Vuggesang – Leïla Slimani

Leïla Slimani er en fransk-marokkansk forfatter og journalist. Det var med Vuggesang hun fikk sitt store gjennombrudd, og er oversatt til nesten 40 språk.

Omtale fra forlaget:
Myriam og Paul vil være det perfekte paret. De vil ha kontroll over karrieren, invitere venner på mat- og vinkvelder, gi barna en god oppvekst. Og da den middelaldrende dagmammaen Louise kommer inn i familien, synes brikkene å falle på plass: Louise passer barna, sørger for innkjøp og matlaging og blir raskt helt uunnværlig. Med gjennomsiktige tråder holder hun familien samlet – ubemerket, men med stadig større makt over Myriams og Pauls liv.
Men det Myriam og Paul ikke aner noe om, er de mørke sidene og den grenseløse sårbarheten til kvinnen som de har betrodd det mest dyrebare, nemlig barna. Helt til tragedien en dag rammer.

Kjedelig og intetsigende
For å være helt ærlig, så skjønner jeg ikke hvorfor så mange liker denne boken. For meg var den både kjedelig og intetsigende. Det starter lovende med en godt beskrevet krimscene, men det går bare nedover derfra. Jeg får ikke noen god følelse for noen av karakterene, og bortsett fra noen små drypp her og der, er boken fylt med hverdagsscener. Vi kommer ikke under huden til hverken dagmammaen eller noen av de andre karakterene. Hadde det ikke vært for at boken starter med drap, så hadde dette kun vært en bok som beskriver hverdagslivet i Paris. Og slutten? Veldig ufullstendig. Vi får svært få svar på hva som har skjedd og hvorfor.
Eneste grunnen til at denne boken ikke får enda dårligere karakter er at forfatteren skriver ganske godt, om enn veldig overfladisk.

Bjørnebok har et helt annet synspunkt på denne boken. Vi pleier som regel å være ganske enige vi, men ikke denne gangen. Hans omtale kan leses her.

Tittel: Vuggesang
Orginaltittel: Chanson douce
Først utgitt: 2016
Utgitt i Norge: 2019
Forlag: Cappelen Damm
Sjanger: Thriller
Kilde: Biblioteket
Format: Innbundet
Antall sider: 203
Terningkast: 3

Reklame

Den som elsker deg høyt – Kristine Storli Henningsen

Jeg har fått «Den som elsker deg høyt» som lesereksemplar fra Gyldendal, men jeg står helt fritt i om jeg vil lese boken, og hva jeg eventuelt velger å skrive om boken. Jeg har selvsagt ikke mottatt noe kompensasjon for denne bokomtalen.

Kristine Storli Henningsen debuterte med «I skyggen av store trær» i 2012. Hun har jobbet som journalist, spaltist og redaktør. Nå er hun forfatter og rektor ved Forfatterskolen. «Den som elsker deg høyt» er Henningsens fjerde roman.

Omtale fra forlaget: 
Fie og hennes lille familie flytter til en spansk fjellandsby for å finne roen etter noen mørke år. Mens ektemannen Simon jobber som sjømann i Nordsjøen, skal Fie og sønnen Lucas etablere en ny tilværelse i det «ekte» Spania, en times kjøretur unna turistene på Solkysten.
Huset de flytter inn i, bærer på en historie. En gravid kvinne hørte truende stemmer gjennom hele svangerskapet. Sakte gikk hun fra forstanden, og på selve termindagen tok hun sitt eget liv. Fie blir som besatt av å finne ut mer om kvinnens skjebne, men blir møtt med illevarslende taushet fra omgivelsene, ogsså fra den tette venninnegruppen hun har blitt en del av.
«Den som elsker deg høyt» er en uhyggelig psykologisk thriller fra et lite, avsondret samfunn der alle vet alt om alle. Og der alle har mørke hemmeligheter.

Alkoholen tar overhånd
Det første jeg la merke til da jeg begynte å lese «Den som elsker deg høyt» var at navnet Lukas er skrevet på forskjellig måte i boken og på baksideteksten. Dette er slurv fra forlagets side, og jeg syns det er merkelig at det ikke er fanget opp.
Så over til denne psykologiske thrilleren. Som jeg ikke fant særlig spennende. Er kun et par episoder i hele boken som var litt spennende, ellers var det mye vindrikking. Veldig mye vindrikking. Jeg leste et sted at Henningsen ville ha en uperfekt hovedperson. Og det er fint. Vi er alle uperfekte. Men å sammenligne en person som tydelig har et stort alkoholproblem med det å være uperfekt, blir for meg bagatellisering av det å være barn av personer med et alkoholproblem. Så jeg kjenner at jeg ble litt provosert av det faktisk. Det virker nesten som om boken handler først og fremst om Fies alkoholproblem, og ikke om denne gåten som hun gjerne ville løse. Så alkoholen har tatt over for mye i livet til Fie og den tok over mye av plassen i boken.
Psykologiske thrillere er veldig vanskelig å lykkes med, det er sjelden jeg leser en psykologisk thriller som fenger skikkelig og kryper under huden min. Som de er ment å gjøre. Jeg syns heller ikke Henningsen klarer dette, og det er synd. For jeg hadde virkelig lyst til å like denne, men det gjorde jeg da altså ikke.

Tittel: Den som elsker deg høyt
Utgitt: Juni 2019
Forlag: Gyldendal
Sjanger: Psykologisk thriller
Kilde: Lesereksemplar
Format: Innbundet
Antall sider: 372
Terningkast: 3

Rødhette – Unni Lindell

Unni Lindell kjenner de aller fleste til. Hun er en av norges mestselgende forfattere, og har senest mottatt Rivertonprisen for hennes seneste krim Dronen. Jeg har med skam å melde ikke lest noe av Lindell tidligere, så nå har jeg tatt for meg en av hennes tidligere krimromaner.

Omtale fra forlaget:
Judith, Lisbet og Carol vokser opp hos bestemoren sin fordi moren har problemer med å ta vare på dem. Vi følger dem som småjenter på sekstitallet, som tenåringer og som voksne kvinner. Lisbet blir jordmor, Judith fotograf og Carol er en alkoholisert og mislykket kvinne. Men hvem av dem er hun som dreper menn?
En av søstrene rydder farlige, irriterende og brysomme menn av veien, mens hun tilsynelatende fremstår som «en vanlig dame». Men så kommer en pensjonert lensmann på sporet av henne. Det hele utvikler seg til et kappløp der frykten er drivkraften.
Historien har snø, is og vakker nordnorsk natur som bakteppe. Handlingen foregår også i Oslo og på Island.
«Rødhette» er en thrillerpreget kriminalroman, en reise i et mareritt av et kvinneunivers.

 

Dette var kjedelige greier
Jeg har som nevnt ikke lest noe av Unni Lindell tidligere, og jeg tror muligens jeg startet med feil bok, for dette fenget ikke meg i det hele tatt. Jeg brukte veldig lang tid på å lese denne ferdig. Historien var egentlig ganske kjedelig. Jeg ble ikke dratt inn i historien, eller fikk sympati for noen av de involverte. Karakterene i boken var enten kjedelige eller irriterende. Men jeg har hørt at hennes senere krimbøker er bedre, så jeg gir henne ikke opp etter en bok. Jeg har flere stående i bokhylla, så det blir mer Lindell etterhvert.
Jeg vet egentlig ikke hva mer jeg skal skrive om «Rødhette» annet enn at jeg syns idéen var god, og med litt mer engasjerende karakterer, så kunne dette blitt bedre.

Er det noen av dere som har lest denne og vil dele deres mening?

Tittel: Rødhette
Utgitt: 2004
Forlag: Aschehoug
Sjanger: Krim
Kilde: Fra bokhylla
Format: Innbundet
Antall sider: 340
Terningkast: 3

Knokkelsamleren – Fiona Cummins

Fiona Cummins har tidligere jobbet som jounalist for Daily Mirror, og har vunnet priser for arbeidet sitt. Knokkelsamleren (Rattle) er hennes debut som forfatter.

Omtale fra forlaget:
Knokkelsamleren planlegger godt. Han lever to liv. I det ene er han akkurat som alle andre i nabolaget, men i det andre tar han vare på og utvider slektens makabre museum av skjeletter og menneskebein.
Forfedrenes besettelse har blitt hans, og tiden er kommet da han skal skaffe nye, sjeldne eksemplarer til den unike samlingen. Jakten på unge mennesker med deformerte kroppsdeler er i gang.
De to barna, Jakey Frith og Clara Foyle, har noe til felles. De har begge medfødte skjelettsykdommer, og Knokkelsamleren trenger dem til samlingen sin.
I Londons Blackheath oppstår en intens katt- og mus-lek mellom Knokkelsamleren, Jakeys far og den desperate kriminalbetjenten Etta Fitzroy som etterforsker en serie bortføringer der hun langsomt nærmer seg den nådeløse gjerningsmannen.

I sin krimdebut utforsker Fiona Cummins det mørket som finnes i oss alle, kampen mellom lys og skygge, forsoning og hevn.
Boken gir leseren et glimt inn i tankene til en skremmende psykopat. Det er også en historie om å holde fast ved håpet selv når det ser ut til at alt håp er ute.

Faller ikke helt i smak.
Fiona Cummins skriver en spennende krim, det er ikke det. Men det er noe med denne boken som ikke klarer å fange meg skikkelig. Jeg klarer ikke sette fingeren på akkurat hva det er heller. Jeg har lest andre usannsynlige seriemorder-krim tidligere som jeg har svelget rått. En ting som ikke hjelper på leseropplevelsen, er en del skrivefeil. Skrivefeil som lett skulle vært luket ut i korrekturen. Men det er ikke det alene som gjør at jeg sitter igjen med en litt sånn «meh-følelse» etter at boken er ferdiglest.
Boken er spennende, og jeg vil gjerne lese videre selv om jeg ikke blir oppslukt i historien. Jeg vil jo gjerne få vite hvordan det går med disse stakkars barna som er bortført av Knokkelsamleren. Og jeg får stor sympati for foreldrene til barna, der syns jeg Cummins viser et stort talent på å beskrive sorgen, håpet og fortvilelsen til disse foreldrene. Hun viser oss også hvordan de samme hendelsene får folk til å reagere forskjellig. Min jakt på hva som skjedde med barna ender dessverre i et stort anti klimaks da boken ender i en cliffhanger. Jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å lese neste bok i serien, for selv om denne ikke falt helt i smak, for det er ingen tvil om at Cummins har en historie hun vil fortelle. Og de aller fleste forfatterne jeg har lest tidligere hever seg fra debutboken sin. Så da håper jeg det også gjelder for Cummins.

 

Tittel: Knokkelsamleren
Orginaltittel: Rattle
Førstutgitt: 2017
UtgittiNorge: 2018
Forlag: Goliat Forlag
Oversatt av: Ragnhild Aasland Sekne
Sjanger: Krim
Kilde: Lesereksemplar fra forlaget
Format: Innbundet
Antallsider: 430
Terningkast: 4

Tusen takk til Goliat forlag som har sendt meg lesereksemplar.

Barnet – Fiona Barton

Fiona Barton er en britisk forfatter og journalist som debuterte med den kritikerroste «Enken». Hun er nå ute med sin andre bok. Jeg leste ikke «Enken» da den kom ut, så «Barnet» er mitt første bekjentskap med denne forfatteren.

Omtale fra forlaget:
Da et gammelt hus rives i et boligområde i London, oppdager en av bygningsarbeiderne et barneskjelett, begravet mange år tidligere. Hendelsen nevnes så vidt i lokalavisen. Men for tre kvinner, som aldri har møtt hverandre, er funnet umulig å ignorere. For en kvinne er det en påminnelse om det aller verste som noen gang har skjedd henne. For den andre kvinnen vekkes en frykt for at hennes mørkeste hemmelighet skal avsløres. Og for den tredje, journalist Kate Waters, er det starten på en jakt etter sannheten. Hvem var barnet? Hva skjedde? Kate finner forbindelser til en forbrytelse som oppskaket byen flere tiår tidligere. Bit for bit avdekkes en spektakulær historie.

Treg start
«Barnet» begynner veldig tregt syns jeg. Det er lite som skjer og mye utenomsnakk. Siden det går så sakte fremover, så bruker jeg også noe tid på å komme skikkelig inn i historien. Men jeg blir nysgjerrig på hva som har skjedd med den stakkars babyen som blir funnet. Så mange år etter at hun døde. Det er min nysgjerrighet som driver meg videre, men litt over halvveis inn i boken skjer det en endring. Historien blir mer levende og sidene flyr forbi i stor fart. Jeg opplever at jeg tenker på boken når jeg ikke har mulighet til å lese, og jeg skyver unna gjøremål for å få tid til å lese ferdig boken. Nå i ettermiddag ble boken ferdiglest, med en løsning på gåten jeg ikke så for meg tidligere i historien.
Fiona Barton skriver godt, selv om jeg syns det blir en del «utenomsnakk» i begynnelsen av boken. Det er en del av privatlivet til journalisten som gjerne kunne blitt luket vekk, da hadde boken blitt mye strammere og og fremdriften i boken hadde vært bedre. Det er den trege starten som gjør at jeg ikke gir denne boken høyere terningkast, men det er absolutt en veldig god historie, med en slutt som kan overraske de aller fleste.

Tine sin blogg har også skrevet om «Barnet».
Tusen takk til forlaget som har sendt meg boka.

 

Tittel: Barnet
Orginal tittel: The Child
Først utgitt: 2017
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt av: Carina Westberg
Kilde: Lesereksemplar
Format: Innbundet
Antall sider: 431
Terningkast: 4

Dette innlegget ble første gang publisert på Debatt1.no  

Hennes største frykt – Peter Swanson

Peter Swansson er en amerikansk forfatter, bosatt i Massachusetts. Han debuterte med Den tikkende kvinnen i 2014 og fikk mye oppmerksomhet over store deler av verden. De som fortjener det fulgte deretter, og var første bok utgitt på norsk. Jeg leste Den tikkende kvinnen i fjor, og var sånn passe fornøyd med den.

 

Omtale fra forlaget:
Å bytte leilighet med fetteren i Boston, Corbin Dell, virker som en god idé for Kate. Et miljøskifte kan kanskje jage bort marerittene som har hjemsøkt henne den siste tiden.
Da hun ankommer Boston, oppdager hun at kvinnen i leiligheten ved siden av har blitt brutalt drept. Politiet mistenker at fetteren er morderen. Langt hjemmefra og følelsesmessig ustabil – hvem kan egentlig Kate stole på?

 

Lar meg ikke fange
Som forrige bok av Swanson, så lar jeg meg ikke helt fange av historien. Jeg savner litt mer dybde i historien. Hva gjør det egentlig med Kate at hun finner ut at det er funnet en drept kvinne i leiligheten ved siden av? Greit at hun har lært seg noen teknikker for å jobbe seg gjennom angsten som kommer. Men jeg savner litt mer panikk og kaotiske følelser. Om jeg hadde flyttet til et nytt sted, og en kvinne hadde blitt drept der, så hadde jeg nok mer eller mindre freaket ut. Jeg syns det er spesielt rart at Kate med sin bagasje ikke flipper mer ut enn hun gjør. Så for meg blir ikke det veldig troverdig.
Da hjelper det ikke at boken ellers er skrevet med god flyt og du har en person i kulissene som er spik spenna gal.
Idéen til boken er god, men for min del så ble ikke gjennomføringen så bra.
Om man er en smule mindre kritisk enn meg, så vil man nok la seg underholde av denne boken, men for min del så ble det for lite spennende.

Jeg fant ingen blogger som hadde skrevet om Hennes største frykt, men er det noen som føler seg forbigått, så gi meg et hint, så skal jeg legge ved link.

 

Tusen takk til Cappelen Damm som sendte meg lesereksemplar

Tittel: Hennes største frykt
Orginal tittel: Her every fear
Først utgitt: 2017 USA
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt av: Kari Engen
Sjanger: Thriller
Kilde: Lesereksemplar
Format: Innbundet
Antall sider: 319
Terningkast: 3/4

Du slipper aldri unna – Chevy Stevens

Chevy Stevens er en canadisk forfatter bosatt på Vancouver Island. Flere av hennes psykologiske thrillere har vært internasjonale bestselgere. Du slipper aldri unna er den første boken jeg leser av henne.

Omtale fra forlaget:  
For elleve år siden flyktet Lindsey Nash med sin unge datter, fra et voldelig forhold. Hennes tidligere mann endte i fengsel og Lindsey startet et nytt liv. Nå er Lindsey eldre, klokere og tror at hun har kuttet alle bånd til fortiden. Men da Andrew blir løslatt fra fengsel, begynner rare ting å skje. Lindseys nye kjæreste blir truet, hennes hjem blir invadert og datteren hennes forfulgt. Hennes tidligere mann nekter all kjennskap til dette, men Lindsey er overbevist om at han er ansvarlig. Fordi, tross alt, hvem andre kan det være…?

 

Helt grei thriller
Okey, så har vi lest mye av dette før. En kvinne som har rømt fra en voldelig kjæreste eller ektemann. Også finner han henne, og så er helvete i gang. Det fins dusinvis av bøker med samme tema. Men likevel ble jeg underholdt av Du slipper aldri unna.
Stevens skriver godt, og selv om det ikke er sitrende spenning hele veien her, så var det likevel et driv i historien som gjør at jeg gjerne vil lese videre om Lindsey og Sophie.
Og slutten tok meg på senga, den gjorde det. Jeg så det ikke komme. Mulig vi kan skylde på heteslag, det vet jeg ikke, men sannheten er at jeg ble overrasket.
Det er vanskelig å lykkes i denne sjangeren. Ofte føler jeg at forfatternes forsøk på å skape spenning faller flatt til gulvet. Jeg føler at enten blir det flatt og kjedelig i denne sjangeren, eller så opplever jeg en sitrende spenning. Men her med Du slipper aldri unna, så føler jeg at det ble litt midt på treet. Underholdende mens jeg leser, men den glemmes nok fort. Men for all del, vel verdt å lese.

 

Andre bloggere som har skrevet om denne boka er. Boktimmy, er som vanlig veldig positiv, mens IBokhylla er veldig negativ. Og min omtale er midt i mellom dem igjen. Så da får du som leser bare avgjøre selv om du ønsker å lese boka eller ikke.

Takk til Cappelen Damm som har sendt meg boka.

 

Tittel: Du slipper aldri unna
Orginaltittel: Never let you go
Først utgitt: 2017
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt av: Kari Engen
Sjanger: Thriller
Kilde: Lesereksemplar
Format: Innbundet
Antall sider: 381
Terningkast: 4

Lokkedue – Flynn Berry

Flynn Berry er en amerikansk forfatter som debuterte med Under the Harrow (Lokkedue) i 2016. Nå er boken oversatt og utgitt på norsk. Berry fikk Edgar Award for beste debut i 2017.

 

Omtale fra forlaget:
Da Nora kommer med toget fra London for å besøke søsteren i en liten landsby nær Oxford, venter hun å bli møtt på stasjonen. Men der er det ingen, og Nora rusler opp til søsterens hus mens hun gleder seg til helgen. Men synet som møter henne der, er grusomt. Søsterens hund er hengt i trappeløpet, og Rachel selv er blitt offer for et brutalt mord.
Sjokket og sorgen gjør det umulig for Nora å vende tilbake til et normalt liv. Etter å ha vært utsatt for et overfall uten å bli trodd, har hun ingen tillit til politiet. Derfor bestemmer hun seg for selv å finne søsterens drapsmann. Hjemsøkt av mordet og hemmelighetskremmeriet rundt det, er hun både fortvilt og i fare. Og ettersom hun finner ut stadig mer om den søsteren hun trodde hun visste alt om, settes hennes egen identitet i spill.
Lokkedue er en mørk psykologisk thriller der det sterke båndet mellom to søstre er katalysatoren som lar smertefulle og mektige hendelser fra fortiden komme til overflaten.
Det er også en usedvanlig god debut.

Ikke veldig bra
Her er det mye som skurrer. For det første er det skrivefeil i baksideteksten, en bagatell kanskje, men det skal ikke være slik. I tillegg er det en annen feil med teksten på baksiden. Det er ikke Nora, men Rachel som ble overfalt som tenåring, men at det også har preget søsteren er selvsagt. Men slike feil irriterer meg veldig. Om dette er det norske eller det amerikanske forlaget sin feil aner jeg ikke, og det spiller egentlig ikke noen rolle for meg hvem som har gjort feilen, eller om det er en dårlig oversettelse som gjør det.
Boken i seg er altfor tam, spenningen tar seg aldri opp ettersom jeg leser heller. Jeg slet med å finne motivasjon til å lese ferdig boken, og det sier egentlig sitt.
Jeg får aldri noen sympati med Nora som er hovedpersonen i denne thrilleren. Hun er mer irriterende enn noe annet. Fremgangen var seig og hvordan denne boken kan ha fått pris for beste debut er for meg uforståelig. Men igjen, kan det være at noe forsvinner i oversettelsen?

Jeg ville ikke brukt tiden min til å lese denne boken. (Det har jo forsåvidt jeg gjort, men jeg kan ikke råde noen andre til å gjøre det samme.)

Tittel: Lokkedue
Orginal tittel: Under the Harrow
Først utgitt: 2016
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt av: Stian Omland
Sjanger: Thriller
Kilde: Lesereksemplar
Format: Innbundet
Antall sider: 280
Terningkast: 2

De fems tegn – Hans Olav Lahlum

Hans Olav Lahlum er en norsk historiker og forfatter. Han har skrevet en rekke bøker om politiske ledere. I 2010 debuterte han som krimforfatter. Han skapte da serien om Patricia og K2 og har gitt ut 8 bøker i denne serien. Høsten 2017 gikk han bort fra den kjente og kjære serien og ga ut spenningsromanen De fems tegn. Jeg har tidligere lest og omtalt Kameleonmenneskene og Sporvekslingsmordet.

 

Omtale fra forlaget:

Asker, desember 2003
En enslig gammel mann mister sitt eneste barnebarn, og samtidig sitt siste fremtidshåp. Sorgen tar ham tilbake til et mørkt og lenge avlåst rom i hukommelsen. Den farlige historien om hvorfor ham mistet som kone og hvorfor han nå er uten barn og barnebarn kryper ut derfra. Tankene vender tilbake til hendelser fra de siste krigsmånedene, og han undrer på hva som skjedde videre med de fem unge menneskene som den gang ødela hans liv. Ønsket om å vite blir til et ønske om rettferdighet, og leder ham 60 år senere ut på et hevntokt gjennom fire europeiske land. Jakten på de gjenlevende fiendene blir til et kappløp med tiden, dels fordi hans eget hjerte er i ferd med å svikte, og dels fordi politiet anført av en ung dansk politikvinne med litt for god hukommelse gradvis kommer på sporet av ham…

***

 

Jeg har slitt litt med å komme gjennom De fems tegn. Tempoet er for min del altfor langsomt de første 250 sidene til å føle et driv og et ønske om å lese videre. Temaet i boken er særdeles interessant, hvordan hendelser fra 2. verdenskrig har påvirket og fortsatt påviker overlevende og deres familier etter så lang tid. Hvilke ringvirkninger krigshendelser har i årene etter. For meg så er dette veldig interessant, men som spenningsroman, eller som det står skrevet på baksiden av boken «en mørk psykologisk thriller» så blir det for tamt og langsomt.

Boken er bygget opp i fem deler der hver del er viet til hver av de fem personene. Der blir torturhistoriene fortalt, og også den gamle mannens søken etter hvor de fem befinner seg nå.
Jeg får stor sympati for den gamle mannen og minnene han bærer på ettersom historien blir fortalt, og jeg merker at jeg heier på han mens han er på sine hevntokt gjennom Europa.
Spenningen tar seg opp helt på slutten av boken, men det er for lite for sent til at jeg kan kalle dette en veldig vellykket spenningsroman. Hadde boken hatt et annet utgangspunkt enn at dette skulle være en thriller, så tror jeg boken hadde vært mye mer vellykket.

Reidar og Bjørn har også skrevet om De fems tegn, og jeg kan røpe at de er mer positive enn det jeg er.
 

Tittel: De fems tegn
Utgitt: Høsten 2017
Forlag: Cappelen Damm
Sjanger: Psykologisk thriller (Ikke helt enig i sjangeren)
Kilde: Lesereksemplar
Format: Innbundet
Antall sider: 377
Terningkast: 4

 

La meg være – Clare Mackintosh

Clare Mackintosh er en britisk forfatter som tidligere jobbet som politi. I 2011 bestemte hun seg for å slutte i politiet og bli forfatter på heltid. Hun debuterte med Jeg lar deg gå, før hun i fjor lanserte Jeg ser deg. Begge disse er bøker jeg har likt veldig godt, så da La meg være dumpet ned i postkassen min forrige uke, tok det ikke lang tid før jeg begynte å lese denne tredje boken.

Politiet sier det var selvmord.

Anna sier det var mord. Begge tar feil.

 

Sammendrag:
På ettårsdagen til morens selvmord mottar Anne et gratulasjonskort der det står: «Selvmord? Tro om igjen.» Anna som har slitt med å godta at foreldrene hennes valgte å ta livet av seg med kort tids mellomrom, går straks til politiet med kortet. Overbevist om at moren ble drept, og at gjerningspersonen nå leker med henne. Hun kan ikke se noen tegn på at foreldrene, som levde et komfortabelt liv og i et lykkelig ekteskap skulle gå til det skrittet å avslutte sine egne liv. De ville ikke ha gjort dette mot henne.
Murray er en tidligere politietterforsker som er gått av med pensjon i politiet, men jobber som sivilt ansatt på den lokale politistasjonen. Det er han som tar imot Anna den dagen hun kommer til politistasjonen med gratulasjonskortet. Han syns veldig synd på Anna, og syns det hele er merkelig, så han bestemmer seg for å se litt på saken selv. Han vet godt at etterforskningsavdelingen ikke kommer til å se noe mer på saken hvis det ikke er flere nye ledetråder.

Strålende igjen av Mackintosh
De av dere som har fulgt bloggen min en stund, vet kanskje at jeg er stor fan av bøkene til Clare Mackintosh. Det var nesten kjærlighet ved første blikk da jeg leste hennes Jeg lar deg gå for ca to år siden. Og siden den gang har min begeistring bare økt. Det som gjør Clare Mackintosh så spesiell, er at bøkene hennes ligner ikke på hverandre i det hele tatt. Karakterene er forskjellig, temaene er forskjellig. Det eneste som kan minne om hverandre er kanskje forsidene? Jeg føler at veldig mange spenningsforfattere finner opp et persongalleri, også holder de seg til det i 10-15-20 bøker. Og mange ganger fungerer det veldig fint, men samtidig er det veldig befriende med noen som finner opp kruttet gang på gang.
Så over til denne boken. La meg være.

Anna har nettopp blitt mamma da hun mottar dette gratulasjonskortet. Hun sørger over tapet av foreldrene sine samtidig som hun og kjæresten nettopp har skapt et nytt liv. Hun er i en veldig sårbar situasjon og frustrasjonen, sorgen og tvilen er til å ta å føle på. Mark, kjæresten, som hun faktisk møtte da hun var pasient og han terapauten hun gikk til for å få hjelp til å handskes med tapet og sorgen.
Den første delen av La meg være er ganske stillferdig, det skjer noen ekle ting, men ellers er det ikke mye fysisk som skjer. Men vi får følge tankene, sorgprossessen, diskusjonene til Anna og Mark, og det er nok. Det flyter godt fremover, språket er godt, og Mackintosh klarer å vekke min nysgjerrighet, og å holde på den.
Så, nesten halvveis, kommer vi til et vendepunkt, og jeg setter cola’n i halsen og tenker. «Hvorfor i alle dager har hun avslørt dette nå? Det er jo mer en halve boka igjen.» Men hun har jo selvfølgelig flere ess i ermet, og jeg blir lurt enda noen ganger til før jeg har lest ut boken.

Som en liten bonus i denne boken, får vi lese om Murray og hans kone Sarah. Sarah lider av borderline personlighetsforstyrrelse og er ofte innlagt på institusjon. Mange ganger fordi hun ønsker det selv da det er der hun føler seg tryggest. Jeg blir helt varm i hjertet av å lese historien til disse to, og ønsker meg nesten en egen bok om dette søte paret. Gleden er stor da det bakerst i boken er et bonuskapittel om Murray og Sarah fra da han er ferdig utdannet politi.

Jeg anbefaler La meg være på det sterkeste.

Tittel: La meg være
Orginal tittel: Let me lie
Først utgitt: 2018
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt av: Ulrik Farestad
Sjanger: Thriller
Kilde: Lesereks.
Format: Hardcover
Antall sider: 414
Terningkast: 5