Barnet – Fiona Barton

Fiona Barton er en britisk forfatter og journalist som debuterte med den kritikerroste «Enken». Hun er nå ute med sin andre bok. Jeg leste ikke «Enken» da den kom ut, så «Barnet» er mitt første bekjentskap med denne forfatteren.

Omtale fra forlaget:
Da et gammelt hus rives i et boligområde i London, oppdager en av bygningsarbeiderne et barneskjelett, begravet mange år tidligere. Hendelsen nevnes så vidt i lokalavisen. Men for tre kvinner, som aldri har møtt hverandre, er funnet umulig å ignorere. For en kvinne er det en påminnelse om det aller verste som noen gang har skjedd henne. For den andre kvinnen vekkes en frykt for at hennes mørkeste hemmelighet skal avsløres. Og for den tredje, journalist Kate Waters, er det starten på en jakt etter sannheten. Hvem var barnet? Hva skjedde? Kate finner forbindelser til en forbrytelse som oppskaket byen flere tiår tidligere. Bit for bit avdekkes en spektakulær historie.

Treg start
«Barnet» begynner veldig tregt syns jeg. Det er lite som skjer og mye utenomsnakk. Siden det går så sakte fremover, så bruker jeg også noe tid på å komme skikkelig inn i historien. Men jeg blir nysgjerrig på hva som har skjedd med den stakkars babyen som blir funnet. Så mange år etter at hun døde. Det er min nysgjerrighet som driver meg videre, men litt over halvveis inn i boken skjer det en endring. Historien blir mer levende og sidene flyr forbi i stor fart. Jeg opplever at jeg tenker på boken når jeg ikke har mulighet til å lese, og jeg skyver unna gjøremål for å få tid til å lese ferdig boken. Nå i ettermiddag ble boken ferdiglest, med en løsning på gåten jeg ikke så for meg tidligere i historien.
Fiona Barton skriver godt, selv om jeg syns det blir en del «utenomsnakk» i begynnelsen av boken. Det er en del av privatlivet til journalisten som gjerne kunne blitt luket vekk, da hadde boken blitt mye strammere og og fremdriften i boken hadde vært bedre. Det er den trege starten som gjør at jeg ikke gir denne boken høyere terningkast, men det er absolutt en veldig god historie, med en slutt som kan overraske de aller fleste.

Tine sin blogg har også skrevet om «Barnet».
Tusen takk til forlaget som har sendt meg boka.

 

Tittel: Barnet
Orginal tittel: The Child
Først utgitt: 2017
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt av: Carina Westberg
Kilde: Lesereksemplar
Format: Innbundet
Antall sider: 431
Terningkast: 4

Dette innlegget ble første gang publisert på Debatt1.no  

Reklamer

Isbjørngåten – Hans Olav Lahlum

Hans Olav Lahlum er en norsk forfatter og historiker, og for mange også kjent som sjakkentusiast. Han debuterte som forfatter i 2007 med biografien om Oscar Torp. I 2010 kom han med sin første krimroman, Menneskefluene, der leserne ble kjent med politietterforskeren K2 og hans intelligente venninne Patricia. Isbjørngåten er hans åttende bok i serien. Jeg har tidligere lest Kameleonmenneskene og Sporvekslingsmordet i denne serien, og i fjor leste jeg De fems tegn, som i utgangspunktet skulle være en frittstående krim, men jeg har hørt noen rykter om at det kommer flere bøker med den danske etterforskeren også.

Fra forlaget:
Fredag den 18. mai 1973 forsvinner 16-årige Jørgen Magnus Kvamme sporløst på vei hjem fra skolen. Hans enslige mor melder ham savnet få timer senere, og førstebetjent Kolbjørn «K2» Kristiansen blir til egen overraskelse straks satt på saken. Den får en ny dimensjon når K2 får vite at det har vært holdt strengt hemmelig at guttes far er den mektige forretningsmannen Bjørn Christopher Fabricus, en folkesky gammel kjempe som er kjent under tilnavnet «Isbjørnen». Samtidig støter K2 på et uløst og 40 år gammelt mysterium, siden Fabricus’ eldste sønn i 1933 ble kidnappet fra sitt barneværelse og aldri er kommet til rette.
Den forsvunne Jørgen Magnus er en livsglad skolegutt uten noen uvenner og det står snart klart at motivet for kidnappingen må søkes et eller annet sted i hans fars lange og konfliktfylte livsløp. Den store gåten blir hvor i livet til Fabricus man skal finne den fienden som nå, mange år senere, har iverksatt en hevnaksjon mot hans barn.
Mellom K2 og hans funksjonshemmede rådgiver Patricia Borchmann har det vært kjølig de siste månedene. Men etter hvert blir K2 nødt til å oppsøke den lynskarpe og spydige unge kvinnen igjen. Uten henne står han bom fast i en uvanlig komplisert etterforskning. Og for hver time Jørgen Magnus er borte, svinner håpet om å finne ham i live

Beste til nå
Nå skal ikke jeg skryte på meg å ha lest alle de foregående krimbøkene av Lahlum, men av de, til sammen, fire bøkene jeg har lest av han, er dette den beste. Jeg liker at det i for en gangs skyld ikke er et drap som skal etterforskes. Og jeg blir veldig fascinert av Fabricus og hans liv, og gåten om hva som egentlig skjedde med sønnen som ble kidnappet i 1933. Gudskjelov er Patricia så smart at hun finner ut av det. Ellers er jeg litt usikker på om K2 hadde klart det på egen hånd. Kan noen (Lahlum) gi den jenta en jobb som spesialrådgiver i politiet snart? Som vanlig skriver Lahlum et språk som passer det tidlige 70-tall. Jeg vet egentlig ikke mer jeg kan skrive her, annet enn at jeg likte «»Isbjørngåten» veldig godt, og gleder meg allerede til kommende krimgåter med K2 og Patricia. Anbefales!

Reidar Gramstad har skrevet en grundig omtale av boken. Den kan leses her ved interesse.

Tittel: Isbjørngåten
Utgitt: August 2018
Forlag: Cappelen Damm
Sjanger: Historisk krim
Kilde: Lesereksemplar
Format: Innbundet
Antall sider: 350
Terningkast: 5

Liten jente forsvunnet – Erling Greftegreff

Erling Greftegreff er en norsk politimann og forfatter. Han debuterte med boken «Trekkfuglene» i 2016, og er nå ute med bok nummer to i serien om Wilhelm Gran og Mia Klev. Min omtale av «Trekkfuglene» kan leses her.

 

Omtale fra forlaget:
Da lille Susanne forsvinner fra barnehagen blir det slått ful alarm. De eneste vitnene til forsvinningen er to jevnaldrende barn. De beskriver en ukjent mann som ga dem sjokolade. Oppslukt av godteriet, la de ikke merke til at Susanne plutselig ikke var der lenger.
En storstilt leteaksjon settes igang, men ender resultatløst. Saken overlates til etterforskningsavdelingen på Hønefoss politistasjon, med Wilhelm Gran som hovedetterforsker.
Kort tid etter blir en ukjent kvinne funnet drept på en belastet adresse i byen. Under etterforskningen av drapet dukker det opp en forbindelse til Susannes forsvinning som overrasker de erfarne politimennene.
Finnes det et nettverk der ute som systematisk bortfører små barn?

Spenning fra Hønefoss
Jeg likte «Trekkfuglene» veldig godt da den kom i 2016, men jeg ser at Greftegreff har tatt store steg fremover med sin andre krim. Dette er en krim som er godt uttenkt, med mange vrier som jeg ikke så komme da jeg startet på boken. Det er tydelig for meg at Greftegreff vil formidle hvordan politiet jobber, for her får vi høre om jakt på spor som ikke fører frem, i tillegg til de små bitene som får etterforskningen til å gå fremover.
Jeg ser at jeg etterlyser mer kjøtt på beina til flere av karakterene i «Trekkfuglene», men her i andre bok syns jeg karakterene står klarere frem, som f.eks Mia og Frank. Dette er stor forbedring fra den første boken. I tillegg syns jeg det er mer gjennomført, språket er enda bedre enn forrige gang, og jeg har ikke bitt meg merke i særlige korrekturfeil heller. Så dette er bra.
Jeg er enig med de som har kommentert at slutten drar ut litt. Det er mange sider igjen av boken etter at saken er avklart, så her kunne det ha blitt strammet inn en del. Men jeg ser også at forfatteren gjerne vil nøste inn de løse trådene, men kanskje det ikke skulle vært så omstendig?

Alt i alt er dette en helt topp norsk krim, med et spennende og finurlig plott. Jeg gleder meg til neste gang jeg får lese om Wilhelm, Mia og Satan. Jeg lurer på om jeg må stjele det navnet om det skulle bli en hund på meg etterhvert.

Tusen takk til forlaget som sendte meg lesereksemplar av boken.

Tittel: Liten jente forsvunnet
Utgitt: oktober 2018
Forlag: Liv Forlag
Sjanger: Krim
Kilde: Lesereksemplar
Format: Innbundet
Antall sider: 491
Terningkast: 5

 

 

Blodmåne – Katrine Engberg

Katrine Engberg er en dansk forfatter som debuterte tilbake i 2006, men i 2016 ble hennes første krimbok utgitt i Danmark. Jeg leste Krokodillevokteren tidligere i år, og har nå lest hennes andre bok i serien om Anette Werner og Jeppe Kørner.

Omtale fra forlaget:
Det er iskald vinter i København når politibetjent Jeppe Kørner kommer tilbake etter en lang ferie. Han har ny livsglede og en svært ung kjæreste med seg hjem, men det tar ikke lang tid før den danske vinterkulden tar knekken på feriestemningen.
En mann blir funnet død i en snøfonn i Ørstedparken. Politiet tror det dreier se om en hjemløs som har frosset ihjel. Da det viser seg at mannen har blitt myrdet på bestialsk vis og er en kjendis i moteverdenen, må de revurdere saken.
I Blodmåne overtar Jeppe og hans kollega, Anette Werner, drapsetterforskningen. Jeppe kjente ikke den drepte mannen, men det gjorde hans gode venn, skuespilleren Johannes Ledmark, som nå ser ut til å være forsvunnet i løse lufta. Er Jeppes beste venn i fare eller skyldig i en  forbrytelse?
Tingene er ikke alltid som de ser ut. Det vet den pensjonerte snushanen Esther de Laurenti bedre enn noen annen. Hun starter derfor sin egen etterforskning.

 

Litt tam
Blodmåne er Katrine Engbergs andre krimroman, og til tider kan det føles som om hun brente det meste av kruttet i Krokodillevokteren. For her syns jeg det er mindre av alt. Mindre driv, Esther er mindre eksentrisk og Anette Werner er mindre irriterende. Og jeg syns det er mindre spenning. Til tider er det mest spennende om Anette Werner får hjerteinnfarkt eller ikke.
Det er ikke det at jeg ikke likte Blodmåne, det gjorde jeg, men etter Krokodillevokteren hadde jeg forventet mer futt. Motivene bak drapene, er ganske klassiske, men gjennomføringen er ny, og jeg kan nok ikke se på enkelte rengjøringsmidler på samme måte igjen.
Blodmåne er vel verdt å lese, men jeg håper på litt mer liv i hennes neste bok.
Slutten på boken var veldig åpen, og det likte ikke jeg. Skal selvfølgelig ikke gå mer inn på det, men jeg skulle ønske Engberg hadde valgt en annen slutt.

Tusen takk til Goliat Forlag som sendte meg et eksemplar av boken.

Tittel: Blodmåne
Orginal tittel: Blodmåne
Først utgitt: 2017 i Danmark
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Goliat Forlag
Oversatt av: Ragnhild Aasland Sekne
Sjanger: Krim
Kilde: Lesereks
Format: Innbundet
Antall sider: 369
Terningkast: 4

Forsvinningen – Frode Granhus

Frode Granhus debuterte som krimforfatter med Hevneren i 2003. Den fikk mye positiv omtale. I 2010 ga han ut  Malstrømmen, den første boken om Rino Carlsen. I årene etter ga han ut flere bøker i serien, alle med gode omtaler og med nominasjoner til en rekke priser. Jeg leste min første bok av Granhus i fjor, Forliset. Han døde i september i fjor, like etter at han var ferdig med råmanuset til denne boken.

Omtale fra forlaget:
Det er høst i Lofoten. Rino Carlsen sitter og finpusser på oppsigelsen da meldingen kommer: En naken, blodig mann er funnet fastlenket til båsen i et falleferdig fjøs, med en metallring rundt halsen. På veggen står det skrevet: «Den som kunne ha forhindret».
Rino og aspiranten Curt ser saken i sammenheng med en tjuefem år gammel dyremishandlingssak. Alt tyder på et gjengjeldelsesmotiv.
Samtidig leter den pensjonerte lensmannen Birger Falch frem dokumentene i en forsvinningssak fra 1972, som har naget ham i alle år. På selveste 17. mai forsvant en 11 år gammel, sykelig jente fra sitt hjem. Etterforskningen konkluderte med at hun hadde tatt seg ned til sjøen og druknet. Men hun ble aldri funnet. Nå som hjertet og hukommelsen er i ferd med å svikte, haster det for Falch å få visshet om hva som skjedde med henne.

Så dukker det opp flere saker.

Spenning på høyt nivå
Det som jeg syns har kjennetegnet de to bøkene jeg har lest av Frode Granhus er hans evne til å beskrive miljøet rundt handlingen i bøkene som gjør at man nesten føler det på kroppen. Jeg husker godt den iskalde Forliset som jeg leste sist. Jeg begynte bokstavelig å fryse av hans beskrivelser. Det samme følte jeg denne gangen, det er riktignok ikke like iskaldt, da handlingen er lagt til høsten denne gang. Men følte neste at jeg var i Lofoten i den vakre naturen der, selv om jeg dessverre ikke har vært lenger nord enn Steinkjær.
I tillegg til at Granhus var veldig god til miljø- og naturbeskrivelser var han, særlig i Forsvinningen utrolig god på å tenke ut velfungerende plott. Jeg personlig syns Forsvinningen var et par hakk bedre enn Forliset, som også var veldig bra. Jeg syns spenningen i denne boken var på høyt nivå, særlig da det strammet seg inn mot slutten.
Jeg syns det er trist at Granhus ikke fikk muligheten til å skrive flere bøker, men hans krimunivers lever videre og vil forhåpentligvis nå enda flere lesere fremover. Jeg har enda en del Granhus-bøker som jeg ikke har lest, så jeg er sikker på at jeg får mer glede av forfatterskapet hans i fremtiden.

Takk til Vigmostad & Bjørke som sendte meg lesereksemplar.

Andre bloggere om Forsvinningen: Tine sin blogg, Bjørnebok, Med bok og paljett og Artemisisas verden.

 

Tittel: Forsvinningen
Utgitt: 2018
Forlag: Vigmostad & Bjørke
Sjanger: Krim
Kilde: Lesereksemplar
Format: Innbundet
Antall sider: 317
Terningkast: 5

Sekten på Tåkøy av Mariette Lindstein

Mariette Lindstein er en svensk forfatter som tidligere ga ut sine bøker på et bitte lite forlag. I ettertid har hun inngått en avtale med det store svenske forlaget Forum, der de to første bøkene ble bearbeidet på nytt og utgitt. Bok nummer tre ble først utgitt på Forum. Lindstein har en fortid som medlem av Scientologikirken. Hun arbeidet i 25 år i organisasjonen, men i 2004 rømte hun. Bøkene hennes om ViaTerra er inspirert av hennes opplevelser i Scientologikirken. Sekten på Tåkøy er første del i en trilogi.

 

Sammendrag:
Sofia Bauman er nettopp ferdig med sin utdannelse da hun og venninnen går på et foredrag med den karismatiske lederen av ViaTerra, en bevegelse som holder til på en herregård på Tåkøy. Lederen, Franz Oswald, tilbyr jentene å komme ut på øya for å titte. Han har en ledig stilling i bevegelsen sin, han trenger noen til å bygge opp biblioteket på herregården.
Sofia tar imot jobbtilbudet og flytter snart inn på øya sammen med mange andre. I begynnelsen virker alt til å være helt perfekt, de trives godt alle sammen og hverdagene er gode. Men etterhvert som tiden går, begynner Oswald å forlange mer og mer av arbeiderne sine. De får ikke forlate eiendommen og avstraffelsene er grusomme.

 

Skremmende om sekten.
Jeg blir lett fasinert av sekter og sektproblematikk. Jeg syns det er utrolig interessant og skremmende hvordan noen mennesker lar seg påvirke av et menneske på denne måten. For det er det det begynner med. En sterk og karismatisk leder som trekker folk til seg.
Sekten på Tåkøy er kanskje ikke av de mest velskrevne bøkene jeg har lest, men hun klarer å dra leseren med seg inn i sektens mørke. Vi får se en leder som mister mer og mer grepet, og som hjernevasker de fleste av medlemmene av sekten til de står igjen uten egen vilje. Det jeg savner litt mer av, er en dypere innsikt i hvordan sektlederen påvirker medlemmenes psyke. Vi står mer utenfor og ser hva som skjer, ikke hva som skjer inne i hodene på de enkelte medlemmene. Så å kutte ned noe av midtpartiet i boken, der det ikke skjer veldig mye, for så å gå dypere inn i det psykologiske, hadde gjort boken enda bedre.
Når det er sagt så liker jeg boken godt, og jeg gleder meg til å lese de to neste bøkene i trilogien. Det som gjør boken ekstra interessant er Lindsteins egen erfaring med sekter og flukten fra hennes tilværelse som sektmedlem.

 

Tittel: Sekten på Tåkøy
Orginaltittel: Sekten på Dimön
Først utgitt: Sverige 2016
Forlag: Gyldendal
Oversatt av: Jørn Roeim
Sjanger: Spenning
Kilde: Lesereksemplar
Format: Hardcover
Antall sider: 531
Terningkast: 5 (svak)

Andre folks døtre – Amy Gentry

Amy Gentry er bokanmelder for Chicago Tribute, hun skriver også for en rekke andre medier. Hun bor i Austin, Texas sammen med ektemannen sin. Andre folks døtre er hennes debutroman.

 

Forlagets omtale:
Da Julie er tretten år gammel, blir hun kidnappet og bortført. Familien er dypt rystet, men klarer likevel å beholde håpet om at Julie en dag vil komme tilbake. Plutselig en kveld mange år senere, ringer det på døra. Utenfor står en ung kvinne som presenterer seg som Julie. Den savnede jenta er mirakuløst tilbake igjen, og familiens lykke kjenner ingen grenser. Men snart begynner Julies mor, Anna, mot sin vilje å tvile på om jenta virkelig er deres savnede datter. Hun prøver å undertrykke følelsene sine, men det går ikke, og når hun oppsøkes av en privat etterforsker som interesserer seg for saken, starter en smertefull søken etter sannheten om jenta hun håper er hennes savnede datter.

 

Ujevn og rotete
Først vil jeg si at jeg liker idèen til denne boken veldig godt, det er en interessant historie Gentry prøver å fortelle. Men for min del, så blir det for rotete. Det er vanskelig å følge historien fra kapittel til kapittel. Jeg blir hele tiden forvirret og sliter med å finne flyten. Derfor bruker jeg også lang tid på å lese denne boken, som egentlig ikke er veldig lang.
Boken tar seg opp litt i de siste to-tre kapitlene, men det er ikke nok til å løfte boken dessverre. Noen ganger, kan jeg sitte som et spørsmålstegn gjennom en hel bok, for at det så går opp et skikkelig lys for meg helt på slutten. Slik er det ikke her. Jeg hadde forstått hvordan det hang sammen, men det er så rotete fortalt, så her skulle nok kanskje forlaget hjulpet henne mer med å få frem historien på en litt mer ryddig måte. Jeg merker at Gentry er en god skribent, men hun hadde hatt utbytte av mer veiledning fra sin redaktør.

Dette ble ikke bra nok til at jeg vil anbefale boka videre, men ta gjerne en titt innom Elise Cathrin sin bokblogg. Hun har også skrevet noen ord om nettopp denne boka. 

 

Tittel: Andre folks døtre
Orginaltittel: Other people’s daughters
Først utgitt: USA i 2016
Utgitt i Norge: Høsten 2017
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt av: Guro Dimmen
Sjanger: Spenning
Kilde: Lesereksemplar
Format: Hardcover
Antall sider: 299
Terningkast: 3