Den fjerde ape – JD Barker

JD Barker er en amerikansk forfatter, bosatt i Pennsylvania. Han har gitt ut flere noveller, og før «Den fjerde ape» har han gitt ut en roman. «Den fjerde ape» er hans første utgivelse på norsk, og er den første boken i serien om etterforsker Sam Porter.

Omtale fra forlaget:
I nesten seks år har «Den fjerde ape»-morderen terrorisert innbyggerne i Chicago. Men da han blir funnet overkjørt og drept av en buss, skjønner politiet raskt at han var på vei til å levere en siste beskjed. En beskjed som beviser at han trolig har tatt et siste offer til fange, og at hun ennå kan være i live.
Sjefsetterforskeren i 4AM-gruppen, etterforsker Sam Porter vet at selv etter døden har morderen kontroll over et makabert spill. Når han oppdager en dagbok i jakkelommen på liket, blir Porter dratt inn i tankeverdenen til en psykopat, samtidig som han sliter med sine egen demoner.
I jakten på den siste jenta avdekkes den uhyggelige historien. Det finnes bare en håndfull ledetråder, og den flyktige morderens identitet forblir et mysterium. Tiden renner ut mens «Den fjerde ape»-morderen håner dem fra graven i denne mesterlige, fartsfylte thrilleren.

Skummel
La meg si det sånn, de tre ape-emojiene kommer aldri til å bli det samme igjen. De fleste kjenner dem, de tre apene der den ene holder seg for ørene, den andre for øynene og den siste for munnen. «See no evil, hear no evil, say no evil» og den siste, altså den fjerde ape: «Do no evil» Vi (eller ihvertfall mange av oss) bruker disse emojiene rett som det er, uten å egentlig tenke over hva de betyr. Jeg vet at jeg ihvertfall bruker de feil.
Vi blir tatt med tilbake til en meget spesiell barndom, gjennom dagboknotatene til «Den fjerde ape»-morderen. Jeg får frysninger nedover ryggen av å lese den delen av boken. Boken er skummel, den er spennende og den har så mange «twister og turner» at man nesten blir svimmel. Noen ganger sliter jeg nesten med å følge med, men etter et par setninger er jeg hentet inn igjen. I tillegg til den spennende historien, så er den til tider ganske humoristisk, kommentarene til de forskjellige etterforskerne er morsomme, og gjør sitt til at man ikke begraver seg helt ned i det mørke. For mørkt, det er det. Og utrolig spennende.

Tittel: Den fjerde ape
Orginal tittel: The fourth monkey
Utgitt i Norge: 2018
Først utgitt: 2017 (USA)
Forlag: Goliat
Oversatt av: Anlaug Lia
Sjanger: Krim
Format: Innbundet
Antall sider: 440
Terningkast: 5

Reklamer

Ualminnelige mennesker – Peter May

Peter May er en skotsk forfatter, bosatt i Frankrike. Han har høstet gode kritikker og flere priser for sin Lewis-trilogi. Jeg har lest hele Lewis-trilogien og også hans Coffin Road. De forskjellige omtalene av bøkene i Lewistrilogien kan leses her: Svarthuset, Lewismannen og Lewisbrikkene. «Ualminnelige mennesker» er første bok i en ny serie om Enzo Macleod. Bøkene ble skrevet før Lewistrilogien, men er først kommet på norsk nå.

Omtale fra forlaget: 
Paris: Et gammelt mysterium. Det er midnatt, og en desperat mann søker tilflukt i en kirke. Der forsvinner alle spor av den briljante læreren Jaques Gaillard. I ti år har ingen sett eller hørt fra ham.
Nye metoder. Den tidligere kriminalteknikeren, professor i biologi Enzo Macleod, har inngått et veddemål han ikke har råd til å tape. Ved hjelp av ny forskning, og uten å ta hensyn til det franske byråkratiet, skal han løse sju av de mest kompliserte mordsakene i Frankrikes historie.
Ferske spor. Dypt nede i katakombene under Paris avdekker han spor som er lagt ut til ham, og mens han nærmer seg morderen, oppdager Enzo at han selv er utpekt som det neste offeret.

Spennende konsept
For de som leser bloggen min jevnlig, er det ingen hemmelighet at jeg liker bøkene til Peter May. Og da særlig den nevnte Lewistrilogien. I «Ualminnelige mennesker» møter vi en helt ny etterforsker, Enzo Macleod. Han er skotsk, men har bosatt seg i en liten by i Frankrike. Jeg syns karakterene i denne boka er spennende. Både etterforskeren, datteren, journalisten og den mystiske Charlotte. Og boka den er bra den, i mitt minne, kan den minne litt om «DaVinci-koden». De leter etter gjenstander som kan bringe dem enda nærmere svaret på forsvinningsgåten. Det som trekker ned i denne boken, for meg, er alle de franske ordene som er uthevet, men ikke gitt noen oversettelse. Jeg er ikke veldig god i fransk, så for meg er dette veldig forstyrrende. I tillegg er det mye beskrivelser av gater og bygninger, dette likte jeg godt da May beskrev naturen på Isle of Lewis i «Lewistrilogien», men når det kommer til franske byer og gater som går på kryss og tvers, gjør dette at man mister litt av drivet og spenningen som kunne vært der. Det er spenning i boken, men et kunne gjerne vært sneppet vassere. Særlig i en av de siste scenene der han går og går og går. Det som kunne blitt en eksplosiv slutt, ble dessverre ikke det. Men overrasket, ja det ble jeg. Jeg kommer til å lese neste bok i denne serien også når den blir utgitt, men jeg håper på litt mer spenning og litt færre gatenavn der.

Andre bloggere om «Ualminnelige mennesker»: Lillasjel, Bjørnebok, Bokbloggberit og Bentebing.

Tittel: Ualminnelige mennesker
Orginal tittel: Extraordinary people
Først utgitt: 2013
Utgitt i Norge: 2019
Forlag: Goliat
Oversatt av: Ragnhild Aasland Sekne og Anlaug Lia
Sjanger: Krim
Kilde: Lesereksemplar
Format: Innbundet
Antall sider: 363
Terningkast: 4

Kommer alltid tilbake – Christina Erikson

Christina Erikson er en svensk forfatter som debuterte med boken «Morsavet» i 2014, og året etter kom oppfølgeren. «Kommer alltid tilbake» er første bok i krimserien om Elias Svensson. Christina Erikson er gift med forfatteren av «Omgitt av idioter», Thomas Erikson.

Omtale fra forlaget:
Kriminaletterforsker Elias Svensson ved Stockholmspolitiet kjemper mot klokka for å felle en voldteksforbryter og drapsmann. Det er en mistenkt som stadig er i politiets søkelys, men Elias klarer ikke å fremskaffe nok bevis for å få ham fengslet.
Elias vender seg til forfatteren Cornelia Lind for å få hjelp til å forstå forbryterens tankesett. Cornelia har egne, personlige erfaringer med psykopater som kan komme til nytte, men som samtidig kan utsette henne for livsfare.
På samme tid som politiet jakter drapsmannen, tar en annen morder loven i egne hender, for å hevne urett i samfunnet. Elias blir presset fra alle hold til å løse sakene før situasjonen kommer helt ut av kontroll.

 

Spennende ny svensk krim
Jeg har ikke lest noen av de to tidligere bøkene til Christina Erikson, jeg vet faktisk ikke om de er utgitt på norsk heller. Men jeg kommer rimelig sikkert til å følge henne på veien videre med politietterforsker Elias Svensson. Jeg likte godt denne krimboka, vi får tidlig vite hvem politiet mistenker å stå bak de grusomme voldtektene og drapene, så spenningen ligger i om de mistenker rett mann, og om de klarer å fange han. I tillegg har vi denne andre morderen som vaker i bakgrunnen, som ingen egentlig skjønner at eksisterer. Jeg likte godt sammensetningen av den litt trauste politimannen, Elias Svensson, og forfatteren Cornelia Lind, som har nok av spøkelser i skapet til å fylle en hel romanserie selv. Jeg håper Erikson har tenkt at hun skal fortsette å dukke opp i etterforskningene i kommende bøker. «Kommer alltid tilbake» er tenkt som første bok i en krimserie om politiets jakt på psykopater.
Boken har vel ikke et strålende språk, men hvem trenger vel det i en krimbok? Det er, når sant skal sies, et fåtall av krimbøker som utmerker seg med glitrende språk. Men for meg, gjør det ingenting. I en krimbok, så er jeg mest opptatt av spenningen, og drivet i fortellingen. I «Kommer alltid tilbake» er det rikelig med spenning og fremdrift, så sidene flyr avgårde. Litt overrasket over slutten ble jeg, og det er en del løse tråder, som jeg håper Erikson kommer tilbake til i de kommende bøkene. Jeg vil gjerne lese mer. 

Tittel: Kommer alltid tilbake
Orginal tittel: Din venn Forseti
Først utgitt: 2018 (Sverige)
Utgitt i Norge: 2019
Forlag: Goliat
Oversatt av: Kristina Quintano
Sjanger: Krim
Kilde: Lesereksemplar
Format: Innbundet
Antall sider: 393
Terningkast: 5

Knokkelsamleren – Fiona Cummins

Fiona Cummins har tidligere jobbet som jounalist for Daily Mirror, og har vunnet priser for arbeidet sitt. Knokkelsamleren (Rattle) er hennes debut som forfatter.

Omtale fra forlaget:
Knokkelsamleren planlegger godt. Han lever to liv. I det ene er han akkurat som alle andre i nabolaget, men i det andre tar han vare på og utvider slektens makabre museum av skjeletter og menneskebein.
Forfedrenes besettelse har blitt hans, og tiden er kommet da han skal skaffe nye, sjeldne eksemplarer til den unike samlingen. Jakten på unge mennesker med deformerte kroppsdeler er i gang.
De to barna, Jakey Frith og Clara Foyle, har noe til felles. De har begge medfødte skjelettsykdommer, og Knokkelsamleren trenger dem til samlingen sin.
I Londons Blackheath oppstår en intens katt- og mus-lek mellom Knokkelsamleren, Jakeys far og den desperate kriminalbetjenten Etta Fitzroy som etterforsker en serie bortføringer der hun langsomt nærmer seg den nådeløse gjerningsmannen.

I sin krimdebut utforsker Fiona Cummins det mørket som finnes i oss alle, kampen mellom lys og skygge, forsoning og hevn.
Boken gir leseren et glimt inn i tankene til en skremmende psykopat. Det er også en historie om å holde fast ved håpet selv når det ser ut til at alt håp er ute.

Faller ikke helt i smak.
Fiona Cummins skriver en spennende krim, det er ikke det. Men det er noe med denne boken som ikke klarer å fange meg skikkelig. Jeg klarer ikke sette fingeren på akkurat hva det er heller. Jeg har lest andre usannsynlige seriemorder-krim tidligere som jeg har svelget rått. En ting som ikke hjelper på leseropplevelsen, er en del skrivefeil. Skrivefeil som lett skulle vært luket ut i korrekturen. Men det er ikke det alene som gjør at jeg sitter igjen med en litt sånn «meh-følelse» etter at boken er ferdiglest.
Boken er spennende, og jeg vil gjerne lese videre selv om jeg ikke blir oppslukt i historien. Jeg vil jo gjerne få vite hvordan det går med disse stakkars barna som er bortført av Knokkelsamleren. Og jeg får stor sympati for foreldrene til barna, der syns jeg Cummins viser et stort talent på å beskrive sorgen, håpet og fortvilelsen til disse foreldrene. Hun viser oss også hvordan de samme hendelsene får folk til å reagere forskjellig. Min jakt på hva som skjedde med barna ender dessverre i et stort anti klimaks da boken ender i en cliffhanger. Jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å lese neste bok i serien, for selv om denne ikke falt helt i smak, for det er ingen tvil om at Cummins har en historie hun vil fortelle. Og de aller fleste forfatterne jeg har lest tidligere hever seg fra debutboken sin. Så da håper jeg det også gjelder for Cummins.

 

Tittel: Knokkelsamleren
Orginaltittel: Rattle
Førstutgitt: 2017
UtgittiNorge: 2018
Forlag: Goliat Forlag
Oversatt av: Ragnhild Aasland Sekne
Sjanger: Krim
Kilde: Lesereksemplar fra forlaget
Format: Innbundet
Antallsider: 430
Terningkast: 4

Tusen takk til Goliat forlag som har sendt meg lesereksemplar.

Julegavetips 2018

Med bare en uke igjen til julaften tenker jeg at jeg strengt tatt burde vært tidligere ute med dette innlegget. Men det er alltids noen som ikke er i mål med julegavene enda, så jeg kjører på. Jeg fokuserer på krimbøker jeg har lest i år, men vil også komme med noen andre boktips som jeg har hatt glede av i året som har gått. Bøkene er ikke nødvendigvis utgitt i år, så det vil kanskje være mulig å finne noen av bøkene til nedsatt pris også. Les gjerne omtalen mine ved å gå inn på linken under.

Lewistrilogien – Peter May
Lewistrilogien består av bøkene Svarthuset (1) , Lewismannen (2) og Lewisbrikkene (3).
Bøkene har handling fra øya Isle of Lewis i Ytre Hebridene i Skottland. Bøkene er en blanding av oppvekstromaner og krim, og er både spennende og veldig velskrevet.
Lewistrilogien er utgitt på Goliat Forlag i 2017 og 2018.

Slå på ring – Frode Eie Larsen
Frode Eie Larsen skriver bedre og bedre for hver bok, og Slå på ring er ikke noe unntak. Boken er nummer 6 i serien om Eddi Stubb og jeg syns han denne gangen har levert en enda bedre og mer spennende krim enn tidligere.
«Slå på ring» er utgitt på Liv Forlag i 2018.

Død manns tango – Geir Tangen
Død manns tango er bok nummer tre i Tangens trilogi om journalisten Viljar Ravn Gudmundsson og Lotte Skeisvoll. Boken er veldig underholdende og spenningen er på topp fra første til siste side. Geir Tangen har et levende språk som er en fryd å lese.
«Død manns tango» er utgitt på Gyldendal Forlag i 2018.

Størst av alt – Malin Persson Giolito
En av mine absolutte favoritter av de bøkene jeg har lest i år. Størst av alt er ikke en tradisjonell krim, men heller et rettsaksdrama. Malin Persson Giolito har skrevet en utrolig god og spennende bok. Boken handler om en skoleskyting, og på slutten av boken trillet tårene hos meg.
«Størst av alt» er utgitt på Cappelen Damm i 2017.

Ønsker deg død – Peter James
Peter James tok meg med storm da jeg leste Ønsker deg død tidligere i år. En ekstremt spennende bok, og som jeg skrev på bloggen etter å ha lest den, «Ønsker deg død» er nær sagt en perfekt krim/spenningsroman»
«Ønsker deg død» er utgitt på Vigmostad & Bjørke i 2018.

La meg være – Clare Mackintosh
Clare Mackintosh har vært en av mine favoritter siden jeg leste hennes første bok for et par år siden. Det er litt skummelt med favoritter, for de kan fort skuffe meg som leser. Men det gjorde ikke Clare Mackintosh med sin La meg være.  Bøkene hennes er frittstående, så her trenger man ikke lese de foregående bøkene for å få med seg hele handlingen.
«La meg være» er utgitt på Cappelen Damm i 2018.

Kinderwhore – Maria Kjos Fonn
Det er ikke mange dagene siden jeg leste Kinderwhore. Dette er en ekstremt sterk og velskrevet bok om omsorgssvikt, overgrep og rus. Det gjør helt forferdelig vondt i hjertet å lese denne, men noen ganger trenger vi å lese om de vonde tingene som skjer i samfunnet vårt også.
«Kinderwhore» er utgitt på Aschehoug Forlag i 2018.

Sånn jeg husker det – Mikael Persbrandt
Sånn jeg husker det av Mikael Persbrandt er den eneste selvbiografien på denne lista. Jeg leser ikke veldig mange selvbiografier, men denne måtte jeg ha med meg. Og det angret jeg ikke på etter å ha lest denne. For et liv denne mannen har levd. Både livet hans og selvbiografien er særdeles innholdsrik.
«Sånn jeg husker det» er utgitt på Gyldendal Forlag i 2018.

Tung tids tale – Olaug Nilssen
Tung tids tale handler om en mamma som har en sønn med alvorlig grad av autisme. Det er sterkt å følge en hverdag med kamper mot det offentlige, og hvordan det er å ta seg av et barn med mange ekstra behov.
«Tung tids tale» er utgitt på Det norske samlaget i 2017.

Amuletten-serien – Kazu Kibushi
Amuletten-serien er en fantasy serie som vel egentlig er beregnet for barn fra alderen 8-9 år, men jeg som mamma fikk også glede av disse bøkene. Og min sønn på 9 år har med glede tatt frem disse bøkene for å lese de.  Til nå har det kommet åtte bøker i serien. Og vi har lest de syv første. Bøkene er tegneserie med fine tegninger og lettfattelig språk.
Amuletten serien består av bøkene Steinvokteren (1) Steinvokterens forbannelse (2) Byen bak skyene (3) Det hemmelige rådet (4) Alveprinsen (5) Flukten fra Lucien (6) Ildfuglen (7) og Supernova (8) og er utgitt på Fontini Forlag  mellom 2015 og 2018.

Kan jeg bli med deg hjem – Marie Aubert
En liten novellesamling her på slutten. Kan jeg bli med deg hjem er en utrolig fin novellesamling, der hver og en av novellene traff noe i meg. Dette er ytterst sjelden skjer, da det nesten alltid er noen av novellene i en slik samling som etter min mening er mindre bra. Novellene er nære og såre, med gode karakterer og fint språk.
«Kan jeg bli med deg hjem» er utgitt på Forlaget Oktober i 2016.

 

 

Jeg har hittil i år lest og skrevet om 66 bøker på bloggen, så det er mange gode bøker som ikke kom med på denne listen, men ta gjerne en titt i arkivet for flere omtaler. Jeg kan nevne bokserien «Alene» for barn som er verdt å få med seg. I tillegg er «Alle kan drepe» av Jørgen Brekke, «Krittmannen» av C.J Tudor, «Sekten på Tåkøy» av Mariette Lindstein, «Komme hjem» av Yaa Gyasi, «Likblomsten» av Anne Matte Hancock og»Krokodillevokteren» av Katrine Engberg boktips å ta med seg.

Nå håper jeg det blir mange harde gaver under treet i år.

God Jul!

Hilsen Ann Christin.

 

Coffin Road – Peter May

Peter May er en skotsk forfatter som er bosatt i Frankrike. Hans Lewis-trilogi, som jeg har omtalt på bloggen tidligere, ble først utgitt i Frankrike, der han mottok strålende kritikker. Også her i Norge har han fått gode omtaler for bøkene sine. Jeg er en av de som har likt de tidligere bøkene hans godt.
I Coffin Road er vi tilbake på Hebridene, men denne gangen på øya Harris. Omtale til de tre Lewis-bøkene kan du lese her: Svarthuset, Lewismannen og Lewisbrikkene.

 

Omtale fra forlaget:
På en øde strand på øya Harris i Hebridene står en forvirret mann som ikke husker hvem han er. Det eneste sporet han finner er et sammenbrettet kart med en merket sti kalt «Coffin Road». Han vet ikke hva som venter ham, men hans eneste håp er å følge denne kisteveien.

I høy sjø sitter kriminalbetjent George Gunn fra Lewis i en båt på vei til en klippeøy tre mil fra land. Et lik er funnet i øyas kapell, men Gunn er usikker på om han er den rette til å løse denne saken.

En ensom tenåringsjente ligger i sengen på soverommet sitt i Edinburgh og lengter etter faren, forskeren som to år tidligere tok livet av seg på sjøen. Karen Fleming kan ikke tro at han frivillig valgte å forlate henne. Alene drar hun avgårde for å avsløre hemmeligheten hans.

Coffin Road følger tre farefulle reiser på vei til en sjokkerende sannhet – og vissheten om at uvitenhet og grådighet kan utslette oss alle.

Nok en godbit fra Peter May.
Det er ingen hemmelighet at jeg likte de tre bøkene fra Isle of Lewis veldig godt. Og jeg koste meg veldig med Coffin Road også. Men jeg skulle ønske at May holdt på spenningen en stund til. Det var ganske mange sider igjen av boken da jeg skjønte hvordan det hele hang sammen. Jeg er jo en leser som setter stor pris på spenning i bøkene jeg leser. Sikkert derfor jeg leser mer krim enn annen litteratur. Men her syns jeg May gjerne kunne ha holdt på spenningen en stund til. Sett bort fra det, så har han skrevet en veldig god bok. Igjen får jeg veldig lyst til å reise til Hebridene, for de beskrivelsene han har av naturen på de skotske øyene er helt fantastisk og noe jeg gjerne skulle sett med egne øyne.
Jeg får litt lite tak på persongalleriet i Coffin Road, til og med George Gunn som jeg kjenner fra tidligere bøker er ikke lett å få tak på. De eneste personene vi som leser virkelig kommer under huden på, er mannen uten hukommelse og Karen Fleming. I kapitlene der vi følger mannen uten hukommelse, leser vi hans historie og opplevelser i første person, så der får vi god innblikk i hans forvirring og søken. For Karen Fleming sin del blir vi kjent med en sår, men samtidig en handlingssterk tenåring som har opplevd mye vondt. Resten av karakterene er dessverre ganske flate og vi får ikke så god kjennskap til dem.
Det at de fleste karakterene i boken er såpass lite virkelighetstro, og at jeg skjønte hva som kom til å skje såpass tidlig, trekker litt ned på karakteren til denne boken, men den er absolutt verdt å lese likevel. Jeg hadde noen fine timer i sofakroken med denne.

Andre bloggere som har skrevet om Coffin Road: Lilla sjel og Ågots bokblogg.  Jeg kan røpe at de har likt boken enda bedre enn det jeg selv gjorde.

Takk til Goliat Forlag som sendte meg lesereksemplar.

Tittel: Coffin Road
Orginal tittel: Coffin Road
Først utgitt: 2016
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Goliat Forlag
Oversatt av:Ragnhild Aasland Sekne
Sjanger Krim
Kilde: Lesereksemplar
Format: Innbundet
Antall sider: 319
Terningkast: 4+

Blodmåne – Katrine Engberg

Katrine Engberg er en dansk forfatter som debuterte tilbake i 2006, men i 2016 ble hennes første krimbok utgitt i Danmark. Jeg leste Krokodillevokteren tidligere i år, og har nå lest hennes andre bok i serien om Anette Werner og Jeppe Kørner.

Omtale fra forlaget:
Det er iskald vinter i København når politibetjent Jeppe Kørner kommer tilbake etter en lang ferie. Han har ny livsglede og en svært ung kjæreste med seg hjem, men det tar ikke lang tid før den danske vinterkulden tar knekken på feriestemningen.
En mann blir funnet død i en snøfonn i Ørstedparken. Politiet tror det dreier se om en hjemløs som har frosset ihjel. Da det viser seg at mannen har blitt myrdet på bestialsk vis og er en kjendis i moteverdenen, må de revurdere saken.
I Blodmåne overtar Jeppe og hans kollega, Anette Werner, drapsetterforskningen. Jeppe kjente ikke den drepte mannen, men det gjorde hans gode venn, skuespilleren Johannes Ledmark, som nå ser ut til å være forsvunnet i løse lufta. Er Jeppes beste venn i fare eller skyldig i en  forbrytelse?
Tingene er ikke alltid som de ser ut. Det vet den pensjonerte snushanen Esther de Laurenti bedre enn noen annen. Hun starter derfor sin egen etterforskning.

 

Litt tam
Blodmåne er Katrine Engbergs andre krimroman, og til tider kan det føles som om hun brente det meste av kruttet i Krokodillevokteren. For her syns jeg det er mindre av alt. Mindre driv, Esther er mindre eksentrisk og Anette Werner er mindre irriterende. Og jeg syns det er mindre spenning. Til tider er det mest spennende om Anette Werner får hjerteinnfarkt eller ikke.
Det er ikke det at jeg ikke likte Blodmåne, det gjorde jeg, men etter Krokodillevokteren hadde jeg forventet mer futt. Motivene bak drapene, er ganske klassiske, men gjennomføringen er ny, og jeg kan nok ikke se på enkelte rengjøringsmidler på samme måte igjen.
Blodmåne er vel verdt å lese, men jeg håper på litt mer liv i hennes neste bok.
Slutten på boken var veldig åpen, og det likte ikke jeg. Skal selvfølgelig ikke gå mer inn på det, men jeg skulle ønske Engberg hadde valgt en annen slutt.

Tusen takk til Goliat Forlag som sendte meg et eksemplar av boken.

Tittel: Blodmåne
Orginal tittel: Blodmåne
Først utgitt: 2017 i Danmark
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Goliat Forlag
Oversatt av: Ragnhild Aasland Sekne
Sjanger: Krim
Kilde: Lesereks
Format: Innbundet
Antall sider: 369
Terningkast: 4