Storesøster av Gunnar Staalesen

Utgitt på Gyldendal Forlag 2016.

 

staales_1224143687

Bildet fra dagbladet.no

Gunnar Staalesen er en forfatter de fleste har hørt om, og veldig mange har også lest mange bøker av han. Storesøster er bok nummer 21 om Varg Veum. Han har i tillegg skrevet mye annet i sitt forfatterskap, blandt annet dokumentar om Amalie Skram og en del skuespill, men det er allikevel bøkene hans om Varg Veum han er mest kjent for. Av en eller annen grunn, hadde jeg ikke lest noe av han tidligere da jeg leste Ingen er så trygg i fare, i fjor. En bok jeg egentlig ikke likte særlig godt.

 

Fra baksiden av boken:

Varg Veum får overraskende besøk på kontoret sitt, av en kvinne han aldri har møtt før. Hun presenterer seg som hans halvsøster, og hun har et oppdrag til Veum. Hennes guddatter, en nitten år gammel sykepleierstudent fra Haugesund, flyttet fra hybelen sin i Bergen to uker tidligere. Siden har ingen hørt fra henne. Hun har ikke etterlatt seg noen ny adresse. Hun svarer ikke på mobiltelefonen. Politiet har ennå ikke tatt saken alvorlig.

Veum påtar seg oppdraget. Etterforskningen avdekker halvt fortrengte ugjerninger og oppmaganisert hat. Den fører Veum til konfrontasjon med en skruppelløs MC-bande og på sporet av et fellesskap som utfolder sin livsfarlige virksomhet i internettets dunkle anonymitet.

Og møtet med storesøsteren skal også komme til å vise Veum ukjente sider av hans egen forhistorie.

(anmeldelsen fortsetter under bildet)

Storesøster - Staalesen.jpg

God krim

Jeg kan jo si det med en gang, jeg likte denne mye bedre enn den forrige boken om Varg Veum. Med det sagt, så føler jeg dette er en gjennomsnittskrim. Det er lite som sjokkerer, og enkelte av scenene føler man at man har lest før. Ihvertfall noe som ligner veldig. En scene med en motorsykkelgjeng, minner veldig om noe jeg har lest av en annen bergensforfatter tidligere. Men det blir kanskje litt sånn når man leser såpass mye krim som jeg gjør. Det er vanskelig for forfatterne å finne opp kruttet på nytt og på nytt, og det skal mye til at man ikke har lest noe lignende fra før.

Jeg syns Storesøster er en god krim, men det er nok ikke en bok som sitter i så veldig lenge. Til det er den for uorginal og lite sjokkerende. Jeg mener ikke at en bok må være full av blod og gørr for at den skal gjøre inntrykk på meg, heller det at den bør være annerledes på et vis. Et annerledes tema, som man ikke har lest før, eller en annen måte å skrive på. Også vil jeg gjerne bli litt smått rystet etter at jeg er ferdig med en bok.

Denne Veumboken er lett lest, og nok dessverre også lett glemt. Men jeg hadde noen fine timer mens jeg leste den.

Tusen takk til forlaget for lesereksemplar.

 

Andre bloggere som har skrevet om Storesøster er: Tones bokmerke, Rita Leser og Bjørnebok.

 

Følg meg gjerne på sosiale medier:

Facebook: http://www.facebook.com/mineboker

Instagram: @mycriminalmind_bookblog

Snapchat: ann_christin80

 

Hviskeren av Karin Fossum

Utgitt på Cappelen Damm høsten 2016.

 

karin-fossum
Karin Fossum er et navn som er kjent for de fleste, men enda, så har jeg ikke lest veldig mange bøker av henne tidligere. Jeg har kun lest Evas Øye tidligere, men dette var før bloggens tid, så den har jeg ikke skrevet om.
Fossums bøker er oversatt til mer enn 25 språk og mange av hennes bøker er også filmatisert. Hviskeren er den siste i en lang rekke om etterforskeren Konrad Sejer.

 

Fra baksiden av boken:

Ragna Riegel jobber på Europris og bor alene i barndomshjemmet. Nå er foreldrene hennes døde og den eneste sønnen har flyttet til Berlin, og de har nesten ingen kontakt. Bare et og annet jule- og bursdagskort.

Ragna lever livet sitt innen strenge rammer: Hun liker jobben sin fordi den er full av rutine, hun liker å sitte på samme sete i bussen hver dag, hun liker å handle det same i nabolagsbutikken hver dag. Hun må ha orden på livet. Og det har hun, inntil den dagen hun finner et brev i postkassen med hennes navn på konvolutten og en utvetydig trussel skrevet med store blokkbokstaver på arket inni. Brevet gir støtet til et mareritt der Ragna Riegel blir truet på livet av en ukjent fiende. Der hun merker at hun må ta alle midler i bruk for å forsvare seg.

Romanen tar form av Konrad Sejers avhør av Ragna Riegel etter at det verste har skjedd. Etter at alt er for seint. Gjennom avhøreme forsøker Sejer å lokke fram sannheten om det som har skjedd. Men er Ragna sannferdig? Eller fører hun omgivelsene grundig bak lyset? Det blir det Sejers oppgave å finne ut av.

(Teksten fortsetter under bildet)

9788202526313

Mesterlig fortalt

Først kan jeg si at boken kan virke litt trå i begynnelsen, men for å gjøre det klart med en gang, det er verdt å lese videre og alt har sin hensikt.

Som nevnt i baksideteksten, tar boken form av Sejers avhør av Ragna Riegel. Og hun er en meget stillferdig type, derfor kan også boken virke litt kjedelig.. som Ragna. Jeg ble veldig fascinert av Ragnas historie, hun forteller meget fritt, og vi får høre om en uvanlig oppvekst, og også om det skremmende det må være å finne anonyme trusselbrev i postkassen.

Lenge er den største gåten hva Ragna har gjort som gjør at hun sitter i avhør hos Sejer, men også hvem som står bak truslene er en gåte som har opptatt meg gjennom boken. Jeg føler ikke jeg kan skrive så altfor mye om denne boken uten å avsløre hele essensen i boken. Og jeg vil nødig ødelegge andres leseropplevelser.

En virkelig annerledes krimbok er dette fra Karin Fossum, men den er virkelig verdt å lese. Jeg er ganske sikker på at jeg vil huske Ragnas historie lenge.

 

Tusen takk til forlaget for lesereksemplar.

Andre bloggere som har skrevet om boken er Artemisias Verden, Rita Leser og Tine sin blogg

 

Følg meg gjerne på sosiale medier:

Facebook: www.facebook.com/mineboker/

Instagram: @mycriminalmind_bookblog

Snapchat: ann_christin80

Dukkehuset av M.J. Arlidge

Orginaltittel: The Doll’s House

Utgitt på Vigmostad & Bjørke våren 2016.

 

goodreads

M.J. Arlidge er en britisk forfatter som tidligere har gitt ut to krimbøker. Han debuterte i 2014 med Elle Melle. Og fulgte opp med Bro, Bro Brille i 2015. Jeg har skrevet anmeldelse av begge bøkene tidligere i år.Bøkene til M.J. Arlidge er solgt til 23 land .

Ruby, en ung jente har vært på byen og kost seg med venner. Hun får litt for mye å drikke, men kommer seg allikevel hjem til den lille leiligheten hun leier i Southampton. Da hun våkner opp dagen etter, kjenner hun seg ikke igjen. Hadde hun blitt med noen hjem kvelden før uten at hun husket det? Hun strekker seg etter inhalatoren sin, som hun alltid legger på nattbordet når hun legger seg. Men den er ikke der. Hun begynner å få panikk, og skjønner ikke hva som har skjedd. Hun har aldri somlet bort, eller ikke lagt frem inhalatoren noen gang tidligere.Hun begynner å se seg om i rommet hun er i. Hun ser ingenting hun kjenner igjen, og da hun undersøker tingene nærmere, ser hun at de er mer rekvisitter enn riktige møbler. Alt er dessuten satt skikkelig fast i veggen. Og døra? Den er låst og boltet igjen.

På en strand i nærheten, finner en familie på utflukt en ung kvinne død, nedgravd i sanden. Helen Grace blir satt på saken, og ganske fort lukter hun en serieforbryter. Er det flere ofre der ute?

dukkehuset-m-j-arlidge

 

Lest det før…

Igjen er det noen i politiet som er ute etter Helen Grace.. Dette er ikke første gang, og jeg må si jeg syns denne bihistorien blir gjentagene og kjedelig. Hvorfor ikke vende historien til Helen i en ny og overraskende retning?

Når det kommer til hovedhistorien i boken, noen blir kidnappet, et lik blir funnet. Og straks tenker Helen Grace i retning serieforbryter. Er alle drapsmenn i Southampton seriemordere? Dette syns jeg virker merkelig. Det samme skjedde i den første og den andre boken også. Noen andre tanker og teorier bør vel kanskje undersøkes før man i det hele tatt tenker i de baner? Eller er Helen Grace så smart at hun lukter lunta med en gang en serieforbryter er på ferde?

Dette er noe av de som får meg til å ikke juble over bøkene til M.J. Arlidge. Det virker for lettvint. Enkeltvis er nok bøkene bra nok, men når man leser de iløpet av relativt kort tid, så er det for mye som ligner i bøkene. Jeg tror Arlidge i fremtiden vinner på å finne på litt annerledes plott, litt annerledes drapsmenn. For dette oppleves kun som gjentagende.

Anbefales hvis du ikke har lest de foregående bøkene om Helen Grace.

 

Takk til forlaget for lesereksemplar.

 

 

Følg meg gjerne på sosiale medier:

Favebook: https://www.facebook.com/mineboker/

Instagram: @mycriminalmind_bookblog

Snapchat: ann_christin80

Dameroman m/menn av Kim Småge

Utgitt på Jurizen Forlag 8. september 2016.

 

Kim Småge er en norsk krimforfatter. Hun var en av de første som ble kalt for krimdronning her i landet. Tidligere har hun utgitt 14 bøker, som er oversatt til 11 språk. Nå, 12 år etter forrige utgivelse, er hun tilbake, men hun har gått vekk fra krimsjangeren i sin nyeste roman.

 

 

Fra baksiden av boken:

Oda, Karin og Eldbjørg er tre voksne venninner med svært ulik bakgrunn.
Men de deler et ønske om å komme seg vekk fra tralten og småbyen, og oppleve noe større. De bryter opp, reiser hvert til sitt ut i verden og holder kontakten via brev og telefoner.
Dette er en dramatisk, frekk, morsom, ironisk og overraskende bok, skrevet i Kim Småges sedvanlige fortellerstil.

dameroman-m-menn-kim-smage

 

Mange ord, men lite handling.

Det er sjelden jeg leser såkalte dameromaner, og med denne boken ble jeg minnet på hvorfor. Eller, det er kanskje dumt å si. Jeg er sikker på at det er mange dameromaner med større underholdningsverdi enn denne. Ikke er det særlig mye menn i boken heller.

Boken begynner særdeles rotete, man får ikke tak på hovedpersonene, og de korte kapitlene gir lite mening. Men etterhvert blir det lettere å holde styr på de forskjellige damene. Selv om det er mye som skurrer i forhold til tidsperspektiv. Hvordan kan noen ta en journalistutdannelse i England, mens venninnen kun har vært bortreist noen mnd? Dette er bare et eksempel på ting som ikke stemmer for meg når jeg leser.

Jeg syns Kim Småge egentlig har noen gode idèer på temaer som kunne blitt gode romaner. Eksempelvis Odas forhold til døtrene og eksmannen. Om hvorfor hun reiser ut. Eller Eldbjørgs barnehjem i Mexico. Dette og kunne også blitt en interessant roman. Jeg syns Småge feiler med at hun ikke går inn i dybden på personene hun skriver om. Veldig mye blir beskrevet som sett utenfra. Ikke følelser og tanker rundt noe. Og det er kanskje der hun feiler mest?

Dette er ikke en bok jeg vil anbefale videre.

 

Takk til Juritzen Forlag for lesereksemplar.

 

Følg meg gjerne på sosiale medier:

Facebook: https://www.facebook.com/mineboker/

Instagram: @mycriminalmind_bookblog

Snapchat: ann_christin80

 

 

Syndenes Forlatelse av John Hart

Utgitt på Font Forlag 1. september 2016

Orginaltittel: Redemtion Road

 

John-Hart.jpg

John Hart er en amerikansk forfatter som tidligere har vunnet to Edgar-priser. Han er den eneste forfatteren som har klart å vinne denne prisen to ganger på rad.
John Hart har tidligere gitt ut Det siste barnet, Ved elven, og Brødrene fra Iron House.
Dette er den første boken jeg har lest av John Hart.

 

 

Fra baksiden av boken:

Politihelt eller dødsengel? Elizabeth Black er en omstridt politibetjent som egenhendig har reddet en ung jente fra en låst kjeller og drepte to brutale voldtektsmenn. Politimannen Adrian Wall blir endelig løslatt etter tretten års fengsling og mishandling for et drap han kanskje ikke har begått. Den første han møter er en fjortenåring som venter med en revolver for å hevne drapet på sin mor. Men gutten er Adrians minste problem – han erkjenner snart at livet er like utrygt utenfor som innenfor murene. Imens blir et lik svøpt i mykt lin oppdaget på alteret i en forlatt kirke dypt inne i skogen.

syndenes-forlatelse-john-hart

 

Skremmende thriller

Jeg har som nevnt ikke lest noe av John Hart tidligere, så jeg hadde ingen forventninger i det hele tatt til denne thrilleren. Men det tror jeg nok at jeg like gjerne kunne hatt.. Dette var skremmende og spennende lesing.

Det er tre saker som utspeiler seg i Syndenes Forlatelse. 

Den ene er som nevnt saken mot Elizabeth Black hvor hun har skutt og drept to voldtektsmenn. Mennene er drept med 18 skudd, så etterforskerne mener mennene er torturert før de døde. Men Elizabeth angrer ingenting og kaller istedet mennene for udyr.

Den andre saken handler om Adrian Wall og hva som har hendt han mens han har sittet inne. Fengselsbetjentene og fengselsdirektøren har vært ekstremt oppfinnsomme på måtene de har torturert Wall. Dette slutter ikke når han kommer ut igjen. De tror nemlig at Wall har en hemmelighet som de gjør hva som helst for å finne ut av.

Den siste delen av boken handler om de døde kvinnene i kirken. Var det Adrian Wall som tok livet av den kvinnen for 13 år siden? Og har han fortsatt med dette med en gang han kom ut?

Det er mye som skjer i  John Harts  Syndenes Forlatelse, men det blir aldri på noen måte rotete. Man klarer fint å følge med i svingene, og veksle fra sak til sak. Siste halvdel av boken var mer enn spennende.

Det som er skremmende er at Hart klarer å skrive så realistisk og troverdig om menneskets mørke sider. Og at det fins så mørke mennesker, om enn ikke så mange, er enda mer skremmende.

 

Andre som har skrevet om Syndenens Forlatelse: Tine sin blogg og Artemisias Verden.

 

Tusen takk til Font Forlag for lesereksemplar.

 

Følg meg gjerne på sosiale medier:

Facebook: https://www.facebook.com/mineboker/

Instagram: @mycriminalmind_bookblog

Snapchat: ann_christin80

 

 

 

 

 

Stemmen av Jørgen Jæger

Utgitt på Juritzen forlag i 2012 og er bok nummer seks i serien om Cecilie Hopen og Ole Vik.

 

wpid-0050569141b31ed3a9a328c9b7e741c2.jpgJørgen Jæger har etablert seg som en av de mest leste krimforfatterne i Norge. Han siste utgivelse Fortielsen har nå ligget på bestselgerlistene siden utgivelsen. Jeg selv oppdaget Mr. Jæger som forfatter da han ga ut Monster i fjor. En av de mest spennende krimbøkene jeg leste i hele fjor. Fortielsen var nesten like god. Så nå har jeg begynt på tidligere utgivelser, men her hadde ikke biblioteket de tidligste utgivelsene inne, så da ble det Stemmen denne gang.

 

Fra baksiden av boken:

En biljakt i Fjellberghavn ender i katastrofe, og lensmann Ole Vik blir livstruende skadet. Hans kollega Cecilie Hopen blir kidnappet av de som forårsaket ulykken, og halvt bevisstløs blir hun vitne til et dobbeltdrap. Hun våkner på et sykehus i Drammen, uten å ane hvordan hun har kommet dit. Cecilie har delvis hukommelsestap. Det eneste hun husker om morderen, er hans uhyggelige stemme.

Snart skjer flere dødsfall i byen. Politiet mistenker at mannen de kaller Stemmen, eliminerer vitner – men vitner til hva? Og mens Cecilie selv kommer i ildlinjen, forbereder politiet seg på vakthold i forbindelse med en kontroversiell nobelprisutdeling. Cecilie aner en forbindelse.

Bli med Cecilie på jakten etter…Stemmen.

 

Stemmen - Jæger

 

Stemmen åpner med et brak, og fortsetter med spenning gjennom hele boken.

Det begynner med at en bil nekter å stoppe for kontroll i nabobygda og politiet i Fjellberghavn blir bedt om å stoppe bilen. Bilen nekter fortsatt å stoppe og kjører rett på lensmann Ole Vik. Han blir kastet opp i luften og faller til bakken med et brak. Cecilie tar den ene politibilen for å ta opp jakten på bildesperadoen.

Uten å vite hvordan det står til med sin avholdte kollega prøver hun å finne ut hvor bilen har forsvunnet.

 

Fra starten av boken, til den avsluttes etter over 500 sider, er det mange spenningstopper. Jeg for min del syns det var mest spennende med den voldtekstforbryteren som er med som jeg ikke har nevnt tidligere. Han er dog en biperson, men en som klarer å gjøre meg både forbannet og frustrert. Men det er dobbeltdrapet og jakten på Stemmen som er hovedhandligen i boken.

Vi følger Cecilie tett i denne boken, og blir godt kjent med flere av hennes sider. Ole Vik derimot er ikke en stor del av handlingen denne gang.

Siden jeg har lest de foreløbig to siste bøkene om Cecilie Hopen, så vet jeg jo også en del om hva som skjer med hovedpersonene videre, men til tross for dette, så var det en veldig spennende bok.

Gleder meg til å lese de resterende bøkene fra Jørgen Jæger. Det er mange biter jeg fortsatt mangler.

Gutten som sluttet å gråte av Ninni Schulman

Utgitt på Cappelen Damm i 2013

Orginaltittel: Pojken som slutade gråta

 

Ninni Schulman debuterte i 2011 med Jenta med snø i håret. Jeg har skrevet om hennes første bok, og hennes foreløbig siste bok tidligere på bloggen. Jenta med snø i håret kan du lese om her. Og den fjerde boka,  Vår egen lille hemmelighet kan du lese om her.

 

Det er sommer og fryktelig varmt. Magdalena har kommet seg etter de fryktelige hendelsene sist vinter og hun nyter varmen og dager med lite å gjøre på jobb.

Men en natt brenner et hus ned til grunnen, dagen etter kommer meldingen om at kvinnen som bodde i huset døde av skadene hun fikk i brannen. Det viser seg etter undersøkelser at brannen er  påsatt ved hjelp av såkalte molotov coctail som er kastet inn gjennom vinduene i huset. Politiet i Hagfors står uten spor, og sliter med å finne noen med motiv for å gjøre dette. Fem dager senere, skjer det samme igjen. Denne gangen hos et eldre ektepar, de omkommer begge i brannen. Også denne gangen er det brukt molotov coctail. Er det en sammenheng mellom sakene? Eller er det en copy cat som har lest i avisene hva som skjedde ved den første brannen? Dersom det er samme gjerningsperson, er det fare for flere branner? Politiet klarer ikke å finne noen åpenbare ligninger mellom kvinnen i den første brannen og det eldre ektaparet i den andre brannen.

De late dagene der ingenting skjedde er over for Magdalena. Hun får nå mange og alvorlige saker å skrive om. Det er ikke tvil om at brannene setter et stort preg på  menneskene i Hagfors.

(anmeldelsen fortsetter under bildet)

 

9788202366780.jpg

Igjen lar jeg meg fange inn i Schulmans Värmlandske småbygd.

Jeg har skrevet det før når jeg har omtalt bøkene til Ninni Schulman. Hun beskriver småbylivet i Värmland helt perfekt. Jeg har selv varme følelser for Värmland siden jeg har bodd der og har flere venner som bor der. Jeg kjenner meg godt igjen i Schulmans beskrivelser.

Vi blir enda bedre kjent med Magdalena Hansson i boken, hun er en sammensatt person, og hun bærer preg av opplevelser hun har hatt tidligere. Dette gjør at hun fremstår som en levende karakter, Schulman er god på dette også syns jeg. Spesielt de personene som går igjen fra bok til bok syns jeg hun har vært god på å skape. Det er normale mennesker med alt det de har å by på.

Når det kommer til brann/mord-gåten, så klarte hun å lure meg ihvertfall. Jeg var lenge sikker på at det enten måtte være den eller den som sto bak dette, men så kom det frem opplysninger som ihvertfall utelukket en av dem… også viste det seg, i en spennende slutt, at det ikke var slik jeg trodde i det hele tatt… Så Ninni Schulman har skrevet en krimbok akkurat slik jeg liker dem.

 

Mitt eksemplar har jeg lånt hos Trøgstad Bibliotek. Oppfordrer alle til å bruke sine lokale bibliotek mer.

Takk for at du leser!

Hilsen Ann Christin

Følg meg gjerne på andre sosiale medier:

Facebook: My Criminal Mind – En bokblogg

Instagram: @mycriminalmind_bookblog

Snapchat: ann_christin80