Myggfangerne av Päivi Laakso

Päivi Laakso er en finsk/norsk forfatter og billedkunstner. Hun er født i Finland, men har bodd i Norge i nesten 30 år. Myggfangerne er hennes tredje bokutgivelse og den første jeg har lest av henne.

 

Utdrag:
Far venter på kjøkkenet mens mor kler på seg i entreen.
Han ser på amerikaklokka.
-Hvem var det som kom med den? spør han. -Jeg husker ikke. Ikke du heller, svarer mor og surrer skjerfet rundt halsen.
Far sjekker at radioen, oppvaskmaskinen og kokeplatene er slått av, at skapdørene ikke står på gløtt og at lysene er slått av. På slutten av hver runde har han glemt hvor han startet. Blikket streifer frem g tilbake, og til slutt glemmer han hva han holdt på med. Han går til bakdøra.
Mor tar på seg lua og får øye på furua utenfor stuevinduet. Treet vokser for nært huset, det er mørkt og grenene strekker seg lange over taket, presser rennen som samler nåler, blir tett og bør tømmes hver høst. Eldstemann fraktet det hjem fra skogen for over tretti år siden. Plantet det selvfølgelig på feil sted.

– Furua bør fjernes, mumler mor. -Det står der til ingen nytte.

 

Kort liten roman om livets siste dager.
Päivi bor i Oslo, men hjemme i Finland dabber livet til foreldrene sakte av. Boken er en roman, men er bygget på Päivis egen oppvekst og hennes følelser rundt farens død.
Hun beskriver de siste dagene moren og faren har sammen hjemme i huset. Moren har vært syk og skrøpelig hele livet, mens faren har vært en sterk mann.

Jeg har aldri sett far knuse ting. Han knuste bare barn.

Men farens helse er veldig skrøpelig, og slik er også minnet hans. Païvi beskriver på en realistisk måte hvordan dagliglivet til noen som har levd mer enn 50 år sammen kan utarte seg. De har bare hverandre, med et barn i Vietnam, et i Oslo, og fylliken de ikke vil ha besøk av bare en halvtime unna.
Boken er skrevet på en veldig rett frem måte uten altfor mye følerier rundt temaene den tar opp. Det tok meg noen sider å komme inn i boken, men etterhvert fløt det veldig på. Det tok ikke særlig tid å lese boken da den bare er på litt over 100 sider.

 

 

 

Tittel: Myggfangerne
Forlag: Cappelen Damm
Sjanger: Roman
Utgitt: 2016 i Norge
Kilde: Biblioteket
Antall sider: 112
Terningkast: 4
Myggfangerne er lest som en del av mitt Les Verden prosjekt.

Levende og døde av Han Kang

Han Kang er fra Gwangju i Sør-Korea, men flyttet til Seoul da hun var 9 år gammel. Fire måneder senere inntraff den massakeren i hjembyen som Levende og døde handler om. Hun studerte koreansk litteratur og underviser i skrivekunst ved Seoul Institute of the Arts. Han Kang debuterte som forfatter allerede i 1993 og har mottatt en rekke priser for bøkene sine. I 2016 ble hun tildelt den internasjonale Man Booker-prisen for romanen Vegetarianeren, som kommer på norsk våren 2018. Levende og døde er hennes første utgivelse på norsk.

 

levende-og-dode-han-kang

Våren 1980 er det opprør flere steder i Sør-Korea, i Gwangju skjer et av de verste. Unge studenter protesterer mot landets regime, men opprøret blir slått nådeløst ned på av hæren. Det er veldig mange døde, og skadede mennesker. Hæren fengsler også mennesker og utsetter dem for tortur.

Blandt alle de drepte ungdommene leter fjorten år gamle Dong-ho etter sin beste venn. Men han kan ikke finne han igjen.
Befolkningen er redde, men de har lite å stille opp med mot hærens brutalitet.
Vi følger unge mennesker som våker over og steller alle de døde i en gymsal, noen av de døde er så ille tiltredt at de ikke er til å kjenne igjen.

 

Vond historie som mange av oss ikke kjenner.

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg ikke vet særlig mye om Sør-Korea. Det jeg husker fra historietimene på skolen var svært forenklet: Nord-Korea var kommunistisk og den store stygge ulven, mens Sør-Korea var vestlig orientert og rene solskinnshistorien. Etter å ha lest denne boken vet jeg at det er feil. Selv om Nord-Koreas ledere fortsatt undertrykker sitt folk på verst tenkelige vis, så har ikke lederne i Sør-Korea vært veldig mye bedre opp gjennom årene. Boken tar først og fremst for seg de grusomme dagene i mai i 1980, men vi får også høre om hvordan fagforeningsorganisasjonene ble motarbeidet, hvordan fabrikkarbeidernes helse ble påvirket av det harde og skadelige arbeidet.

Selv om boken kun har drøye 200 sider, så brukte jeg flere dager på boken. Det var så mye vonde skjebner å lese om. Forfatteren, Han Kang, skriver veldig rett frem, så man får grusomhetene midt i ansiktet mens man leser.

Jeg kan synes at det til tider var veldig vanskelig å skille mellom fortellerstemmene. Det var ikke alltid noen klare skiller når fortellerstemmen ble endret, mange ganger endret det fra et avsnitt til et annet, så da var det lett å miste tråden. Men bortsett fra det, så har Han Kang skrevet en veldig bra bok om en del av verdenshistorien som jeg ikke kunne særlig mye om fra før. Jeg ble såpass nysgjerrig etter at boken var lest, så jeg satt lenge å leste Sør-Koreansk historie på nett etterpå.

Anbefaler boken på det varmeste da dette er en roman jeg er sikker på at jeg vil huske lenge.

Ta gjerne en titt på Tine og Rose-Maries anmeldelser også.

Tusen takk til forlaget for lesereksemplar.

Engelsk tittel: Human Acts
Forlag: Pax Forlag
Utgitt i Norge: 2017
Orginal utgitt: 2014
Sider: 243
Kilde: Lesereksemplar
Sjanger: Roman
Terningkast: 5

Barnepiken av Kathryn Stockett

Orginaltittel: The Help

Utgitt på Cappelen Damm i 2010.

 

Kathryn Stockett er en amerikansk forfatter som er vokst opp i Jackson, Mississippi. Hun flyttet senere til New York der hun jobbet med markedsføring og utgivelse av magasiner. Barnepiken er hennes første roman. Boken er utgitt på 42 språk og er solgt i mange millioner eksemplarer verden over.

 

23 år gamle Skeeter har nettopp avsluttet sin utdannelse og er kommet hjem til Jackson, Mississippi. Der oppdager hun at hushjelpen familien har hatt siden før hun selv ble født, har sluttet i jobben og flyttet. Men når hun spør, så vil ingen svare henne på hvorfor.
Hjemme i Jackson er det ikke så mye annet enn foreningsliv og venninner å fylle tiden med for en ugift kvinne  begynnelsen av 60-tallet. Moren til Skeeter, er på henne hele tiden. Hun må jo skaffe seg en mann. Skeeter vil mye heller jobbe, så da hun får en stilling i lokalavisen, å skrive om husmortips, så tar hun den. Til tross for at hun ikke kan noe om husarbeide. Hun spør hushjelpen til venninnen om hun kan hjelpe henne med spørsmålene, så de begynner å samarbeide.

I begynnelsen av 60-tallet, i Mississippi, var det stor forskjell på farget og hvit. Hvite mennesker ville ikke bruke samme toalett som fargede, og det var egne butikker, biblioteker for de hvite. Der hadde ingen fargede tilgang, og hvis man prøvde seg, ble det slått hardt ned på.
Skeeter syns dette er helt forferdelig, og kommer på idèen om å skrive ned historiene til de fargede hushjelpene. Hennes medhjelper til husmorspalten er med på det, men å rekrutere flere, er svært vanskelig. Alle er redde for konsekvensene hvis de forteller sin historie.

 

barnepiken-kathryn-stockett

Skremmende og vondt

Jeg har alltid vært opptatt av forholdet mellom de fargede og hvite i Amerika. Allerede som 14 åring skrev jeg særoppgave om borgerkrigen i USA, så temaet i boken er ikke nytt for meg. Men det er like vanskelig hver gang, å lese eller se hvordan de fargede ble behandlet. Jeg får oppriktig vondt i hjertet av å lese denne boken. Å lese hvordan de hvite hadde kontrollen over sine fargede ansatte, og også etter at de har sluttet hos familien, kan de hvite ødelegge livet for de fargede ved å spre rykter. Var det noen fargede som gjorde opprør, så ble de utsatt for vold, eller satt i fengsel. Rettssikkerheten for de fargede var lik null.

Kathryn Stockett beskriver forholdene på en meget realistisk måte. Det er til tider veldig vondt å lese, mens andre ganger trekker man på smilebåndet for det er også en del humor i boken. Jeg har nok brukt litt lengre tid enn jeg pleier på denne boken, jeg hadde behov for å posjonere ut informasjonen jeg leste.

Jeg er glad ting har endret seg og det har blitt lettere å være farget, men enda har vi, både i USA og her hjemme og resten av verden en lang vei å gå. Vi burde ha kommet lenger på 50 år.

Barnepiken er en bok jeg vil anbefale absolutt alle å lese. Man får en større innsikt og jeg tror faktisk man blir et bedre menneske av å lese denne boken.

 

Andre bloggere som har skrevet om boken er: Grønne skoger, Så rart – En bokblogg og Pias Kulturkrok.

 

Tusen takk for lånet av bok til min kjære nabo.

 

En mann alene av Christopher Isherwood

Gitt ut i Norge på Bokvennen i 2014.

Orginaltittel: A single man

Utgitt for første gang i 1964.

 

Christopher Isherwood ble født i England i 1904, men bodde mange år både i Tyskland og USA, da han døde i 1986, bodde han i California. Han debuterte som forfatter i 1928 med romanen All the Conspirators, og utga senere mange romaner, tre selvbiografiske bøker i tillegg til en rekke noveller, dikt, skuespill og oversettelser. Isherwood er kanskje mest kjent på grunn av musikalen og filmen Cabaret der handlingen er inspirert av to av hans bøker.
Boken A single man ble filmatisert i 2009 med Colin Firth i hovedrollen.

 

Fra baksiden av boken:

USA, 1962. Universitetsproffesor George Falconer er en homofil, middelaldrende engelskmann som underviser i litteratur på et universitet i Sør-California. det er omtrent ett år siden samboeren hans, Jim, omkom i en trafikkulykke. George er i dyp sorg og kjemper seg gjennom hverdagen. Gjennom møter med andre mennesker, som venninnen Charlotte og studenten Kenny, begynner han likevel å tro at det er mulig å leve videre. Men hva om dette er den siste dagen i Georges liv?

Isherwood er kjent for å beskrive tidsånden med skarpt blikk og penn. I En mann alene befinner vi oss i overgangstid: den kommende borgerrettskampen, det sosiale opprøret, kvinnefrigjøringen og den seksuelle revolusjonene ligger enda i kim, men Isherwood foregriper minoritetsgruppenes kommende krav om like rettigheter og utviklingen som skal finne sted utover 1960- og 70-tallet. Han avslører slående moderne holdninger og en humanistisk betinget livsanskuelse.

en-mann-alene-isherwood

Dere som har fulgt bloggen min en stund, vet at jeg fra tid til annen leser annet enn krim, dette er en av de anledningene. Jeg var så heldig å vinne en konkurranse på Instagramprofilen til @SolumBokvennen før jul, og noen dager etter, dukket En mann alene opp i postkassen min.

En mann alene er en helt annerledes bok enn det jeg normalt leser. Det skjer ikke så mye. Men nå skal jeg tenke på at boken er skrevet for mer enn 50 år siden. Boken handler litt om homokamp, mer om sorg og enda mer om overlevelse. Som beskrevet på baksiden av boken, så er George en veldig ensom mann som sliter med å komme seg gjennom dagene etter at samboeren Jim døde nesten et år tidligere.
Nå levde ikke jeg på 60-tallet, men jeg føler veldig at Isherwood beskriver tiden på en korrekt måte. Veldig uvant for meg, et barn av 80-tallet, å lese ordet «neger» flere ganger. I disse dager er jo det helt uhørt å bruke det ordet, men på 60-tallet var jo det helt normalt. Og også det at han ikke kan leve ut sin sorg i det offentlige, da Jim og han selv ikke var et offisielt par. Hadde det kommet ut at George var homofil, ville han trolig ha mistet både jobben og sitt eget rykte.
Jeg likte boken om George veldig godt, man blir godt kjent med 60-tallet og den totalt annerledes verden man levde i da. Tenk så mye enklere det er når man kan være den man er helt åpent, og særlig få sørge over de som ikke er her mer uten å måtte skjule hvilken relasjon man hadde til vedkommede.

 

Tulleruska har også skrevet om En mann alene, det innlegget kan du lese her.

 

Et helt halvt år av Jojo Moyes

Utgitt på Bastionen forlag i 2013.

Orginaltittel: Me Before You

Jojo Moyes

 

Jojo Moyes er en britisk forfatter som er utdannet journalist og har arbeidet for både Sunday Morning Post og The Independent.

I 2002 debuterte hun som forfatter med romanen Sheltering Rain, og har siden jobbet fulltid som forfatter og har skrevet over ti romaner. Hun har vært utgitt i flere land og oversatt til flere språk, men det var først da hun ga ut Me Before You (Et helt halvt år) som hun ble en verdenskjent forfatter. Hun har siden utgitt enda noen bestselgere som Den ene + en og Etter deg.

 

 

Louisa Clark er fornøyd med livet hun lever i den lille byen hun bor i sammen med foreldrene, bestefaren, søsteren og nevøen sin. Hun trive godt med jobben hun har på den lokale kafèen og hun er ganske fornøyd med kjæresten gjennom syv år, Patrick, selv om hun nok ikke elsker han så høyt som hun burde. Men så mister Louisa jobben på kafèen, eieren har bestemt seg for å legge ned driften. På arbeidsformidlingen er det få jobber å velge i, men hun forsøker flere av dem uten å lykkes. Men så blir det utlyst en stilling som personlig assistent til en ryggmargskadet mann. Med sin ukuelige optismisme og gode humør, blir Louisa ansatt for et halvt år.

Mannen Louisa skal være assistent for er 35 årige Will Traynor, en mann som virkelig levde livet til det fulle helt til han ble påkjørt av en motorsykkel for to år siden. Will har et forferdelig humør og gjør livet vanskelig for Louisa.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet.)

et-helt-halvt-ar-jojo-moyes

Jeg er sikker på at jeg er en av de siste kvinnene i Norge til å lese Et helt halvt år, så slik sett, så er det kanskje ikke så mye vits i å skrive denne anmeldelsen. Men jeg velger å skrive litt om boken likevel. Jeg så filmen da den gikk på kino, så selve storyen hadde jeg jo sett fra før, men jeg likte filmen så godt at jeg ville lese boken også. Det har bare vært så mange andre bøker jeg skulle ha lest først. Den leselisten er jeg forsåvidt ikke ferdig med, og det blir jeg vel aldri heller når jeg tenker meg om.

Boken blir jo ikke så spennende når man vet utfallet, og jeg må si at jeg syns de som lagde filmen har vært veldig tro mot boken. Ofte klarer jo ikke filmen å fange essensen i boken den er basert på, men det syns jeg her.
Jeg syns Jojo Moyes skriver veldig godt, hun klarer å beskrive personene på en slik måte at man føler man blir kjent med de. Man blir berørt av det de går igjennom og humoren er herlig sarkastisk. Jeg kjenner det er vanskelig å anmelde boken når jeg også har sett filmen, men jeg likte de godt begge to, og jeg skjønner veldig godt hvorfor denne boken har blitt så populær.

Så om det skulle være noen igjen i dette landet, eller om det er noen fra andre land som leser bloggen, som ikke har lest denne boken, så anbefaler jeg den på det varmeste. Uansett om du har sett filmen eller ikke. Når sant skal sies, så fikk jeg veldig lyst til å se filmen igjen nå snart.

 

Tusen takk til naboen for lånet av boken 🙂

 

Dameroman m/menn av Kim Småge

Utgitt på Jurizen Forlag 8. september 2016.

 

Kim Småge er en norsk krimforfatter. Hun var en av de første som ble kalt for krimdronning her i landet. Tidligere har hun utgitt 14 bøker, som er oversatt til 11 språk. Nå, 12 år etter forrige utgivelse, er hun tilbake, men hun har gått vekk fra krimsjangeren i sin nyeste roman.

 

 

Fra baksiden av boken:

Oda, Karin og Eldbjørg er tre voksne venninner med svært ulik bakgrunn.
Men de deler et ønske om å komme seg vekk fra tralten og småbyen, og oppleve noe større. De bryter opp, reiser hvert til sitt ut i verden og holder kontakten via brev og telefoner.
Dette er en dramatisk, frekk, morsom, ironisk og overraskende bok, skrevet i Kim Småges sedvanlige fortellerstil.

dameroman-m-menn-kim-smage

 

Mange ord, men lite handling.

Det er sjelden jeg leser såkalte dameromaner, og med denne boken ble jeg minnet på hvorfor. Eller, det er kanskje dumt å si. Jeg er sikker på at det er mange dameromaner med større underholdningsverdi enn denne. Ikke er det særlig mye menn i boken heller.

Boken begynner særdeles rotete, man får ikke tak på hovedpersonene, og de korte kapitlene gir lite mening. Men etterhvert blir det lettere å holde styr på de forskjellige damene. Selv om det er mye som skurrer i forhold til tidsperspektiv. Hvordan kan noen ta en journalistutdannelse i England, mens venninnen kun har vært bortreist noen mnd? Dette er bare et eksempel på ting som ikke stemmer for meg når jeg leser.

Jeg syns Kim Småge egentlig har noen gode idèer på temaer som kunne blitt gode romaner. Eksempelvis Odas forhold til døtrene og eksmannen. Om hvorfor hun reiser ut. Eller Eldbjørgs barnehjem i Mexico. Dette og kunne også blitt en interessant roman. Jeg syns Småge feiler med at hun ikke går inn i dybden på personene hun skriver om. Veldig mye blir beskrevet som sett utenfra. Ikke følelser og tanker rundt noe. Og det er kanskje der hun feiler mest?

Dette er ikke en bok jeg vil anbefale videre.

 

Takk til Juritzen Forlag for lesereksemplar.

 

Følg meg gjerne på sosiale medier:

Facebook: https://www.facebook.com/mineboker/

Instagram: @mycriminalmind_bookblog

Snapchat: ann_christin80