La meg være – Clare Mackintosh

Clare Mackintosh er en britisk forfatter som tidligere jobbet som politi. I 2011 bestemte hun seg for å slutte i politiet og bli forfatter på heltid. Hun debuterte med Jeg lar deg gå, før hun i fjor lanserte Jeg ser deg. Begge disse er bøker jeg har likt veldig godt, så da La meg være dumpet ned i postkassen min forrige uke, tok det ikke lang tid før jeg begynte å lese denne tredje boken.

Politiet sier det var selvmord.

Anna sier det var mord. Begge tar feil.

 

Sammendrag:
På ettårsdagen til morens selvmord mottar Anne et gratulasjonskort der det står: «Selvmord? Tro om igjen.» Anna som har slitt med å godta at foreldrene hennes valgte å ta livet av seg med kort tids mellomrom, går straks til politiet med kortet. Overbevist om at moren ble drept, og at gjerningspersonen nå leker med henne. Hun kan ikke se noen tegn på at foreldrene, som levde et komfortabelt liv og i et lykkelig ekteskap skulle gå til det skrittet å avslutte sine egne liv. De ville ikke ha gjort dette mot henne.
Murray er en tidligere politietterforsker som er gått av med pensjon i politiet, men jobber som sivilt ansatt på den lokale politistasjonen. Det er han som tar imot Anna den dagen hun kommer til politistasjonen med gratulasjonskortet. Han syns veldig synd på Anna, og syns det hele er merkelig, så han bestemmer seg for å se litt på saken selv. Han vet godt at etterforskningsavdelingen ikke kommer til å se noe mer på saken hvis det ikke er flere nye ledetråder.

Strålende igjen av Mackintosh
De av dere som har fulgt bloggen min en stund, vet kanskje at jeg er stor fan av bøkene til Clare Mackintosh. Det var nesten kjærlighet ved første blikk da jeg leste hennes Jeg lar deg gå for ca to år siden. Og siden den gang har min begeistring bare økt. Det som gjør Clare Mackintosh så spesiell, er at bøkene hennes ligner ikke på hverandre i det hele tatt. Karakterene er forskjellig, temaene er forskjellig. Det eneste som kan minne om hverandre er kanskje forsidene? Jeg føler at veldig mange spenningsforfattere finner opp et persongalleri, også holder de seg til det i 10-15-20 bøker. Og mange ganger fungerer det veldig fint, men samtidig er det veldig befriende med noen som finner opp kruttet gang på gang.
Så over til denne boken. La meg være.

Anna har nettopp blitt mamma da hun mottar dette gratulasjonskortet. Hun sørger over tapet av foreldrene sine samtidig som hun og kjæresten nettopp har skapt et nytt liv. Hun er i en veldig sårbar situasjon og frustrasjonen, sorgen og tvilen er til å ta å føle på. Mark, kjæresten, som hun faktisk møtte da hun var pasient og han terapauten hun gikk til for å få hjelp til å handskes med tapet og sorgen.
Den første delen av La meg være er ganske stillferdig, det skjer noen ekle ting, men ellers er det ikke mye fysisk som skjer. Men vi får følge tankene, sorgprossessen, diskusjonene til Anna og Mark, og det er nok. Det flyter godt fremover, språket er godt, og Mackintosh klarer å vekke min nysgjerrighet, og å holde på den.
Så, nesten halvveis, kommer vi til et vendepunkt, og jeg setter cola’n i halsen og tenker. «Hvorfor i alle dager har hun avslørt dette nå? Det er jo mer en halve boka igjen.» Men hun har jo selvfølgelig flere ess i ermet, og jeg blir lurt enda noen ganger til før jeg har lest ut boken.

Som en liten bonus i denne boken, får vi lese om Murray og hans kone Sarah. Sarah lider av borderline personlighetsforstyrrelse og er ofte innlagt på institusjon. Mange ganger fordi hun ønsker det selv da det er der hun føler seg tryggest. Jeg blir helt varm i hjertet av å lese historien til disse to, og ønsker meg nesten en egen bok om dette søte paret. Gleden er stor da det bakerst i boken er et bonuskapittel om Murray og Sarah fra da han er ferdig utdannet politi.

Jeg anbefaler La meg være på det sterkeste.

Tittel: La meg være
Orginal tittel: Let me lie
Først utgitt: 2018
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt av: Ulrik Farestad
Sjanger: Thriller
Kilde: Lesereks.
Format: Hardcover
Antall sider: 414
Terningkast: 5

 

Reklamer

For evig – Sarah Jio

Sarah Jio er en amerikansk forfatter som har hatt stor suksess verden over med sine romaner. Hun er utgitt i over tretti land og har solgt millioner av eksemplarer. For evig er hennes sjette bok som er oversatt til norsk (bok nr syv er også utgitt nå) Jeg har tidligere lest både God natt, June!, Huset på stranden og Morgengry. Bøkene er frittstående og kan leses uavhengig av hverandre.

 

Omtale fra forlaget:
Kailey har en god jobb og er forlovet med Ryan, en mann som tilsynelatende er perfekt på alle vis. I det hun skal forlate restauranten etter en romantisk middag med Ryan, får hun øye på en hjemløs mann på fortauet. Hun går bort til ham for å gi han posen med restene etter middagen og får sjokk når hun møter blikket hans: Det er Cade, hennes livs store kjærlighet, han som en dag bare forsvant ut av livet hennes uten å etterlate seg et eneste spor.

Stakkaren på gata er en blek kopi av hennes tidligere kjæreste, og det er ingen tvil om at noe har skjedd med ham mentalt. I løpet av de neste ukene hjelper hun ham til å forsøke å komme til hektene igjen, noe hun holder hemmelig for Ryan. Etter hvert som tiden går, innser hun at hun er nødt til å bestemme seg for hva – og hvem – hun vil ha.

Typisk Jio
Bøkene til Sarah Jio har ofte en handling fra både nåtid og til en viss tid tilbake. Det er litt varierende hvor lang tid tilbake hun tar oss, for eksempel var vi tilbake på 1940-tallet i Huset på stranden. I For evig er vi tilbake til siste halvdel av 90-tallet.

Vi får følge forholdet mellom Kailey og Cade fra de møter hverandre for første gang til Cade forsvinner på mystisk vis to år senere. I tillegg får vi følge Kaileys liv sammen med Ryan, de skal gifte seg, og livet er perfekt på overflaten. Selv om ikke Jio skriver det rett ut, så leser jeg veldig fort mellom linjene at kjærligheten Kailey har til Ryan ikke er så dyp som det ser ut på overflaten.
For evig er en lettlest, men koselig bok om hvordan fortiden påvirker nåtiden, særlig om ting ikke er blitt avsluttet på en skikkelig måte.
Det er ikke overraskende for meg hvordan denne historien ender, til det er den for oppskriftsmessig, men noen ganger er det helt greit og nå var det nettopp en slik bok som dette jeg trengte.

Heartart, Elise Mundal og Bokreisen har også blogget om denne boka.

 

 

Tittel: For evig
Orginal tittel: Always
Først utgitt: 2016
Utgitt i Norge: 2017 (min utgave er fra 2018)
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt av: Mari Johanne Müller
Sjanger: Roman
Kilde: kjøpt
Format: Pocket
Antall sider: 286
Terningkast: 5

 

Ikke si at du er redd – Guiseppe Catozzella

Guiseppe Catozzella er en italiensk forfatter, journalist og forlagsredaktør. Han har tidligere skrevet boken

Alveare om Ndrangheta-mafiaen i Milano. Ikke si at du er redd er hans gjennombruddsroman, og skal filmatiseres. Etter at han skrev denne boken er han utnevnt til Goodwill ambasadør for Somalia for FNs flyktningprogram UNHCR.

Forlagets omtale: 
En ung somalisk jentes kamp for frihet og retten til å kunne løpe. En sann historie som gir stemme til en av de mest brennende problemstillingene som preger Europa og verden i dag.

Samia vokser opp i Mogadishu i Somalia. Det er krig i landet, og den fundamentalistiske gruppen al-Shabab er i ferd med å vokse seg sterk. Men Samia vil bare en ting: Hun vil løpe. Hun vil løpe for å vinne, hun vil løpe for landet sitt og friheten – og ingen ting kan stoppe henne. Med hjelp av vennen Ali, som tar på seg jobben som trener, vinner hun snart alt av løp hun deltar i, og kommer stadig nærmere målet: Å delta i OL i Beijing i 2008, og deretter OL i London i 2012. Men når al-Shabab tar over makten, blir selv det å trene nesten umulig. Samia kan bare løpe etter mørkets frembrudd, kledd i heldekkende burka. Krigen rykker stadig nærmere familien og alt hun bryr seg om. Kan hun bli værende i hjemlandet hun elsker, eller er også hun nødt til å legge ut på Reisen, for å nå friheten i Europa?

I denne sterke og gripende dokumentarromanen får vi historien om Samia Yusuf Omar, OL-håpet fra Somalia som deltok i Olympiaden i Beijing, for så å miste livet som båtflyktning mellom Afrika og Italia før OL i London i 2012. Det er samtidig historien om hvordan drømmen om et liv i frihet og verdighet driver hundretusenvis av mennesker til å risikere livet på flukt til Europa hvert år.

Sterk, og dessverre fortsatt aktuell historie.
Dette er noe av det sterkeste jeg har lest på lang tid. Historien til Samia blir fortalt fra Samias ståsted, og vi blir kjent med henne og hennes sterke bånd til familien allerede som barn. Hele veien skinner hennes livsglede og lysten til å løpe, å gjøre noe positivt for hjemlandet sitt gjennom.
Jeg syns Catozzella klarer å fortelle Samias fortelling på en god måte, og vi blir kjent med henne på flere plan. Det er søsteren til Samia som har fortalt hennes historie. Det er reisen til Europa som gjør aller størst inntrykk på meg. Hvordan flyktningene blir stuet sammen som dyr, nesten uten mat og vann. Hvordan kyniske og barbariske menneskesmuglere lurer dem, og hele tiden skal ha mer penger for at de kan fortsette reisen. Hvordan de etter hver etappe på reisen blir plassert i fengsler til de har klart å komme med flere penger. Det gjør meg vondt langt inni sjelen å lese om dette. Hvor onde kan mennesker egentlig bli?
Det er ingen hemmelighet hvordan reisen ender for Samia, etter månedsvis  med ekstreme påkjenninger drukner hun like ved grensen til Italia. Så nær målet, men likevel så langt unna.
Jeg har hatt sterk sympati for flykninger tidligere også, og sympatien min har ikke blitt mindre etter å ha lest Samias historie.

Jeg fant denne videoen til minne om Samia Yusuf Omar på youtube:

 

Anita har også blogget om denne boken. Hennes omtale kan du lese her.

Tittel: Ikke si at du er redd
Orginaltittel: Non dirmi che hai paura
Først utgitt: 2014 (Italia)
Utgitt i Norge: 2015
Forlag: Pax Forlag
Oversatt av: Astrid Nordang
Sjanger: Virkelighetsroman
Kilde: Biblioteket
Format: Hardcover
Antall sider: 248
Terningkast: 6

Boken er lest som en del av mitt Les Verden prosjekt.

 

En siste løgn – Mary Kubica

Mary Kubika er en amerikansk forfatter som hadde stor suksess med debutromanen sin, Good girl. Hun er nå ute med sin fjerde roman, denne også en psykologisk thriller. Kubica bor sammen med familien sin i Chicago.

Forlagets omtale:
Claras liv faller sammen da mannen dør i en bilulykke. Datteren Maisie overlevde. Hun kom faktisk fra det uten skader. Først tror alle at det var en ulykke, men da Maisie får kraftige mareritt, begynner Clara å lure på hva som egentlig skjedde. Nedbrutt av sorg og besatt av tanken på at dette ikke var en ulykke, bestemmer Clara seg for å avdekke sannheten. Finnes det noen som ønsket Nick død?

Leseren følger en historie som veksler mellom Clara i nåtid og Nick i månedene før han døde. Spenningsmesteren Mary Kubica utforsker de mørkeste sidene av et sinn pint av sorg, og viser leserne hvorfor visse hemmeligheter ikke bør se dagens lys.

Mye uklart
Jeg har ikke lest noe av Kubica tidligere, så jeg hadde ikke noen forventninger til denne boken i det hele tatt. Men jeg må si at jeg ikke er overbevist. Jeg syns hele historien er ganske tynn. Jeg skal jo gjerne ikke avsløre handlingen i boken, så det blir litt vanskelig for meg å forklare hvorfor jeg syns den er tynn uten å røpe for mye.
Boken er til tider litt spennende, for man vil gjerne vite hva som skjer. Sympatien med Clara, enken, går i bølgedaler. Til tider syns jeg veldig synd på henne, det er nok kjempetøft å miste mannen sin, og i tillegg når det bare er dager siden hun fødte en baby. Men det er nettopp noe av det som gjør at man mister sympatien for henne i blant er hennes vanskjødsel av ungene oppe i alt dette. Både babyen og fireåringen går for lut og kaldt vann i ukesvis. De blir satt igjen i bilen i tide og utide, dette midt på sommeren, og det er vist veldig varmt. Jeg skjønner at hun er lei seg, men midt oppe i sorgen burde hun også hatt sterkere morsinstinkt.
Slutten på boken er bare delvis oppklarende, det er flere av tingene som har fått stor plass i boka som ikke får en skikkelig avslutning. Men til tross for alt dette, så er det noe som får meg til å lese videre, jeg vil vite hva som har skjedd. Men jeg er redd det ikke blir en topp anbefaling fra meg denne gangen.

Tittel: En siste løgn
Orginaltittel: Every last lie
Først utgitt: 2017
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Vigmostad & Bjørke/Harper Collins Nordic
Oversatt av: Mona Berge
Sjanger: Thriller
Kilde: Lesereksemplar
Format: Hardcover
Antall sider: 346
Terningkast: 4

 

Komme hjem av Yaa Gyasi

Yaa Gyasi er født i Ghana, men flyttet til Alabama, Usa som barn. Hun debuterte i 2016 med Komme hjem (Homegoing) og nå, vinteren 2018 er boken kommet på norsk.

To halvsøstre vokser opp i hver sin landsby ved Gullkysten, det som vi i dag kjenner som Ghana. De får to helt forskjellige skjebner, da den ene gifter seg med en brite og lever et relativt godt liv, takket være britenes kolonisering og slavehandelen. Den andre søsteren blir tatt til fange og solgt som slave. Hun ender opp i sørstatene og plukker bomull for eieren sin der.

Vi følger disse to søstrenes direkte etterkommere gjennom 300 år og frem til i dag.

Vakker og sterk roman
Som nevnt over her, får vi følge disse to grenene av slekten i åtte generasjoner. Det er korte sekvenser, utdrag fra livene til de vi får følge, og det er forskjellig hvor nysgjerrig jeg blir på de forskjellige menneskene. Noen av historiene fanger meg veldig inn og jeg ønsker å lese mer om livet til denne personen. Særlig syns jeg dette gjelder i den første halvdelen av boken. Noen av de andre historiene rommer mye mer, slik at mesteparten av livshistorien blir fortalt på noen få sider.
Gyasi skriver veldig levende om både mennesker og natur, følelser og tanker de forskjellige menneskene går igjennom. Jeg mener boken hjelper oss, vi som ikke er berørt av denne dystre og mørke delen av historien, til å forstå mer av hvorfor det fortsatt kan være betent mellom afroamerikanere og amerikanere. Det er ikke ukjente fenomener Gyasi belyser i romanen sin, men hun beskriver det så ekte at jeg regelrett får vondt i hjertet når jeg leser. Og selv om det er kjent det hun skriver om, så trenger vi alle en påminnelse om den historien som er der.

Jeg fikk veldig mye ut av å lese Komme Hjem og jeg anbefaler den helt klart videre.

Andre bloggere som har skrevet om Komme Hjem er Bjørnebok og Rose-Marie.

Tittel: Komme Hjem
Orginal tittel: Homegoing
Først utgitt: 2016 USA
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Vigmostad & Bjørke
Oversatt av: Hilde Stubhaug
Sjanger: Roman
Kilde: Lesereksemplar
Format: Hardcover
Antall sider: 453
Terningkast: 5

Boken er en del av mitt Les verden prosjekt, Ghana.

Andre folks døtre – Amy Gentry

Amy Gentry er bokanmelder for Chicago Tribute, hun skriver også for en rekke andre medier. Hun bor i Austin, Texas sammen med ektemannen sin. Andre folks døtre er hennes debutroman.

 

Forlagets omtale:
Da Julie er tretten år gammel, blir hun kidnappet og bortført. Familien er dypt rystet, men klarer likevel å beholde håpet om at Julie en dag vil komme tilbake. Plutselig en kveld mange år senere, ringer det på døra. Utenfor står en ung kvinne som presenterer seg som Julie. Den savnede jenta er mirakuløst tilbake igjen, og familiens lykke kjenner ingen grenser. Men snart begynner Julies mor, Anna, mot sin vilje å tvile på om jenta virkelig er deres savnede datter. Hun prøver å undertrykke følelsene sine, men det går ikke, og når hun oppsøkes av en privat etterforsker som interesserer seg for saken, starter en smertefull søken etter sannheten om jenta hun håper er hennes savnede datter.

 

Ujevn og rotete
Først vil jeg si at jeg liker idèen til denne boken veldig godt, det er en interessant historie Gentry prøver å fortelle. Men for min del, så blir det for rotete. Det er vanskelig å følge historien fra kapittel til kapittel. Jeg blir hele tiden forvirret og sliter med å finne flyten. Derfor bruker jeg også lang tid på å lese denne boken, som egentlig ikke er veldig lang.
Boken tar seg opp litt i de siste to-tre kapitlene, men det er ikke nok til å løfte boken dessverre. Noen ganger, kan jeg sitte som et spørsmålstegn gjennom en hel bok, for at det så går opp et skikkelig lys for meg helt på slutten. Slik er det ikke her. Jeg hadde forstått hvordan det hang sammen, men det er så rotete fortalt, så her skulle nok kanskje forlaget hjulpet henne mer med å få frem historien på en litt mer ryddig måte. Jeg merker at Gentry er en god skribent, men hun hadde hatt utbytte av mer veiledning fra sin redaktør.

Dette ble ikke bra nok til at jeg vil anbefale boka videre, men ta gjerne en titt innom Elise Cathrin sin bokblogg. Hun har også skrevet noen ord om nettopp denne boka. 

 

Tittel: Andre folks døtre
Orginaltittel: Other people’s daughters
Først utgitt: USA i 2016
Utgitt i Norge: Høsten 2017
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt av: Guro Dimmen
Sjanger: Spenning
Kilde: Lesereksemplar
Format: Hardcover
Antall sider: 299
Terningkast: 3

 

Den underjordiske jernbanen – Colson Whitehead

Colson Whitehead er en av USAs mest anerkjente forfattere. Han har skrevet flere bestselgerromaner og i 2002 ble han nominert til Pulizer prisen. Med Den underjordiske jernbanen fikk han sitt store internasjonale gjennombrudd. For denne boken har han fått både Pulitzer prisen og The National Book Award.

 

Forlagets omtale:
Sekstenårige Cora er slave på en bomullsplantasje i Georgia. Hun lever i daglig angst for fornedrelse og brutal avstraffelse, men også med myten om sin mor, Mabel som klarte å flykte. Cora og vennen Caesar bestemmer seg for å forsøke det samme vågestykket. De legger ut på en livsfarlig reise – med den fanatiske slavefangeren Ridgeway i hælene.
Den myteomspunne underjordiske jernbanen – en historisk kjent metafor for den amerikanske slavetidens fluktrute – tar rømlingene nordover fra stat til stat, til nye verdener og nytt håp. Men drømmen om frihet møter sterk motstand, samtidig som Ridgeway og hans blodhunder puster Cora i nakken.

Mørk, men veldig god bok.
Normalt leser jeg ikke andre omtaler av en bok før etter at jeg har lest boken selv, men noen ganger er det nesten umulig å la være. Her har vi en bok som er roset opp i skyene av internasjonal og norsk presse. Den har mottatt den høythengende Pulitzer prisen. Men samtidig har den fått blandet kritikk fra bokbloggere og andre lesere. Så jeg hadde ikke de aller høyeste forventningene til Den underjordiske jernbanen. Og det var kanskje bra, for forventninger er en skummel ting. Er det en god bok man han har skyhøye forventninger til, så blir man kanskje skuffet likevel, fordi den ikke var like bra som forventningene.
Jeg likte denne boken veldig godt. Jeg ser det er påpekt at den er bra i første halvdel, for så å bli kjedelig. Jeg ser hvorfor man kan mene det. Det er et ganske høyt tempo i første del av boken, for så å få et temposkifte. Men jeg syns fortsatt det er veldig bra og en spennende historie Whitehead skriver.

Den underjordiske jernbanen er delt opp i tolv deler, der man får lese om forskjellige etapper på reisen til Cora, eller fra synspunktet til andre mennesker som er en del av Coras flukt på et vis. Det er mye vondt og brutalt som blir beskrevet i denne boken, men hvordan kan man skrive en bok om dette mørke kapittelet av USAs historie uten? Det slavene måtte tåle av vold og fornedrelse er så grusomt å lese om at man til tider får mest lyst til å legge vekk boken for en stund, men så gjør man det ikke likevel fordi historien er så god.

Jeg syns Whitehead har fortjent alt skryt og all anerkjennelse han har fått for denne boken. Det er en veldig god bok om en del av historien vi ikke bør glemme. Anbefales på det sterkeste.

 

 

Andre bloggere om boken:
Tine sin blogg
Beathes bokhjerte
Bokhjørnet

Tusen takk til forlaget for at dere sendte meg lesereksemplar.

Tittel: Den underjordiske jernbanen
Orginaltittel: The underground railroad
Oversatt av: Knut Johansen
Norsk forlag: Kagge
Først utgitt: USA 2016
Utgitt i Norge: 2017
Sjanger: Skjønlitterær roman
Kilde: Lesereksemplar
Format: Hardcover
Antall sider: 345
Terningkast: 5