Alene 2: Knivenes mester av Fabien Vehlmann

Serien, Alene, er laget i samarbeid med illustratøren Bruno Gazzotti som er fra Belgia og passer godt for barn fra 9-10 år.

Omtalen av den første boken i serien kan du lese her.

Sammendrag:
Etter å ha funnet ut at resten av befolkningen forsvant i bok nummer 1, har nå de fem barna bosatt seg på et hotell i byen. De har alle forskjellig måte å forholde seg til det som har skjedd, men Dodji og Lea er de som sørger for at de alle er i sikkerhet og har det de trenger. Barna oppdager nemlig snart at de ikke er alene igjen i byen. Både noen skumle dyr og minst et annet vesen er igjen i byen.

 

Økende spenning

Bok nummer en i denne serien var ganske spennende, men det er nå i bok nummer to at spenningen øker og som gjør at denne kanskje ikke egner seg for de yngste barna.
Tegningene er fortsatt strålende og er en stor del av at disse bøkene er så bra. Historien i seg er jo veldig spennende, dialogen flyter godt og den er som jeg antar at barn ville snakket til hverandre i en slik situasjon der det ikke er noen voksne tilstede. Det er til tider et litt røft språk, men ikke så det blir påfallende.

Jeg anbefaler også denne bok nummer to til alle som liker en god tegneserie med spenning.

Tittel: Alene 2: Knivenes mester
Orginal tittel: Seuls – Le maître des couteaux
Først utgitt: 2007
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: QlturRebus Forlag
Oversatt av: Britt Schjøth-Iversen
Sjanger: Tegneserie
Kilde: Lesereksemplar
Format: Innbundet
Antall sider: 48
Terningkast: 5

Reklamer

Alene 1: Forsvinningen av Fabien Vehlmann

Fabien Vehlmann er en fransk tegneserieforfatter som siden 2009 har hatt ansvaret for tegneserien Sprint. Her er han ute med en ny tegneseriebok som passer for barn fra 9-10 år.

Serien, Alene, er laget i samarbeid med illustratøren Bruno Gazzotti som er fra Belgia.

 

Sammendrag:
Da de våkner om morgenen etter en helt vanlig kveld og natt, oppdager de fem barna at alle innbyggerne i byen har forsvunnet etter at de la seg kvelden før. Nå må barna lære seg å samarbeide slik at de kan overleve Alene. Noe som ikke er bare lett da de fem barna som er igjen i byen er svært forskjellige og har veldig forskjellig utgangspunkt i livet.

 

Bildet er hentet fra serienett.no

 

Spennende tegneserie for barn fra 9 til 99 år.
Tenk deg det marerittet da, du våkner om morgenen og alle du kjenner er forsvunnet. Ingen tegn til hvor de kan ha tatt veien. Ingen brev er lagt igjen. Da du går ut i byen møter du til slutt på fire andre som er like alene og forlatt som deg selv. Syns dette høres veldig skummelt ut.

I bokens første del blir vi kjent med de fem forskjellige barna og vi får små drypp om hva slags bakgrunn de har. Så skjer forsvinningen og barna må holde sammen for å overleve. Det er en spennende bok der farer lurer.
Tegningene i boka er veldig gode, de er veldig detaljerte og beskrivende, så der det er lite dialog er det ingen problemer med å følge handlingen.
Jeg har lest denne på egenhånd, og gleder meg stort til å høre hva sønnen min syns om denne, for jeg syns dette var skikkelig bra. Anbefales!

Tulleruska har også skrevet noen ord om Alene 1: Forsvinningen. Hennes omtale kan du lese her.

Tusen takk til forlaget for at de sendte oss lesereksemplar.

Tittel: Alene 1: Forsvinningen
Orginaltittel: Seuls – La disparition
Først utgitt: 2006 i Frankrike
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: QlturRebus Forlag
Oversatt av:Britt Schjøth-Iversen
Sjanger: Tegneserie for barn (fra 9/10 år)
Kilde: Lesereksemplar
Format: Innbundet
Antall sider: 46
Terningkast: 5

Naboen av Tatiana de Rosnay

Tatiana Rosnay er en fransk-britisk forfatter som har skrevet en rekke bøker på både fransk og engelsk. Hennes mest kjente bok, Sarahs nøkkel er elsket av mange. Jeg var en av de som leste Sarahs nøkkel med stor begeistring.

 

Forlagests omtale:
En ektemann som ofte er bortreist. En jobb som ikke gir henne noe. En hverdag der den ene dagen er lik den andre. Colombe Barou er en kvinne som går i ett med tapetet. Hvordan skulle hun kunne ane hva som venter henne i den sjarmerende leiligheten familien nettopp har flyttet inn i? Naboen i etasjen over har gått til krig mot henne, og det er bare taket som skiller mellom henne og hennes verste fiende. En dag bestemmer Colombe seg for å ta saken i egne hender. Hvor langt er hun villig til å gå for å få tilbake nattesøvnen og likevekten?

 

Tamt og kjedelig
Som så mange andre psykologiske thrillere, så er idèen god, men ved gjennomføringen mangler det mye for at det skulle være vellykket.
De første 150 sidene er så kjedelige at jeg hele tiden vurderer om jeg skal gi opp hele boken, men så er jeg nå en gang skrudd slik sammen at jeg helst vil lese ferdig de bøkene jeg har startet på. Det kan jo hende det tar seg opp etterhvert tenker jeg ofte. Og noen ganger gjør det jo det, og det gjorde nok det denne gangen også, til en viss grad. Men det er fortsatt en veldig kjedelig bok. Man følger som nevnt tobarns moren Colombe i hennes hverdag etter at de har flyttet inn i en ny leilighet. Mannen hennes reiser mye, og hver gang mannen er bortreist, så spiller naboen over musikk på fulle mugger. Det går utover nattesøvnen selvsagt, men det er ingen som tror henne når hun forteller om hva som skjer. Så istedet for å ringe til politiet, som enhver normal person ville ha gjort, tar hun saken i egne hender.
Jeg syns Tatiana de Rosnay mislykkes totalt med denne thrilleren, istedetfor å få sympati med Colombe, så irriterer hun meg grenseløst. Hennes væremåte unnskyldes med oppdragelsen hun fikk når hun var barn, men jeg finner det forsatt merkelig hvordan hun lar seg herse med av et fremmed menneske.
Språket i boken er dessverre heller ikke noe å skryte av, kan ikke huske at det var så dårlig i Sarahs Nøkkel, men der var historien så fengslende at språket ble litt mer uvesentlig.
Så oppsummert er denne boken kjedelig, lite spennende, irriterende hovedperson og dårlig språk. Jeg tror det kan være like greit å finne en annen bok å bruke tiden på.

Orginaltittel: Le Voisin
Oversatt av: Hanne Hay Sætre
Norsk forlag: Bazar forlag/Cappelen Damm
Sjanger: Thriller
Først utgitt: Frankrike 2010
Utgitt i Norge: Høsten 2017
Kilde: Lesereksemplar
Format: Hardcover
Antall sider: 236
Terningkast: 2

Bak lukkede dører av B.A.Paris

Utgitt på Gyldendal Forlag i 2016.

Orginaltittel: Behind Closed Doors

 

B.A. Paris har fransk/irsk bakgrunn, men vokste opp i England. Da hun var voksen flyttet hun til Frankrike, der hun har jobbet som børsmegler og lærer. Hun og mannen driver nå en språkskole i Frankrike der de bor sammen med sine fem døtre. Bak lukkede dører er hennes første bok.

 

 

bak-lukkede-dorer-b-a-parisJack og Grace er det perfekte ektepar, de er hengivne ovenfor hverandre, de krangler aldri og de arrangerer perfekte middagsselskaper. Vennene er misunnelig på det perfekte forholde deres og hvordan Jack oppvarter og skjemmer bort Grace.

Slik ser det ihvertfall ut fra utsiden.

Grace var over 30 år da hun endelig fant en mann som både ble forelsket i henne, og aksepterte at hun var den eneste til å ta vare på hennes yngre søster. Søsteren har Downs Syndrom, og er veldig glad i storesøsteren sin, så det har aldri vært noe tema for Grace å plassere lillesøsteren på institusjon når hun er ferdig på kostskolen hun går på.

Jack fremstår som den perfekte mannen i tiden etter at de møttes, så Grace tenker ikke over hvorfor Jack har det så travelt med at de skal gifte seg og flytte sammen. Ikke før de er på vei til bryllupsreisen og Jack viser sitt sanne jeg. Men da er det for sent.

 

Stålende debutant

Vi har vel alle hørt skrekkhistoriene om de jentene som faller i en psykopats klør, men aldri har jeg hørt om en slik gjennomført og planlagt ondskap som B.A. Paris beskriver i Bak lukkede dører.

Vi følger livet til Grace og Jack i tiden før og etter bryllupet deres gjennom øynene til Grace. Boken er delt inn i fortid og nåtid der hun forteller om hvordan de møttes for første gang, hvordan de opptrer foran andre mennesker etter bryllupet, og hvordan Jack behandler henne når det ikke er noen andre rundt.

Bak lukkede dører er veldig spennende og skremmende, da slike mennesker som Jack fins i virkeligheten også, selv om det gudskjelov ikke er så mange som er så ekstreme som han. Men Jacks måte å behandle Grace på ikke er tatt fra løse luften.

Jeg er glad hver gang jeg leser bøker som setter ord på hvordan mennesker i offer-situasjoner har det, og jeg syns B.A Paris beskriver hvordan man som offer for en psykopat har det.

 

Bak lukkede dører er en spennende og lettlest bok som anbefales.

Takk til min kjære lillesøster for lånet av boken.

 

Les gjerne hva Tine og Else Cathrin syns om boken ved å følge linken på navnene deres.

 

Hatet mitt får dere ikke av Antoine Leiris

Utgitt på Solum Forlag 2016.
Orginaltittel: Vous N’Aurez Pas Ma Haine

 

antoine-leirisAntoine Leiris mistet sin kone under terrorangrepene i Paris 13. november 2015. Noen dager senere skrev han et åpent brev til terroristene på facebook. Brevet ble delt 230 000 ganger, og får oppmerksomhet av media verden over. Han nekter å la morderene få det som de vil. Hatet hans skal de ikke få. Dette brevet ble utgangspunkt for denne sterke boken.

 

 

13.november 2015 reiser Antoines kone Hélène på rockekonsert på Bataclan i Paris. Antoine er hjemme med deres 17 mnd gamle sønn. Utpå kvelden mottar Antoine flere tekstmeldiger der venner og familie spør om de er i orden og om de er hjemme. De første meldingene svarer han ikke på, da han syns det er deilig å være hjemme i sin egen boble uten forstyrrelser fra omverdenen. Først da venner spør om de er i sikkerhet legger Antoine fra seg boken. Han skrur på TV’en og ser bokstavene lyse mot seg: Attentat på Bataclan. Antoine ringer Hélène, men får ikke svar. Han ringer igjen og igjen, men med samme resultat.

hatet-mitt-far-dere-ikke-antoine-leiris

Det er ikke noe tvil om at dette er en sterk bok å lese. Jeg har denne kvelden friskt i minne da det jo er under et år siden dette angrepet skjedde. Jeg husker jeg satt klistret ved TV-skjermen og håpet at ingen jeg kjente var direkte berørt av dette angrepet. Den luksusen hadde ikke Antoine Leiris, han visste at hans kone var på Bataclan. Og man kan jo bare tenke seg til den panikken som herjer i kroppen mens han prøver å få kontakt med kona. Boken om terrorangrepet og tiden etterpå er ganske kort, men det tenker jeg er helt greit. Man skal orke å lese den også. Den fikk frem masse følelser hos meg, særlig når det var snakk om den lille sønnen deres.
Dette er en bok det er verdt å få meg seg selv om det gjør litt vondt.

 

Rose Marie har også skrevet om boken, innlegget hennes kan dere lese her.