En sang for de døde av Stuart MacBride

Stuart MacBride er en skotsk forfatter. Han ble født i Dunbarton og bor i dag i nordøstre Skottland sammen med sin kone. En sang for de døde er den andre boken i serien om Ash Henderson. Den første ble utgitt på norsk i 2015. En sang for de døde er mitt første bekjentskap med denne forfatteren.

Forlagets omtale:
Det har gått åtte år siden en brutal drapsmann skremte opp hele befolkningen i Oldcastle. Fire kvinner ble kidnappet, lemlestet og etterlatt for å dø – alle med magene oppskåret og sydd igjen med plastdokker inni. Senere, uten noen forklaring, stoppet drapene brått.

Kriminaletterforsker Ash Henderson ledet etterforskningen den gangen. I løpet av årene som har gått, har familien hans blitt splittet, karrieren har falt i grus og en av  byens mest hensynsløse forbrytere har sørget for at han trolig må tilbringe resten av livet i fengsel, Men da enda en kvinne blir funnet med en fokke i magen får Ash endelig en sjanse til å bli fri igjen. En sjanse til å ta hevn.

Helt orginal krim
Jeg syns det er ganske vanskelig å komme inn i denne boka. Dialogene er rotete og det er mange karakterer å holde styr på, så jeg bruker relativt mye tid på å lese avsnitt om igjen fordi jeg ikke forsto sammenhengen eller at jeg ble usikker på hvem de forskjellige karakterene var. Da blir det lite flyt i historien og tungvint å lese. Dette kom seg litt etterhvert, men syns fortsatt det kunne vært mer flyt. Mulig det hadde vært noe bedre om jeg hadde lest den første boken i serien først, men personlig syns jeg ikke at man skulle måtte lese foregående bøker for å ha glede av en bok. Det er mange andre forfattere som mestrer det på en mye bedre måte. Jeg har ikke tall på hvor mange krimserier jeg har begynt midt i. Det er mange, og mange flere enn de jeg har lest fra begynnelsen.
Bortsett fra det syns jeg En sang for de døde er en helt grei krimbok. Det er mye grusomheter her, men det er jeg vant med og ikke noe jeg plages med, men det er ikke de store overraskelsene her heller. Når man leser såpass mye krim som meg, så skal det litt til for å overraske meg, og det klarer ikke Stuart MacBride heller. Avsløringen var ikke sjokkerende, jeg hadde faktisk tenkt tanken lenge før det ble avslørt, men helt sikker var jeg ikke.

Jeg håper MecBride rydder litt opp i dialogen og snører handlingen litt tettere sammen slik at det blir mer flyt og fart i handlingen til neste bok. Da kan det hende jeg får lyst til å lese den også.

Takk til forlaget som har sendt meg lesereksemplar.

 

Orginaltittel: A song for the dying
Norsk Forlag: Vigmostad & Bjørke/Harper Collins Nordic
Sjanger: Krim
Først utgitt: Storbritannia 2014
Utgitt i Norge: 2017
Kilde: Lesereksemplar
Antall sider: 479
Terningkast: 3

 

Er du med på leken av M.J. Arlidge

M.J. Arlidge er nå ute med sin fjerde bok om etterforskeren Helen Grace. Jeg har lest alle de tre som tidligere er oversatt til norsk. Elle Melle, Bro, bro brille og  Dukkehuset. Bøkene har fått litt varierende kritikk av meg, men det kan leses om ved å trykke på linkene. Arlidge har tidligere jobbet med TV i over 17 år, blant annet for BBC. De siste 7 årene har han drevet et uavhengig dramaproduksjonsselskap.

Sammedrag:
Det brenner i Southampton. En natt, med veldig kort mellomrom brenner det på tre forskjellige steder i byen, og brannmannskapet har store vanskeligheter med å håndtere den store arbeidsmengden. Helen Grace blir satt til å etterforske brannene. Mye tyder på at brannene er påtent. Nesten før de tre brannene er slukket, et døgn etter de første, brenner det på tre nye plasser. Det er samme prosedyre som er fulgt, først blir to forretningsbygg tent på for å oppholde brannmannskapene, så blir et bolighus tent på. Det er folk hjemme i husene og de klarer seg dessverre ikke. Helen Grace står ovenfor en som med vitende og vilje tenner på og lar folk brenne inne.
Grace og gruppen hennes jobber på spreng for å stoppe gjerningspersonen, de jobber mot klokka og frykten for nye branner er stor.

 

Klassisk politikrim.
Jeg har tidligere vært litt lunken til Arlidges bøker, det har vært et eller annet som ikke har stemt helt for meg, men nå begynner han å komme inn på noe. Jeg syns Helen Grace er mer spiselig som person, tidligere syns jeg hun har vært særdeles uspiselig. Hun er fortsatt en spesiell dame, men hun fremstår som mer menneskelig og noe mer sympatisk i denne nye boken.

Det er en grusom virkelighet som blir beskrevet i Er du med på leken. En av mine verste mareritt er om det skulle begynne å brenne, det marerittet er ikke blitt mindre av å lese denne boken. Jeg syns Arlidge balanserer fint på linjen om å beskrive nok, men ikke for mye av det  ofrene opplever og hvordan ofre og åsted ser ut etter brannens herjinger. Mange ville nok falt for fristelsen med å utbrodere dette ytterligere, men da blir det bare makabert, og det syns jeg ikke noe om. Jeg så forresten for meg brannmennene i Chicago Fire (tv-serie) under scenene med brannmenn på plass. (En tv-serie om brannmenn i Chicago som er vel verdt å få med seg)

Jeg liker godt hvordan Arlidge beveger seg mellom det jobbmessige og det private til enkelte karakterer, særlig Charlie og hennes dårlige samvittighet til barnet når hun er på jobb og jobben når hun er hjemme er nok godt beskrevet for kvinner med krevende jobber.
I Er du med på leken, så er det så mange tvister og vendinger at man hele tiden tror at NÅ, nå vet jeg hvem som står bak dette, men det er helt feil hver gang. Arlidge sitter på hemmelighetene og avslører ikke løsningen før til siste slutt. Dette liker jeg godt. Det er lite som er kjedeligere enn når man vet hvem som står bak alt sammen allerede før 1/3 av boken er lest.

Anbefaler denne boken til de som vil ha litt klassisk politikrim av god kvalitet.

 

Tusen takk til forlaget for lesereksemplar.

Orginaltittel: Liar, Liar
Norsk Forlag: Vigmostad & Bjørke
Sjanger: Krim
Først utgitt: 2015 i Storbritannia
Utgitt i Norge: Våren 2017
Kilde: Lesereksemplar
Antall sider: 433
Terningkast: 4 (+)

Forliset av Frode Granhus

Frode Granhus er en norsk forfatter som er nominert til både Riverton- og Bokhandlerprisen. Han debuterte med Hevneren i 2003, men slo ikke skikkelig gjennom før han utga Malstrømmen i 2010. Etter dette har han gitt ut tre andre bøker om Rino Carlsen før han i år er ute med Forliset. Dette er første gang jeg har lest noe av Granhus.

Forlagets omtale
De fleste holder seg innendørs i sprengkulda som har festet grepet om Lofoten, men det vakre lyset lokker en fotograf ut i isødet. På en av turene oppdager han en tønne som stikker opp av isen. En tønne med et makabert innhold.

Rino Carlsen får etterhvert mistanke om at tønnefunnet har sammenheng med et forlis som rystet det lille kystsamfunnet for flere år siden. Et forlis som krevde flere ofre.

På den isolerte institusjonen Tennholmen vokser spenningen for hver dag, og det kan virke som enkelte av beboerne vet mer om saken enn de vil innrømme.

Spennende bekjentskap

Jeg har hatt litt lesetørke den siste tiden, jeg har riktignok lest en bok til siden sist jeg blogget, men har ikke funnet riktig flyten i lesingen før i går igjen, så nå håper jeg det varer.

Det er ikke Forliset sin skyld at det har gått litt trått med meg i det siste, for boken har virkelig god flyt. Det er alltid spennende å lese forfattere som har fått mye skryt og oppmerksomhet for bøkene sine, og man selv ikke har fått lest noe av forfatteren enda. Men jeg kan si det slik at jeg ikke ble skuffet.
Granhus skriver så levende om naturen, kulden og folkene i det lille kystsamfunnet at man blir veldig revet med. Jeg vet ikke om det har sammenheng, men gjennom hele boken blir det beskrevet en sprengkulde uten like, og hva har jeg gjort i dag? Jo, jeg har frosset hele dagen.

Når det kommer til plottet, så er det ganske finurlig, men jeg skulle ønske at jeg ble mer overrasket mot slutten av boken. Jeg hadde forstått sammenhengen, minus en liten detalj, i ganske god tid før jeg lukket boken etter siste side. Jeg liker at man holder kortene til brystet nesten helt til siste side når jeg leser krim. Det syns jeg ikke Granhus fikset helt her. Så det kunne med fordel vært litt annerledes. Når det er sagt, så hadde jeg mange fine timer sammen med Rino Carlsen, som forøvrig virker som en skikkelig fin fyr.
Anbefaler gjerne boken videre, men husk å sett på deg ullsokker og ullgenser mens du leser.

 

Tusen takk til forlaget som har sendt meg lesereksemplar.

Ta gjerne en titt innom noen andre bokbloggere dersom du vil lese flere omtaler av Forliset. Tine, Bjørn og Berit har også skrevet litt om boken.

 

Tittel: Forliset
Forlag: Vigmostad & Bjørke AS
Sjanger: Krim
Utgivelsesår: 2017
Kilde: Lesereksemplar
Antall sider: 314
Terningkast: 4

Jeg vet hva du driver med av Jakob Arvola

Jakob Arvola er en norsk journalist og forfatter. Han er født i Finnmark og oppvokst i Trøndelag. Han har tidligere utgitt novellesamlingen Det går ikke over (2014).
Jeg vet hva du driver med er mitt første bekjentskap med forfatteren.

 

Omtale bak på boken:

En ung jente forsøker å finne ut hva som skjedde da søsteren ble borte.
En annen rammes av oljekrisen og søker trøst i en papegøye som sier de rette tingene på feil sted.
Under fasaden til en mannlig barnehageansatt bor et frådende raseri.
En desillusjonert nostalgiker søker ly i sør, blant gamle menn.
En organist har storslagne drømmer.

Jeg vet hva du driver med er en novellesamling lagt til Norge etter krigen, særlig til det kalde og harde kjølevannet av to katastrofer: 22. jul 2011 og flyktningkatastrofen i Middelhavet i 2015.

Jeg har aldri frivillig lest særlig med noveller. Det har blitt noen få novellesamlinger det siste året, men før det, så har jeg kun hatt negative tanker om noveller. Det var noe påtvungent fra skolens side. Dette tror jeg kan gjelde for mange av oss. At vi forbinder noveller med noe negativt. Men nå, som jeg har blitt voksen, og gjort noen spede forsøk på å lese noveller, så syns jeg de har et ufortjent dårlig rykte.
Noveller er egentlig noe som passer for alle. Er man en person som ikke leser noe særlig, så er noveller perfekt. Det er korte, avsluttende historier.

For å begynne å snakke om denne spesifikke novellesamlingen som jeg nå har lest, så vil jeg ikke si så veldig mye. Å skrive en oppsummering som jeg gjør med bøkene jeg leser vil ødelegge mye av leseropplevelsene til de som velger å lese novellene etter at jeg har skrevet om de.
Men det jeg kan si, er at jeg ble personlig berørt av mange av de. Novellene beskriver et mørke i personer eller i samfunnet som er tungt å ta inn over seg. De novellene som gjorde størst inntrykk på meg, var de som omhandlet netthat. I en av novellene, har forfatteren skrevet ned sitater hentet fra nettet. Selv om vi stadig leser lignende kommentarer, så syns jeg det var tøft å lese de etter hverandre på den måten.
Ellers humret jeg over papegøyen som sa de rette tingene, men på feil sted. Det ble virkelig helt feil, og humret av den svarte humoren. Men selv om det er humor der, så det en veldig trist historie.

Det summerer egentlig opp ganske mye i denne novellesamlingen, dystert, men med en god dose humor.

Andre bloggere som har skrevet om Jeg vet hva du driver med er Artemisias Verden, Elikkens bokhylle og Leserommet.

Tusen takk til forlaget som har sendt meg lesereksemplar.

Forlag: Vigmostad & Bjørke
Sjanger: Noveller/Samtid
Utgivelsesår: 2017
Kilde: Lesereksemplar
Antall sider: 194
Terningkast: 5

Blod i dans av Gard Sveen

Utgitt på Vigmostad & Bjørke i oktober 2016.

Gard Sveen debuterte i 2013 med Den siste pilegrimen. For debuten sin mottok han en rekke priser, blandt annet Rivertonprisen og Glassnøkkelen. I 2015 kom oppfølgeren, Helvete åpent. Og nå, høsten 2016, er altså tredje bok i serien om Tommy Bergmann ute. Jeg har ikke lest de to første bøkene, og jeg merker at det er litt synd.

En forsvunnet tenåring, en død seriemorder og en makaber sekt – Tommy Bergmann står overfor sin vanskeligste sak.

Litt fra handlingen:

Det er kun Tommy Bergmann som tror at seriemorderen Jon-Olav Farberg fortsatt er i livet. Han er helt overbevist til tross for at et forbrendt lik som skal være Farberg er funnet. Bergmann fortsetter å etterforske Farberg og han er sikker på at det er han som står bak forsvinningen til tretten år gamle Amanda. Ledelsen og kollegene ved politihuset tror så lite på Bergmanns innstinkter at han risikerer å miste jobben om han fortsetter å forfølge saken. Bergmann skaffer seg sykemeldig og forfølger saken videre uten å innformere noen. Sporene fører han til Litauen og en sekt som vistnok skal være utryddet for lengst. Sekten mener at en morder kan frelses hvis han lemlester en ung jente født i Værens tegn. Amanda er født i Væren, men nå begynner det å haste skikkelig, Amanda fyller fjorten år om bare noen dager. Vil Tommy Bergmann klare å redde henne?

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

 

Min vurdering:

Som nevnt tidligere, så tror jeg det er en fordel å ha lest de to første bøkene før man begir seg ut på Blod i dans. Det kan virke som om Blod i dans fortsetter der Helvete åpent sluttet. At det ikke er en avsluttende sak i Helvete åpent som det er i de aller fleste andre krimbøker. Men det tok ikke veldig lang tid før jeg kom inn i handlingen. Jeg tror jeg har skrevet om dette før i andre blogginnlegg, at det for en forfatter bør skrive krimbøkene sine på den måten at nye lesere forstår hva som har skjedd tidligere, at man ikke må begynne på begynnelsen i en serie, men samtidig må man ikke komme med så mange gjentakelser at lesere som har fulgt hele reisen kjeder seg. Det er en vanskelig balansegang, og jeg syns ikke Gard Sveen lykkes helt med dette. Det går greit, men jeg syns han kunne brukt litt mer tid på å fortelle oss nye lesere om hva som har hendt tidligere. Nå er dette bare den tredje boken til Sveen, så det er ikke så mye å lese seg opp på. Men for forfattere som har skrevet ti-femten bøker, så kan det for mange bli en for stor oppgave å starte på begynnelsen av en serie. Da er det ekstra viktig at de klarer denne balansegangen.
Blod i dans er en såpass kort bok, så han kunne fint brukt noen flere avsnitt på dette.
Men når det er sagt, så syns jeg Sveen klarer å skrive en særdeles spennende bok, det er, klisjemessig sagt, vanskelig å legge fra seg boken. Man er hele tiden nysgjerrig på hva som skjer videre.

Jeg likte boken og skrivemåten til Sveen så godt, at jeg skal sjekke biblioteket allerede senere i dag om de har de andre to bøkene hans inne.

Jeg kan ikke se at det er andre bokbloggere som har skrevet noe om Blod i dans enda, men når det skjer, så får dere gjerne legge igjen en beskjed, så skal jeg linke til innleggene deres.

Tusen takk til Vigmostad & Bjørke for lesereksemplar.

Dukkehuset av M.J. Arlidge

Orginaltittel: The Doll’s House

Utgitt på Vigmostad & Bjørke våren 2016.

 

M.J. Arlidge er en britisk forfatter som tidligere har gitt ut to krimbøker. Han debuterte i 2014 med Elle Melle. Og fulgte opp med Bro, Bro Brille i 2015. Jeg har skrevet anmeldelse av begge bøkene tidligere i år.Bøkene til M.J. Arlidge er solgt til 23 land .

Ruby, en ung jente har vært på byen og kost seg med venner. Hun får litt for mye å drikke, men kommer seg allikevel hjem til den lille leiligheten hun leier i Southampton. Da hun våkner opp dagen etter, kjenner hun seg ikke igjen. Hadde hun blitt med noen hjem kvelden før uten at hun husket det? Hun strekker seg etter inhalatoren sin, som hun alltid legger på nattbordet når hun legger seg. Men den er ikke der. Hun begynner å få panikk, og skjønner ikke hva som har skjedd. Hun har aldri somlet bort, eller ikke lagt frem inhalatoren noen gang tidligere.Hun begynner å se seg om i rommet hun er i. Hun ser ingenting hun kjenner igjen, og da hun undersøker tingene nærmere, ser hun at de er mer rekvisitter enn riktige møbler. Alt er dessuten satt skikkelig fast i veggen. Og døra? Den er låst og boltet igjen.

På en strand i nærheten, finner en familie på utflukt en ung kvinne død, nedgravd i sanden. Helen Grace blir satt på saken, og ganske fort lukter hun en serieforbryter. Er det flere ofre der ute?

 

Lest det før…

Igjen er det noen i politiet som er ute etter Helen Grace.. Dette er ikke første gang, og jeg må si jeg syns denne bihistorien blir gjentagene og kjedelig. Hvorfor ikke vende historien til Helen i en ny og overraskende retning?

Når det kommer til hovedhistorien i boken, noen blir kidnappet, et lik blir funnet. Og straks tenker Helen Grace i retning serieforbryter. Er alle drapsmenn i Southampton seriemordere? Dette syns jeg virker merkelig. Det samme skjedde i den første og den andre boken også. Noen andre tanker og teorier bør vel kanskje undersøkes før man i det hele tatt tenker i de baner? Eller er Helen Grace så smart at hun lukter lunta med en gang en serieforbryter er på ferde?

Dette er noe av de som får meg til å ikke juble over bøkene til M.J. Arlidge. Det virker for lettvint. Enkeltvis er nok bøkene bra nok, men når man leser de iløpet av relativt kort tid, så er det for mye som ligner i bøkene. Jeg tror Arlidge i fremtiden vinner på å finne på litt annerledes plott, litt annerledes drapsmenn. For dette oppleves kun som gjentagende.

Anbefales hvis du ikke har lest de foregående bøkene om Helen Grace.

 

Takk til forlaget for lesereksemplar.

 

 

Følg meg gjerne på sosiale medier:

Favebook: https://www.facebook.com/mineboker/

Instagram: @mycriminalmind_bookblog

Snapchat: ann_christin80

Uglen av Samuel Bjørk

Utgitt første gang på Vigmostad & Bjørke i 2015

Frode Sander Øien krimdebuterte under pseudonomet Samuel Bjørk i 2013. Det Henger En Engel Alene I Skogen hadde stor suksess og ble solgt til en rekke land. Jeg leste den, men det var før jeg hadde bloggen, så en vurdering av den kan jeg ikke linke til. Men jeg husker at jeg likte boken veldig godt, den var spennende med gode karakterer. Dette var første bok i en serie om Holger Munch og Mia Krüger. I 2015 kom oppfølgeren Uglen, og det er den jeg har let nå.

 

 

Fra Baksiden av boken:

Sandefjords rikeste skipsreder ligger for døden. Han har èn betingelsen før eldstesønnen arver formuen: Urent blod skal ikke blandes inn i slekten – sønnen får ikke gifte seg med noen som har barn fra før. Hans utkårede har både en datter på to år og en sønn på fire.

Barna sendes bort, og paret vies i hemmelighet, men det blir et kort, dystert og blodig ekteskap. Flere år senere vender søskenparet tilbake. Da en ung kvinne blir funnet drept, plassert i en femkant av lys, og på en seng av fjær, begynner noen å se sammenhenger tilbake til en annen tid. Etterforskerne Holger Munch og Mia Krüger er overhodet ikke forberedt på ondskapen de blir konfrontert med i saken.

(teksten fortsetter under bildet)

 

Vi møter igjen både Holger Munch og Mia Krüger i Uglen. Munch røyker like mye som han gjorde tidligere, og Krüger er fortsatt like mørk psykisk. Hun sliter fortsatt med at alle hennes nære er døde og vet ikke helt hvordan hun skal leve livet sitt. Men Munch henter henne på nytt inn til en sak de ikke klarer å løse uten henne.

Det er en veldig syk gjerningsmann også denne gangen, og vi skjønner relativt raskt hvorfor boken har fått tittelen Uglen. Det er mørkt og vondt og det er akkurat slik jeg liker krim. Man tror man vet hvem som står bak alt dette, men det er ikke slik det henger sammen allikevel. Gjerningspersonen blir ikke avslørt før i nest siste kapittel og det liker jeg veldig godt.

Noe jeg finner litt merkverdig er at drapet og alt som skjer er på Hurumlandet, som ligger i Buskerud. Derfor skjønner jeg ikke hvorfor politiet i Oslo blir utkalt til dette, og hvorfor det er de og ikke politiet i Buskerud som etterforsker disse forbrytelsene. Det kommer ingen forklaring på dette i boken heller. Dette er jo detaljer som ikke har noe å si  for handlingen, men det er noe jeg reagerer på allikevel.

Det er en spennende krim, særlig på slutten. Kunne kanskje hatt noen flere spenningspunkter iløpet av handlingen, for å få opp pulsen litt. Men alt i alt er det en god oppfølger. Men må nok innrømme at jeg likte Det henger en engel alene i skogen litt bedre.

Dakota Rød av Lene Lauritsen Kjølner

Utgitt på Vigmostad & Bjørke i mai 2016.

 

Bilde fra vg.no

Lene Lauritsen Kjølner kommer fra Tønsberg, og med Dakota Rød har hun utgitt sin tredje krimroman. Hun har tidligere gitt ut Høyt Henger De (2014) og Hvorfor Spurte De Ikke Evensen? (2015) Alle hennes tre utgitte bøker handler om privatdetektiven Olivia Henriksen. Dakota Rød er mitt første møte  med forfatteren.

 

Olivia skal straks reise hjem fra ferie i Sør-Frankrike da hun blir tipset om en sak som har skjedd hjemme. Byggmester Birger Bergersen ble funnet drept med en spikerpistol da flyet han var med i landet på flyplassen. Bergersen hadde vært med på en tur sammen med andre byggmestre og håndverkere da drapet skjedde. Politiet etterforsket selvsagt saken, men det er ikke alle som stoler på at politiet skal klare å løse saken. Derfor får Olivia i oppdrag i å finne ut hvem som kan ha motiv til å ta livet av Bergersen. Hun finner raskt ut at Bergersen var en mann mange hadde et torn i siden til, så løse dette, er ikke lett. Når det da heller ikke, overraskende nok, ikke er noen som har sett eller hørt noe, kan det i teorien være hvem som helst som var ombord i flyet på dette tidspunktet.

 

Lett sommerunderholdning.

Jeg har som nevnt over, ikke lest noe av Lene Lauritsen Kjølner tidligere, så jeg hadde ingen forventninger om hva jeg skulle vente meg. Men jeg har jo fått med meg at det er mange som liker bøkene hennes.
Olivia Henriksen er en fargerik og artig dame, og jeg kjenner at jeg liker henne. Men jeg syns forsåvidt at mordgåten kommer litt i bakgrunn fordi det skjer så mye annet i livet hennes. Det er mye fokus på huskjøp og kjærester, og det er forsåvidt greit det, men jeg kunne gjerne sett at mordgåten var i fokus og at alle de andre tingene kom mer i bakgrunnen. Mulig det er fordi Kjølner har klart å lage et så levende persongalleri av både Olivia og folkene rundt henne, at man blir mer interessert i det selv også? Jeg er jo mest vant til mer hardbarket krim enn dette her. Det  blir enda mer rosenrødt enn Viveca Stens Sandham-bøker. Men for all del, jeg ble underholdt, men særlig spennende var det ikke.

 

 

Andre bokbloggere som har blogget om denne utgivelsen er: Beathes Bokhjerte , I Bokhylla og Med Bok og Paljett.

 

 

 

Tusen takk til forlaget for lesereksemplar.

Følg meg gjerne på sosiale medier:

Facebook: https://www.facebook.com/mineboker/?ref=aymt_homepage_panel

Instagram: @mycriminalmind_bookblog

Snapchat: ann_christin80

 

 

Bro, bro brille av M.J Arlidge

Orginaltittel: Pop Goes The Weasel

Første gang gitt ut på Vigmostad & Bjørke forlag i 2015.

Bildet er fra goodreads.com

M.J Arlidge er en britisk krim-forfatter som skriver om politietterforsker Helen Grace i Southampton. Tidligere har han gitt ut boken Elle Melle (Eeny Meeny) Min vurdering av den boken kan du lese her.

 

 

 

Liket av en religiøs familiemann blir funnet i Southamptons horestrøk, han er ille tiltredt og ikke lenge etter blir en pakke levert hjem til familien hans. I pakken ligger et menneskehjerte.

Kun dager senere, blir nok en mann funnet med de samme skadene og i det samme området. Helen Grace ser et mønster og setter alle kluter til for å stoppe denne morderen.
Media, men den lite sjarmerende Emilia Garanita i spissen, kaster seg over saken og gjør hva som helst for å få informasjon de kan bruke.

Mye av det samme

For ikke lenge siden, leste jeg debutboken til M.J. Arlidge, Elle Melle, og ble sånn passe imponert. Det var virkelig ikke værst til å være en debut. Så for noen dager siden, begynte jeg på neste bok i serien om etterforskeren Helen Grace.

Denne gange blir jeg mindre imponert. Det er ikke mye nytt å finne i denne andre boken. Javisst, drapene er ikke like, men motivet og gjerningsmannsprofilen er ganske så lik. Det er ikke samme gjerningsperson, da morderen i den første boken ble drept av Helen. Men ellers kan det virke som om Arlidge har funnet seg en stereotypisk gjerningsperson, der bakgrunnen er nesten den samme. Så dette ble heller kjedelig. Selve plottet kan være interessant i seg selv, horekunder som blir drept mens de er ute for å kjøpe sex. Og det kunne ha vært interessant med samme gjerningsperson også, om man ikke hadde lest den første boken. Jeg ser ofte i diskusjoner om krimbøker der hvor man følger en hovedperson gjennom en serie, at «alle» anbefaler å begynne på begynnelsen av serien. Jeg er ikke alltid enig i at det er nødvendig. Og med denne boken så bekrefter det at noen ganger, kan det faktisk være dumt å ha lest fra begynnelsen.

En annen ting jeg reagerer på med denne boken, er tittelen. Den gir ingen mening. Nå kan ikke jeg teksten til Pop Goes The Weasel, som er orginaltittelen på boken, så jeg vet ikke om det er dårlig tittel eller dårlig oversettelse som gjør det. De aller fleste boktitler gir en viss mening, men her er det ingen mening over hode.

Reagerer også på blurbene på utsiden av boken. «Arlidge kommer til å bli like stor som Jo Nesbø» står det blandt annet. Etter min mening, så må Arlidge heve seg betraktelig før han i det hele tatt kan tåle en sammenligning med Nesbø. Men det er min mening.

Så konklusjonen min her blir, om du ikke har lest Elle Melle, så kan du nok få utbytte av denne boken, men hvis du har lest den, kan du like gjerne hoppe over denne.

Andre bokbloggere som har skrevet om denne boken: BokbloggBerit og RitaLeser.

Ser at de ikke har helt de samme oppfatningene som meg selv.

Boken har jeg vært så heldig å vinne i en Facebook konkurranse fra forlaget. Så tusen takk!

 

 

Elle Melle av M.J. Arlidge

Utgitt i Norge på Vigmostad & Bjørke forlag i 2014.
Orginaltittel: Eeny Meeny

 

Mattew Arlidge er en britisk forfatter som tidligere har skrevet en del for TV. Elle Melle er hans forfatterdebut, og handler om førstebetjent i Southamptonpolitiet, Helen Grace.

 

Et tenåringspar, Amy og Sam, blir kidnappet og plassert i et nedlagt svømmebasseng i en øde bygning. De kommer seg ikke opp fra dypvannsbassenget, og f de har ingenting annet enn det de hadde på seg da de ble plukket opp. Men det er to ting som er plassert der av kidnapperen: en mobiltelefon, og en pistol med en patron i. På mobiltelefonen fikk de en samtale. Det er en kule i pistolen, til Amy eller til Sam. For å overleve, må en av dem skyte den andre.

Samtidig er førstebetjent ved Southamptonpolitiet, Helen Grace ridd av sine demoner. Hun er den ultimate politikvinnen, effektiv, sterk, barnløs og dyktig. Men det er mye fra fortiden til Helen som hennes kolleger ikke vet om. Men dette må komme i bakgrunn når de får denne spesielle saken i hendene. Og etterhvert, må Helen også rydde opp i korrupsjon på stasjonen. Klarer de å løse saken før det kommer flere ofre? Og vil Helen klare å holde sin fortid skjult for kollegaene sine?

To gisler. Èn kule.
Ville du ofret deg selv for en annen?

 

Spennende konsept.

Det er ikke ofte jeg leser bøker der to ofre blir spilt opp mot hverandre, og det blir de her. Og det til gangs. Man kan lure seg på hvem det er som er det største offeret. Den som blir drept, eller den som blir tvunget å drepe?
Jeg syns Arlidge skriver en bra debutroman, men han kunne med fordel ha latt oss blitt bedre kjent med hovedpersonene. Selv om det kommer seg helt på slutten, syns jeg det er mange av karakterene som mangler kjøtt på beina. Men da dette er første bok i en serie, så skal det bli spennende å se hvor han fører Helen Grace videre. Kanskje er noen av de andre karakterene med videre også?

Slutten syns jeg kom litt brått på, så her kunne forfatteren med fordel ha beskrevet omstendighetene enda litt bedre.

Men alt i alt syns jeg dette var en god debut. Så jeg anbefaler den gjerne videre.

Etter at jeg har skrevet dette innlegget, har jeg lest noen blogginnlegg som omhandler nettopp denne boken, og jeg ser at det er svært blandede kritikker. Her kan du lese noen av dem: Ritaleser, Ibokhylla og Bokelskerinnen.

 

Boken vant jeg fra forlaget da de hadde en påskekonkurranse på Facebook. Denne samt de to neste i serien. Så flere anmeldelser av denne forfatteren kommer etterhvert.