Rødhette – Unni Lindell

Unni Lindell kjenner de aller fleste til. Hun er en av norges mestselgende forfattere, og har senest mottatt Rivertonprisen for hennes seneste krim Dronen. Jeg har med skam å melde ikke lest noe av Lindell tidligere, så nå har jeg tatt for meg en av hennes tidligere krimromaner.

Omtale fra forlaget:
Judith, Lisbet og Carol vokser opp hos bestemoren sin fordi moren har problemer med å ta vare på dem. Vi følger dem som småjenter på sekstitallet, som tenåringer og som voksne kvinner. Lisbet blir jordmor, Judith fotograf og Carol er en alkoholisert og mislykket kvinne. Men hvem av dem er hun som dreper menn?
En av søstrene rydder farlige, irriterende og brysomme menn av veien, mens hun tilsynelatende fremstår som «en vanlig dame». Men så kommer en pensjonert lensmann på sporet av henne. Det hele utvikler seg til et kappløp der frykten er drivkraften.
Historien har snø, is og vakker nordnorsk natur som bakteppe. Handlingen foregår også i Oslo og på Island.
«Rødhette» er en thrillerpreget kriminalroman, en reise i et mareritt av et kvinneunivers.

 

Dette var kjedelige greier
Jeg har som nevnt ikke lest noe av Unni Lindell tidligere, og jeg tror muligens jeg startet med feil bok, for dette fenget ikke meg i det hele tatt. Jeg brukte veldig lang tid på å lese denne ferdig. Historien var egentlig ganske kjedelig. Jeg ble ikke dratt inn i historien, eller fikk sympati for noen av de involverte. Karakterene i boken var enten kjedelige eller irriterende. Men jeg har hørt at hennes senere krimbøker er bedre, så jeg gir henne ikke opp etter en bok. Jeg har flere stående i bokhylla, så det blir mer Lindell etterhvert.
Jeg vet egentlig ikke hva mer jeg skal skrive om «Rødhette» annet enn at jeg syns idéen var god, og med litt mer engasjerende karakterer, så kunne dette blitt bedre.

Er det noen av dere som har lest denne og vil dele deres mening?

Tittel: Rødhette
Utgitt: 2004
Forlag: Aschehoug
Sjanger: Krim
Kilde: Fra bokhylla
Format: Innbundet
Antall sider: 340
Terningkast: 3

Reklamer

Rinnans testamente – Ola Flyum og Stein Slettebak Wangen

Ola Flyum har mellomfag i historie, og filmutdannelse fra Høgskolen i Volda. Han har jobbet som journalist, og har jobbet med en rekke dokumentarfilmer. I tillegg har han skrevet flere bøker om Henry Rinnan.
Stein Slettebak Wangen
er kulturredaktør i Adresseavisen, han har også gitt ut en rekke bøker. 

Omtale fra forlaget:
Dette er historien om Henry Oliver Rinnans siste ord. I årevis jaktet journalister og forfattere på manuset etter mannen som er kalt Norges mest forhatte. Det ble funnet da huset til Odd Sørli, en av våre fremste motstandsmenn under andre verdenskrig, ble tømt. Da Sørlis familie skulle til å kvitte seg med skrivebordet hans, oppdaget de en konvolutt som var gjemt bak en falsk innervegg. Der lå manuset.
Forbløffende nok var det motstandsmannen Odd Sørli og hans bror Kjell som maskinskrev manuset etter Rinnans diktat på Misjonshotellet i Trondheim høsten 1945. De to var egentlig landssviketterforskere, men ble så fascinert av Rinnan at de ville utgi hans memoarer. Brødrene hadde også en annen hensikt: De ville avsløre norske kommunister. Og Rinnan selv hadde god grunn til å fremheve sin omfattende kjennskap til norske kommunister og sovjetiske anliggender i Norge.
Et hauk over hauk-spill mellom fangen og etterforskerne startet. Rinnan kjempet for sitt liv og ettermæle, mens Sørli-brødrene arbeidet for å få stilt den beryktede landssvikeren for retten. Tross Rinnans spektakulære flukt julekvelden 1945 var hans skjebne beseglet. Og det var Odd Sørli som skulle lede eksekusjonspelotongen og gi Rinnan nådeskuddet- med pistolen som er avbildet her. (Bilde på baksiden av boken)

Tung bok
Det var etter at jeg leste Ravnens time av Roar Ræstad jeg fikk lyst til å finne mer ut av hvem Henry Rinnan var. Jeg har hørt om han opp gjennom, men noen inngående kunnskap om mannen som var hatet av «hele Norge» hadde jeg ikke. Nå skal det sies at en god del av det som ble skrevet i Rinnans testamente, er hans egne ord, og jeg har skjønt såpass at han ikke var helt troverdig i alt han fortalte.
Kort fortalt, var Henry Rinnan en norsk angiver som hele krigen arbeidet for tyskerne. Han spionerte, infiltrerte, tystet, torturerte og drepte sine motstandere. Særlig gikk dette ut over kommunister, motstandsfolk og deres familier og forbindelser.
Boken i seg er ganske tung å lese, mye på grunn av tematikken, men også fordi man må være veldig konsentrert når man leser. Det er så mye spionasje, kontraspionasje, doble agenter og negative kilder at det er i blant vanskelig å følge med. Det var mer enn en gang jeg måtte lese et avsnitt om igjen fordi jeg var usikker på hvordan ting hang sammen.
Boken er delt opp i flere deler og så inn i underkapitler, ellers er den skrevet i to forskjellige fonter. Den ene fonten er forfatternes ord, mens den andre fonten er hentet fra manuskriptet de fant i Odd Sørlis skrivebord. Noe er skrevet om slik at det flyter bedre, men ellers er det hentet fra manuskriptet som stammer fra høsten 1945.
Jeg har lært utrolig mye av å lese Rinnans testamente, mest av alt har jeg lært om Rinnan og hans bande, hva de holdt på med under krigen. Men også om hvordan krigen utspant seg i Trondheim disse fem årene. En lærerik, men tung bok var dette. Men jeg anbefaler den om du er interessert i norsk krigshistorie. 

Tittel: Rinnans testamente
Utgitt: 2007
Forlag: Aschehoug
Sjanger: Dokumentar
Kilde: Biblioteket
Format:Innbundet
Antall sider: 329 + kilder
Terningkast: 5

Julegavetips 2018

Med bare en uke igjen til julaften tenker jeg at jeg strengt tatt burde vært tidligere ute med dette innlegget. Men det er alltids noen som ikke er i mål med julegavene enda, så jeg kjører på. Jeg fokuserer på krimbøker jeg har lest i år, men vil også komme med noen andre boktips som jeg har hatt glede av i året som har gått. Bøkene er ikke nødvendigvis utgitt i år, så det vil kanskje være mulig å finne noen av bøkene til nedsatt pris også. Les gjerne omtalen mine ved å gå inn på linken under.

Lewistrilogien – Peter May
Lewistrilogien består av bøkene Svarthuset (1) , Lewismannen (2) og Lewisbrikkene (3).
Bøkene har handling fra øya Isle of Lewis i Ytre Hebridene i Skottland. Bøkene er en blanding av oppvekstromaner og krim, og er både spennende og veldig velskrevet.
Lewistrilogien er utgitt på Goliat Forlag i 2017 og 2018.

Slå på ring – Frode Eie Larsen
Frode Eie Larsen skriver bedre og bedre for hver bok, og Slå på ring er ikke noe unntak. Boken er nummer 6 i serien om Eddi Stubb og jeg syns han denne gangen har levert en enda bedre og mer spennende krim enn tidligere.
«Slå på ring» er utgitt på Liv Forlag i 2018.

Død manns tango – Geir Tangen
Død manns tango er bok nummer tre i Tangens trilogi om journalisten Viljar Ravn Gudmundsson og Lotte Skeisvoll. Boken er veldig underholdende og spenningen er på topp fra første til siste side. Geir Tangen har et levende språk som er en fryd å lese.
«Død manns tango» er utgitt på Gyldendal Forlag i 2018.

Størst av alt – Malin Persson Giolito
En av mine absolutte favoritter av de bøkene jeg har lest i år. Størst av alt er ikke en tradisjonell krim, men heller et rettsaksdrama. Malin Persson Giolito har skrevet en utrolig god og spennende bok. Boken handler om en skoleskyting, og på slutten av boken trillet tårene hos meg.
«Størst av alt» er utgitt på Cappelen Damm i 2017.

Ønsker deg død – Peter James
Peter James tok meg med storm da jeg leste Ønsker deg død tidligere i år. En ekstremt spennende bok, og som jeg skrev på bloggen etter å ha lest den, «Ønsker deg død» er nær sagt en perfekt krim/spenningsroman»
«Ønsker deg død» er utgitt på Vigmostad & Bjørke i 2018.

La meg være – Clare Mackintosh
Clare Mackintosh har vært en av mine favoritter siden jeg leste hennes første bok for et par år siden. Det er litt skummelt med favoritter, for de kan fort skuffe meg som leser. Men det gjorde ikke Clare Mackintosh med sin La meg være.  Bøkene hennes er frittstående, så her trenger man ikke lese de foregående bøkene for å få med seg hele handlingen.
«La meg være» er utgitt på Cappelen Damm i 2018.

Kinderwhore – Maria Kjos Fonn
Det er ikke mange dagene siden jeg leste Kinderwhore. Dette er en ekstremt sterk og velskrevet bok om omsorgssvikt, overgrep og rus. Det gjør helt forferdelig vondt i hjertet å lese denne, men noen ganger trenger vi å lese om de vonde tingene som skjer i samfunnet vårt også.
«Kinderwhore» er utgitt på Aschehoug Forlag i 2018.

Sånn jeg husker det – Mikael Persbrandt
Sånn jeg husker det av Mikael Persbrandt er den eneste selvbiografien på denne lista. Jeg leser ikke veldig mange selvbiografier, men denne måtte jeg ha med meg. Og det angret jeg ikke på etter å ha lest denne. For et liv denne mannen har levd. Både livet hans og selvbiografien er særdeles innholdsrik.
«Sånn jeg husker det» er utgitt på Gyldendal Forlag i 2018.

Tung tids tale – Olaug Nilssen
Tung tids tale handler om en mamma som har en sønn med alvorlig grad av autisme. Det er sterkt å følge en hverdag med kamper mot det offentlige, og hvordan det er å ta seg av et barn med mange ekstra behov.
«Tung tids tale» er utgitt på Det norske samlaget i 2017.

Amuletten-serien – Kazu Kibushi
Amuletten-serien er en fantasy serie som vel egentlig er beregnet for barn fra alderen 8-9 år, men jeg som mamma fikk også glede av disse bøkene. Og min sønn på 9 år har med glede tatt frem disse bøkene for å lese de.  Til nå har det kommet åtte bøker i serien. Og vi har lest de syv første. Bøkene er tegneserie med fine tegninger og lettfattelig språk.
Amuletten serien består av bøkene Steinvokteren (1) Steinvokterens forbannelse (2) Byen bak skyene (3) Det hemmelige rådet (4) Alveprinsen (5) Flukten fra Lucien (6) Ildfuglen (7) og Supernova (8) og er utgitt på Fontini Forlag  mellom 2015 og 2018.

Kan jeg bli med deg hjem – Marie Aubert
En liten novellesamling her på slutten. Kan jeg bli med deg hjem er en utrolig fin novellesamling, der hver og en av novellene traff noe i meg. Dette er ytterst sjelden skjer, da det nesten alltid er noen av novellene i en slik samling som etter min mening er mindre bra. Novellene er nære og såre, med gode karakterer og fint språk.
«Kan jeg bli med deg hjem» er utgitt på Forlaget Oktober i 2016.

 

 

Jeg har hittil i år lest og skrevet om 66 bøker på bloggen, så det er mange gode bøker som ikke kom med på denne listen, men ta gjerne en titt i arkivet for flere omtaler. Jeg kan nevne bokserien «Alene» for barn som er verdt å få med seg. I tillegg er «Alle kan drepe» av Jørgen Brekke, «Krittmannen» av C.J Tudor, «Sekten på Tåkøy» av Mariette Lindstein, «Komme hjem» av Yaa Gyasi, «Likblomsten» av Anne Matte Hancock og»Krokodillevokteren» av Katrine Engberg boktips å ta med seg.

Nå håper jeg det blir mange harde gaver under treet i år.

God Jul!

Hilsen Ann Christin.

 

Dette har jeg aldri fortalt til noen – Maria Kjos Fonn

Maria Kjos Fonn debuterte med novellesamlingen «Dette har jeg aldri fortalt til noen» i 2014. I helgen leste jeg hennes første roman, «Kinderwhore». Den likte jeg så godt at jeg ønsket å lese det hun tidligere hadde skrevet også. Min omtale av «Kinderwhore» kan du lese her.

 

Omtale fra forlaget:
I disse novellene er ingen helt innenfor. Ingen har funnet sin plass og ingen forstår de sosiale kodene det er vanlig å følge. Her møter vi unge mennesker med mye fortid og lite fremtid, som alltid ødelegger for seg selv – eller andre.


Herlig, mørk novellesamling
For en befrielse å lese om folk som er enda mer skrudd enn det man selv er. Her har vi syv forskjellige noveller der alle hovedpersonene er mer eller mindre utenfor. Maria Kjos Fonn skriver veldig rett frem og ærlig om menneskers mørkeste hemmeligheter. Hun klarer å fange leseren inn i disse relativt korte novellene og får meg som leser til å ønske å lese mer. Jeg håper at Maria Kjos Fonn vil fortsette å skrive mer, både noveller og romaner. Hun har et helt egen evne til å skrive gode historier. Jeg gleder meg ihvertfall til fortsettelsen på denne jentas forfatterskap.

Som vanlig syns jeg det er vanskelig å skrive en  skikkelig omtale om en novellesamling. Men det jeg kan si, er at jeg likte denne veldig godt, og vil anbefale denne videre.

Tittel: Dette har jeg aldri fortalt til noen
Utgitt: 2014
Forlag: Aschehoug
Sjanger: Noveller
Kilde: Biblioteket
Antall sider: 136
Terningkast: 5

Kinderwhore – Maria Kjos Fonn

Maria Kjos Fonn er en norsk forfatter som debuterte med novellesamlingen «Dette har jeg aldri fortalt til noen» i 2014. Denne novellesamlingen fikk hun Tarjei Vesaas debtantpris for og hun mottok også Aschehoug Forlags debutantstipend. Nå i 2018 har hun utgitt romanen «Kinderwhore» som hun har fått gode kritikker for.

Forlagets omtale:
Moren til Charlotte er alltid hjemme, likevel er hun aldri der. Hun bruker mesteparten av tiden til å sove, og sterke medisiner for å holde seg i søvn.
Når moren ikke sover, gir hun datteren nye fedre. Én av dem viser Charlotte at noe annet og mye bedre er mulig. Men det varer altfor kort, så kommer det en ny far.
Som tolvåring får Charlotte en far som ikke skiller mellom henne og moren. Etter hvert fatter hun nytten av morens pillebruk, glad for å oppdage at det finnes måter å skru av følelsene sine på. Snart lever Charlotte med ekstrem avstand til seg selv og til andre. Er det mulig å komme seg ut av en barndom med så destruktive mønstre?
Rått og kraftfullt om oppvekst med en far for mye og en mor for lite.

Noe av det sterkeste jeg har lest
Det her var vondt. Så vondt at sjelen vrenger seg. Jeg glemmer at dette er en roman, det er så troverdig slik hun skriver. På en annen side, så er dette hverdagen til så altfor mange barn rundt om i verden. Man vil gråte av mindre egentlig. Og gråte gjorde jeg flere ganger mens jeg leste «Kinderwhore». Selv om det gjorde utrolig vondt å lese denne boken, så tror jeg det er viktig at den blir lest også. Viktig for alle de barna og ungdommene som lever i det som Charlotte lever i hver eneste dag.
Allerede på første side merket jeg at denne boken ville gjøre vondt i hjertet, der 7 år gamle Charlotte går tur med den ene skinnhansken til moren, for det kjennes nesten som å holde moren å hånden. Det er skrevet på en dagbokaktig måte, med et barnlig språk i begynnelsen, og senere, ettersom hun blir eldre mer ungdommelig og opprørsk. Maria Kjos Fonn har skrevet en helt fantastisk og jævlig bok, som kommer til å sitte i både hjertet og hodet i lang tid fremover.
Jeg anbefaler denne boken til alle, men særlig til de som jobber med barn og unge.

Andre bloggere som har skrevet om «Kinderwhore»: I bokhylla, Bjørnebok, Beathesbibliotek, Med bok og paljett, Pervoluto og Elise Cathrin.

Tittel: Kinderwhore
Utgitt: 2018
Forlag: Aschehoug
Sjanger: Roman
Kilde: Biblioteket
Format: Innbundet
Antall sider: 229
Terningkast: 6

Venezia-mysteriet av Bjørn Sortland

Bjørn Sortland er en norsk barnebokforfatter som debuterte tilbake i 1992, og har siden skrevet over 50 bøker for barn og unge. Bøkene hans er utgitt i 16 land. Venezia-mysteriet er første bok i serien om Kunstdetektivene.

 

Sammendrag:
David og familien hans skal reise til Venezia. Faren til David er reisebokforfatter, så han er veldig ivrig på å finne aktiviteter som familien kan gjøre sammen.
David og den overaktive fantasien hans snubler derimot over et merkelig par fra sørlandet. Han skjønner at det er noe muffens på gang, men helt hva sørlendingene pønsker på klarer han ikke tenke seg en gang.

Spenning for yngre lesere
Da jeg var på biblioteket og spurte etter en spennende bok for sønnen min på 8 år, viste bibliotekaren meg denne serien av Bjørn Sortland. Planen min var at sønnen skulle få igang leseiveren sin etter en litt treg høst og vinter. Men det ble til at jeg leste denne høyt for han istedet. (Han har forøvrig lest en annen bok i mellomtiden, så han har jo lest..)

Nesten hvert ledige minutt har vi brukt på å lese Venezia-mysteriet. Når han har spist frokost før han gikk på skolen leste vi et kapittel, og litt hver gang det passet. I dag, mens han er hos pappan sin, så ville han at jeg skulle lese resten av boka på telefonen. Som sagt så gjort. Leste de siste 4 kapitlene.

Som dere skjønner, så har dette vært en bok som har engasjert min sønn. Fra å spørre «Kan jeg få spille på telefonen mens jeg spiser?» til «Kan du lese mens jeg spiser?» Boken er akkurat spennende nok for barn fra ca 7 år, det er skumle ting som skjer, det er blant annet tyver som kidnapper lillebroren til David. Men det er fortalt rett frem, ikke så mye følerier. For min sønn var det akkurat nok til å være spennende og ikke skummelt.

Selv om denne bokserien begynner å bli gammel, så tror jeg den vil glede en ny generasjon lesere.

Tittel: Kunstdetektivene 1: Venezia-mysteriet
Utgitt: Først i 2000, vår utgave kom i 2009
Forlag: Aschehoug
Sjanger: Barn (spenning)
Kilde: Biblioteket
Format: Pocket
Antall sider: 120
Terningkast: 6 (gitt av 8 åringen) og mamman ville gitt et høyt terningkast også.

Skitten poesi – diverse forfattere

Kvinnen bak Instagram kontoen @renpoesi har samlet en rekke dikt og fått de utgitt. Det har resultert i flere bøker med Ren Poesi, men også boken Skitten Poesi. Det er en mørkere og mer dyster variant enn de tidligere diktsamlingene. Jeg skrev for noen dager siden et innlegg om den første utgaven av disse diktsamlingene, den kan du finne her.

 

Jeg har lest flere av diktene i Skitten Poesi tidligere, både på den nevnte Instagram kontoen, men også i andre diktsamlinger. De jeg har lest tidligere har vært veldig bra, så jeg hadde store forventninger til denne samlingen også, men jeg må si at jeg ble veldig skuffet. Det kan virke som at redaktøren har hatt færre dikt å velge mellom i denne mørke sjangeren, og derfor har fått en veldig ujevn samling med dikt. Noen er rent sagt kjedelige, noen i overkant vulgære og andre er mer som noveller å regne.
De gode diktene er til gjengjeld veldig gode, det er bare så synd at det er så få av dem.

En av mine favoritter i denne samlingen:

TILL SLUT ER DET ALLTID SÅ

Att månting dör om man åker
och nåt annat dör om man stannar kvar.
Annika Norlin

Tittel: Skitten Poesi
Utgitt: 2017
Forlag: Aschehoug
Sjanger: Lyrikk
Kilde: Bibioteket
Format: Hardcover
Antall sider: 121
Terningkast: 3