Vuggesang – Leïla Slimani

Leïla Slimani er en fransk-marokkansk forfatter og journalist. Det var med Vuggesang hun fikk sitt store gjennombrudd, og er oversatt til nesten 40 språk.

Omtale fra forlaget:
Myriam og Paul vil være det perfekte paret. De vil ha kontroll over karrieren, invitere venner på mat- og vinkvelder, gi barna en god oppvekst. Og da den middelaldrende dagmammaen Louise kommer inn i familien, synes brikkene å falle på plass: Louise passer barna, sørger for innkjøp og matlaging og blir raskt helt uunnværlig. Med gjennomsiktige tråder holder hun familien samlet – ubemerket, men med stadig større makt over Myriams og Pauls liv.
Men det Myriam og Paul ikke aner noe om, er de mørke sidene og den grenseløse sårbarheten til kvinnen som de har betrodd det mest dyrebare, nemlig barna. Helt til tragedien en dag rammer.

Kjedelig og intetsigende
For å være helt ærlig, så skjønner jeg ikke hvorfor så mange liker denne boken. For meg var den både kjedelig og intetsigende. Det starter lovende med en godt beskrevet krimscene, men det går bare nedover derfra. Jeg får ikke noen god følelse for noen av karakterene, og bortsett fra noen små drypp her og der, er boken fylt med hverdagsscener. Vi kommer ikke under huden til hverken dagmammaen eller noen av de andre karakterene. Hadde det ikke vært for at boken starter med drap, så hadde dette kun vært en bok som beskriver hverdagslivet i Paris. Og slutten? Veldig ufullstendig. Vi får svært få svar på hva som har skjedd og hvorfor.
Eneste grunnen til at denne boken ikke får enda dårligere karakter er at forfatteren skriver ganske godt, om enn veldig overfladisk.

Bjørnebok har et helt annet synspunkt på denne boken. Vi pleier som regel å være ganske enige vi, men ikke denne gangen. Hans omtale kan leses her.

Tittel: Vuggesang
Orginaltittel: Chanson douce
Først utgitt: 2016
Utgitt i Norge: 2019
Forlag: Cappelen Damm
Sjanger: Thriller
Kilde: Biblioteket
Format: Innbundet
Antall sider: 203
Terningkast: 3

Reklame

Alene 4 – De røde vardene/ Alene 5 – I hjertet av malstrømmen av Fabien Vehlmann og Bruno Gazzotti

Alene serien er en fransk tegneserie som QlturRebus forlag har oversatt til norsk. Dette er bok nummer 4 og 5 i serien, og de siste i del 1. Det kommer mer etterhvert, og det er på orginalspråket gitt ut til sammen ti bøker.

Fem barn våkner opp i en by der alle beboerne har forsvunnet på mystisk vis i løpet av natten. De må lære å overleve… ALENE

Vi møter igjen de samme barna vi ble kjent med i de tre første bøkene av serien, de er nå tilbake fra Haiklanen og fornøyelsesparken. I både «De røde vardene» og «I hjertet av malstrømmen» truer nye farer, og barna må samarbeide for å komme seg ut fra situasjonene de havner i. I slutten i bok nummer fem avsløres hva som virkelig har skjedd og hvorfor de er i byen helt alene.
Jeg liker denne tegneserien veldig godt. Det er en spennende, men ikke altfor innviklet historie om fem barn som plutselig våkner opp helt alene. Tegningene til Bruno Gazzotti er helt fenomenale. Min 10 år gamle sønn sluker  bøkene og kan ikke vente til det kommer flere bøker. Jeg også gleder meg til å se hvordan dette kommer til å ende.
Tegneserier er en god måte å få barn som enda ikke er helt oppslukt av bøkenes verden til å bli glad i å lese. Det er ikke så mye tekst, og de føler at de får lest mange sider på en liten stund, noe som øker mestringsfølelsen. Denne serien er i tillegg veldig spennende, så her er det underholdning for både små (fra 9-10 år) og store.

Disse bøkene anbefales av både meg og min 10 år gamle sønn.

Tittel: Alene 4 – De røde vardene/Alene 5 – I hjertet av malstrømmen
Orginal tittel: SEULS – Les cairns rouges/SEULS – Au cæur du Maelström
Først utgitt: 2009/2010
Utgitt i Norge: 2018/2019
Forlag QlturRebus Forlag
Oversatt av: Britt Schjøth-Iversen
Sjanger: Tegneserie – spenning – fantasy
Kilde: Biblioteket
Format: Innbundet
Antall sider: 48/48
Terningkast: 5/5

Ualminnelige mennesker – Peter May

Peter May er en skotsk forfatter, bosatt i Frankrike. Han har høstet gode kritikker og flere priser for sin Lewis-trilogi. Jeg har lest hele Lewis-trilogien og også hans Coffin Road. De forskjellige omtalene av bøkene i Lewistrilogien kan leses her: Svarthuset, Lewismannen og Lewisbrikkene. «Ualminnelige mennesker» er første bok i en ny serie om Enzo Macleod. Bøkene ble skrevet før Lewistrilogien, men er først kommet på norsk nå.

Omtale fra forlaget: 
Paris: Et gammelt mysterium. Det er midnatt, og en desperat mann søker tilflukt i en kirke. Der forsvinner alle spor av den briljante læreren Jaques Gaillard. I ti år har ingen sett eller hørt fra ham.
Nye metoder. Den tidligere kriminalteknikeren, professor i biologi Enzo Macleod, har inngått et veddemål han ikke har råd til å tape. Ved hjelp av ny forskning, og uten å ta hensyn til det franske byråkratiet, skal han løse sju av de mest kompliserte mordsakene i Frankrikes historie.
Ferske spor. Dypt nede i katakombene under Paris avdekker han spor som er lagt ut til ham, og mens han nærmer seg morderen, oppdager Enzo at han selv er utpekt som det neste offeret.

Spennende konsept
For de som leser bloggen min jevnlig, er det ingen hemmelighet at jeg liker bøkene til Peter May. Og da særlig den nevnte Lewistrilogien. I «Ualminnelige mennesker» møter vi en helt ny etterforsker, Enzo Macleod. Han er skotsk, men har bosatt seg i en liten by i Frankrike. Jeg syns karakterene i denne boka er spennende. Både etterforskeren, datteren, journalisten og den mystiske Charlotte. Og boka den er bra den, i mitt minne, kan den minne litt om «DaVinci-koden». De leter etter gjenstander som kan bringe dem enda nærmere svaret på forsvinningsgåten. Det som trekker ned i denne boken, for meg, er alle de franske ordene som er uthevet, men ikke gitt noen oversettelse. Jeg er ikke veldig god i fransk, så for meg er dette veldig forstyrrende. I tillegg er det mye beskrivelser av gater og bygninger, dette likte jeg godt da May beskrev naturen på Isle of Lewis i «Lewistrilogien», men når det kommer til franske byer og gater som går på kryss og tvers, gjør dette at man mister litt av drivet og spenningen som kunne vært der. Det er spenning i boken, men et kunne gjerne vært sneppet vassere. Særlig i en av de siste scenene der han går og går og går. Det som kunne blitt en eksplosiv slutt, ble dessverre ikke det. Men overrasket, ja det ble jeg. Jeg kommer til å lese neste bok i denne serien også når den blir utgitt, men jeg håper på litt mer spenning og litt færre gatenavn der.

Andre bloggere om «Ualminnelige mennesker»: Lillasjel, Bjørnebok, Bokbloggberit og Bentebing.

Tittel: Ualminnelige mennesker
Orginal tittel: Extraordinary people
Først utgitt: 2013
Utgitt i Norge: 2019
Forlag: Goliat
Oversatt av: Ragnhild Aasland Sekne og Anlaug Lia
Sjanger: Krim
Kilde: Lesereksemplar
Format: Innbundet
Antall sider: 363
Terningkast: 4

Alene 2: Knivenes mester av Fabien Vehlmann

Fabien Vehlmann er en fransk tegneserieforfatter som siden 2009 har hatt ansvaret for tegneserien Sprint.

Serien, Alene, er laget i samarbeid med illustratøren Bruno Gazzotti som er fra Belgia og passer godt for barn fra 9-10 år.

Omtalen av den første boken i serien kan du lese her.

Sammendrag:
Etter å ha funnet ut at resten av befolkningen forsvant i bok nummer 1, har nå de fem barna bosatt seg på et hotell i byen. De har alle forskjellig måte å forholde seg til det som har skjedd, men Dodji og Lea er de som sørger for at de alle er i sikkerhet og har det de trenger. Barna oppdager nemlig snart at de ikke er alene igjen i byen. Både noen skumle dyr og minst et annet vesen er igjen i byen.

 

Økende spenning

Bok nummer en i denne serien var ganske spennende, men det er nå i bok nummer to at spenningen øker og som gjør at denne kanskje ikke egner seg for de yngste barna.
Tegningene er fortsatt strålende og er en stor del av at disse bøkene er så bra. Historien i seg er jo veldig spennende, dialogen flyter godt og den er som jeg antar at barn ville snakket til hverandre i en slik situasjon der det ikke er noen voksne tilstede. Det er til tider et litt røft språk, men ikke så det blir påfallende.

Jeg anbefaler også denne bok nummer to til alle som liker en god tegneserie med spenning.

Tittel: Alene 2: Knivenes mester
Orginal tittel: Seuls – Le maître des couteaux
Først utgitt: 2007
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: QlturRebus Forlag
Oversatt av: Britt Schjøth-Iversen
Sjanger: Tegneserie
Kilde: Lesereksemplar
Format: Innbundet
Antall sider: 48
Terningkast: 5

Alene 1: Forsvinningen av Fabien Vehlmann

Fabien Vehlmann er en fransk tegneserieforfatter som siden 2009 har hatt ansvaret for tegneserien Sprint. Her er han ute med en ny tegneseriebok som passer for barn fra 9-10 år.

Serien, Alene, er laget i samarbeid med illustratøren Bruno Gazzotti som er fra Belgia.

 

Sammendrag:
Da de våkner om morgenen etter en helt vanlig kveld og natt, oppdager de fem barna at alle innbyggerne i byen har forsvunnet etter at de la seg kvelden før. Nå må barna lære seg å samarbeide slik at de kan overleve Alene. Noe som ikke er bare lett da de fem barna som er igjen i byen er svært forskjellige og har veldig forskjellig utgangspunkt i livet.

 

Bildet er hentet fra serienett.no

 

Spennende tegneserie for barn fra 9 til 99 år.
Tenk deg det marerittet da, du våkner om morgenen og alle du kjenner er forsvunnet. Ingen tegn til hvor de kan ha tatt veien. Ingen brev er lagt igjen. Da du går ut i byen møter du til slutt på fire andre som er like alene og forlatt som deg selv. Syns dette høres veldig skummelt ut.

I bokens første del blir vi kjent med de fem forskjellige barna og vi får små drypp om hva slags bakgrunn de har. Så skjer forsvinningen og barna må holde sammen for å overleve. Det er en spennende bok der farer lurer.
Tegningene i boka er veldig gode, de er veldig detaljerte og beskrivende, så der det er lite dialog er det ingen problemer med å følge handlingen.
Jeg har lest denne på egenhånd, og gleder meg stort til å høre hva sønnen min syns om denne, for jeg syns dette var skikkelig bra. Anbefales!

Tulleruska har også skrevet noen ord om Alene 1: Forsvinningen. Hennes omtale kan du lese her.

Tusen takk til forlaget for at de sendte oss lesereksemplar.

Tittel: Alene 1: Forsvinningen
Orginaltittel: Seuls – La disparition
Først utgitt: 2006 i Frankrike
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: QlturRebus Forlag
Oversatt av:Britt Schjøth-Iversen
Sjanger: Tegneserie for barn (fra 9/10 år)
Kilde: Lesereksemplar
Format: Innbundet
Antall sider: 46
Terningkast: 5

Naboen av Tatiana de Rosnay

Tatiana Rosnay er en fransk-britisk forfatter som har skrevet en rekke bøker på både fransk og engelsk. Hennes mest kjente bok, Sarahs nøkkel er elsket av mange. Jeg var en av de som leste Sarahs nøkkel med stor begeistring.

 

Forlagests omtale:
En ektemann som ofte er bortreist. En jobb som ikke gir henne noe. En hverdag der den ene dagen er lik den andre. Colombe Barou er en kvinne som går i ett med tapetet. Hvordan skulle hun kunne ane hva som venter henne i den sjarmerende leiligheten familien nettopp har flyttet inn i? Naboen i etasjen over har gått til krig mot henne, og det er bare taket som skiller mellom henne og hennes verste fiende. En dag bestemmer Colombe seg for å ta saken i egne hender. Hvor langt er hun villig til å gå for å få tilbake nattesøvnen og likevekten?

 

Tamt og kjedelig
Som så mange andre psykologiske thrillere, så er idèen god, men ved gjennomføringen mangler det mye for at det skulle være vellykket.
De første 150 sidene er så kjedelige at jeg hele tiden vurderer om jeg skal gi opp hele boken, men så er jeg nå en gang skrudd slik sammen at jeg helst vil lese ferdig de bøkene jeg har startet på. Det kan jo hende det tar seg opp etterhvert tenker jeg ofte. Og noen ganger gjør det jo det, og det gjorde nok det denne gangen også, til en viss grad. Men det er fortsatt en veldig kjedelig bok. Man følger som nevnt tobarns moren Colombe i hennes hverdag etter at de har flyttet inn i en ny leilighet. Mannen hennes reiser mye, og hver gang mannen er bortreist, så spiller naboen over musikk på fulle mugger. Det går utover nattesøvnen selvsagt, men det er ingen som tror henne når hun forteller om hva som skjer. Så istedet for å ringe til politiet, som enhver normal person ville ha gjort, tar hun saken i egne hender.
Jeg syns Tatiana de Rosnay mislykkes totalt med denne thrilleren, istedetfor å få sympati med Colombe, så irriterer hun meg grenseløst. Hennes væremåte unnskyldes med oppdragelsen hun fikk når hun var barn, men jeg finner det forsatt merkelig hvordan hun lar seg herse med av et fremmed menneske.
Språket i boken er dessverre heller ikke noe å skryte av, kan ikke huske at det var så dårlig i Sarahs Nøkkel, men der var historien så fengslende at språket ble litt mer uvesentlig.
Så oppsummert er denne boken kjedelig, lite spennende, irriterende hovedperson og dårlig språk. Jeg tror det kan være like greit å finne en annen bok å bruke tiden på.

Orginaltittel: Le Voisin
Oversatt av: Hanne Hay Sætre
Norsk forlag: Bazar forlag/Cappelen Damm
Sjanger: Thriller
Først utgitt: Frankrike 2010
Utgitt i Norge: Høsten 2017
Kilde: Lesereksemplar
Format: Hardcover
Antall sider: 236
Terningkast: 2

Bak lukkede dører av B.A.Paris

Utgitt på Gyldendal Forlag i 2016.

Orginaltittel: Behind Closed Doors

 

B.A. Paris har fransk/irsk bakgrunn, men vokste opp i England. Da hun var voksen flyttet hun til Frankrike, der hun har jobbet som børsmegler og lærer. Hun og mannen driver nå en språkskole i Frankrike der de bor sammen med sine fem døtre. Bak lukkede dører er hennes første bok.

 

 

Jack og Grace er det perfekte ektepar, de er hengivne ovenfor hverandre, de krangler aldri og de arrangerer perfekte middagsselskaper. Vennene er misunnelig på det perfekte forholde deres og hvordan Jack oppvarter og skjemmer bort Grace.

Slik ser det ihvertfall ut fra utsiden.

Grace var over 30 år da hun endelig fant en mann som både ble forelsket i henne, og aksepterte at hun var den eneste til å ta vare på hennes yngre søster. Søsteren har Downs Syndrom, og er veldig glad i storesøsteren sin, så det har aldri vært noe tema for Grace å plassere lillesøsteren på institusjon når hun er ferdig på kostskolen hun går på.

Jack fremstår som den perfekte mannen i tiden etter at de møttes, så Grace tenker ikke over hvorfor Jack har det så travelt med at de skal gifte seg og flytte sammen. Ikke før de er på vei til bryllupsreisen og Jack viser sitt sanne jeg. Men da er det for sent.

 

Stålende debutant

Vi har vel alle hørt skrekkhistoriene om de jentene som faller i en psykopats klør, men aldri har jeg hørt om en slik gjennomført og planlagt ondskap som B.A. Paris beskriver i Bak lukkede dører.

Vi følger livet til Grace og Jack i tiden før og etter bryllupet deres gjennom øynene til Grace. Boken er delt inn i fortid og nåtid der hun forteller om hvordan de møttes for første gang, hvordan de opptrer foran andre mennesker etter bryllupet, og hvordan Jack behandler henne når det ikke er noen andre rundt.

Bak lukkede dører er veldig spennende og skremmende, da slike mennesker som Jack fins i virkeligheten også, selv om det gudskjelov ikke er så mange som er så ekstreme som han. Men Jacks måte å behandle Grace på ikke er tatt fra løse luften.

Jeg er glad hver gang jeg leser bøker som setter ord på hvordan mennesker i offer-situasjoner har det, og jeg syns B.A Paris beskriver hvordan man som offer for en psykopat har det.

 

Bak lukkede dører er en spennende og lettlest bok som anbefales.

Takk til min kjære lillesøster for lånet av boken.

 

Les gjerne hva Tine og Else Cathrin syns om boken ved å følge linken på navnene deres.

 

Hatet mitt får dere ikke av Antoine Leiris

Utgitt på Solum Forlag 2016.
Orginaltittel: Vous N’Aurez Pas Ma Haine

 

Antoine Leiris mistet sin kone under terrorangrepene i Paris 13. november 2015. Noen dager senere skrev han et åpent brev til terroristene på facebook. Brevet ble delt 230 000 ganger, og får oppmerksomhet av media verden over. Han nekter å la morderene få det som de vil. Hatet hans skal de ikke få. Dette brevet ble utgangspunkt for denne sterke boken.

 

 

13.november 2015 reiser Antoines kone Hélène på rockekonsert på Bataclan i Paris. Antoine er hjemme med deres 17 mnd gamle sønn. Utpå kvelden mottar Antoine flere tekstmeldiger der venner og familie spør om de er i orden og om de er hjemme. De første meldingene svarer han ikke på, da han syns det er deilig å være hjemme i sin egen boble uten forstyrrelser fra omverdenen. Først da venner spør om de er i sikkerhet legger Antoine fra seg boken. Han skrur på TV’en og ser bokstavene lyse mot seg: Attentat på Bataclan. Antoine ringer Hélène, men får ikke svar. Han ringer igjen og igjen, men med samme resultat.

Det er ikke noe tvil om at dette er en sterk bok å lese. Jeg har denne kvelden friskt i minne da det jo er under et år siden dette angrepet skjedde. Jeg husker jeg satt klistret ved TV-skjermen og håpet at ingen jeg kjente var direkte berørt av dette angrepet. Den luksusen hadde ikke Antoine Leiris, han visste at hans kone var på Bataclan. Og man kan jo bare tenke seg til den panikken som herjer i kroppen mens han prøver å få kontakt med kona. Boken om terrorangrepet og tiden etterpå er ganske kort, men det tenker jeg er helt greit. Man skal orke å lese den også. Den fikk frem masse følelser hos meg, særlig når det var snakk om den lille sønnen deres.
Dette er en bok det er verdt å få meg seg selv om det gjør litt vondt.

 

Rose Marie har også skrevet om boken, innlegget hennes kan dere lese her.