Menn som hater kvinner – Tegneserieroman – Stieg Larsson/Denise Mina

Stieg Larsson fikk utgitt sin Milleniumtrilogi posthumt, og de tre bøkene ble en stor suksess. I tillegg til de tre krimbøkene, ga han ut flere sakprosabøker.

Denise Mina er en skotsk forfatter som har gitt ut flere kriminalromaner. Hun har bearbeidet Stieg Larssons bøker, og skapt manuset til disse tegneseriebøkene.

Bøkene er illustrert av Leonardo Manco og Andrea Mutti.

Omtale fra forlaget:
Del 1:
Henrik Vanger klarer ikke å få fred i sjelen før han får vite hva som skjedde med hans unge slektning Harriet Vanger. Hun forsvant sporløst for førti år siden, og Henrik er overbevist om at hun er myrdet. Han vil engasjere den kjente journalisten Mikael Blomkvist for å grave i saken, men han vil først forsikre seg om at Blomkvist er rett mann for oppgaven. Derfor settes privatetterforskeren Lisbeth Salander til å finne ut mer om Blomkvists bakgrunn og evner. Det blir begynnelsen på en saga om skjulte hemmeligheter, vold og overgrep…

 

Del 2:
Journalisten Mikael Blomkvist ble ført bak lyset og rundlurt, derfor er han intenst opptatt av å gjenopprette sitt gode navn og rykte. Nå er han engasjert for å løse en femti år gammel forsvinning. Men saken fører han inn i stadig nye blindspor, og han får den svært spesielle privatetterforskeren Lisbeth Salander til å hjelpe seg. Etterforskningen avslører en sak som kanskje er større enn noen trodde – er de på sporet av en eller flere seriemordere? Mordere som følger gammeltestamentlige drapsmetoder? Blomkvist og Salander forsøker å få sannheten opp i lyset, men nå truer Vanger-familiens mørke hemmeligheter med å oppsluke dem begge…

 

Kjent historie i ny innpakning
Jeg velger å skrive om begge disse bøkene under ett av to grunner. Den ene er at de jo er basert på samme bok. Den andre er at jeg leste disse to fortløpende. Jeg har lest Menn som hater kvinner tidligere, jeg har også sett filmen som er basert på boken. (For ordens skyld har jeg lest alle tre bøkene og sett alle filmene)
Jeg oppdaget disse to bøkene da jeg tittet litt på biblioteket, og da måtte de bli med meg hjem en tur. Jeg var interessert i hvordan tegneseriebøkene var ifht til den egentlige boken. Og jeg må si at de var overraskende bra. Tegningene er helt fantastiske, men selvsagt blir historien mindre detaljert enn det orginalen er. Men det er en fin måte for de som ikke er så glade i å lese til å få lest denne gode historien. For orginalbøkene er ekstremt bra. Jeg husker da jeg leste de for første gang at enkelte av scenene i boken var utrolig vonde. Og ja, de har fått med seg flere av dem i tegneseriebøkene også. Historien er for meg kjent, men jeg hadde likevel stor glede av disse bøkene.

For ordens skyld: Disse bøkene er på ingen måte egnet for barn. Dette er for voksne, og ikke for sarte sjeler av de voksne heller.

Så uansett om du har lest boken, eller sett filmen, så vil jeg tro at du vil like disse også.

Tittel: Menn som hater kvinner – Tegneserieroman for voksne Del 1 og Del 2
Orginaltittel: The girl with the dragon tattoo Book Volume 1 og Volume 2
Først utgitt: 2012 og 2013
Utgitt i Norge: 2012 og 2013
Forlag: Schibsted Forlag
Oversatt av: Terje Norberg
Sjanger: Tegneserie krim
Kilde: Biblioteket
Format: Innbundet
Terningkast: 6

Reklame

Den fjerde ape – JD Barker

JD Barker er en amerikansk forfatter, bosatt i Pennsylvania. Han har gitt ut flere noveller, og før «Den fjerde ape» har han gitt ut en roman. «Den fjerde ape» er hans første utgivelse på norsk, og er den første boken i serien om etterforsker Sam Porter.

Omtale fra forlaget:
I nesten seks år har «Den fjerde ape»-morderen terrorisert innbyggerne i Chicago. Men da han blir funnet overkjørt og drept av en buss, skjønner politiet raskt at han var på vei til å levere en siste beskjed. En beskjed som beviser at han trolig har tatt et siste offer til fange, og at hun ennå kan være i live.
Sjefsetterforskeren i 4AM-gruppen, etterforsker Sam Porter vet at selv etter døden har morderen kontroll over et makabert spill. Når han oppdager en dagbok i jakkelommen på liket, blir Porter dratt inn i tankeverdenen til en psykopat, samtidig som han sliter med sine egen demoner.
I jakten på den siste jenta avdekkes den uhyggelige historien. Det finnes bare en håndfull ledetråder, og den flyktige morderens identitet forblir et mysterium. Tiden renner ut mens «Den fjerde ape»-morderen håner dem fra graven i denne mesterlige, fartsfylte thrilleren.

Skummel
La meg si det sånn, de tre ape-emojiene kommer aldri til å bli det samme igjen. De fleste kjenner dem, de tre apene der den ene holder seg for ørene, den andre for øynene og den siste for munnen. «See no evil, hear no evil, say no evil» og den siste, altså den fjerde ape: «Do no evil» Vi (eller ihvertfall mange av oss) bruker disse emojiene rett som det er, uten å egentlig tenke over hva de betyr. Jeg vet at jeg ihvertfall bruker de feil.
Vi blir tatt med tilbake til en meget spesiell barndom, gjennom dagboknotatene til «Den fjerde ape»-morderen. Jeg får frysninger nedover ryggen av å lese den delen av boken. Boken er skummel, den er spennende og den har så mange «twister og turner» at man nesten blir svimmel. Noen ganger sliter jeg nesten med å følge med, men etter et par setninger er jeg hentet inn igjen. I tillegg til den spennende historien, så er den til tider ganske humoristisk, kommentarene til de forskjellige etterforskerne er morsomme, og gjør sitt til at man ikke begraver seg helt ned i det mørke. For mørkt, det er det. Og utrolig spennende.

Tittel: Den fjerde ape
Orginal tittel: The fourth monkey
Utgitt i Norge: 2018
Først utgitt: 2017 (USA)
Forlag: Goliat
Oversatt av: Anlaug Lia
Sjanger: Krim
Format: Innbundet
Antall sider: 440
Terningkast: 5

Ualminnelige mennesker – Peter May

Peter May er en skotsk forfatter, bosatt i Frankrike. Han har høstet gode kritikker og flere priser for sin Lewis-trilogi. Jeg har lest hele Lewis-trilogien og også hans Coffin Road. De forskjellige omtalene av bøkene i Lewistrilogien kan leses her: Svarthuset, Lewismannen og Lewisbrikkene. «Ualminnelige mennesker» er første bok i en ny serie om Enzo Macleod. Bøkene ble skrevet før Lewistrilogien, men er først kommet på norsk nå.

Omtale fra forlaget: 
Paris: Et gammelt mysterium. Det er midnatt, og en desperat mann søker tilflukt i en kirke. Der forsvinner alle spor av den briljante læreren Jaques Gaillard. I ti år har ingen sett eller hørt fra ham.
Nye metoder. Den tidligere kriminalteknikeren, professor i biologi Enzo Macleod, har inngått et veddemål han ikke har råd til å tape. Ved hjelp av ny forskning, og uten å ta hensyn til det franske byråkratiet, skal han løse sju av de mest kompliserte mordsakene i Frankrikes historie.
Ferske spor. Dypt nede i katakombene under Paris avdekker han spor som er lagt ut til ham, og mens han nærmer seg morderen, oppdager Enzo at han selv er utpekt som det neste offeret.

Spennende konsept
For de som leser bloggen min jevnlig, er det ingen hemmelighet at jeg liker bøkene til Peter May. Og da særlig den nevnte Lewistrilogien. I «Ualminnelige mennesker» møter vi en helt ny etterforsker, Enzo Macleod. Han er skotsk, men har bosatt seg i en liten by i Frankrike. Jeg syns karakterene i denne boka er spennende. Både etterforskeren, datteren, journalisten og den mystiske Charlotte. Og boka den er bra den, i mitt minne, kan den minne litt om «DaVinci-koden». De leter etter gjenstander som kan bringe dem enda nærmere svaret på forsvinningsgåten. Det som trekker ned i denne boken, for meg, er alle de franske ordene som er uthevet, men ikke gitt noen oversettelse. Jeg er ikke veldig god i fransk, så for meg er dette veldig forstyrrende. I tillegg er det mye beskrivelser av gater og bygninger, dette likte jeg godt da May beskrev naturen på Isle of Lewis i «Lewistrilogien», men når det kommer til franske byer og gater som går på kryss og tvers, gjør dette at man mister litt av drivet og spenningen som kunne vært der. Det er spenning i boken, men et kunne gjerne vært sneppet vassere. Særlig i en av de siste scenene der han går og går og går. Det som kunne blitt en eksplosiv slutt, ble dessverre ikke det. Men overrasket, ja det ble jeg. Jeg kommer til å lese neste bok i denne serien også når den blir utgitt, men jeg håper på litt mer spenning og litt færre gatenavn der.

Andre bloggere om «Ualminnelige mennesker»: Lillasjel, Bjørnebok, Bokbloggberit og Bentebing.

Tittel: Ualminnelige mennesker
Orginal tittel: Extraordinary people
Først utgitt: 2013
Utgitt i Norge: 2019
Forlag: Goliat
Oversatt av: Ragnhild Aasland Sekne og Anlaug Lia
Sjanger: Krim
Kilde: Lesereksemplar
Format: Innbundet
Antall sider: 363
Terningkast: 4

Galgen – Yrsa Sigurðardóttir

Yrsa Sigurðardóttir er en islandsk forfatter som har skrevet en rekke krimbøker. Noen av disse har litt islandsk mystikk over seg, men i serien om Huldar og Freyja er det god gammeldags krim som gjelder. Jeg har lest og omtalt tre av bøkene hennes tidligere. De omtalene kan du lese her: Løgnen, De Uønskede og DNA.
Galgen er bok nummer fire i serien om Huldar og Freyja, men jeg har kun lest den første av disse tidligere.

.

Omtale fra forlaget:
En ung investor blir funnet død – hengende fra en planke i naturområdet Galgahraun. Når politiet oppdager restene av en papirlapp festet med spiker til brystkassen hans, blir det tydelig at det ikke er snakk om et selvmord.
Politietterforskeren Huldar blir satt på saken og oppsøker den døde mannens luksusleilighet på jakt etter svar. Der er også barnepsykologen Freyja, på oppdrag for å hente en liten gutt. Gutten kan ikke gjøre rede for hvorfor han befinner seg i leiligheten og har tilsynelatende ingen forbindelse til den avdøde – og foreldrene hans er ikke å finne.
Nok en gang blir Freyja og Huldar involvert i samme etterforskning. Deres felles fortid er broket,men de blir nødt til å samarbeide. Hva er sammenhengen mellom drapsofferet, et tidligere ilandskylt kvinnelik og den lille gutten? Og finnes det flere ofte -som ennå kan reddes?

Sigurðardóttir svikter ikke denne gangen heller.
Dette er som nevnt den fjerde boken jeg leser av Yrsa Sigurðardóttir, og igjen liker jeg den veldig godt. Det er noe med hennes beskrivelse av landskapet på Island, de islandske folkene som gjør at jeg liker bøkene til denne forfatteren. Det er god flyt i historien, og den rimer godt når alle trådene skal samles i slutten av boken. Men i en noen avsnitt i slutten av boken, det handler om Freyja, så syns jeg språket er veldig oppramsende, det flyter ikke like lett som det har gjort tidligere i boken. Det virket som hun hadde skrevet ned noen punkter som måtte være med, og ikke fikk helt flyten i det. Dette er selvsagt bare småpirk, for resten av boken var strålende skrevet. Men jeg syns dog det er litt rart at det ikke er gjort noe med i noen av redigeringsjobbene som manuset garantert har vært igjennom.
Jeg kjenner mens jeg leser at jeg tydeligvis har gått glipp av en del godbiter ved å ikke ha lest bok nummer to og tre i serien, så de hullene må jeg nok få fylt før en eventuelt neste bok kommer.
Alt i alt kan jeg virkelig anbefale å lese Galgen. Det er god underholdning fra første til siste side.

Tine og Anita har også skrevet innlegg om Galgen.

Tittel: Galgen
Orginaltittel: Gatið
Først utgitt: 2017
Utgitt i Norge: 2019
Forlag: Kagge
Oversatt av: Barbro E. Lundberg
Sjanger: Krim
Kilde: Lesereksemplar
Format: Innbundet
Antallsider: 384
Terningkast: 5

Sovende hunder – Roar Ræstad

Roar Ræstad er en norsk forfatter som debuterte i 2014 med nettopp «Sovende hunder». Det er den første boken i serien om Gabriel Navarseth, som er politietterforsker i Trondheimspolitiet under andre verdenskrig. Etter Sovende hunder har han kommet med to bøker til, der jeg har lest den siste, «Ravnens time«.

Omtale fra forlaget:
Trondheim 1942: En rutinemessig forsvinningssak får store konsekvenser for den allerede hardt pressede politibetjent Gabriel Navarseth. Han snakker flytende tysk og er Trondheimpolitiets bindeledd til det tyske sikkerhetspolitiet. Gabriel er av den grunn uglesett av flere av sine kolleger på kammeret, men han havner også i søkelyset til det forhatte norske Statspolitiet. Gabriels tvil, og kamp med egen samvittighet, går ut over ekteskapet, og han føler seg tiltrukket av Anna Rohne, konen til en tysk SS-offiser.

Litt lite driv.
Jeg likte den tredje boken i serien veldig bra, så bra at jeg ønsket å lese to første bøkene også. Nå var tiden inne, og jeg liker fortsatt det jeg leser. Men det blir en god del dødtid, mange perioder med lite fremdrift i saken og få spenningstopper. Til tross for at det er litt lite spennende for min smak, så liker jeg også mellompartiene der lite skjer. Jeg får stort innblikk i hvordan det var å jobbe som politi under krigens dager, og hverdagslivet til befolkningen generelt. Det er tydelig for meg at Ræstad kan sin historie og klarer å formidle det på en utmerket måte. Så håper jeg da at det er hakket mer driv og spenning i bok nummer to som skal leses snart.

Artemisisas verden og Reading Randi har også blogget om denne boken.

 

Tittel: Sovende hunder
Utgitt: 2014
Forlag: Vigmostad & Bjørke
Sjanger: Historisk krim
Kilde: Biblioteket
Format: Innbundet
Antallsider: 420
Terningkast: 4

Barnet – Fiona Barton

Fiona Barton er en britisk forfatter og journalist som debuterte med den kritikerroste «Enken». Hun er nå ute med sin andre bok. Jeg leste ikke «Enken» da den kom ut, så «Barnet» er mitt første bekjentskap med denne forfatteren.

Omtale fra forlaget:
Da et gammelt hus rives i et boligområde i London, oppdager en av bygningsarbeiderne et barneskjelett, begravet mange år tidligere. Hendelsen nevnes så vidt i lokalavisen. Men for tre kvinner, som aldri har møtt hverandre, er funnet umulig å ignorere. For en kvinne er det en påminnelse om det aller verste som noen gang har skjedd henne. For den andre kvinnen vekkes en frykt for at hennes mørkeste hemmelighet skal avsløres. Og for den tredje, journalist Kate Waters, er det starten på en jakt etter sannheten. Hvem var barnet? Hva skjedde? Kate finner forbindelser til en forbrytelse som oppskaket byen flere tiår tidligere. Bit for bit avdekkes en spektakulær historie.

Treg start
«Barnet» begynner veldig tregt syns jeg. Det er lite som skjer og mye utenomsnakk. Siden det går så sakte fremover, så bruker jeg også noe tid på å komme skikkelig inn i historien. Men jeg blir nysgjerrig på hva som har skjedd med den stakkars babyen som blir funnet. Så mange år etter at hun døde. Det er min nysgjerrighet som driver meg videre, men litt over halvveis inn i boken skjer det en endring. Historien blir mer levende og sidene flyr forbi i stor fart. Jeg opplever at jeg tenker på boken når jeg ikke har mulighet til å lese, og jeg skyver unna gjøremål for å få tid til å lese ferdig boken. Nå i ettermiddag ble boken ferdiglest, med en løsning på gåten jeg ikke så for meg tidligere i historien.
Fiona Barton skriver godt, selv om jeg syns det blir en del «utenomsnakk» i begynnelsen av boken. Det er en del av privatlivet til journalisten som gjerne kunne blitt luket vekk, da hadde boken blitt mye strammere og og fremdriften i boken hadde vært bedre. Det er den trege starten som gjør at jeg ikke gir denne boken høyere terningkast, men det er absolutt en veldig god historie, med en slutt som kan overraske de aller fleste.

Tine sin blogg har også skrevet om «Barnet».
Tusen takk til forlaget som har sendt meg boka.

 

Tittel: Barnet
Orginal tittel: The Child
Først utgitt: 2017
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt av: Carina Westberg
Kilde: Lesereksemplar
Format: Innbundet
Antall sider: 431
Terningkast: 4

Dette innlegget ble første gang publisert på Debatt1.no  

Isbjørngåten – Hans Olav Lahlum

Hans Olav Lahlum er en norsk forfatter og historiker, og for mange også kjent som sjakkentusiast. Han debuterte som forfatter i 2007 med biografien om Oscar Torp. I 2010 kom han med sin første krimroman, Menneskefluene, der leserne ble kjent med politietterforskeren K2 og hans intelligente venninne Patricia. Isbjørngåten er hans åttende bok i serien. Jeg har tidligere lest Kameleonmenneskene og Sporvekslingsmordet i denne serien, og i fjor leste jeg De fems tegn, som i utgangspunktet skulle være en frittstående krim, men jeg har hørt noen rykter om at det kommer flere bøker med den danske etterforskeren også.

Fra forlaget:
Fredag den 18. mai 1973 forsvinner 16-årige Jørgen Magnus Kvamme sporløst på vei hjem fra skolen. Hans enslige mor melder ham savnet få timer senere, og førstebetjent Kolbjørn «K2» Kristiansen blir til egen overraskelse straks satt på saken. Den får en ny dimensjon når K2 får vite at det har vært holdt strengt hemmelig at guttes far er den mektige forretningsmannen Bjørn Christopher Fabricus, en folkesky gammel kjempe som er kjent under tilnavnet «Isbjørnen». Samtidig støter K2 på et uløst og 40 år gammelt mysterium, siden Fabricus’ eldste sønn i 1933 ble kidnappet fra sitt barneværelse og aldri er kommet til rette.
Den forsvunne Jørgen Magnus er en livsglad skolegutt uten noen uvenner og det står snart klart at motivet for kidnappingen må søkes et eller annet sted i hans fars lange og konfliktfylte livsløp. Den store gåten blir hvor i livet til Fabricus man skal finne den fienden som nå, mange år senere, har iverksatt en hevnaksjon mot hans barn.
Mellom K2 og hans funksjonshemmede rådgiver Patricia Borchmann har det vært kjølig de siste månedene. Men etter hvert blir K2 nødt til å oppsøke den lynskarpe og spydige unge kvinnen igjen. Uten henne står han bom fast i en uvanlig komplisert etterforskning. Og for hver time Jørgen Magnus er borte, svinner håpet om å finne ham i live

Beste til nå
Nå skal ikke jeg skryte på meg å ha lest alle de foregående krimbøkene av Lahlum, men av de, til sammen, fire bøkene jeg har lest av han, er dette den beste. Jeg liker at det i for en gangs skyld ikke er et drap som skal etterforskes. Og jeg blir veldig fascinert av Fabricus og hans liv, og gåten om hva som egentlig skjedde med sønnen som ble kidnappet i 1933. Gudskjelov er Patricia så smart at hun finner ut av det. Ellers er jeg litt usikker på om K2 hadde klart det på egen hånd. Kan noen (Lahlum) gi den jenta en jobb som spesialrådgiver i politiet snart? Som vanlig skriver Lahlum et språk som passer det tidlige 70-tall. Jeg vet egentlig ikke mer jeg kan skrive her, annet enn at jeg likte «»Isbjørngåten» veldig godt, og gleder meg allerede til kommende krimgåter med K2 og Patricia. Anbefales!

Reidar Gramstad har skrevet en grundig omtale av boken. Den kan leses her ved interesse.

Tittel: Isbjørngåten
Utgitt: August 2018
Forlag: Cappelen Damm
Sjanger: Historisk krim
Kilde: Lesereksemplar
Format: Innbundet
Antall sider: 350
Terningkast: 5

Liten jente forsvunnet – Erling Greftegreff

Erling Greftegreff er en norsk politimann og forfatter. Han debuterte med boken «Trekkfuglene» i 2016, og er nå ute med bok nummer to i serien om Wilhelm Gran og Mia Klev. Min omtale av «Trekkfuglene» kan leses her.

 

Omtale fra forlaget:
Da lille Susanne forsvinner fra barnehagen blir det slått ful alarm. De eneste vitnene til forsvinningen er to jevnaldrende barn. De beskriver en ukjent mann som ga dem sjokolade. Oppslukt av godteriet, la de ikke merke til at Susanne plutselig ikke var der lenger.
En storstilt leteaksjon settes igang, men ender resultatløst. Saken overlates til etterforskningsavdelingen på Hønefoss politistasjon, med Wilhelm Gran som hovedetterforsker.
Kort tid etter blir en ukjent kvinne funnet drept på en belastet adresse i byen. Under etterforskningen av drapet dukker det opp en forbindelse til Susannes forsvinning som overrasker de erfarne politimennene.
Finnes det et nettverk der ute som systematisk bortfører små barn?

Spenning fra Hønefoss
Jeg likte «Trekkfuglene» veldig godt da den kom i 2016, men jeg ser at Greftegreff har tatt store steg fremover med sin andre krim. Dette er en krim som er godt uttenkt, med mange vrier som jeg ikke så komme da jeg startet på boken. Det er tydelig for meg at Greftegreff vil formidle hvordan politiet jobber, for her får vi høre om jakt på spor som ikke fører frem, i tillegg til de små bitene som får etterforskningen til å gå fremover.
Jeg ser at jeg etterlyser mer kjøtt på beina til flere av karakterene i «Trekkfuglene», men her i andre bok syns jeg karakterene står klarere frem, som f.eks Mia og Frank. Dette er stor forbedring fra den første boken. I tillegg syns jeg det er mer gjennomført, språket er enda bedre enn forrige gang, og jeg har ikke bitt meg merke i særlige korrekturfeil heller. Så dette er bra.
Jeg er enig med de som har kommentert at slutten drar ut litt. Det er mange sider igjen av boken etter at saken er avklart, så her kunne det ha blitt strammet inn en del. Men jeg ser også at forfatteren gjerne vil nøste inn de løse trådene, men kanskje det ikke skulle vært så omstendig?

Alt i alt er dette en helt topp norsk krim, med et spennende og finurlig plott. Jeg gleder meg til neste gang jeg får lese om Wilhelm, Mia og Satan. Jeg lurer på om jeg må stjele det navnet om det skulle bli en hund på meg etterhvert.

Tusen takk til forlaget som sendte meg lesereksemplar av boken.

Tittel: Liten jente forsvunnet
Utgitt: oktober 2018
Forlag: Liv Forlag
Sjanger: Krim
Kilde: Lesereksemplar
Format: Innbundet
Antall sider: 491
Terningkast: 5

 

 

Blodmåne – Katrine Engberg

Katrine Engberg er en dansk forfatter som debuterte tilbake i 2006, men i 2016 ble hennes første krimbok utgitt i Danmark. Jeg leste Krokodillevokteren tidligere i år, og har nå lest hennes andre bok i serien om Anette Werner og Jeppe Kørner.

Omtale fra forlaget:
Det er iskald vinter i København når politibetjent Jeppe Kørner kommer tilbake etter en lang ferie. Han har ny livsglede og en svært ung kjæreste med seg hjem, men det tar ikke lang tid før den danske vinterkulden tar knekken på feriestemningen.
En mann blir funnet død i en snøfonn i Ørstedparken. Politiet tror det dreier se om en hjemløs som har frosset ihjel. Da det viser seg at mannen har blitt myrdet på bestialsk vis og er en kjendis i moteverdenen, må de revurdere saken.
I Blodmåne overtar Jeppe og hans kollega, Anette Werner, drapsetterforskningen. Jeppe kjente ikke den drepte mannen, men det gjorde hans gode venn, skuespilleren Johannes Ledmark, som nå ser ut til å være forsvunnet i løse lufta. Er Jeppes beste venn i fare eller skyldig i en  forbrytelse?
Tingene er ikke alltid som de ser ut. Det vet den pensjonerte snushanen Esther de Laurenti bedre enn noen annen. Hun starter derfor sin egen etterforskning.

 

Litt tam
Blodmåne er Katrine Engbergs andre krimroman, og til tider kan det føles som om hun brente det meste av kruttet i Krokodillevokteren. For her syns jeg det er mindre av alt. Mindre driv, Esther er mindre eksentrisk og Anette Werner er mindre irriterende. Og jeg syns det er mindre spenning. Til tider er det mest spennende om Anette Werner får hjerteinnfarkt eller ikke.
Det er ikke det at jeg ikke likte Blodmåne, det gjorde jeg, men etter Krokodillevokteren hadde jeg forventet mer futt. Motivene bak drapene, er ganske klassiske, men gjennomføringen er ny, og jeg kan nok ikke se på enkelte rengjøringsmidler på samme måte igjen.
Blodmåne er vel verdt å lese, men jeg håper på litt mer liv i hennes neste bok.
Slutten på boken var veldig åpen, og det likte ikke jeg. Skal selvfølgelig ikke gå mer inn på det, men jeg skulle ønske Engberg hadde valgt en annen slutt.

Tusen takk til Goliat Forlag som sendte meg et eksemplar av boken.

Tittel: Blodmåne
Orginal tittel: Blodmåne
Først utgitt: 2017 i Danmark
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Goliat Forlag
Oversatt av: Ragnhild Aasland Sekne
Sjanger: Krim
Kilde: Lesereks
Format: Innbundet
Antall sider: 369
Terningkast: 4

Forsvinningen – Frode Granhus

Frode Granhus debuterte som krimforfatter med Hevneren i 2003. Den fikk mye positiv omtale. I 2010 ga han ut  Malstrømmen, den første boken om Rino Carlsen. I årene etter ga han ut flere bøker i serien, alle med gode omtaler og med nominasjoner til en rekke priser. Jeg leste min første bok av Granhus i fjor, Forliset. Han døde i september i fjor, like etter at han var ferdig med råmanuset til denne boken.

Omtale fra forlaget:
Det er høst i Lofoten. Rino Carlsen sitter og finpusser på oppsigelsen da meldingen kommer: En naken, blodig mann er funnet fastlenket til båsen i et falleferdig fjøs, med en metallring rundt halsen. På veggen står det skrevet: «Den som kunne ha forhindret».
Rino og aspiranten Curt ser saken i sammenheng med en tjuefem år gammel dyremishandlingssak. Alt tyder på et gjengjeldelsesmotiv.
Samtidig leter den pensjonerte lensmannen Birger Falch frem dokumentene i en forsvinningssak fra 1972, som har naget ham i alle år. På selveste 17. mai forsvant en 11 år gammel, sykelig jente fra sitt hjem. Etterforskningen konkluderte med at hun hadde tatt seg ned til sjøen og druknet. Men hun ble aldri funnet. Nå som hjertet og hukommelsen er i ferd med å svikte, haster det for Falch å få visshet om hva som skjedde med henne.

Så dukker det opp flere saker.

Spenning på høyt nivå
Det som jeg syns har kjennetegnet de to bøkene jeg har lest av Frode Granhus er hans evne til å beskrive miljøet rundt handlingen i bøkene som gjør at man nesten føler det på kroppen. Jeg husker godt den iskalde Forliset som jeg leste sist. Jeg begynte bokstavelig å fryse av hans beskrivelser. Det samme følte jeg denne gangen, det er riktignok ikke like iskaldt, da handlingen er lagt til høsten denne gang. Men følte neste at jeg var i Lofoten i den vakre naturen der, selv om jeg dessverre ikke har vært lenger nord enn Steinkjær.
I tillegg til at Granhus var veldig god til miljø- og naturbeskrivelser var han, særlig i Forsvinningen utrolig god på å tenke ut velfungerende plott. Jeg personlig syns Forsvinningen var et par hakk bedre enn Forliset, som også var veldig bra. Jeg syns spenningen i denne boken var på høyt nivå, særlig da det strammet seg inn mot slutten.
Jeg syns det er trist at Granhus ikke fikk muligheten til å skrive flere bøker, men hans krimunivers lever videre og vil forhåpentligvis nå enda flere lesere fremover. Jeg har enda en del Granhus-bøker som jeg ikke har lest, så jeg er sikker på at jeg får mer glede av forfatterskapet hans i fremtiden.

Takk til Vigmostad & Bjørke som sendte meg lesereksemplar.

Andre bloggere om Forsvinningen: Tine sin blogg, Bjørnebok, Med bok og paljett og Artemisisas verden.

 

Tittel: Forsvinningen
Utgitt: 2018
Forlag: Vigmostad & Bjørke
Sjanger: Krim
Kilde: Lesereksemplar
Format: Innbundet
Antall sider: 317
Terningkast: 5