Vuggesang – Leïla Slimani

Leïla Slimani er en fransk-marokkansk forfatter og journalist. Det var med Vuggesang hun fikk sitt store gjennombrudd, og er oversatt til nesten 40 språk.

Omtale fra forlaget:
Myriam og Paul vil være det perfekte paret. De vil ha kontroll over karrieren, invitere venner på mat- og vinkvelder, gi barna en god oppvekst. Og da den middelaldrende dagmammaen Louise kommer inn i familien, synes brikkene å falle på plass: Louise passer barna, sørger for innkjøp og matlaging og blir raskt helt uunnværlig. Med gjennomsiktige tråder holder hun familien samlet – ubemerket, men med stadig større makt over Myriams og Pauls liv.
Men det Myriam og Paul ikke aner noe om, er de mørke sidene og den grenseløse sårbarheten til kvinnen som de har betrodd det mest dyrebare, nemlig barna. Helt til tragedien en dag rammer.

Kjedelig og intetsigende
For å være helt ærlig, så skjønner jeg ikke hvorfor så mange liker denne boken. For meg var den både kjedelig og intetsigende. Det starter lovende med en godt beskrevet krimscene, men det går bare nedover derfra. Jeg får ikke noen god følelse for noen av karakterene, og bortsett fra noen små drypp her og der, er boken fylt med hverdagsscener. Vi kommer ikke under huden til hverken dagmammaen eller noen av de andre karakterene. Hadde det ikke vært for at boken starter med drap, så hadde dette kun vært en bok som beskriver hverdagslivet i Paris. Og slutten? Veldig ufullstendig. Vi får svært få svar på hva som har skjedd og hvorfor.
Eneste grunnen til at denne boken ikke får enda dårligere karakter er at forfatteren skriver ganske godt, om enn veldig overfladisk.

Bjørnebok har et helt annet synspunkt på denne boken. Vi pleier som regel å være ganske enige vi, men ikke denne gangen. Hans omtale kan leses her.

Tittel: Vuggesang
Orginaltittel: Chanson douce
Først utgitt: 2016
Utgitt i Norge: 2019
Forlag: Cappelen Damm
Sjanger: Thriller
Kilde: Biblioteket
Format: Innbundet
Antall sider: 203
Terningkast: 3

Reklame

Alene 1: Forsvinningen av Fabien Vehlmann

Fabien Vehlmann er en fransk tegneserieforfatter som siden 2009 har hatt ansvaret for tegneserien Sprint. Her er han ute med en ny tegneseriebok som passer for barn fra 9-10 år.

Serien, Alene, er laget i samarbeid med illustratøren Bruno Gazzotti som er fra Belgia.

 

Sammendrag:
Da de våkner om morgenen etter en helt vanlig kveld og natt, oppdager de fem barna at alle innbyggerne i byen har forsvunnet etter at de la seg kvelden før. Nå må barna lære seg å samarbeide slik at de kan overleve Alene. Noe som ikke er bare lett da de fem barna som er igjen i byen er svært forskjellige og har veldig forskjellig utgangspunkt i livet.

 

Bildet er hentet fra serienett.no

 

Spennende tegneserie for barn fra 9 til 99 år.
Tenk deg det marerittet da, du våkner om morgenen og alle du kjenner er forsvunnet. Ingen tegn til hvor de kan ha tatt veien. Ingen brev er lagt igjen. Da du går ut i byen møter du til slutt på fire andre som er like alene og forlatt som deg selv. Syns dette høres veldig skummelt ut.

I bokens første del blir vi kjent med de fem forskjellige barna og vi får små drypp om hva slags bakgrunn de har. Så skjer forsvinningen og barna må holde sammen for å overleve. Det er en spennende bok der farer lurer.
Tegningene i boka er veldig gode, de er veldig detaljerte og beskrivende, så der det er lite dialog er det ingen problemer med å følge handlingen.
Jeg har lest denne på egenhånd, og gleder meg stort til å høre hva sønnen min syns om denne, for jeg syns dette var skikkelig bra. Anbefales!

Tulleruska har også skrevet noen ord om Alene 1: Forsvinningen. Hennes omtale kan du lese her.

Tusen takk til forlaget for at de sendte oss lesereksemplar.

Tittel: Alene 1: Forsvinningen
Orginaltittel: Seuls – La disparition
Først utgitt: 2006 i Frankrike
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: QlturRebus Forlag
Oversatt av:Britt Schjøth-Iversen
Sjanger: Tegneserie for barn (fra 9/10 år)
Kilde: Lesereksemplar
Format: Innbundet
Antall sider: 46
Terningkast: 5

Naboen av Tatiana de Rosnay

Tatiana Rosnay er en fransk-britisk forfatter som har skrevet en rekke bøker på både fransk og engelsk. Hennes mest kjente bok, Sarahs nøkkel er elsket av mange. Jeg var en av de som leste Sarahs nøkkel med stor begeistring.

 

Forlagests omtale:
En ektemann som ofte er bortreist. En jobb som ikke gir henne noe. En hverdag der den ene dagen er lik den andre. Colombe Barou er en kvinne som går i ett med tapetet. Hvordan skulle hun kunne ane hva som venter henne i den sjarmerende leiligheten familien nettopp har flyttet inn i? Naboen i etasjen over har gått til krig mot henne, og det er bare taket som skiller mellom henne og hennes verste fiende. En dag bestemmer Colombe seg for å ta saken i egne hender. Hvor langt er hun villig til å gå for å få tilbake nattesøvnen og likevekten?

 

Tamt og kjedelig
Som så mange andre psykologiske thrillere, så er idèen god, men ved gjennomføringen mangler det mye for at det skulle være vellykket.
De første 150 sidene er så kjedelige at jeg hele tiden vurderer om jeg skal gi opp hele boken, men så er jeg nå en gang skrudd slik sammen at jeg helst vil lese ferdig de bøkene jeg har startet på. Det kan jo hende det tar seg opp etterhvert tenker jeg ofte. Og noen ganger gjør det jo det, og det gjorde nok det denne gangen også, til en viss grad. Men det er fortsatt en veldig kjedelig bok. Man følger som nevnt tobarns moren Colombe i hennes hverdag etter at de har flyttet inn i en ny leilighet. Mannen hennes reiser mye, og hver gang mannen er bortreist, så spiller naboen over musikk på fulle mugger. Det går utover nattesøvnen selvsagt, men det er ingen som tror henne når hun forteller om hva som skjer. Så istedet for å ringe til politiet, som enhver normal person ville ha gjort, tar hun saken i egne hender.
Jeg syns Tatiana de Rosnay mislykkes totalt med denne thrilleren, istedetfor å få sympati med Colombe, så irriterer hun meg grenseløst. Hennes væremåte unnskyldes med oppdragelsen hun fikk når hun var barn, men jeg finner det forsatt merkelig hvordan hun lar seg herse med av et fremmed menneske.
Språket i boken er dessverre heller ikke noe å skryte av, kan ikke huske at det var så dårlig i Sarahs Nøkkel, men der var historien så fengslende at språket ble litt mer uvesentlig.
Så oppsummert er denne boken kjedelig, lite spennende, irriterende hovedperson og dårlig språk. Jeg tror det kan være like greit å finne en annen bok å bruke tiden på.

Orginaltittel: Le Voisin
Oversatt av: Hanne Hay Sætre
Norsk forlag: Bazar forlag/Cappelen Damm
Sjanger: Thriller
Først utgitt: Frankrike 2010
Utgitt i Norge: Høsten 2017
Kilde: Lesereksemplar
Format: Hardcover
Antall sider: 236
Terningkast: 2