Vuggesang – Leïla Slimani

Leïla Slimani er en fransk-marokkansk forfatter og journalist. Det var med Vuggesang hun fikk sitt store gjennombrudd, og er oversatt til nesten 40 språk.

Omtale fra forlaget:
Myriam og Paul vil være det perfekte paret. De vil ha kontroll over karrieren, invitere venner på mat- og vinkvelder, gi barna en god oppvekst. Og da den middelaldrende dagmammaen Louise kommer inn i familien, synes brikkene å falle på plass: Louise passer barna, sørger for innkjøp og matlaging og blir raskt helt uunnværlig. Med gjennomsiktige tråder holder hun familien samlet – ubemerket, men med stadig større makt over Myriams og Pauls liv.
Men det Myriam og Paul ikke aner noe om, er de mørke sidene og den grenseløse sårbarheten til kvinnen som de har betrodd det mest dyrebare, nemlig barna. Helt til tragedien en dag rammer.

Kjedelig og intetsigende
For å være helt ærlig, så skjønner jeg ikke hvorfor så mange liker denne boken. For meg var den både kjedelig og intetsigende. Det starter lovende med en godt beskrevet krimscene, men det går bare nedover derfra. Jeg får ikke noen god følelse for noen av karakterene, og bortsett fra noen små drypp her og der, er boken fylt med hverdagsscener. Vi kommer ikke under huden til hverken dagmammaen eller noen av de andre karakterene. Hadde det ikke vært for at boken starter med drap, så hadde dette kun vært en bok som beskriver hverdagslivet i Paris. Og slutten? Veldig ufullstendig. Vi får svært få svar på hva som har skjedd og hvorfor.
Eneste grunnen til at denne boken ikke får enda dårligere karakter er at forfatteren skriver ganske godt, om enn veldig overfladisk.

Bjørnebok har et helt annet synspunkt på denne boken. Vi pleier som regel å være ganske enige vi, men ikke denne gangen. Hans omtale kan leses her.

Tittel: Vuggesang
Orginaltittel: Chanson douce
Først utgitt: 2016
Utgitt i Norge: 2019
Forlag: Cappelen Damm
Sjanger: Thriller
Kilde: Biblioteket
Format: Innbundet
Antall sider: 203
Terningkast: 3

Reklamer

Ualminnelige mennesker – Peter May

Peter May er en skotsk forfatter, bosatt i Frankrike. Han har høstet gode kritikker og flere priser for sin Lewis-trilogi. Jeg har lest hele Lewis-trilogien og også hans Coffin Road. De forskjellige omtalene av bøkene i Lewistrilogien kan leses her: Svarthuset, Lewismannen og Lewisbrikkene. «Ualminnelige mennesker» er første bok i en ny serie om Enzo Macleod. Bøkene ble skrevet før Lewistrilogien, men er først kommet på norsk nå.

Omtale fra forlaget: 
Paris: Et gammelt mysterium. Det er midnatt, og en desperat mann søker tilflukt i en kirke. Der forsvinner alle spor av den briljante læreren Jaques Gaillard. I ti år har ingen sett eller hørt fra ham.
Nye metoder. Den tidligere kriminalteknikeren, professor i biologi Enzo Macleod, har inngått et veddemål han ikke har råd til å tape. Ved hjelp av ny forskning, og uten å ta hensyn til det franske byråkratiet, skal han løse sju av de mest kompliserte mordsakene i Frankrikes historie.
Ferske spor. Dypt nede i katakombene under Paris avdekker han spor som er lagt ut til ham, og mens han nærmer seg morderen, oppdager Enzo at han selv er utpekt som det neste offeret.

Spennende konsept
For de som leser bloggen min jevnlig, er det ingen hemmelighet at jeg liker bøkene til Peter May. Og da særlig den nevnte Lewistrilogien. I «Ualminnelige mennesker» møter vi en helt ny etterforsker, Enzo Macleod. Han er skotsk, men har bosatt seg i en liten by i Frankrike. Jeg syns karakterene i denne boka er spennende. Både etterforskeren, datteren, journalisten og den mystiske Charlotte. Og boka den er bra den, i mitt minne, kan den minne litt om «DaVinci-koden». De leter etter gjenstander som kan bringe dem enda nærmere svaret på forsvinningsgåten. Det som trekker ned i denne boken, for meg, er alle de franske ordene som er uthevet, men ikke gitt noen oversettelse. Jeg er ikke veldig god i fransk, så for meg er dette veldig forstyrrende. I tillegg er det mye beskrivelser av gater og bygninger, dette likte jeg godt da May beskrev naturen på Isle of Lewis i «Lewistrilogien», men når det kommer til franske byer og gater som går på kryss og tvers, gjør dette at man mister litt av drivet og spenningen som kunne vært der. Det er spenning i boken, men et kunne gjerne vært sneppet vassere. Særlig i en av de siste scenene der han går og går og går. Det som kunne blitt en eksplosiv slutt, ble dessverre ikke det. Men overrasket, ja det ble jeg. Jeg kommer til å lese neste bok i denne serien også når den blir utgitt, men jeg håper på litt mer spenning og litt færre gatenavn der.

Andre bloggere om «Ualminnelige mennesker»: Lillasjel, Bjørnebok, Bokbloggberit og Bentebing.

Tittel: Ualminnelige mennesker
Orginal tittel: Extraordinary people
Først utgitt: 2013
Utgitt i Norge: 2019
Forlag: Goliat
Oversatt av: Ragnhild Aasland Sekne og Anlaug Lia
Sjanger: Krim
Kilde: Lesereksemplar
Format: Innbundet
Antall sider: 363
Terningkast: 4

Naboen av Tatiana de Rosnay

Tatiana Rosnay er en fransk-britisk forfatter som har skrevet en rekke bøker på både fransk og engelsk. Hennes mest kjente bok, Sarahs nøkkel er elsket av mange. Jeg var en av de som leste Sarahs nøkkel med stor begeistring.

 

Forlagests omtale:
En ektemann som ofte er bortreist. En jobb som ikke gir henne noe. En hverdag der den ene dagen er lik den andre. Colombe Barou er en kvinne som går i ett med tapetet. Hvordan skulle hun kunne ane hva som venter henne i den sjarmerende leiligheten familien nettopp har flyttet inn i? Naboen i etasjen over har gått til krig mot henne, og det er bare taket som skiller mellom henne og hennes verste fiende. En dag bestemmer Colombe seg for å ta saken i egne hender. Hvor langt er hun villig til å gå for å få tilbake nattesøvnen og likevekten?

 

Tamt og kjedelig
Som så mange andre psykologiske thrillere, så er idèen god, men ved gjennomføringen mangler det mye for at det skulle være vellykket.
De første 150 sidene er så kjedelige at jeg hele tiden vurderer om jeg skal gi opp hele boken, men så er jeg nå en gang skrudd slik sammen at jeg helst vil lese ferdig de bøkene jeg har startet på. Det kan jo hende det tar seg opp etterhvert tenker jeg ofte. Og noen ganger gjør det jo det, og det gjorde nok det denne gangen også, til en viss grad. Men det er fortsatt en veldig kjedelig bok. Man følger som nevnt tobarns moren Colombe i hennes hverdag etter at de har flyttet inn i en ny leilighet. Mannen hennes reiser mye, og hver gang mannen er bortreist, så spiller naboen over musikk på fulle mugger. Det går utover nattesøvnen selvsagt, men det er ingen som tror henne når hun forteller om hva som skjer. Så istedet for å ringe til politiet, som enhver normal person ville ha gjort, tar hun saken i egne hender.
Jeg syns Tatiana de Rosnay mislykkes totalt med denne thrilleren, istedetfor å få sympati med Colombe, så irriterer hun meg grenseløst. Hennes væremåte unnskyldes med oppdragelsen hun fikk når hun var barn, men jeg finner det forsatt merkelig hvordan hun lar seg herse med av et fremmed menneske.
Språket i boken er dessverre heller ikke noe å skryte av, kan ikke huske at det var så dårlig i Sarahs Nøkkel, men der var historien så fengslende at språket ble litt mer uvesentlig.
Så oppsummert er denne boken kjedelig, lite spennende, irriterende hovedperson og dårlig språk. Jeg tror det kan være like greit å finne en annen bok å bruke tiden på.

Orginaltittel: Le Voisin
Oversatt av: Hanne Hay Sætre
Norsk forlag: Bazar forlag/Cappelen Damm
Sjanger: Thriller
Først utgitt: Frankrike 2010
Utgitt i Norge: Høsten 2017
Kilde: Lesereksemplar
Format: Hardcover
Antall sider: 236
Terningkast: 2

Dødvinkel av Bjørn Olav Nordahl

Utgitt på Gyldendal Forlag i 2016.

 

Bjørn Olav Nordahl er fra Drammen, han har tidligere jobbet i mange år som journalist. I 2010 debuterte han som forfatter med boken Nesten til stede. Etter det har han utgitt to bøker til. Nå i 2016 har han kommet med boken Dødvinkel, som er den første jeg leser av forfatteren.

 

Fra baksiden av boken:

Det finnes en verden vi ikke ser.

Og det finnes en skyggeverden,

de skjulte pengestrømmenes verden.

Det finnes en verden av mennesker i nød.

Og det finnes en verden der bakmenn tjener seg rike på dem.

Ingeborg Nergård Kahn er tilbake på jobb i Dagens Økonomi etter endt fødselspermisjon. I bakhodet brenner et tips hun ikke klarer la ligge. Noen driver med organisert menneskehandel i hjembyen. I Drammen.

Det dreier seg om korrupsjon på steder man minst venter det. Og de store penger gjemt i skatteparadiser.

Sammen med journalistkollegene Magdalena Mellomstrand og Bjørnar Nergård begynner hun å nøste i svært overraskende forbindelser.

Trioen sirkler inn mektige miljøer, med brutale aktører som ikke viker tilbake for noe.

Heller ikke for å true Ingeborg og hennes lille familie på livet.

 

En historie der det dessverre nok er en ganske stor sannhetsgehalt.

Dødvinkel - Nordahl.jpg

 

Jeg syns det er veldig bra at forfattere setter søkelyset på problemområder i samfunnet vårt. Og det er nå en gang slik at det er mennesker som tjener seg rike på andres nød. Og utnytter de til det fulle. Det er vondt å lese om, for det er en verden man ikke ser i dagliglivet, men som man vet fins der.

Det svake med denne boken syns jeg er persongalleriet. En god del av personene i boken blir litt flate, man blir ikke skikkelig kjent med de.Jeg føler med de berørte, men det er bare på overflaten.

Det er ca en drøy uke siden jeg leste ferdig denne boken, men det er svært lite av den som sitter igjen. Og det er synd, siden det er en så viktig bok.Ellers så mener jeg at det gjerne skulle ha vært flere spenningstopper. Den er egentlig mest spennende på slutten. En thriller som dette burde være mer spennende gjennom hele boken. Med det sagt, så er den til gjengjeld veldig spennende når den er spennende.

Jeg skulle nok helst ha skrevet denne anmeldelsen med en gang som jeg normalt gjør, men på en annen side, så er det jo en verdi i å vite hvor godt en bok sitter i også.

Andre bloggere som har skrevet om boken er: Tipsbloggen, Tine sin blogg og Artemisas Verden.

Tusen takk til forlaget for lesereksemplar av boken.