Andre folks døtre – Amy Gentry

Amy Gentry er bokanmelder for Chicago Tribute, hun skriver også for en rekke andre medier. Hun bor i Austin, Texas sammen med ektemannen sin. Andre folks døtre er hennes debutroman.

 

Forlagets omtale:
Da Julie er tretten år gammel, blir hun kidnappet og bortført. Familien er dypt rystet, men klarer likevel å beholde håpet om at Julie en dag vil komme tilbake. Plutselig en kveld mange år senere, ringer det på døra. Utenfor står en ung kvinne som presenterer seg som Julie. Den savnede jenta er mirakuløst tilbake igjen, og familiens lykke kjenner ingen grenser. Men snart begynner Julies mor, Anna, mot sin vilje å tvile på om jenta virkelig er deres savnede datter. Hun prøver å undertrykke følelsene sine, men det går ikke, og når hun oppsøkes av en privat etterforsker som interesserer seg for saken, starter en smertefull søken etter sannheten om jenta hun håper er hennes savnede datter.

 

Ujevn og rotete
Først vil jeg si at jeg liker idèen til denne boken veldig godt, det er en interessant historie Gentry prøver å fortelle. Men for min del, så blir det for rotete. Det er vanskelig å følge historien fra kapittel til kapittel. Jeg blir hele tiden forvirret og sliter med å finne flyten. Derfor bruker jeg også lang tid på å lese denne boken, som egentlig ikke er veldig lang.
Boken tar seg opp litt i de siste to-tre kapitlene, men det er ikke nok til å løfte boken dessverre. Noen ganger, kan jeg sitte som et spørsmålstegn gjennom en hel bok, for at det så går opp et skikkelig lys for meg helt på slutten. Slik er det ikke her. Jeg hadde forstått hvordan det hang sammen, men det er så rotete fortalt, så her skulle nok kanskje forlaget hjulpet henne mer med å få frem historien på en litt mer ryddig måte. Jeg merker at Gentry er en god skribent, men hun hadde hatt utbytte av mer veiledning fra sin redaktør.

Dette ble ikke bra nok til at jeg vil anbefale boka videre, men ta gjerne en titt innom Elise Cathrin sin bokblogg. Hun har også skrevet noen ord om nettopp denne boka. 

 

Tittel: Andre folks døtre
Orginaltittel: Other people’s daughters
Først utgitt: USA i 2016
Utgitt i Norge: Høsten 2017
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt av: Guro Dimmen
Sjanger: Spenning
Kilde: Lesereksemplar
Format: Hardcover
Antall sider: 299
Terningkast: 3

 

Advertisements

Den underjordiske jernbanen – Colson Whitehead

Colson Whitehead er en av USAs mest anerkjente forfattere. Han har skrevet flere bestselgerromaner og i 2002 ble han nominert til Pulizer prisen. Med Den underjordiske jernbanen fikk han sitt store internasjonale gjennombrudd. For denne boken har han fått både Pulitzer prisen og The National Book Award.

 

Forlagets omtale:
Sekstenårige Cora er slave på en bomullsplantasje i Georgia. Hun lever i daglig angst for fornedrelse og brutal avstraffelse, men også med myten om sin mor, Mabel som klarte å flykte. Cora og vennen Caesar bestemmer seg for å forsøke det samme vågestykket. De legger ut på en livsfarlig reise – med den fanatiske slavefangeren Ridgeway i hælene.
Den myteomspunne underjordiske jernbanen – en historisk kjent metafor for den amerikanske slavetidens fluktrute – tar rømlingene nordover fra stat til stat, til nye verdener og nytt håp. Men drømmen om frihet møter sterk motstand, samtidig som Ridgeway og hans blodhunder puster Cora i nakken.

Mørk, men veldig god bok.
Normalt leser jeg ikke andre omtaler av en bok før etter at jeg har lest boken selv, men noen ganger er det nesten umulig å la være. Her har vi en bok som er roset opp i skyene av internasjonal og norsk presse. Den har mottatt den høythengende Pulitzer prisen. Men samtidig har den fått blandet kritikk fra bokbloggere og andre lesere. Så jeg hadde ikke de aller høyeste forventningene til Den underjordiske jernbanen. Og det var kanskje bra, for forventninger er en skummel ting. Er det en god bok man han har skyhøye forventninger til, så blir man kanskje skuffet likevel, fordi den ikke var like bra som forventningene.
Jeg likte denne boken veldig godt. Jeg ser det er påpekt at den er bra i første halvdel, for så å bli kjedelig. Jeg ser hvorfor man kan mene det. Det er et ganske høyt tempo i første del av boken, for så å få et temposkifte. Men jeg syns fortsatt det er veldig bra og en spennende historie Whitehead skriver.

Den underjordiske jernbanen er delt opp i tolv deler, der man får lese om forskjellige etapper på reisen til Cora, eller fra synspunktet til andre mennesker som er en del av Coras flukt på et vis. Det er mye vondt og brutalt som blir beskrevet i denne boken, men hvordan kan man skrive en bok om dette mørke kapittelet av USAs historie uten? Det slavene måtte tåle av vold og fornedrelse er så grusomt å lese om at man til tider får mest lyst til å legge vekk boken for en stund, men så gjør man det ikke likevel fordi historien er så god.

Jeg syns Whitehead har fortjent alt skryt og all anerkjennelse han har fått for denne boken. Det er en veldig god bok om en del av historien vi ikke bør glemme. Anbefales på det sterkeste.

 

 

Andre bloggere om boken:
Tine sin blogg
Beathes bokhjerte
Bokhjørnet

Tusen takk til forlaget for at dere sendte meg lesereksemplar.

Tittel: Den underjordiske jernbanen
Orginaltittel: The underground railroad
Oversatt av: Knut Johansen
Norsk forlag: Kagge
Først utgitt: USA 2016
Utgitt i Norge: 2017
Sjanger: Skjønlitterær roman
Kilde: Lesereksemplar
Format: Hardcover
Antall sider: 345
Terningkast: 5

Alle drar sin vei av Wendy Guerra

Wendy Guerra ble fød tpå Cuba i 1970. Hun debuterte som lyriker i 1987. Alle drar sin vei er hennes første roman. Den ble utgitt i Barcelona og er ikke tilgjengelig på Cuba i motsetning til diktsamlingene hennes. Guerra er blitt tildelt den spanske

prisen Bruguera-prisen for Alle drar sin vei.

Forlagets omtale:

«Jeg sovnet, jeg overga meg fryktsom til det som skulle komme. Jeg drømte at jeg ga bort jomfrudommen min, eller at jeg byttet den bort med Osvaldo for noen tuber sort akrylfarge og tre ark Cansonpapir. Det var et uformelt bytte, og jomfrudommen lå i en gjennomsiktig. glinsende pose. Jeg holdt den i hendene og viste den til Osvaldo, som til gjengjeld ikke ga meg det han lovet…»

Alle drar sin vei er en roman basert på forfatterens egne dagbøker fra barndom og ungdom på Cuba i 1980 årene. Nieve Guerra er en moden jentunge, som i en Anaïs Nin-aktig atmosfære forteller om livet sammen med sin ustabile mor og sin voldelige far. Vi befinner oss i en turbulent ungdomstid, der utdannellsen på et kunstakademi og de første forelskelsene er ingredienser i den store sorgen over at familie og venner forlater landet i tur og orden. Dagboken er Nieves eneste fortrolige.
Alle drar sin vei er en åpenhjertlig, usensurert og autentisk skildring av oppvekst på Cuba, av livet på en øy hvor folk føler seg så uendelig isolert fra resten av verden, skrevet av en som selv opplever det.

 

Variabel interesse fra min side.

Jeg føler at jeg sitter igjen med mer kunnskap om hvordan det har vært å vokse opp på Cuba etter å ha lest Alle drar sin vei. Jeg syns boken er veldig variabel. Den holder ikke på interessen gjennom hele boken. Det begynner sterkt og vondt med en far som stenger inne og nekter barnet mat, som slår henne helseløs. Men utover i boken, og opp gjennom ungdomstiden til Nieve, blir alt mye mer svevende og ikke like interessant. Deler er selvsagt fortsatt interessant, men det er mye som ikke klarer å holde på min interesse. Mulig det er dagbokformatet som gjør det vanskelig å holde på interessen? Det er korte sekvenser med ulik hyppighet av oppdateringene. Jeg tenker at noen hendelser hadde fortjent mer utbrodering, mens andre kunne med fordel blitt kuttet ned.

Romanen er basert på Wendy Guerras oppvekst, men den er ikke autentisk, så det gjenstår for leseren å finne ut hva som er sannhet og hva som er oppdiktet. At boken ikke er tilgjengelig på Cuba gjør den mer interessant for min del, da Cuba er kjent for sin sensur. Så det å lese om en cubansk oppvekst som ikke er sensurert av myndighetene har vært interessant.

Alt i alt en helt grei roman som jeg er glad for at jeg har lest, og har fått noe ut av å ha lest. Men den står nok ikke igjen som en stor litterær opplevelse.

 

Artemisisas Verden har skrevet en god og utfyllende omtale om Alle drar sin vei. 

 

 

Orginaltittel: Todos se van
Norsk forlag: Bokvennen
Sjanger: Oppvekstroman
Først utgitt: 2006 i Spania
Utgitt i Norge: 2011
Kilde: Biblioteket
Antall sider: 280
Terningkast: 3
Lest som en del av mitt Les Verden prosjekt.

 

Myggfangerne av Päivi Laakso

Päivi Laakso er en finsk/norsk forfatter og billedkunstner. Hun er født i Finland, men har bodd i Norge i nesten 30 år. Myggfangerne er hennes tredje bokutgivelse og den første jeg har lest av henne.

 

Utdrag:
Far venter på kjøkkenet mens mor kler på seg i entreen.
Han ser på amerikaklokka.
-Hvem var det som kom med den? spør han. -Jeg husker ikke. Ikke du heller, svarer mor og surrer skjerfet rundt halsen.
Far sjekker at radioen, oppvaskmaskinen og kokeplatene er slått av, at skapdørene ikke står på gløtt og at lysene er slått av. På slutten av hver runde har han glemt hvor han startet. Blikket streifer frem g tilbake, og til slutt glemmer han hva han holdt på med. Han går til bakdøra.
Mor tar på seg lua og får øye på furua utenfor stuevinduet. Treet vokser for nært huset, det er mørkt og grenene strekker seg lange over taket, presser rennen som samler nåler, blir tett og bør tømmes hver høst. Eldstemann fraktet det hjem fra skogen for over tretti år siden. Plantet det selvfølgelig på feil sted.

– Furua bør fjernes, mumler mor. -Det står der til ingen nytte.

 

Kort liten roman om livets siste dager.
Päivi bor i Oslo, men hjemme i Finland dabber livet til foreldrene sakte av. Boken er en roman, men er bygget på Päivis egen oppvekst og hennes følelser rundt farens død.
Hun beskriver de siste dagene moren og faren har sammen hjemme i huset. Moren har vært syk og skrøpelig hele livet, mens faren har vært en sterk mann.

Jeg har aldri sett far knuse ting. Han knuste bare barn.

Men farens helse er veldig skrøpelig, og slik er også minnet hans. Païvi beskriver på en realistisk måte hvordan dagliglivet til noen som har levd mer enn 50 år sammen kan utarte seg. De har bare hverandre, med et barn i Vietnam, et i Oslo, og fylliken de ikke vil ha besøk av bare en halvtime unna.
Boken er skrevet på en veldig rett frem måte uten altfor mye følerier rundt temaene den tar opp. Det tok meg noen sider å komme inn i boken, men etterhvert fløt det veldig på. Det tok ikke særlig tid å lese boken da den bare er på litt over 100 sider.

 

 

 

Tittel: Myggfangerne
Forlag: Cappelen Damm
Sjanger: Roman
Utgitt: 2016 i Norge
Kilde: Biblioteket
Antall sider: 112
Terningkast: 4
Myggfangerne er lest som en del av mitt Les Verden prosjekt.

Faen ta skjebnen av John Green

John Green er en av verdens mest anerkjente ungdomsbokforfattere. Han har skrevet en rekke bøker, vunnet flere priser og har fast plass på bestselgerlistene.

 

Hazel er en 16 år gammel jente som lever med uhelbredelig kreft. En dag overtaler moren hennes til å gå på en støttegruppe for ungdom med kreft. Hun har gått der tidligere, men den siste tiden har hun holdt seg mer hjemme. Denne kvelden kommer en ny gutt til støttegruppen og han og Hazel finner tonen umiddelbart. De blir nære venner som utveksler historier og forteller hverandre om bøker og filmer de liker. Spesielt er det èn bok som får betydning for paret, den diskuterer de om igjen og om igjen. De prøver til og med å få kontakt med forfatteren, men han svarer ikke på henvendelsene deres.
Hazel og Augustus kommer nærmere hverandre ettersom tiden går. Og forholdet dem imellom flyter over i mer enn vennskap.

Sterkt om sykdom

Jeg var faktisk på kino og så denne filmen da den ble vist, og jeg likte filmen veldig godt. Så det er en glede for meg nå, når jeg har lest boken at filmen har vært veldig tro mot sin orginale historie. Det har egentlig ikke falt meg inn å lese John Greens bøker tidligere, siden de er ungdomsbøker, men jeg ser jo at det kan jeg gjerne gjøre.
Jeg elsker den unike historien om vennskapet og kjærligheten mellom Hazel og Augustus. De er to helt spesielle ungdommer begge to, og de passer virkelig godt sammen. Men det er veldig sterkt å lese om det de må gjennom av behandlinger og sykehusinnleggelser.
Det er vanskelig for meg å se helt hvor godt man faktisk blir kjent med Hazel og Augustus, da jeg ser skuespillerne som spilte dem foran meg når jeg leser. Så selv om jeg elsker denne boken veldig mye, så tror jeg den ville vært enda bedre og enda sterkere om jeg ikke hadde sett filmen fra før.

 

Vil anbefale denne boken til alle, både ungdom og voksne. Jeg tror man vil få mye ut av å lese denne uansett hvilken alder man er i.

 

Orginaltittel: The Fault In Our Stars
Norsk Forlag: Gyldendal
Sjanger: Ungdomsroman
Først utgitt: 2012 i USA
Utgitt i Norge: 2013
Kilde: Lånt
Antall sider: 331
Terningkast: 6

Myrkongens datter av Karen Dionne

Karen Dionne er en amerikansk forfatter som tidligere har skrevet tre romaner og en rekke essays og artikler. Hun bor i Detroit sammen med sin ektemann. Myrkongens datter er solgt til 20 land. Her i Norge kommer den ut den 22. juni.

Sammendrag:

Helena lever et stille og rolig liv sammen med sin mann og to døtre. Hverdagen går sin gang helt til den dagen Myrkongen klarer å rømme fra et høysikkerhets fengsel. Det ingen vet, heller ikke Helenas nærmeste familiem, er at Helena er Myrkongens datter, og hun levde i en hytte langt fra folk sammen med han og jenta han kidnappet, Helenas mor, i 12 år. De vet heller ikke at Myrkongen er en mann som er vant til å leve i skjul i naturen. Det han glemmer er at han har oppdratt Helena til å følge de minste spor, jakte.. og drepe. Eller har han glemt det?
Helena sender familien i dekning og går ut på jakt etter en mann hun både elsker og hater. Selv så mye grusomt han har gjort, både mot moren og henne selv klarer ikke Helena å fri seg fra de gode minnene hun også har fra årene i ødemarken.

 

 

En virkelig god historie

Det er ikke mange dagene siden Myrkongens Datter kom i postkassen min, men jeg ble veldig nysgjerrig på boken, så da fikk den bli neste bok ut for min del etter at jeg hadde lest ferdig den litt tunge, men veldig gode biografien om Pablo Escobar. 
Når noen av mine favorittforfattere, Clare Mackintosh og Lee Child er sitert utenpå boken så gir det meg noen forhåpninger til at denne boken vil jeg også like. Og det gjorde jeg, til gangs. Den er kanskje ikke superspennende hele tiden, men det er en veldig god historie.
Boken er delt inn i to forskjellige tidslinjer, den ene er nåtiden med Helenas jakt etter faren, og det er det som er spennende, men det interessante syns jeg kommer i de delene der Helena forteller om sin oppvekst. De delene er nok kanskje litt for lange til at det blir et skikkelig spenningsdriv gjennom boken, men jeg vet ikke om jeg ville hatt det annerledes heller, for det er bakgrunnen og oppveksten til Helena som gjør hele boken.
En ting som jeg skulle ønske var annerledes var oppdelingen av kapitlene. De er som nevnt delt opp i barndommen, som blir kalt Hytta, og de andre kapitlene er bare numrert. Men, noen ganger begynner fortellingen fra nåtiden i kapitlene som er omtalt Hytta, og det kan bli litt forvirrende. Jeg tenker at dersom man skal ha den inndelingen med hytta og nåtid, så hadde det vært greit å holde seg til det også.

Jeg liker karakteren Helena veldig godt, hun fremstår som en veldig sterk kvinne selv om hun selvsagt er preget av det som skjedde i oppveksten sin. Det er nesten så jeg kunne ønsket meg en bok til som omhandler mer tiden etter at moren og Helena kom tilbake til sivilisasjonen. Selv om temaet har vært nevnt her i denne boken, så syns jeg det ville vært et interessant tema.

Til tross for at det ikke var et ekstremt spenningsnivå, som jeg egentlig ønsker i thrillere, så var dette en særdeles god bok. Den har spenningsmomenter, selvsagt, men ikke veldig nervepirrende. Jeg vil likevel anbefale denne boken på det varmeste. Jeg tror dette er en bok som kan gi mange en god leseropplevelse.

Tusen takk til forlaget som har sendt meg lesereksemplar.

 

Orginaltittel: The March King’s Daughter
Norsk forlag: Juritzen
Sjanger: Thriller
Først utfitt: USA 2017
Utgitt i Norge: 22. juni 2017
Kilde: Lesereksemplar
Antall sider:316
Terningkast: 5

Kjærlighetens førti bud av Elif Shafak

Elif Shafak er en av Tyrkias mest leste forfattere, og har utgitt 15 bøker, hvorav 10 romaner. Shafak bor i London og Istanbul, og skriver på tyrkisk og engelsk. Bøkene hennes er utgitt i over 40 land.

 

Forlagets omtale:
På det urolige 1200-tallet, en tid fylt av religionskrig og maktkamp, møter poeten Rumi sin åndelige veileder, Shams av Tabriz. Møtet forvandler Rumi fra en vellykket, men ulykkelig geistlig til en engasjert mystiker, poet og talsmann for den universelle kjærligheten.
I dagens Massachusetts blir den amerikanske husmoren Ella Rubenstein inspirert av Rumis kjærlighetsbudskap. Det gir henne styrke til å gjennomføre sin egen nødvendige livsendring.
Denne poetiske og fantasifulle romanen er en internasjonal bestselger. Shafak blander øst og vest, fortid og nåtid, og gir oss en overbevisende, dramatisk og frodig beretning om hvordan kjærligheten virker i verden.

 

Les Verden: Tyrkia
Det er alltid spennende å lese nye forfattere, og enda mer spennende å lese bøker fra land man normalt ikke leser så mye fra. Jeg har ikke fullstendig oversikt over alle bøkene jeg har lest så langt i mitt liv, men jeg tror ikke jeg har lest noe fra Tyrkia tidligere.
Dette er en roman med mye filosofi og mye historie i seg. Jeg vil tippe at ca 80% av bokens handling foregår midt på 1200-tallet, resten handler om nåtiden og Ella Rubenstein. Men selv om jeg lite historien til Rumi og Shams av Tabriz, så skulle jeg gjerne ha lest mer om Ella og hvordan Rumi påvirket henne og hennes liv. Man blir lite kjent med en av hovedpersonene når man har bare 20% av boken på å bli kjent.
I bokens deler som har handling fra 1200-tallet, får vi samme historie fra forskjellige synspunkter. Det veksler mellom Rumi, Shams, en prostituert, en dranker, sønnene til Rumi osv. Man får mye god historiekunnskap gjennom denne historien, og jeg kjenner igjen mye fra historiebøkene.

Jeg hadde noen veldig hyggelige timer mens jeg leste Kjærlighetens førti bud, men jeg syns den mangler noe for å nå helt opp. Jeg skulle gjerne sett at de forskjellige delene, fortid og nåtid var litt jevnere fordelt.

Jeg må bare si at jeg syns omslaget på boken er helt nydelig. Ikke ofte jeg får bøker som har et så fint omslag.

 

Tusen takk til forlaget som har sendt meg lesereksemplar.

 

Orginaltittel: The Forty Rules of Love
Norsk Forlag: Font Forlag
Sjanger: Roman
Først utgitt: USA i 2010
Utgitt i Norge: 2017
Kilde: Lesereksemplar
Antall sider: 433
Terningkast: 4
Lest i forbindelse med mitt Les Verden prosjekt.