Den forbudte elven – Chigozie Obioma

Chigozie Obioma er en nigeriansk forfatter som er bosatt i USA. Der underviser han i litteratur ved University of Nebraska. Den forbudte elven er hans debut som forfatter, og han har mottatt en rekke priser og utmerkelser for sin debutroman.

Forlagets omtale:
Nigeria i 1990-årene. Fire brødre i den lille byen Akure benytter farens fravær til å dra på fisketur i en elv de har forbud mot å nærme seg. En dag støter de på Abulu, en galning som er beryktet for sine spådomskunster. Guttene terger ham, like vågale som de er skremte, men han kommer mot dem som en gammeltestamentlig profet og forkynner at den eldste, Ikenna, vil bli drept av en av sine brødre.
Denne spådommen utløser en nesten mytisk hendelsesrekke som skal forfølge guttene og gradvis tære på de skjøre familiebåndene. Moren blir lagt inn på sykehus, og faren – familieoverhodet som har båret på ambiøse drømmer om at guttene skulle bli lege, advokat, ingeniør og flyver – må erkjenne at han ikke kan beskytte dem. Og hvis den gale spåmannen har rett, hvilken av brødrene vil bli Ikennas morder?
Den forbudte elven er en medrivende roman om familie, oppvekst og søskenkjærlighet, om overmot og de ubønnhørlige konsekvensene av brutt tillit og forspilte muligheter. Det er også en mektig allegorisk beretning om det nigerianske lederskapets bristende evner til å redde landet. Men romanen er først og fremst stor skrivekunst.
Og Chigozie Obioma fremstår som en av de mest spennende nye stemmene i moderne afrikansk litteratur.

 

Interessant om nigeriansk overtro, kultur og skikker.

Det er ikke mye afrikansk litteratur jeg har lest, men etter at jeg begynte på mitt Les Verden prosjekt så har jeg vært innom noen land i den afrikanske verdensdelen. Nigeria som Chigozie Obioma er fra hadde jeg faktisk vært innom, men jeg har fått med meg begeistringen for Den forbudte elven, så jeg ville lese den selv også.
Det har vært litt tungt for meg i det siste, har slitt litt med både konsentrasjonen og motivasjonen for lesingen, så da har det gått smått fremover. Jeg har lest litt nå og da, men selv om det har gått smått, så har det aldri vært noe tema for meg å legge vekk Den forbudte elven. Til det har den vært altfor spennende og interessant.
Boken blir fortalt fra synspunktet til Ben, den yngste av fire tette brødre. De har i tillegg to yngre søsken som er ganske mye yngre enn dem.
Etter spådommen til Abulu er det interessant å lese om hendelsene som skjer deretter. Kan Abulu se inn i fremtiden?
Obioma gir oss lesere et innblikk i både nigeriansk kultur, skikker og den politiske situasjonen i landet på 80- og 90-tallet. Selv om man har fått med seg en del via både nyheter og historiebøkene så er det helt annerledes å lese om det fra en som er vokst opp i denne delen av verden.

 

Anbefales til de som både ønsker seg en god roman og som gjerne utvider horisonten når det kommer til litteratur.

Tusen takk til Font Forlag som sendte meg boka.

 

Andre som har blogget om Den forbudte elven: Bjørnebok, Tones bokmerke og Rose-Marie

 

Tittel: Den forbudte elven
Orginal tittel: The Fishermen
Først utgitt: 2015
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Font
Oversatt av: Tone Formo
Sjanger: Roman
Kilde: Lesereksemplar
Format: Innbundet
Antall sider: 298
Terningkast: 5

 

Reklamer

Nour, hvorfor så jeg det ikke komme? – Rachid Benzine

Rachid Benzine er en marrokansk forfatter som er bosatt i Paris. Der er han tilknyttet Fond Ricoeur. Han har skrevet en rekke bøker om islam. Nour, hvorfor så jeg det ikke komme har blitt dramatisert under navnet Lettres à Nour.

Forlagets omtale:
<<I flere måneder nå har spørsmålet holdt meg som gissel: *Hvorfor tar unge menn og kvinner, født i mitt land, min kultur, hvis tilhørighet ser ut til å være den samme som min egen, avgjørelsen om å reise til et land i krig, og noen også om å drepe i navnet til en gud som også er min?’>>
Denne lille romanen består av en oppdiktet brevutveksling mellom en marokkansk universitetsprofessor og hans elskede datter, Nour. Etter å ha vært sporløst forsvunnet i lang tid, mottar farene en dag et brev fra Nour, med det verst tenkelige budskap: Hun har reist til den irakiske byen Fallujah og sluttet seg til IS. I det som følger utfolder det seg en hjerteskjærende utveksling av følelser, tanker og argumenter for og imot datterens valg. På oppklarende vis belyser denne dialogen begge sider av saken: Farens sjokk og dype fortvilelse over datterens uforutsette radikalisering og datterens egen forklaring på det skjebnesvangre valget hun har tatt.

 

 

Kort, men godt
Nour, hvorfor så jeg det ikke komme? ser ut kanskje liten og søt ut, men den rommer noe stort. Her får vi lese om den fortvilte faren etter at datteren har reist til Irak og giftet seg med en IS soldat, vi får også lese datterens side av saken, tydelig radikalisert og hjernevasket.
Brevvekslingen er fiktiv, men etter det jeg har lest om radikaliserte unge voksne i andre bøker, og i hovedsak Åsne Seierstads To søstre, kunne det like gjerne vært ekte. Det føles veldig ekte og troverdig og det er tydelig at forfatteren har stor kunnskap om islam generelt og IS spesielt.

Jeg lånte denne boken på biblioteket fordi jeg syns det virket interessant, men da jeg oppdaget at forfatteren var fra Marokko, så passet det fint å ta denne boken med i mitt Les verden prosjekt.

Åslaug som står bak bloggen Med bok og palett har også skrevet om boka. Hennes omtale kan du lese her.

 

Tittel: Nour, hvorfor så jeg det ikke komme?
Orginaltittel: Nour, pourquoi n’ai-je rien vu venir?
Først utgitt: 2016
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Solum Bokvennen
Oversatt av:Christina Mediaas
Sjanger: Roman
Kilde: Biblioteket
Format: Innbundet
Antall sider: 119
Terningkast: 5

 

La meg være – Clare Mackintosh

Clare Mackintosh er en britisk forfatter som tidligere jobbet som politi. I 2011 bestemte hun seg for å slutte i politiet og bli forfatter på heltid. Hun debuterte med Jeg lar deg gå, før hun i fjor lanserte Jeg ser deg. Begge disse er bøker jeg har likt veldig godt, så da La meg være dumpet ned i postkassen min forrige uke, tok det ikke lang tid før jeg begynte å lese denne tredje boken.

Politiet sier det var selvmord.

Anna sier det var mord. Begge tar feil.

 

Sammendrag:
På ettårsdagen til morens selvmord mottar Anne et gratulasjonskort der det står: «Selvmord? Tro om igjen.» Anna som har slitt med å godta at foreldrene hennes valgte å ta livet av seg med kort tids mellomrom, går straks til politiet med kortet. Overbevist om at moren ble drept, og at gjerningspersonen nå leker med henne. Hun kan ikke se noen tegn på at foreldrene, som levde et komfortabelt liv og i et lykkelig ekteskap skulle gå til det skrittet å avslutte sine egne liv. De ville ikke ha gjort dette mot henne.
Murray er en tidligere politietterforsker som er gått av med pensjon i politiet, men jobber som sivilt ansatt på den lokale politistasjonen. Det er han som tar imot Anna den dagen hun kommer til politistasjonen med gratulasjonskortet. Han syns veldig synd på Anna, og syns det hele er merkelig, så han bestemmer seg for å se litt på saken selv. Han vet godt at etterforskningsavdelingen ikke kommer til å se noe mer på saken hvis det ikke er flere nye ledetråder.

Strålende igjen av Mackintosh
De av dere som har fulgt bloggen min en stund, vet kanskje at jeg er stor fan av bøkene til Clare Mackintosh. Det var nesten kjærlighet ved første blikk da jeg leste hennes Jeg lar deg gå for ca to år siden. Og siden den gang har min begeistring bare økt. Det som gjør Clare Mackintosh så spesiell, er at bøkene hennes ligner ikke på hverandre i det hele tatt. Karakterene er forskjellig, temaene er forskjellig. Det eneste som kan minne om hverandre er kanskje forsidene? Jeg føler at veldig mange spenningsforfattere finner opp et persongalleri, også holder de seg til det i 10-15-20 bøker. Og mange ganger fungerer det veldig fint, men samtidig er det veldig befriende med noen som finner opp kruttet gang på gang.
Så over til denne boken. La meg være.

Anna har nettopp blitt mamma da hun mottar dette gratulasjonskortet. Hun sørger over tapet av foreldrene sine samtidig som hun og kjæresten nettopp har skapt et nytt liv. Hun er i en veldig sårbar situasjon og frustrasjonen, sorgen og tvilen er til å ta å føle på. Mark, kjæresten, som hun faktisk møtte da hun var pasient og han terapauten hun gikk til for å få hjelp til å handskes med tapet og sorgen.
Den første delen av La meg være er ganske stillferdig, det skjer noen ekle ting, men ellers er det ikke mye fysisk som skjer. Men vi får følge tankene, sorgprossessen, diskusjonene til Anna og Mark, og det er nok. Det flyter godt fremover, språket er godt, og Mackintosh klarer å vekke min nysgjerrighet, og å holde på den.
Så, nesten halvveis, kommer vi til et vendepunkt, og jeg setter cola’n i halsen og tenker. «Hvorfor i alle dager har hun avslørt dette nå? Det er jo mer en halve boka igjen.» Men hun har jo selvfølgelig flere ess i ermet, og jeg blir lurt enda noen ganger til før jeg har lest ut boken.

Som en liten bonus i denne boken, får vi lese om Murray og hans kone Sarah. Sarah lider av borderline personlighetsforstyrrelse og er ofte innlagt på institusjon. Mange ganger fordi hun ønsker det selv da det er der hun føler seg tryggest. Jeg blir helt varm i hjertet av å lese historien til disse to, og ønsker meg nesten en egen bok om dette søte paret. Gleden er stor da det bakerst i boken er et bonuskapittel om Murray og Sarah fra da han er ferdig utdannet politi.

Jeg anbefaler La meg være på det sterkeste.

Tittel: La meg være
Orginal tittel: Let me lie
Først utgitt: 2018
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt av: Ulrik Farestad
Sjanger: Thriller
Kilde: Lesereks.
Format: Hardcover
Antall sider: 414
Terningkast: 5

 

For evig – Sarah Jio

Sarah Jio er en amerikansk forfatter som har hatt stor suksess verden over med sine romaner. Hun er utgitt i over tretti land og har solgt millioner av eksemplarer. For evig er hennes sjette bok som er oversatt til norsk (bok nr syv er også utgitt nå) Jeg har tidligere lest både God natt, June!, Huset på stranden og Morgengry. Bøkene er frittstående og kan leses uavhengig av hverandre.

 

Omtale fra forlaget:
Kailey har en god jobb og er forlovet med Ryan, en mann som tilsynelatende er perfekt på alle vis. I det hun skal forlate restauranten etter en romantisk middag med Ryan, får hun øye på en hjemløs mann på fortauet. Hun går bort til ham for å gi han posen med restene etter middagen og får sjokk når hun møter blikket hans: Det er Cade, hennes livs store kjærlighet, han som en dag bare forsvant ut av livet hennes uten å etterlate seg et eneste spor.

Stakkaren på gata er en blek kopi av hennes tidligere kjæreste, og det er ingen tvil om at noe har skjedd med ham mentalt. I løpet av de neste ukene hjelper hun ham til å forsøke å komme til hektene igjen, noe hun holder hemmelig for Ryan. Etter hvert som tiden går, innser hun at hun er nødt til å bestemme seg for hva – og hvem – hun vil ha.

Typisk Jio
Bøkene til Sarah Jio har ofte en handling fra både nåtid og til en viss tid tilbake. Det er litt varierende hvor lang tid tilbake hun tar oss, for eksempel var vi tilbake på 1940-tallet i Huset på stranden. I For evig er vi tilbake til siste halvdel av 90-tallet.

Vi får følge forholdet mellom Kailey og Cade fra de møter hverandre for første gang til Cade forsvinner på mystisk vis to år senere. I tillegg får vi følge Kaileys liv sammen med Ryan, de skal gifte seg, og livet er perfekt på overflaten. Selv om ikke Jio skriver det rett ut, så leser jeg veldig fort mellom linjene at kjærligheten Kailey har til Ryan ikke er så dyp som det ser ut på overflaten.
For evig er en lettlest, men koselig bok om hvordan fortiden påvirker nåtiden, særlig om ting ikke er blitt avsluttet på en skikkelig måte.
Det er ikke overraskende for meg hvordan denne historien ender, til det er den for oppskriftsmessig, men noen ganger er det helt greit og nå var det nettopp en slik bok som dette jeg trengte.

Heartart, Elise Mundal og Bokreisen har også blogget om denne boka.

 

 

Tittel: For evig
Orginal tittel: Always
Først utgitt: 2016
Utgitt i Norge: 2017 (min utgave er fra 2018)
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt av: Mari Johanne Müller
Sjanger: Roman
Kilde: kjøpt
Format: Pocket
Antall sider: 286
Terningkast: 5

 

Ikke si at du er redd – Guiseppe Catozzella

Guiseppe Catozzella er en italiensk forfatter, journalist og forlagsredaktør. Han har tidligere skrevet boken

Alveare om Ndrangheta-mafiaen i Milano. Ikke si at du er redd er hans gjennombruddsroman, og skal filmatiseres. Etter at han skrev denne boken er han utnevnt til Goodwill ambasadør for Somalia for FNs flyktningprogram UNHCR.

Forlagets omtale: 
En ung somalisk jentes kamp for frihet og retten til å kunne løpe. En sann historie som gir stemme til en av de mest brennende problemstillingene som preger Europa og verden i dag.

Samia vokser opp i Mogadishu i Somalia. Det er krig i landet, og den fundamentalistiske gruppen al-Shabab er i ferd med å vokse seg sterk. Men Samia vil bare en ting: Hun vil løpe. Hun vil løpe for å vinne, hun vil løpe for landet sitt og friheten – og ingen ting kan stoppe henne. Med hjelp av vennen Ali, som tar på seg jobben som trener, vinner hun snart alt av løp hun deltar i, og kommer stadig nærmere målet: Å delta i OL i Beijing i 2008, og deretter OL i London i 2012. Men når al-Shabab tar over makten, blir selv det å trene nesten umulig. Samia kan bare løpe etter mørkets frembrudd, kledd i heldekkende burka. Krigen rykker stadig nærmere familien og alt hun bryr seg om. Kan hun bli værende i hjemlandet hun elsker, eller er også hun nødt til å legge ut på Reisen, for å nå friheten i Europa?

I denne sterke og gripende dokumentarromanen får vi historien om Samia Yusuf Omar, OL-håpet fra Somalia som deltok i Olympiaden i Beijing, for så å miste livet som båtflyktning mellom Afrika og Italia før OL i London i 2012. Det er samtidig historien om hvordan drømmen om et liv i frihet og verdighet driver hundretusenvis av mennesker til å risikere livet på flukt til Europa hvert år.

Sterk, og dessverre fortsatt aktuell historie.
Dette er noe av det sterkeste jeg har lest på lang tid. Historien til Samia blir fortalt fra Samias ståsted, og vi blir kjent med henne og hennes sterke bånd til familien allerede som barn. Hele veien skinner hennes livsglede og lysten til å løpe, å gjøre noe positivt for hjemlandet sitt gjennom.
Jeg syns Catozzella klarer å fortelle Samias fortelling på en god måte, og vi blir kjent med henne på flere plan. Det er søsteren til Samia som har fortalt hennes historie. Det er reisen til Europa som gjør aller størst inntrykk på meg. Hvordan flyktningene blir stuet sammen som dyr, nesten uten mat og vann. Hvordan kyniske og barbariske menneskesmuglere lurer dem, og hele tiden skal ha mer penger for at de kan fortsette reisen. Hvordan de etter hver etappe på reisen blir plassert i fengsler til de har klart å komme med flere penger. Det gjør meg vondt langt inni sjelen å lese om dette. Hvor onde kan mennesker egentlig bli?
Det er ingen hemmelighet hvordan reisen ender for Samia, etter månedsvis  med ekstreme påkjenninger drukner hun like ved grensen til Italia. Så nær målet, men likevel så langt unna.
Jeg har hatt sterk sympati for flykninger tidligere også, og sympatien min har ikke blitt mindre etter å ha lest Samias historie.

Jeg fant denne videoen til minne om Samia Yusuf Omar på youtube:

 

Anita har også blogget om denne boken. Hennes omtale kan du lese her.

Tittel: Ikke si at du er redd
Orginaltittel: Non dirmi che hai paura
Først utgitt: 2014 (Italia)
Utgitt i Norge: 2015
Forlag: Pax Forlag
Oversatt av: Astrid Nordang
Sjanger: Virkelighetsroman
Kilde: Biblioteket
Format: Hardcover
Antall sider: 248
Terningkast: 6

Boken er lest som en del av mitt Les Verden prosjekt.

 

En siste løgn – Mary Kubica

Mary Kubika er en amerikansk forfatter som hadde stor suksess med debutromanen sin, Good girl. Hun er nå ute med sin fjerde roman, denne også en psykologisk thriller. Kubica bor sammen med familien sin i Chicago.

Forlagets omtale:
Claras liv faller sammen da mannen dør i en bilulykke. Datteren Maisie overlevde. Hun kom faktisk fra det uten skader. Først tror alle at det var en ulykke, men da Maisie får kraftige mareritt, begynner Clara å lure på hva som egentlig skjedde. Nedbrutt av sorg og besatt av tanken på at dette ikke var en ulykke, bestemmer Clara seg for å avdekke sannheten. Finnes det noen som ønsket Nick død?

Leseren følger en historie som veksler mellom Clara i nåtid og Nick i månedene før han døde. Spenningsmesteren Mary Kubica utforsker de mørkeste sidene av et sinn pint av sorg, og viser leserne hvorfor visse hemmeligheter ikke bør se dagens lys.

Mye uklart
Jeg har ikke lest noe av Kubica tidligere, så jeg hadde ikke noen forventninger til denne boken i det hele tatt. Men jeg må si at jeg ikke er overbevist. Jeg syns hele historien er ganske tynn. Jeg skal jo gjerne ikke avsløre handlingen i boken, så det blir litt vanskelig for meg å forklare hvorfor jeg syns den er tynn uten å røpe for mye.
Boken er til tider litt spennende, for man vil gjerne vite hva som skjer. Sympatien med Clara, enken, går i bølgedaler. Til tider syns jeg veldig synd på henne, det er nok kjempetøft å miste mannen sin, og i tillegg når det bare er dager siden hun fødte en baby. Men det er nettopp noe av det som gjør at man mister sympatien for henne i blant er hennes vanskjødsel av ungene oppe i alt dette. Både babyen og fireåringen går for lut og kaldt vann i ukesvis. De blir satt igjen i bilen i tide og utide, dette midt på sommeren, og det er vist veldig varmt. Jeg skjønner at hun er lei seg, men midt oppe i sorgen burde hun også hatt sterkere morsinstinkt.
Slutten på boken er bare delvis oppklarende, det er flere av tingene som har fått stor plass i boka som ikke får en skikkelig avslutning. Men til tross for alt dette, så er det noe som får meg til å lese videre, jeg vil vite hva som har skjedd. Men jeg er redd det ikke blir en topp anbefaling fra meg denne gangen.

Tittel: En siste løgn
Orginaltittel: Every last lie
Først utgitt: 2017
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Vigmostad & Bjørke/Harper Collins Nordic
Oversatt av: Mona Berge
Sjanger: Thriller
Kilde: Lesereksemplar
Format: Hardcover
Antall sider: 346
Terningkast: 4

 

Komme hjem av Yaa Gyasi

Yaa Gyasi er født i Ghana, men flyttet til Alabama, Usa som barn. Hun debuterte i 2016 med Komme hjem (Homegoing) og nå, vinteren 2018 er boken kommet på norsk.

To halvsøstre vokser opp i hver sin landsby ved Gullkysten, det som vi i dag kjenner som Ghana. De får to helt forskjellige skjebner, da den ene gifter seg med en brite og lever et relativt godt liv, takket være britenes kolonisering og slavehandelen. Den andre søsteren blir tatt til fange og solgt som slave. Hun ender opp i sørstatene og plukker bomull for eieren sin der.

Vi følger disse to søstrenes direkte etterkommere gjennom 300 år og frem til i dag.

Vakker og sterk roman
Som nevnt over her, får vi følge disse to grenene av slekten i åtte generasjoner. Det er korte sekvenser, utdrag fra livene til de vi får følge, og det er forskjellig hvor nysgjerrig jeg blir på de forskjellige menneskene. Noen av historiene fanger meg veldig inn og jeg ønsker å lese mer om livet til denne personen. Særlig syns jeg dette gjelder i den første halvdelen av boken. Noen av de andre historiene rommer mye mer, slik at mesteparten av livshistorien blir fortalt på noen få sider.
Gyasi skriver veldig levende om både mennesker og natur, følelser og tanker de forskjellige menneskene går igjennom. Jeg mener boken hjelper oss, vi som ikke er berørt av denne dystre og mørke delen av historien, til å forstå mer av hvorfor det fortsatt kan være betent mellom afroamerikanere og amerikanere. Det er ikke ukjente fenomener Gyasi belyser i romanen sin, men hun beskriver det så ekte at jeg regelrett får vondt i hjertet når jeg leser. Og selv om det er kjent det hun skriver om, så trenger vi alle en påminnelse om den historien som er der.

Jeg fikk veldig mye ut av å lese Komme Hjem og jeg anbefaler den helt klart videre.

Andre bloggere som har skrevet om Komme Hjem er Bjørnebok og Rose-Marie.

Tittel: Komme Hjem
Orginal tittel: Homegoing
Først utgitt: 2016 USA
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Vigmostad & Bjørke
Oversatt av: Hilde Stubhaug
Sjanger: Roman
Kilde: Lesereksemplar
Format: Hardcover
Antall sider: 453
Terningkast: 5

Boken er en del av mitt Les verden prosjekt, Ghana.