Helt kriminelt- En podcast med Elin og Ellen

Elin Brend Bjørhei og Ellen Gustavsen Simensen har startet en podcast der de snakker med kjente krimforfattere om hva krim er, hvordan de skaper sine krimunivers, skriveprossessen og snakker om bøker og trender. Dette gjør de under mottoet: Det finnes en krimbok for alle.
Elin Brend Bjørhei, også kjent i bokbransjen som «Bokelskerinnen», anmelder bøker for VG, har skrevet serien Alvestad, og driver også bokbloggen Bokelskerinnen. Hun arbeider nå med et krim-manus.
Ellen Gustavsen Simensen jobber som karriereveileder og er krimnerd. Hun skriver også på et krim-manus, og er tatt opp ved et forlag.

Nå har jeg hørt de tre første episodene av denne krim-poden. For meg, som også vil kalle meg krimnerd, er dette et helt fantastisk konsept. De har en forfatter på besøk i hver episode, og til nå har Torkil Damhaug, Unni Lindell og Jørn Lier Horst delt av sitt forfatterskap og hvordan de jobber. Jeg har fått mest ut av den siste episoden med Lier Horst, da det er hans forfatterskap jeg personlig kjenner best. Men de andre to var også interessant å høre på.
Denne podcasten er ikke bare for krimnerder som meg selv, den er for alle som er interessert i litteratur, vil ha tips om skriveprossesser, og få et dypdykk inn i den ukjente forfatter tilværelsen.
Helt kriminelt er den aller første podcasten jeg har hørt på, og jeg gleder meg stort til fortsettelsen. Jeg syns både Elin og Ellen er dyktige når de intervjuer forfatterne, er seriøse og de er godt forberedt.

Du finner podcasten både hos Apple og Spotify.

Reklame

Bloggen er 1 år i dag!

I dag er det et år siden jeg skrev mitt første innlegg her på bloggen. Det innlegget kalte jeg Hei Lesehester.  Idèen min til å begynne med, var å lese og skrive om de bøkene jeg hadde i bokhylla fra før, og låne på biblioteket. Men det var før Bokbloggeir tok kontakt og lærte meg en ting eller to. Og tipset meg om hvordan jeg skulle ta kontakt med forlagene for å få lesereksemplar.
Jeg har lest så mange bøker som jeg antagelig ikke ville ha lest om det ikke var at jeg fikk de tilsendt. Mange av de er jeg veldig glad for å ha fått muligheten til å lese. Mens andre kanskje ikke har gitt meg like mye.
Jeg har lært at det er stor forskjell på hvordan de forskjellige forlagene fungerer, og om forlagsbransjen generelt.

På dette året har jeg lest 71 bøker. Det er ikke til å komme fra at noen har gjort større inntrykk enn andre. Den første boken som dumpet ned i postkassen min, De Uønskede av Yrsa Sigurdardottir var en av de. Stalker av Lars Kepler gjorde meg nesten mørkeredd. Kledd Naken av Agnes Matre er ingen krim, men den var en spennende bok med et sterkt og aktuelt tema. Den sitter i meg enda. Monster av Jørgen Jæger er en krim der spenningen starter allerede på første side. Jeg liker godt at forfatteren har noe å si med bøkene sine, og der var Monster veldig god. Det ene fra det andre av Philip Kerr er en krim fra etterkrigstidens Tyskland. Denne var veldig spennende, men utmerket seg med et veldig godt språk. Den siste boken jeg har lyst til å nevne er Jeg lar deg gå av Clare Mackintosh. Det er ikke lenge siden jeg leste den, men det var en spesiell bok som fanget meg fra første side. Det er ikke ofte krim og spenningsbøker berører på denne måten.

Det er mange andre bøker jeg har kost meg med og som er veldig bra, men jeg kan ikke skrive om alle her. Bøkene jeg leser er en god blanding av mine egne bøker, bøker fra biblioteket og så er det et stort antall som jeg har vært så heldig å få fra forlagene rundt om i Norge.

Fra tid til annen dukker det opp en barnebok her hos oss også, til stor glede for 7 åringen min. Den aller morsomste tror jeg må være Dagen Da Fargestiftene Streiket av Drew Daywalt. Denne fikk vi i fjor sommer, men det er ikke mange dagene siden sist sønnen min snakket om boken. Så det var en innertier.

Nå vet ikke jeg hva som er mye eller lite i antall treff for bokbloggere, men jeg syns det er veldig stas at  det er over 10 000 som har vært innom bloggen min det siste året. I forhold til andre typer blogger, er dette sikkert lite. Men jeg er stolt.

De bokanmeldelsene som har fått flest visninger er:

Kledd Naken av Agnes Matre

Maestro av Geir Tangen 

Fire Dager Hos Farmor av Tor Martin Leines Nordaas

Ektemannens Hemmelighet av Liane Moryarti

God Natt, June av Sarah Jio

Det er lett blanding i denne lista selv om jeg leser kanskje 90% krim og thrillere. Derav navnet på bloggen. My Criminal Mind. Jeg startet med navnet Mine Bøker, men fant det litt kjedelig, så det tok ikke mange ukene før det nye navnet var på plass.

Til slutt vil jeg si takk til alle dere som er innom bloggen min og leser. Syns det er morsomt at det er såpass mange som vil vite hva jeg har å si om bøkene jeg leser.

Takk også til forlagene, uten gavene fra dere, så ville ikke bloggen hatt omtaler av dagsaktuelle bøker.

Så tusen takk for at jeg får ha denne hobbyen som jeg setter så stor pris på.

 

Hilsen Ann Christin

 

Kongen av norsk krim?

Jeg regner med at de aller fleste som leser denne bloggen vet veldig godt hvem Jo Nesbø er. Jeg har lenge ment at det ikke fins noen som kan måle seg med han som krimforfatter her i Norge, men etter å ha utvidet repertoaret mitt de senere år, så er jeg usikker på om han faktisk er kongen. Tronen er i det minste truet, av flere.

Bildet fra Aschehoug.no

Det er mange år siden jeg leste min første Harry Hole bok, jeg begynte ikke en gang på begynnelsen. Om jeg ikke husker feil, så mener jeg at det var Sorgenfri som var min første Hole bok. Jeg ble jo hektet, så jeg skaffet meg de andre bøkene som til da var utgitt. Nå er samlingen komplett med alle Nesbøs krimbøker:

Bøkene om Harry Hole:

Flaggermusmannen

Kakkerlakkene

Rødstrupe

Sorgenfri

Marekors

Frelseren

Snømannen

Panserhjerte

Gjenferd

Politi

Om det er noen krim elskere som ikke har lest bøkene om den forfyllede, men å så sjarmerende, førstebetjenten Harry Hole, så har dere virkelig gått glipp av en stor del av den norske krimverdenen. Noen av mordene og plottene i Nesbøs bøker kan være ganske så groteske og han må ha gravd godt for å finne bakgrunnsmateriale til bøkene sine. Panserhjerte er en av bøkene som jeg syns er veldig spesiell, og som Nesbø må ha utført en god del research for å få skrevet. Jeg mener, hvem i all verden vet hva et panserhjerte er, og hvordan det fungerer? Jeg viste ikke det før jeg leste boken ihvertfall.
Bøkene trenger ikke leses kronologisk, da alle krimsakene som Hole jobber med blir avsluttet i hver bok. Men historien til Harry Hole. som er underholdende og spennende nok, fortsetter fra bok til bok.

Bildet fra Notabeneblogg.

Frittstående krim bøker:

Hodejegerne

Sønnen

Blod På Snø

Jeg har selvfølgelig også lest de tre frittstående krimbøkene til Herr Nesbø, det er tre veldig forskjellige bøker. Det begynner å bli veldig lenge siden jeg leste Hodejegerne nå, men jeg husker godt at det er en god krimbok som det var veldig vanskelig å legge fra seg.
Sønnen har et helt annet tempo enn de andre bøkene syns jeg, men historien var veldig bra. Leste mange forskjellige meninger om Sønnen da den kom ut, men jeg likte den veldig godt. Etter min mening den beste av de tre bøkene her.

Da Blod på Snø kom tidligere i år, må jeg si at jeg ble veldig skuffet. Jeg leste den ut på kun tre timer, og når man har gledet seg til en bok, så er tre timer altfor lite. Selve historien var spennende, og avslutningen var ikke helt som jeg hadde tenkt den skulle bli, men jeg syns kanskje Nesbø kunne tatt seg bryet med å laget en tykkere story. Litt mer kjøtt på beina hadde gjort seg.
I ettertid har jeg lest noe om at Nesbø ville gi ut denne boken under pseudonym, men at han ikke fikk lov av forlaget, at Jo Nesbø liksom er en forfatter på 70 tallet og det er derfor boken er som den er, og at vi som ikke ble overbegeistret for denne siste utgivelsen bare ikke har skjønt det.

Så hva syns du? Hvem er kongen av norsk krim?

Jeg har ikke bestemt meg.

De Uønskede av Yrsa Sigurðardóttir

Orginaltittel: Kuldi

Første gang utgitt i Norge: 2014 på Kagge Forlag. Boken er gitt som anmeldereksemplar fra forlaget.

Yrsa Sigurðardóttir er en islandsk forfatter som skriver både krimbøker og barnebøker.

Hun er for meg en helt ny forfatter, så det var veldig spennende å begynne på De Uønskede.

Bildet fra Kagge.no

I de Uønskede har vi to paralelle historier. Vi følger Óðinn som, etter ekskonas plutselige død, har fått ansvaret for sin 11 år gamle datter, Rún, som han ikke kjenner særlig godt. Hun er traumatisert etter morens død, og sliter med mareritt og angst. For å ta vare på datteren, har Óðinn byttet både jobb og leilighet. I den nye jobben har Óðinn fått ansvaret for å skrive en rapport om forholdene barnevernsinstitusjonen Krók på 70-tallet. Oppgaven har han arvet etter sin avdøde kollega Roberta.
Som en paralellhistorie, møter vi 22 år gamle Aldís i februar 1974, hun jobber nettopp på Krók.

Forstanderparet, styrer stedet med jernhånd og er dypt religiøse. Dette forhindrer ikke mystiske nattlige aktiviteter i å skje. Stedet har 6 gutter, og de vi blir best kjent med er Einar og Tobbi.

Nettopp av Óðinns undersøkelser, flettes disse historiene sammen, og hendelsene på 70 tallet påvirker menneskene rundt Óðinn i dag.

Hva var det som skjedde på Krók våren 1974?

Det er lenge siden jeg har lest en historie med så mye nerve. Kanskje det er fordi forfatteren er ny for meg? Men hun treffer uansett meg med en spenning og en uhyggelighet jeg ikke har opplevd på lang tid.
Det var nesten så jeg ikke hadde tid til en venninnemiddag fordi jeg gjerne ville lese ferdig boken.

De Uønskede passer ikke til å lese på sengekanten, da man fort drar med seg den uhyggellige stemningen inn i natten. Et stort pluss for en overraskende slutt.

En favorittforfatter

Sommeren 2014 kom jeg over en bok av en, for meg, ukjent forfatter. Det var «kjøp 3, betal for 2» i bokhandelen, og jeg manglet da en bok jeg kunne få på kjøpet. Jeg plukker med meg «Tysteren» av Jan-Erik Fjell. Lite viste jeg da om at jeg skulle bli helt fengslet av spenningen og den finurlige oppbygging av historien.

Jan-Erik Fjell Bildet er lånt fra juritzen.no

Tysteren er Fjells første krimroman, og boken veksler mellom dagens Fredrikstad og 1960 tallets New York. Hva kan mafiaen i New York ha til felles med drapet på en av byens rikeste menn?

Anton Brekke, etterforsker fra Kripos kommer til byen for å etterforske drapet. Brekke er stor i kjeften, og jeg personlig syns han er passe irriterende. Men ikke nok til å ødelegge boken.
Jeg har hørt fra flere at de syns bøkene til Fjell er vanskelige å følge pga forskjell i tid og sted, men der er jeg ikke enig. Det kommer veldig godt frem hvilken del av historien man leser til enhver tid.

Etter å ha lest ut, og blitt overrasket over slutten på, Tysteren, kastet jeg meg over Google for å sjekke ut forfatteren og om han hadde skrevet flere bøker. Gleden var stor da jeg fant ut at han hadde skrevet to bøker til, Skyggerom og Hevneren.

Skyggerom er en ganske ekkel bok som handler om menneskehandel og kriminelle Øst-Europeere. Brekke blir satt på denne saken også.
Hevneren er en bok der parallellhistorien stammer fra San Francisco på 60-tallet, også i denne boken blir 60-tallet og nåtiden flettet i hverandre på et finurlig vis.

Da jeg hadde lest ut disse to, måtte jeg vente litt på neste, da den ikke var utgitt enda. Men i oktober 2014 kom hittil siste bok av Fjell ut, den hadde fått tittelen Rovdyret. Jeg sto nesten først i køen for å få kjøpt boken.

Denne gangen, har vi en handling som kun er lagt til nåtiden. En mann sitter i fengsel på åttende året for et drap på en mann som aldri ble funnet. Nå har liket dukket opp, ferskt, så feil mann sitter fengslet for drapet.

Etter å ha lest alle bøkene hans, må jeg si at jeg syns Jan-Erik Fjell har utviklet seg på hvordan han skriver fra bok til bok, men det skal mye til å overgå plottet i Tysteren. Den boken slo meg virkelig som en god story.

De andre bøkene har også veldig gode plott, og man blir overrasket over vendingene bøkene hans tar. Og noe jeg, som østfolding, syns er veldig morsomt, er at mye av handlingene foregår i Fredrikstad og andre steder i Østfold som gjør at man kjenner seg igjen.

Nå er det bare å glede seg til neste Brekke-bok kommer ut. Jeg håper det ikke er så altfor lenge til.

Løftet av Danielle Steel

Orginaltittel: The Promise

Utgitt første gang i 1978

Dette er en av mine favoritt kjærlighetshistorier. Da jeg gikk på ungdomsskolen tidlig på 90- tallet, så hadde jeg en periode der jeg leste mange bøker av Danielle Steel. Så gleden var stor da jeg en dag oppdaget en bok i bokhyllen til min mor. Der sto den, Løftet.

Siden den gang, har jeg lest denne boken flere ganger, og jeg blir ikke lei av å lese historien om Nancy og Michael.

Danielle Steel.
Bildet er lånt fra daniellesteel.com

Danielle Steel, er amerikansk og skriver ofte bøker om kjærlighet, men også om mer vanskelige temaer som skjer med mennesker hver dag. Steel har skrevet nesten 100 bøker, så for de som liker henne, har mye lesestoff de kan kose seg med.

Løftet handler som sagt om Nancy og Michael. Nancy er foreldreløs og kunstner, Michael er arving til et forretningsimperie, som nå blir styrt av Michaels mor, Marion.
Nancy og Michael vil gjerne gifte seg nå som de er ferdig med studiene, så Michael reiser til sin mor for å snakke med henne om giftemålet.
Før Michael setter seg på flyet til New York, har det unge paret en fjollete sermoni der de graver ned et blått glasssmykke på stranden. Dette smykket skal representere deres kjærlighet og ligge der til evig tid.

Michael reiser til sin mor, men får ikke den velsignelsen han reiste til New York for. Så da han kommer tilbake til Boston, vil han gjerne gifte seg med en gang. Han drar med seg bestevennen Ben og Nancy og er snart på vei til en liten by der de kunne gifte seg på kveldstid.

På veien til byen, kommer de utfor en alvorlig ulykke, der de kolliderer i fronten på en lastebil. Ben er den som er minst skadet, mens de to andre, og Nancy aller mest, gikk det værre med. Nancy hadde ikke hverken ansikt eller hender igjen, og med hennes resurser, så var det ikke mye som kunne bli gjort for henne. Men her kom Marion inn, hun tilbydde Nancy å betale for alle omkostninger for å bygge henne et nytt ansikt, i bytte mot at hun ikke skulle ta kontakt med Michael. Nancy syntes hun har fått tidenes avtale, da hun visste at Michael kom til å ta kontakt med henne.

Egentlig hadde Nancy inngått en avtale med djevelen, Marion forteller nemlig Michael at Nancy døde av skadene hun pådro seg under ulykken.

Et bilde fra filmen «The Promise»

Danielle Steel skriver jo godt i sine bøker, denne er forresten den fjerde boken hun skrev, det har blitt mange flere siden. Kjærlighetshistorien, og hvordan Nancy kjemper seg tilbake til å bli en ny, ung, kvinne er både vondt og godt å lese om. Og som sagt tidligere, så har jeg lest denne boken flere ganger, så jeg anbefaler den veldig videre.

50 shades of Grey av E.L. James

Utgitt i 2011

Her kommer jeg til å vurdere alle tre bøkene under ett, da jeg leste disse fortløpende.

Jeg hadde ikke egentlig tenkt til at jegskulle lese disse bøkene, da jeg mener at det er så mye annen litteratur som er verdt å lese. Men, så måtte jeg da finne ut av hva all oppstandelsen rundt disse bøkene (og filmen) kom av.

Bøkene handler om unge, uskyldige Anastasia Steele, som dessuten er jomfru, noe som er meget viktig å få med seg. Hun møter den noe eldre, styrtrike og kinky forretningsmannen Christian Grey. De skal i utgangspunktet ha et kontraktsfestet, sexuelt forhold uten følelser, men det ender jo som det må og det seksuelle forholdet må vike litt for det følelsesmessige. Christian, eller Mr. Grey som han kalles mye i bøkene, er følelsesmessig avstumpet, og det kommer mye forviklinger med syke eks elskerinner og andre skumle krefter som er ute etter dem.

Bok nummer en, brukte jeg hele fire dager på å få lest ferdig, jeg kan ikke huske sist jeg brukte så lang tid på å komme meg gjennom en bok. Den var så lite interessant at jeg ville helst ikke plukke opp boken og lese videre, men som sagt så måtte jeg vite hva alt oppstyret rundt disse bøkene handlet om.

Bok nummer to og tre var litt lettere å komme gjennom da det var litt mer handling, enn bare sex. Men de var fortsatt langt unna det man kan kalle litterære mesterverk.

Med over 500 sider pr bok, så syns jeg at de gjerne kunne vært kuttet ned en god del for å holde mer på interessen, da det er mye «svada». Hadde forfatteren hatt like god fantasi når det gjelder språket som når det gjelder seksuelle aktiviteter, kunne 50 shades of Grey ha blitt helt ok kiosklitteratur, men slik er det ikke. Jeg syns hun skriver eksepsjonelt dårlig, og gjentar seg selv til det kjedsommelige. Når man vet hvordan hun skal beskrive situasjoner, før man har lest dem, er det et dårlig tegn. Så jeg må innrømme, at etter å ha lest disse bøkene, forstår jeg fortsatt ikke oppstyret og oppstandelsen rundt bøkene.