Andre folks døtre – Amy Gentry

Amy Gentry er bokanmelder for Chicago Tribute, hun skriver også for en rekke andre medier. Hun bor i Austin, Texas sammen med ektemannen sin. Andre folks døtre er hennes debutroman.

 

Forlagets omtale:
Da Julie er tretten år gammel, blir hun kidnappet og bortført. Familien er dypt rystet, men klarer likevel å beholde håpet om at Julie en dag vil komme tilbake. Plutselig en kveld mange år senere, ringer det på døra. Utenfor står en ung kvinne som presenterer seg som Julie. Den savnede jenta er mirakuløst tilbake igjen, og familiens lykke kjenner ingen grenser. Men snart begynner Julies mor, Anna, mot sin vilje å tvile på om jenta virkelig er deres savnede datter. Hun prøver å undertrykke følelsene sine, men det går ikke, og når hun oppsøkes av en privat etterforsker som interesserer seg for saken, starter en smertefull søken etter sannheten om jenta hun håper er hennes savnede datter.

 

Ujevn og rotete
Først vil jeg si at jeg liker idèen til denne boken veldig godt, det er en interessant historie Gentry prøver å fortelle. Men for min del, så blir det for rotete. Det er vanskelig å følge historien fra kapittel til kapittel. Jeg blir hele tiden forvirret og sliter med å finne flyten. Derfor bruker jeg også lang tid på å lese denne boken, som egentlig ikke er veldig lang.
Boken tar seg opp litt i de siste to-tre kapitlene, men det er ikke nok til å løfte boken dessverre. Noen ganger, kan jeg sitte som et spørsmålstegn gjennom en hel bok, for at det så går opp et skikkelig lys for meg helt på slutten. Slik er det ikke her. Jeg hadde forstått hvordan det hang sammen, men det er så rotete fortalt, så her skulle nok kanskje forlaget hjulpet henne mer med å få frem historien på en litt mer ryddig måte. Jeg merker at Gentry er en god skribent, men hun hadde hatt utbytte av mer veiledning fra sin redaktør.

Dette ble ikke bra nok til at jeg vil anbefale boka videre, men ta gjerne en titt innom Elise Cathrin sin bokblogg. Hun har også skrevet noen ord om nettopp denne boka. 

 

Tittel: Andre folks døtre
Orginaltittel: Other people’s daughters
Først utgitt: USA i 2016
Utgitt i Norge: Høsten 2017
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt av: Guro Dimmen
Sjanger: Spenning
Kilde: Lesereksemplar
Format: Hardcover
Antall sider: 299
Terningkast: 3

 

Advertisements

Naboen av Tatiana de Rosnay

Tatiana Rosnay er en fransk-britisk forfatter som har skrevet en rekke bøker på både fransk og engelsk. Hennes mest kjente bok, Sarahs nøkkel er elsket av mange. Jeg var en av de som leste Sarahs nøkkel med stor begeistring.

 

Forlagests omtale:
En ektemann som ofte er bortreist. En jobb som ikke gir henne noe. En hverdag der den ene dagen er lik den andre. Colombe Barou er en kvinne som går i ett med tapetet. Hvordan skulle hun kunne ane hva som venter henne i den sjarmerende leiligheten familien nettopp har flyttet inn i? Naboen i etasjen over har gått til krig mot henne, og det er bare taket som skiller mellom henne og hennes verste fiende. En dag bestemmer Colombe seg for å ta saken i egne hender. Hvor langt er hun villig til å gå for å få tilbake nattesøvnen og likevekten?

 

Tamt og kjedelig
Som så mange andre psykologiske thrillere, så er idèen god, men ved gjennomføringen mangler det mye for at det skulle være vellykket.
De første 150 sidene er så kjedelige at jeg hele tiden vurderer om jeg skal gi opp hele boken, men så er jeg nå en gang skrudd slik sammen at jeg helst vil lese ferdig de bøkene jeg har startet på. Det kan jo hende det tar seg opp etterhvert tenker jeg ofte. Og noen ganger gjør det jo det, og det gjorde nok det denne gangen også, til en viss grad. Men det er fortsatt en veldig kjedelig bok. Man følger som nevnt tobarns moren Colombe i hennes hverdag etter at de har flyttet inn i en ny leilighet. Mannen hennes reiser mye, og hver gang mannen er bortreist, så spiller naboen over musikk på fulle mugger. Det går utover nattesøvnen selvsagt, men det er ingen som tror henne når hun forteller om hva som skjer. Så istedet for å ringe til politiet, som enhver normal person ville ha gjort, tar hun saken i egne hender.
Jeg syns Tatiana de Rosnay mislykkes totalt med denne thrilleren, istedetfor å få sympati med Colombe, så irriterer hun meg grenseløst. Hennes væremåte unnskyldes med oppdragelsen hun fikk når hun var barn, men jeg finner det forsatt merkelig hvordan hun lar seg herse med av et fremmed menneske.
Språket i boken er dessverre heller ikke noe å skryte av, kan ikke huske at det var så dårlig i Sarahs Nøkkel, men der var historien så fengslende at språket ble litt mer uvesentlig.
Så oppsummert er denne boken kjedelig, lite spennende, irriterende hovedperson og dårlig språk. Jeg tror det kan være like greit å finne en annen bok å bruke tiden på.

Orginaltittel: Le Voisin
Oversatt av: Hanne Hay Sætre
Norsk forlag: Bazar forlag/Cappelen Damm
Sjanger: Thriller
Først utgitt: Frankrike 2010
Utgitt i Norge: Høsten 2017
Kilde: Lesereksemplar
Format: Hardcover
Antall sider: 236
Terningkast: 2

Velkommen hjem av Ninni Schulman

Ninni Schulman er en svensk forfatter fra Lesjöfors i Värmland. Siden 1995 har hun jobbet som journalist bl.a i Värmlands Folkblad. Hun er nå bosatt i Stockholm, men har et lite torp rett utenfor Hagfors der handlingen fra krimbøkene hennes er. Schulman debuterte i 2011 med Jenta med snø i håret, Velkommen hjem er hennes femte roman om Magdalena Hansson. Mine omtaler om de andre bøkene finner dere her: Jenta med snø i håret, Gutten som sluttet å gråte, Svar hvis du hører meg, Vår egen lille hemmelighet.

 

Omtale fra forlaget:
Et hyggelig gjensyn med klassevenner skal få en katastrofal utgang for noen-

Magdalena Hansson vet ingenting da hun får invitasjon til jubileumstreff med sin gamle klasse. De skal overnatte i klasseforstanderens sommerhus, akkurat som de gjorde en helg i niende. De skal spise, hygge seg og gå spøkelsesvandring i skogen.

På festen faller alle tilbake i gamle mønstre. Kvelden utvikler seg i en uventet og tragisk retning. En av Magdalenas klassekamerater blir nemlig funnet myrdet. Dagen etter blir enda en person fra klassen funnet død på Hotell Monica. Dødsårsaene er forskjellige, men det må vel være samme gjerningsmann? Hva er motivet, og finnes det flere i klassen som er i fare?

 

 

Klassefesten fra helvete.
Det som er Schulmans styrke når hun skriver, er ikke først og fremst heseblesende spenning, men hennes evne til å beskrive mennesker og situasjoner så levende at man føler at man kunne ha vært der selv. Ikke for det, det ble da ganske så spennende på slutten der også altså. Men når man får lese om de kule og de mindre kule, klikkene som fortsatt er der etter alle årene som har gått, så  jeg kjente meg veldig glad for at jeg slapp å være på den festen, selv før drapet fant sted.

Resten av boken veksler  Schulman mellom dagliglivet til de involverte og etterforskningen. Særlig inntrykk gjør truslene Magdalena mottar etter at hun har skrevet om en rekke branner ved distriktets asylmottak. Dette vet vi jo skjer med journalister og andre samfunnsdebatanter her i Norge også. Så den angsten og uroligheten hun føler på er vond å lese om. Jeg syns kanskje, at siden de brannene er et tema i boken, så burde det kanskje fått litt mer plass.
Drapsgåten i seg er  ikke så mye hokuspokus, og det trenge den heller ikke være. Jeg liker godt saker som har en rot i virkeligheten og uten at det er store konspirasjoner som står bak.

For å få innblikk i skoletiden til Magdalena og klassekameratene får vi lese noen brev som er skrevet med ukjent avsender og Magdalenas dagboknotater. Hun klarer selvsagt ikke å la politiet gjøre hele jobben denne gangen heller, men hun har roet seg betraktelig i forhold til tidligere bøker.

Med temaer som problemer med å bli gravid, og ukependling, der jeg selv har kjent på kroppen hvor tungt det faktisk er, har Schulman skrevet en varm og spennende krimroman som jeg anbefaler.

Heartart har også lest og anbefaler Velkommen hjem.

Takk til forlaget for at dere sendte meg lesereksemplar.

Orginaltittel: Välkommen hem
Norsk forlag: Cappelen Damm
Sjanger: Krim
Først utgitt: Sverige 2016
Utgitt i Norge: Høsten 2017
Kilde: Lesereksemplar
Format: Hardcover
Antall sider: 495
Terningkast: 5

 

 

Born to run av Bruce Springsteen

Bruce Springsteen er en mann og artist som mange har et forhold til. I fjor kom han med sin selvbiografi her i Norge, og nå har jeg lest den. Bruce Springsteen er blant annet tatt inn i Rock and Roll Hall of Fame, The songwriters Hall of Fame, han er mottaker av tyve Grammy Awards og en Oscar for Street of Philadelphia.

 

 

I Born To Run blir vi kjent med en gutt som elsket å være hos bestemoren sin, men slet med forholdet til faren sin. At det var moren hans som oppmuntret han i gitarspillingen er ingen overraskelse for de som har fulgt Springsteens karriere, da forholdet til faren var problematisk i store deler av livet.
Vi får være med på slitet med å finne et band som fungerer og opp og nedturene i begynnelsen av karrieren. Det tok sin tid før det endelige gjennombruddet kom med Born To Run, men da slo de til gjengjeld skikkelig.

 

Jeg syns det er vanskelig å skrive skikkelige omtaler av biografier uten å skrive for mye, det er ikke mange biografier jeg har lest heller, men jeg syns at Bruce Springsteen viser sine gode skriver evner også i denne boken. Jeg syns jo generelt at han skriver veldig gode låt-tekster, men her viser han at han også mestrer å skrive lange tekster. Mye av det han skriver er av så god kvalitet at han for min del gjerne kunne skrevet romaner.
At Bruce Springsteen har levd et usedvanlig liv er hevet over enhver tvil, der han starter med ingenting annet enn drømmer, jobber hardt og mye for å skape seg det livet han ønsker, det vil si, skrive, skape og spille musikken sin for alle oss som vil høre på.

Boken anbefales om man er fan eller ikke. De som er blodfans har sikkert skaffet seg boken for lengst.

 

Orginaltittel: Born To Run
Norsk forlag: Cappelen Damm
Sjanger: Biografi
Utgitt først: USA 2016
Utgitt i Norge: 2016
Kilde: Gave
Format: Hardcover
Antall sider: 528
Terningkast:  5

Myggfangerne av Päivi Laakso

Päivi Laakso er en finsk/norsk forfatter og billedkunstner. Hun er født i Finland, men har bodd i Norge i nesten 30 år. Myggfangerne er hennes tredje bokutgivelse og den første jeg har lest av henne.

 

Utdrag:
Far venter på kjøkkenet mens mor kler på seg i entreen.
Han ser på amerikaklokka.
-Hvem var det som kom med den? spør han. -Jeg husker ikke. Ikke du heller, svarer mor og surrer skjerfet rundt halsen.
Far sjekker at radioen, oppvaskmaskinen og kokeplatene er slått av, at skapdørene ikke står på gløtt og at lysene er slått av. På slutten av hver runde har han glemt hvor han startet. Blikket streifer frem g tilbake, og til slutt glemmer han hva han holdt på med. Han går til bakdøra.
Mor tar på seg lua og får øye på furua utenfor stuevinduet. Treet vokser for nært huset, det er mørkt og grenene strekker seg lange over taket, presser rennen som samler nåler, blir tett og bør tømmes hver høst. Eldstemann fraktet det hjem fra skogen for over tretti år siden. Plantet det selvfølgelig på feil sted.

– Furua bør fjernes, mumler mor. -Det står der til ingen nytte.

 

Kort liten roman om livets siste dager.
Päivi bor i Oslo, men hjemme i Finland dabber livet til foreldrene sakte av. Boken er en roman, men er bygget på Päivis egen oppvekst og hennes følelser rundt farens død.
Hun beskriver de siste dagene moren og faren har sammen hjemme i huset. Moren har vært syk og skrøpelig hele livet, mens faren har vært en sterk mann.

Jeg har aldri sett far knuse ting. Han knuste bare barn.

Men farens helse er veldig skrøpelig, og slik er også minnet hans. Païvi beskriver på en realistisk måte hvordan dagliglivet til noen som har levd mer enn 50 år sammen kan utarte seg. De har bare hverandre, med et barn i Vietnam, et i Oslo, og fylliken de ikke vil ha besøk av bare en halvtime unna.
Boken er skrevet på en veldig rett frem måte uten altfor mye følerier rundt temaene den tar opp. Det tok meg noen sider å komme inn i boken, men etterhvert fløt det veldig på. Det tok ikke særlig tid å lese boken da den bare er på litt over 100 sider.

 

 

 

Tittel: Myggfangerne
Forlag: Cappelen Damm
Sjanger: Roman
Utgitt: 2016 i Norge
Kilde: Biblioteket
Antall sider: 112
Terningkast: 4
Myggfangerne er lest som en del av mitt Les Verden prosjekt.

Min far Pablo Escobar av Juan Pablo Escobar

Forlagets omtale:

Pablo Escobar var verdens største narkobaron og en av verdens mest kjente kriminelle. I denne biografien forteller hans sønn Juan Pablo Escobar den sanne historien om faren, mannen som kunne ty til den mest brutale vold, samtidig som han var en kjærlig og varm familiemann.

Mer enn tjue år etter at sjefen for Medellin-kartellet ble drept, foretar sønnen en reise tilbake til fortiden for å gi oss et uredigert bilde av faren. Han forteller om hvordan det var å vokse opp med Pablo Escobar, om en barndom fylt av ektragavanse og tjenere,livvakter og luksus, men også frykt, vold, krig og flykt fra farens mange fiender. Kontrastene er store for en gutt som spiller dataspill det ene øyeblikket, og må flykte fra attentater og bomber det neste.

Dette er ikke en bok skrevet av en sønn som ønsker å forbedre sin fars omdømme, men derimot en rystende fortelling om hvilke konsekvenser volden fører med seg. Forfatteren gir oss mye ny informasjon om mennesket og forbryteren Pablo Escobar, og nye detaljer om Colombias historie og hendelser knyttet til den latinamerikanske narkotikahandelen.

Heavy saker.

Dette er noe av det verste jeg har lest, altså ikke boken, men historien, biografien til en av de mest brutale kriminelle personene gjennom historien er virkelig tøff lesing. Så ille er den at jeg faktisk har hatt mareritt om natten i den perioden jeg har lest denne. Og det pleier jeg faktisk ikke å ha. Jeg leser mye grusomheter i mine krimbøker jeg, men det er fantasi og påvirker ikke meg på samme måte. Men her har vi den sanne historien om en mann som direkte står bak mer enn 3000 drap. Hvor mange liv han har ødelagt gjennom sin produksjon og distribuering av kokain kan man jo bare spekulere i.

Juan Pablo Escobar er ingen forfatter, tidvis kan det være litt dårlig flyt i historien, det kan være litt tungt å lese. Det er mange navn på personer, myndigheter og grupperinger å holde styr på, det er også noe av grunnen til at det går litt tungt innimellom. Jeg brukte ca en uke på å lese denne boken, noe som er ganske lang tid for meg, men med så mye informasjon og så mye grusomheter må man ha pauser.

Jeg reagerer veldig på hvordan noen kan la barna sine vokse opp i et sånt liv som dette. Morens lave alder når hun ble kjæreste med Pablo Escobar kan vel sikkert forklare noe, og han var vel kanskje ikke en mann man bare tok med seg barna å reiste fra heller kan jeg tenke meg. Dette sier ikke boken noe om, så det savner jeg faktisk. Litt fra morens ståsted.

Jeg syns dette er en meget informativ og god bok som gjør at man skjønner litt mer av Colombias narko-historie. Det er jo dessverre noe av det landet er mest kjent for den dag i dag. Jeg sitter igjen med mye mer kunnskap og en større forståelse for hvordan det ble som det ble.

Anbefales!

Orginaltittel: Pablo Escobar, Mi padre
Norsk Forlag: Cappelen Damm
Sjanger: Biografi
Først utgitt: Colombia 2014
Utgitt i Norge: Våren 2017
Kilde: Via Trøgstad Bibliotek
Antall sider: 456
Terningkast: 5
Lest som en del av mitt Les Verden prosjekt.

Visning pågår av Sofie Sarenbrant

Sofie Sarenbrant er en svensk forfatter som har hatt stor fremgang de siste årene. Visning pågår er solgt til 10 land og har solgt i mer enn 1 million eksemplarer. I Sverige har hun gitt ut 7 bøker, mens Visning pågår er den første av hennes bøker som er utgitt på norsk, mens den er bok nummer tre i serien om Emma Skjöld.

Forlagets omtale:
Morgenen etter at familien Göransson har visning i idylliske Bromma i Stockholm, finner den seks år gamle Astrid pappaen sin brutalt drept i gjesterommet. Ingenting tyder på innbrudd, og drapsvåpenet er en av familiens egne kjøkkenkniver. Kan noen ha gjemt seg i huset etter visningen? Det eneste som kan tyde på det, er at Astrid påstår at en fremmed klappet henne på kinnet i løpet av natten.

Kriminalinspektør Emma Skjöld får saken. Hun tror at den avdødes kone kan stå bak drapet, og flere avsløringer forsterker mistanken hennes. Men da flere drap rammer familier som har vsning i det ellers fredelige boligområdet, snus alle teorier på hodet. Hva er det egentlig som foregår? Og hva er koblingen mellom ofrene?

God forteller
Sofie Sarenbrant er en helt ny forfatter her hjemme, i Sverige har hun jo som nevnt utgitt syv krimbøker der Visning pågår er den tredje i rekken. Siden det er den tredje boken om Emma Skjöld, så er det naturlig nok en del som har skjedd tidligere som vi som lesere ikke vet noe om. Men det skjer ofte at jeg hopper midt inne i en serie jeg ikke har lest noe av tidligere og det er sjeldent et problem. Så lenge forfatteren gir nok info for nye lesere, men ikke gjentar seg for mye for å irritere de som har lest tidligere bøker. Sarenbrant klarer ihvertfall det første, om hun er for gjentagende i forhold til tidligere bøker vet jeg jo selvsagt ikke.

Jeg syns Sarenbrant klarer å fange tiden vi lever i nå på en veldig fin måte, med utfordringer i samliv i henhold til at mange sitter med nesa stadig lenger og lenger ned i telefonen og de sosiale medier vi finner der. Hun skriver med god flyt og boken er lett å lese. Jeg vil stadig lese mer og mer om hva det er som virkelig skjer. Jeg tror lenge jeg vet hvem som står bak det grufulle drapet, men helt til sist, på de to siste sidene får jeg vite at jeg tar grundig feil. Jeg blir virkelig overrasket over den vendingen boken tar, men samtidig blir jeg veldig skuffet over at boken slutter på denne måten. Mer enn det kan jeg jo ikke si, da avslører jeg jo hele greia og ødelegger for de som vil lese boken.

Jeg liker boken veldig godt, men jeg syns ikke boken skiller seg veldig ut blant mange andre krimutgivelser. Det er en bok man koser seg med i nuet, men som nok ikke setter seg i minnet så lenge etter at den er ferdiglest. Men for all del, det er en fin krimbok å kose seg med ute i solen eller i sofakroken.

 

Takk til forlaget som har sendt meg forhåndseksemplar.

Orginaltittel: Visning pågår
Norsk forlag: Korall Forlag (Cappelen Damm)
Sjanger: Krim
Først utgitt: Sverige 2014
Utgitt i Norge: Februar 2017
Kilde: Forhåndseksemplar
Antall sider: 350
Terningkast: 4