgia. Hun lever i daglig angst for fornedrelse og brutal avstraffelse, men også med myten om sin mor, Mabel som klarte å flykte. Cora og vennen Caesar bestemmer seg for å forsøke det samme vågestykket. De legger ut på en livsfarlig reise – med den fanatiske slavefangeren Ridgeway i hælene.
Den myteomspunne underjordiske jernbanen – en historisk kjent metafor for den amerikanske slavetidens fluktrute – tar rømlingene nordover fra stat til stat, til nye verdener og nytt håp. Men drømmen om frihet møter sterk motstand, samtidig som Ridgeway og hans blodhunder puster Cora i nakken.

Mørk, men veldig god bok.
Normalt leser jeg ikke andre omtaler av en bok før etter at jeg har lest boken selv, men noen ganger er det nesten umulig å la være. Her har vi en bok som er roset opp i skyene av internasjonal og norsk presse. Den har mottatt den høythengende Pulitzer prisen. Men samtidig har den fått blandet kritikk fra bokbloggere og andre lesere. Så jeg hadde ikke de aller høyeste forventningene til Den underjordiske jernbanen. Og det var kanskje bra, for forventninger er en skummel ting. Er det en god bok man han har skyhøye forventninger til, så blir man kanskje skuffet likevel, fordi den ikke var like bra som forventningene.
Jeg likte denne boken veldig godt. Jeg ser det er påpekt at den er bra i første halvdel, for så å bli kjedelig. Jeg ser hvorfor man kan mene det. Det er et ganske høyt tempo i første del av boken, for så å få et temposkifte. Men jeg syns fortsatt det er veldig bra og en spennende historie Whitehead skriver.

Den underjordiske jernbanen er delt opp i tolv deler, der man får lese om forskjellige etapper på reisen til Cora, eller fra synspunktet til andre mennesker som er en del av Coras flukt på et vis. Det er mye vondt og brutalt som blir beskrevet i denne boken, men hvordan kan man skrive en bok om dette mørke kapittelet av USAs historie uten? Det slavene måtte tåle av vold og fornedrelse er så grusomt å lese om at man til tider får mest lyst til å legge vekk boken for en stund, men så gjør man det ikke likevel fordi historien er så god.

Jeg syns Whitehead har fortjent alt skryt og all anerkjennelse han har fått for denne boken. Det er en veldig god bok om en del av historien vi ikke bør glemme. Anbefales på det sterkeste.

 

 

Andre bloggere om boken:
Tine sin blogg
Beathes bokhjerte
Bokhjørnet

Tusen takk til forlaget for at dere sendte meg lesereksemplar.

Tittel: Den underjordiske jernbanen
Orginaltittel: The underground railroad
Oversatt av: Knut Johansen
Norsk forlag: Kagge
Først utgitt: USA 2016
Utgitt i Norge: 2017
Sjanger: Skjønlitterær roman
Kilde: Lesereksemplar
Format: Hardcover
Antall sider: 345
Terningkast: 5

Det kom et skip til Bjørgvin i 1349, skrevet av Torill Thorstad Hauger

Torill Thorstad Hauger  (1943-2014) var en norsk forfatter og kunstner. Hun var mest kjent for sine bøker om det gamle Kristiania og sine utvandrer, og vikingbøker for barn og unge.

 

Fra baksiden av boken:
En sensommerdag i året 1349 seilte en engelsk kogge inn på Vågen i Bjørgvin. Skipet førte med seg en av de forferdeligste ulykker som har rammet landet vårt: Svartedauen.
Bjart var 14 år da pesten kom til Bjørgvin, og han opplever en uhyggelig tid. Til sist rømmer han byen, men han oppdager at pesten harløpt i forveien.
Lenger inne i landet ligger bredalen, beskyttet av fjell og is. Der flykter en jente oppover i lia, vekk fra de fryktelige synene som har fått henne til å glemme alt, til og med navnet sitt.

 

Barnebok fra min barndom.
Det var da min sønns lærer fortalte at de skulle lese Det kom et skip til Bjørgvin i 1349, at jeg fant ut at jeg ville lese denne igjen. Jeg leste den som barn, og jeg husker at boken gjorde stort inntrykk på meg.  Det regner jeg med at den kommer til å gjøre på sønnen min også, så da ville jeg ha oppfrisket hukommelsen min litt. Det er ikke til å komme fra at det er nærmere 30 år siden jeg leste den sist.

Det jeg husket best fra boken var sykdomsforløpet og at så mange døde. Jeg hadde helt glemt bort sagnet og fortellingen om Jostedalsrypa.
Boken begynner med at ei ungjente rømmer oppover fjellsidene, vi får ikke vite noe om hva hun har sett eller opplevet. Vi får lese om hvordan hun kjemper for å overleve på en øde sæter helt alene gjennom vinteren.
Del to handler om Bjart og hvordan Svartedauen kommer til Bjørgvin. Hvordan alle rundt han blir syke med feber, verk i hele kroppen og disse blåsvarte byllene de får på kroppen før de dør. Bjart bestemmer seg for å reise fra byen og hjem til bygda der han kommer fra.
I del tre handler om hva som møter han tilbake i bygda han reiste fra som tiåring.

Det kom et skip til Bjørgvin i 1349 er en sterk bok der barn og unge også får lære litt historie. Min kunnskap om denne pesten hadde vært mye mindre om vi ikke hadde lest den som barn. Men det er også en del sterke skildringer i boken. Det er jo, siden det handler om en pest, mye død og fortvilelse og det er sterkt både for meg som voksen og også for barn som får lese denne historien. Men det fine med bøker er at de bildene man lager seg når man leser, ikke er sterkere enn det man takler selv.

 

Tittel: Det kom et skip til Bjørgvin i 1349
Forlag: Gyldendal Norsk Forlag
Sjanger: Barn/Ungdom
Utgitt: 1980
Kilde: Biblioteket
Format: Hardcover
Antall sider: 170
Terningkast: 5

 

«Da Tina ble drept» skrevet av Erlend Frafjord

Forlagets omtale:
Erlend Frafjord arbeidet som journalist i Stavanger Aftenblad da dette drapet rystet Norge, og fulgte saken fra dag til dag. Han skrev om politiets etterforskning mens den pågikk, og har aldri klart å få drapet helt ut av tankene. I årevis har han samlet biter i puslespillet. Hvem drepte Tina? Hva hendte i hennes siste timer i live? Hva var kjærestens rolle? Hvem var de to mennene som sto ved en BMW og sa «Ta det rolig, hun er godt gjemt»?

Frafjord har kartlagt og intervjuet sakens sentrale aktører, og gått gjennom over 8000 sider saksdokumenter. Våren 2017 ble han intervjuet av politiets Cold Case-team om sitt kjennskap til saken. Han har som eneste journalist kommet i kontakt med noen av politiets mest aktuelle kandidater.

I denne boken kommer vi nærmere inn på Tina og hennes mulige drapsmenn enn noen andre tidligere har gjort.

Grundig gjennomgang:
Jeg var 20 år den høsten Tina først ble meldt savnet og etter en snau måned ble funnet drept. Jeg var vokst opp og bodde på en helt annen kant av landet, men jeg identifiserte meg selv med henne, vi var på samme alder, og det som skjedde med henne gikk inn på meg. Og det at saken ikke har fått noen avklaring selv etter 17 år er utrolig trist. Trist for hennes nære. Og det at det kanskje går en drapsmann der ute som ikke er stilt til ansvar for det han har gjort er langt fra greit. Det kan jo være, at den personen som står bak drapet selv er død på dette tidspunktet. Jeg håper nesten det, men for familiens del ønsker jeg at politiet kommer til bunns i saken, uansett om gjerningspersonene er død eller ei.

Jeg har som mange andre nordmenn fulgt saken gjennom media de gangene det har blitt skrevet noe nytt om saken, men bortsett fra det, så har ikke jeg noen ytterligere kjennskap til saken. Boken fremstår som veldig grundig og uten agenda. Frafjord belyser flere kandidater som kan stå bak drapet og forklarer hvorfor muligheten til at de kan stå bak er der. I tillegg har Frafjord sett på politiets arbeid både mens Tina Jørgensen kun var savnet og også da de etterforsket et drap.

Mye kan sies om politiets arbeid, og det gjør også Frafjord. Han setter fingeren på flere punkter som kanskje kunne ha ført til at denne saken hadde blitt oppklart for mange år siden.

Da Tina ble drept er min første kriminaldokumentar, og jeg syns til tider det er skikkelig tøft å lese om, så jeg har måtte ta meg flere pauser underveis. Jeg har ganske hard hud når det kommer til drap som kun har foregått i forfatterens eget hode, men dette blir noe helt annet å lese. Det gjør meg regelrett vondt.

En skremmende bok som det er umulig å legge fra seg uberørt.

Boken anbefales til de som er interessert i virkelige drapsgåter generelt og drapet på Tina Jørgensen spesielt.

Min dypeste medfølelse til Tinas mor, bror, svigerinne og tantebarn. Dere har hatt tøffe år bak dere, og jeg håper at dere en dag får svarene dere alle lurer på.

Takk til forlaget som har sendt meg lesereksemplar.

Tittel: Da Tina ble drept
Forlag: Gyldendal
Sjanger: Kriminaldokumentar
Utgitt: September 2017
Format: Hardcover
Kilde: Lesereksemplar
Antall sider: 352
Terningkast: (Føles helt feil med terningkast i en sånn bok, men den er veldig interessant og verdt å lese)

 

Naboen av Tatiana de Rosnay

Tatiana Rosnay er en fransk-britisk forfatter som har skrevet en rekke bøker på både fransk og engelsk. Hennes mest kjente bok, Sarahs nøkkel er elsket av mange. Jeg var en av de som leste Sarahs nøkkel med stor begeistring.

 

Forlagests omtale:
En ektemann som ofte er bortreist. En jobb som ikke gir henne noe. En hverdag der den ene dagen er lik den andre. Colombe Barou er en kvinne som går i ett med tapetet. Hvordan skulle hun kunne ane hva som venter henne i den sjarmerende leiligheten familien nettopp har flyttet inn i? Naboen i etasjen over har gått til krig mot henne, og det er bare taket som skiller mellom henne og hennes verste fiende. En dag bestemmer Colombe seg for å ta saken i egne hender. Hvor langt er hun villig til å gå for å få tilbake nattesøvnen og likevekten?

 

Tamt og kjedelig
Som så mange andre psykologiske thrillere, så er idèen god, men ved gjennomføringen mangler det mye for at det skulle være vellykket.
De første 150 sidene er så kjedelige at jeg hele tiden vurderer om jeg skal gi opp hele boken, men så er jeg nå en gang skrudd slik sammen at jeg helst vil lese ferdig de bøkene jeg har startet på. Det kan jo hende det tar seg opp etterhvert tenker jeg ofte. Og noen ganger gjør det jo det, og det gjorde nok det denne gangen også, til en viss grad. Men det er fortsatt en veldig kjedelig bok. Man følger som nevnt tobarns moren Colombe i hennes hverdag etter at de har flyttet inn i en ny leilighet. Mannen hennes reiser mye, og hver gang mannen er bortreist, så spiller naboen over musikk på fulle mugger. Det går utover nattesøvnen selvsagt, men det er ingen som tror henne når hun forteller om hva som skjer. Så istedet for å ringe til politiet, som enhver normal person ville ha gjort, tar hun saken i egne hender.
Jeg syns Tatiana de Rosnay mislykkes totalt med denne thrilleren, istedetfor å få sympati med Colombe, så irriterer hun meg grenseløst. Hennes væremåte unnskyldes med oppdragelsen hun fikk når hun var barn, men jeg finner det forsatt merkelig hvordan hun lar seg herse med av et fremmed menneske.
Språket i boken er dessverre heller ikke noe å skryte av, kan ikke huske at det var så dårlig i Sarahs Nøkkel, men der var historien så fengslende at språket ble litt mer uvesentlig.
Så oppsummert er denne boken kjedelig, lite spennende, irriterende hovedperson og dårlig språk. Jeg tror det kan være like greit å finne en annen bok å bruke tiden på.

Orginaltittel: Le Voisin
Oversatt av: Hanne Hay Sætre
Norsk forlag: Bazar forlag/Cappelen Damm
Sjanger: Thriller
Først utgitt: Frankrike 2010
Utgitt i Norge: Høsten 2017
Kilde: Lesereksemplar
Format: Hardcover
Antall sider: 236
Terningkast: 2

Guden av Jørgen Jæger

Jørgen Jæger er en norsk forfatter som tidligere jobbet med salg og salgsadministrasjon, men skriver nå på heltid. Han debuterte i 2003 med krimromanen Skyggejakten. Guden er bok nummer 10 i serien om Ole Vik og Cecilie Hopen. Selv oppdaget jeg ikke bøkene til Jørgen Jæger før Monster i 2015, men har siden lest både Fortielsen og Stemmen.

 

Fjellberghavn 1. juni: Ordførerern i bygda har annonsert en stor kunngjøring på torget denne dagen, så store folkemengder har samlet seg for å høre hva hun har å si. På politistasjonen er Cecilie Hopen og de andre på jobb som vanlig da de hører et stort drønn. Ved nærmere undersøkelser finner de ut at noen har kjørt en dumper inn i porten til garasjen på politihuset og en bil sperrer inngangen. De er sperret inne. Da det på samme tid blir avfyrt skudd midt i folkemengden på torget bryter panikken ut. Det hjelper lite at skytteren ropte «Allahu akbar» før han løsnet skudd. Skytteren drar fra stedet, men rett etterpå sprenges de to minibankene i bygda. Dette er starten på en ekstremt intensiv jakt på forbrytere Fjellberghavn ikke har opplevd maken til. Cecilie kobler inn Kripos med det samme, de har ikke folk eller kunnskap nok til å etterforske dette på egen hånd.

 

Spennende og godt uttenkt plott.
Guden starter bokstavelig talt med et brak, og det er noe av det jeg liker så godt med de bøkene jeg har lest av Jæger, de fanger leseren fort med at spenningen starter iløpet av noen sider. Det skal sies at persongalleriet blir noe stort og noe flatt i denne tiende boken om Cecilie Hopen. De som blir mest levende i denne historien syns jeg er Reka og jentungen hans Sol. De har både dybde og substans, mens på de andre så blir de ikke så levende fremstilt som man kanskje kunne ønske. Men på tross av dette er dette en veldig god krimbok, og jeg gir den terningkast fem. Først og fremst for fremragende spenning og godt uttenkt plott. Det er det viktigste for meg når jeg leser krim. Historien skal drive meg fremover sidene og jeg skal ikke skjønne hvem som står bak før det bare er noen sider igjen. Dette lykkes Jæger med så godt at det står til høy karakter.
Mange omtaler er skrevet og terninger er trillet den siste tiden. Her kan dere få lese hva noen av mine bokbloggkolleger har skrevet om Guden.
Lilla sjel, Betraktninger, Born to be a reader, Bjørnebok og Tine sin blogg.

Siden Guden endte i en cliffhanger blir det spennende å se hvordan det går med Cecilie Hopen, Ole Vik og alle de andre vi kjenner i Fjellberghavn. En ting er sikkert, og det er at jeg skal lese neste bok av Jørgen Jæger også. Så kanskje jeg har klart å lese de andre bøkene i serien før den kommer ut?

Tusen takk til forlaget for lesereksemplar.

 

Tittel: Guden
Forlag: Juritzen forlag
Sjanger: krim
Utgitt: 14.9.2017
Format: Hardcover
Kilde: Lesereksemplar gitt av forlaget
Antall sider: 491
Terningkast: 5

Om og menn av Tor Martin Leines Nordaas

Tor Martin Leines Nordaas er en norsk forfatter som er bosatt i Mosjøen. Tidligere har han gitt ut en novellesamling, to romaner og en kortprosa sammen med Stig-Ove Sivertsen. Jeg leste Fire dager hos farmor like etter at jeg begynte å blogge i 2015, og var ikke i tvil da jeg fikk spørsmål om jeg ønsket å lese hans nye novellesamling Om og menn.

 

Fra forlaget:
Edvard gruer seg til elgen ligger død, men er trygg på Arnljot.

Frits og Harald vet at den siste kaffekoppen nærmer seg.

Erlend vantrives i Syden og sender e-post til Benjamin på sykehuset.

Fredrik håper at Anniken unner ham varmen Kristin gir.

En pappa skriver adventskalender til guttungen i magen.

Og hos Jon er det stille.

I sin femte bok forteller Tor Martin Leines Nordaas om mannfolk og vennskap, fra det mest distanserte til det sårt nære og brått nakne. Dette er boka han måtte skrive til mannen han måtte møte.

 

 

Hjertevarm og fin novellesamling.

Jeg har fulgt Tor Marin Leines Nordaas på facebook siden 2015 og lest mange av hans funderinger og skråblikk på livet og samfunnet, så jeg var nok litt forberedt på hva jeg ville få lese i denne novellesamlingen. Men for de som ikke er kjent med det han skriver, så kan jeg fortelle at han har så mange fine tekster, noen av dem er rettet mot sønnen hans, andre mot samfunnet generelt. Og han har en måte å se på livet på som gjør at man nesten blir litt salig innimellom. Slik er det også i Om og menn. Det er ikke alt som faller like godt i smak, men jeg satt og flirte litt av Frits og Harald som sitter på kafè, jeg får sorg og varme i hjertet av Fredrik som har mistet sin Anniken, men som søker trøst hos Kristin. Adventskalenderen ga meg tårer i øynene. Det er varmt, nært, sårt og humoristisk.  Stort mer enn dette kan man vel kanskje ikke forvente seg av en bok på 124 sider?
Jeg håper Nordaas får flere lesere med denne novellesamlingen, jeg anbefaler den ihvertfall varmt videre.

 

Tittel: Om og menn
Forlag: Fair Forlag
Sjanger: Noveller
Utgitt: September 2017
Kilde: Lesereksemplar tilsendt fra forfatteren.
Format:Hardcover
Antall sider: 124
Terningkast: 5