En sang for de døde av Stuart MacBride

Stuart MacBride er en skotsk forfatter. Han ble født i Dunbarton og bor i dag i nordøstre Skottland sammen med sin kone. En sang for de døde er den andre boken i serien om Ash Henderson. Den første ble utgitt på norsk i 2015. En sang for de døde er mitt første bekjentskap med denne forfatteren.

Forlagets omtale:
Det har gått åtte år siden en brutal drapsmann skremte opp hele befolkningen i Oldcastle. Fire kvinner ble kidnappet, lemlestet og etterlatt for å dø – alle med magene oppskåret og sydd igjen med plastdokker inni. Senere, uten noen forklaring, stoppet drapene brått.

Kriminaletterforsker Ash Henderson ledet etterforskningen den gangen. I løpet av årene som har gått, har familien hans blitt splittet, karrieren har falt i grus og en av  byens mest hensynsløse forbrytere har sørget for at han trolig må tilbringe resten av livet i fengsel, Men da enda en kvinne blir funnet med en fokke i magen får Ash endelig en sjanse til å bli fri igjen. En sjanse til å ta hevn.

Helt orginal krim
Jeg syns det er ganske vanskelig å komme inn i denne boka. Dialogene er rotete og det er mange karakterer å holde styr på, så jeg bruker relativt mye tid på å lese avsnitt om igjen fordi jeg ikke forsto sammenhengen eller at jeg ble usikker på hvem de forskjellige karakterene var. Da blir det lite flyt i historien og tungvint å lese. Dette kom seg litt etterhvert, men syns fortsatt det kunne vært mer flyt. Mulig det hadde vært noe bedre om jeg hadde lest den første boken i serien først, men personlig syns jeg ikke at man skulle måtte lese foregående bøker for å ha glede av en bok. Det er mange andre forfattere som mestrer det på en mye bedre måte. Jeg har ikke tall på hvor mange krimserier jeg har begynt midt i. Det er mange, og mange flere enn de jeg har lest fra begynnelsen.
Bortsett fra det syns jeg En sang for de døde er en helt grei krimbok. Det er mye grusomheter her, men det er jeg vant med og ikke noe jeg plages med, men det er ikke de store overraskelsene her heller. Når man leser såpass mye krim som meg, så skal det litt til for å overraske meg, og det klarer ikke Stuart MacBride heller. Avsløringen var ikke sjokkerende, jeg hadde faktisk tenkt tanken lenge før det ble avslørt, men helt sikker var jeg ikke.

Jeg håper MecBride rydder litt opp i dialogen og snører handlingen litt tettere sammen slik at det blir mer flyt og fart i handlingen til neste bok. Da kan det hende jeg får lyst til å lese den også.

Takk til forlaget som har sendt meg lesereksemplar.

 

Orginaltittel: A song for the dying
Norsk Forlag: Vigmostad & Bjørke/Harper Collins Nordic
Sjanger: Krim
Først utgitt: Storbritannia 2014
Utgitt i Norge: 2017
Kilde: Lesereksemplar
Antall sider: 479
Terningkast: 3

 

Advertisements

Er du med på leken av M.J. Arlidge

M.J. Arlidge er nå ute med sin fjerde bok om etterforskeren Helen Grace. Jeg har lest alle de tre som tidligere er oversatt til norsk. Elle Melle, Bro, bro brille og  Dukkehuset. Bøkene har fått litt varierende kritikk av meg, men det kan leses om ved å trykke på linkene. Arlidge har tidligere jobbet med TV i over 17 år, blant annet for BBC. De siste 7 årene har han drevet et uavhengig dramaproduksjonsselskap.

Sammedrag:
Det brenner i Southampton. En natt, med veldig kort mellomrom brenner det på tre forskjellige steder i byen, og brannmannskapet har store vanskeligheter med å håndtere den store arbeidsmengden. Helen Grace blir satt til å etterforske brannene. Mye tyder på at brannene er påtent. Nesten før de tre brannene er slukket, et døgn etter de første, brenner det på tre nye plasser. Det er samme prosedyre som er fulgt, først blir to forretningsbygg tent på for å oppholde brannmannskapene, så blir et bolighus tent på. Det er folk hjemme i husene og de klarer seg dessverre ikke. Helen Grace står ovenfor en som med vitende og vilje tenner på og lar folk brenne inne.
Grace og gruppen hennes jobber på spreng for å stoppe gjerningspersonen, de jobber mot klokka og frykten for nye branner er stor.

 

Klassisk politikrim.
Jeg har tidligere vært litt lunken til Arlidges bøker, det har vært et eller annet som ikke har stemt helt for meg, men nå begynner han å komme inn på noe. Jeg syns Helen Grace er mer spiselig som person, tidligere syns jeg hun har vært særdeles uspiselig. Hun er fortsatt en spesiell dame, men hun fremstår som mer menneskelig og noe mer sympatisk i denne nye boken.

Det er en grusom virkelighet som blir beskrevet i Er du med på leken. En av mine verste mareritt er om det skulle begynne å brenne, det marerittet er ikke blitt mindre av å lese denne boken. Jeg syns Arlidge balanserer fint på linjen om å beskrive nok, men ikke for mye av det  ofrene opplever og hvordan ofre og åsted ser ut etter brannens herjinger. Mange ville nok falt for fristelsen med å utbrodere dette ytterligere, men da blir det bare makabert, og det syns jeg ikke noe om. Jeg så forresten for meg brannmennene i Chicago Fire (tv-serie) under scenene med brannmenn på plass. (En tv-serie om brannmenn i Chicago som er vel verdt å få med seg)

Jeg liker godt hvordan Arlidge beveger seg mellom det jobbmessige og det private til enkelte karakterer, særlig Charlie og hennes dårlige samvittighet til barnet når hun er på jobb og jobben når hun er hjemme er nok godt beskrevet for kvinner med krevende jobber.
I Er du med på leken, så er det så mange tvister og vendinger at man hele tiden tror at NÅ, nå vet jeg hvem som står bak dette, men det er helt feil hver gang. Arlidge sitter på hemmelighetene og avslører ikke løsningen før til siste slutt. Dette liker jeg godt. Det er lite som er kjedeligere enn når man vet hvem som står bak alt sammen allerede før 1/3 av boken er lest.

Anbefaler denne boken til de som vil ha litt klassisk politikrim av god kvalitet.

 

Tusen takk til forlaget for lesereksemplar.

Orginaltittel: Liar, Liar
Norsk Forlag: Vigmostad & Bjørke
Sjanger: Krim
Først utgitt: 2015 i Storbritannia
Utgitt i Norge: Våren 2017
Kilde: Lesereksemplar
Antall sider: 433
Terningkast: 4 (+)

Forliset av Frode Granhus

Frode Granhus er en norsk forfatter som er nominert til både Riverton- og Bokhandlerprisen. Han debuterte med Hevneren i 2003, men slo ikke skikkelig gjennom før han utga Malstrømmen i 2010. Etter dette har han gitt ut tre andre bøker om Rino Carlsen før han i år er ute med Forliset. Dette er første gang jeg har lest noe av Granhus.

Forlagets omtale
De fleste holder seg innendørs i sprengkulda som har festet grepet om Lofoten, men det vakre lyset lokker en fotograf ut i isødet. På en av turene oppdager han en tønne som stikker opp av isen. En tønne med et makabert innhold.

Rino Carlsen får etterhvert mistanke om at tønnefunnet har sammenheng med et forlis som rystet det lille kystsamfunnet for flere år siden. Et forlis som krevde flere ofre.

På den isolerte institusjonen Tennholmen vokser spenningen for hver dag, og det kan virke som enkelte av beboerne vet mer om saken enn de vil innrømme.

Spennende bekjentskap

Jeg har hatt litt lesetørke den siste tiden, jeg har riktignok lest en bok til siden sist jeg blogget, men har ikke funnet riktig flyten i lesingen før i går igjen, så nå håper jeg det varer.

Det er ikke Forliset sin skyld at det har gått litt trått med meg i det siste, for boken har virkelig god flyt. Det er alltid spennende å lese forfattere som har fått mye skryt og oppmerksomhet for bøkene sine, og man selv ikke har fått lest noe av forfatteren enda. Men jeg kan si det slik at jeg ikke ble skuffet.
Granhus skriver så levende om naturen, kulden og folkene i det lille kystsamfunnet at man blir veldig revet med. Jeg vet ikke om det har sammenheng, men gjennom hele boken blir det beskrevet en sprengkulde uten like, og hva har jeg gjort i dag? Jo, jeg har frosset hele dagen.

Når det kommer til plottet, så er det ganske finurlig, men jeg skulle ønske at jeg ble mer overrasket mot slutten av boken. Jeg hadde forstått sammenhengen, minus en liten detalj, i ganske god tid før jeg lukket boken etter siste side. Jeg liker at man holder kortene til brystet nesten helt til siste side når jeg leser krim. Det syns jeg ikke Granhus fikset helt her. Så det kunne med fordel vært litt annerledes. Når det er sagt, så hadde jeg mange fine timer sammen med Rino Carlsen, som forøvrig virker som en skikkelig fin fyr.
Anbefaler gjerne boken videre, men husk å sett på deg ullsokker og ullgenser mens du leser.

 

Tusen takk til forlaget som har sendt meg lesereksemplar.

Ta gjerne en titt innom noen andre bokbloggere dersom du vil lese flere omtaler av Forliset. Tine, Bjørn og Berit har også skrevet litt om boken.

 

Tittel: Forliset
Forlag: Vigmostad & Bjørke AS
Sjanger: Krim
Utgivelsesår: 2017
Kilde: Lesereksemplar
Antall sider: 314
Terningkast: 4

Jeg vet hva du driver med av Jakob Arvola

Jakob Arvola er en norsk journalist og forfatter. Han er født i Finnmark og oppvokst i Trøndelag. Han har tidligere utgitt novellesamlingen Det går ikke over (2014).
Jeg vet hva du driver med er mitt første bekjentskap med forfatteren.

 

Omtale bak på boken:

En ung jente forsøker å finne ut hva som skjedde da søsteren ble borte.
En annen rammes av oljekrisen og søker trøst i en papegøye som sier de rette tingene på feil sted.
Under fasaden til en mannlig barnehageansatt bor et frådende raseri.
En desillusjonert nostalgiker søker ly i sør, blant gamle menn.
En organist har storslagne drømmer.

Jeg vet hva du driver med er en novellesamling lagt til Norge etter krigen, særlig til det kalde og harde kjølevannet av to katastrofer: 22. jul 2011 og flyktningkatastrofen i Middelhavet i 2015.

jeg-vet-hva-du-driver-med-jakob-arvolaJeg har aldri frivillig lest særlig med noveller. Det har blitt noen få novellesamlinger det siste året, men før det, så har jeg kun hatt negative tanker om noveller. Det var noe påtvungent fra skolens side. Dette tror jeg kan gjelde for mange av oss. At vi forbinder noveller med noe negativt. Men nå, som jeg har blitt voksen, og gjort noen spede forsøk på å lese noveller, så syns jeg de har et ufortjent dårlig rykte.
Noveller er egentlig noe som passer for alle. Er man en person som ikke leser noe særlig, så er noveller perfekt. Det er korte, avsluttende historier.

For å begynne å snakke om denne spesifikke novellesamlingen som jeg nå har lest, så vil jeg ikke si så veldig mye. Å skrive en oppsummering som jeg gjør med bøkene jeg leser vil ødelegge mye av leseropplevelsene til de som velger å lese novellene etter at jeg har skrevet om de.
Men det jeg kan si, er at jeg ble personlig berørt av mange av de. Novellene beskriver et mørke i personer eller i samfunnet som er tungt å ta inn over seg. De novellene som gjorde størst inntrykk på meg, var de som omhandlet netthat. I en av novellene, har forfatteren skrevet ned sitater hentet fra nettet. Selv om vi stadig leser lignende kommentarer, så syns jeg det var tøft å lese de etter hverandre på den måten.
Ellers humret jeg over papegøyen som sa de rette tingene, men på feil sted. Det ble virkelig helt feil, og humret av den svarte humoren. Men selv om det er humor der, så det en veldig trist historie.

Det summerer egentlig opp ganske mye i denne novellesamlingen, dystert, men med en god dose humor.

Andre bloggere som har skrevet om Jeg vet hva du driver med er Artemisias Verden, Elikkens bokhylle og Leserommet.

Tusen takk til forlaget som har sendt meg lesereksemplar.

Forlag: Vigmostad & Bjørke
Sjanger: Noveller/Samtid
Utgivelsesår: 2017
Kilde: Lesereksemplar
Antall sider: 194
Terningkast: 5

Blod i dans av Gard Sveen

Utgitt på Vigmostad & Bjørke i oktober 2016.

gard-sveen

Gard Sveen debuterte i 2013 med Den siste pilegrimen. For debuten sin mottok han en rekke priser, blandt annet Rivertonprisen og Glassnøkkelen. I 2015 kom oppfølgeren, Helvete åpent. Og nå, høsten 2016, er altså tredje bok i serien om Tommy Bergmann ute. Jeg har ikke lest de to første bøkene, og jeg merker at det er litt synd.

En forsvunnet tenåring, en død seriemorder og en makaber sekt – Tommy Bergmann står overfor sin vanskeligste sak.

Litt fra handlingen:

Det er kun Tommy Bergmann som tror at seriemorderen Jon-Olav Farberg fortsatt er i livet. Han er helt overbevist til tross for at et forbrendt lik som skal være Farberg er funnet. Bergmann fortsetter å etterforske Farberg og han er sikker på at det er han som står bak forsvinningen til tretten år gamle Amanda. Ledelsen og kollegene ved politihuset tror så lite på Bergmanns innstinkter at han risikerer å miste jobben om han fortsetter å forfølge saken. Bergmann skaffer seg sykemeldig og forfølger saken videre uten å innformere noen. Sporene fører han til Litauen og en sekt som vistnok skal være utryddet for lengst. Sekten mener at en morder kan frelses hvis han lemlester en ung jente født i Værens tegn. Amanda er født i Væren, men nå begynner det å haste skikkelig, Amanda fyller fjorten år om bare noen dager. Vil Tommy Bergmann klare å redde henne?

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

 

blod-i-dans-gard-sveen

Min vurdering:

Som nevnt tidligere, så tror jeg det er en fordel å ha lest de to første bøkene før man begir seg ut på Blod i dans. Det kan virke som om Blod i dans fortsetter der Helvete åpent sluttet. At det ikke er en avsluttende sak i Helvete åpent som det er i de aller fleste andre krimbøker. Men det tok ikke veldig lang tid før jeg kom inn i handlingen. Jeg tror jeg har skrevet om dette før i andre blogginnlegg, at det for en forfatter bør skrive krimbøkene sine på den måten at nye lesere forstår hva som har skjedd tidligere, at man ikke må begynne på begynnelsen i en serie, men samtidig må man ikke komme med så mange gjentakelser at lesere som har fulgt hele reisen kjeder seg. Det er en vanskelig balansegang, og jeg syns ikke Gard Sveen lykkes helt med dette. Det går greit, men jeg syns han kunne brukt litt mer tid på å fortelle oss nye lesere om hva som har hendt tidligere. Nå er dette bare den tredje boken til Sveen, så det er ikke så mye å lese seg opp på. Men for forfattere som har skrevet ti-femten bøker, så kan det for mange bli en for stor oppgave å starte på begynnelsen av en serie. Da er det ekstra viktig at de klarer denne balansegangen.
Blod i dans er en såpass kort bok, så han kunne fint brukt noen flere avsnitt på dette.
Men når det er sagt, så syns jeg Sveen klarer å skrive en særdeles spennende bok, det er, klisjemessig sagt, vanskelig å legge fra seg boken. Man er hele tiden nysgjerrig på hva som skjer videre.

Jeg likte boken og skrivemåten til Sveen så godt, at jeg skal sjekke biblioteket allerede senere i dag om de har de andre to bøkene hans inne.

Jeg kan ikke se at det er andre bokbloggere som har skrevet noe om Blod i dans enda, men når det skjer, så får dere gjerne legge igjen en beskjed, så skal jeg linke til innleggene deres.

Tusen takk til Vigmostad & Bjørke for lesereksemplar.

Dukkehuset av M.J. Arlidge

Orginaltittel: The Doll’s House

Utgitt på Vigmostad & Bjørke våren 2016.

 

goodreads

M.J. Arlidge er en britisk forfatter som tidligere har gitt ut to krimbøker. Han debuterte i 2014 med Elle Melle. Og fulgte opp med Bro, Bro Brille i 2015. Jeg har skrevet anmeldelse av begge bøkene tidligere i år.Bøkene til M.J. Arlidge er solgt til 23 land .

Ruby, en ung jente har vært på byen og kost seg med venner. Hun får litt for mye å drikke, men kommer seg allikevel hjem til den lille leiligheten hun leier i Southampton. Da hun våkner opp dagen etter, kjenner hun seg ikke igjen. Hadde hun blitt med noen hjem kvelden før uten at hun husket det? Hun strekker seg etter inhalatoren sin, som hun alltid legger på nattbordet når hun legger seg. Men den er ikke der. Hun begynner å få panikk, og skjønner ikke hva som har skjedd. Hun har aldri somlet bort, eller ikke lagt frem inhalatoren noen gang tidligere.Hun begynner å se seg om i rommet hun er i. Hun ser ingenting hun kjenner igjen, og da hun undersøker tingene nærmere, ser hun at de er mer rekvisitter enn riktige møbler. Alt er dessuten satt skikkelig fast i veggen. Og døra? Den er låst og boltet igjen.

På en strand i nærheten, finner en familie på utflukt en ung kvinne død, nedgravd i sanden. Helen Grace blir satt på saken, og ganske fort lukter hun en serieforbryter. Er det flere ofre der ute?

dukkehuset-m-j-arlidge

 

Lest det før…

Igjen er det noen i politiet som er ute etter Helen Grace.. Dette er ikke første gang, og jeg må si jeg syns denne bihistorien blir gjentagene og kjedelig. Hvorfor ikke vende historien til Helen i en ny og overraskende retning?

Når det kommer til hovedhistorien i boken, noen blir kidnappet, et lik blir funnet. Og straks tenker Helen Grace i retning serieforbryter. Er alle drapsmenn i Southampton seriemordere? Dette syns jeg virker merkelig. Det samme skjedde i den første og den andre boken også. Noen andre tanker og teorier bør vel kanskje undersøkes før man i det hele tatt tenker i de baner? Eller er Helen Grace så smart at hun lukter lunta med en gang en serieforbryter er på ferde?

Dette er noe av de som får meg til å ikke juble over bøkene til M.J. Arlidge. Det virker for lettvint. Enkeltvis er nok bøkene bra nok, men når man leser de iløpet av relativt kort tid, så er det for mye som ligner i bøkene. Jeg tror Arlidge i fremtiden vinner på å finne på litt annerledes plott, litt annerledes drapsmenn. For dette oppleves kun som gjentagende.

Anbefales hvis du ikke har lest de foregående bøkene om Helen Grace.

 

Takk til forlaget for lesereksemplar.

 

 

Følg meg gjerne på sosiale medier:

Favebook: https://www.facebook.com/mineboker/

Instagram: @mycriminalmind_bookblog

Snapchat: ann_christin80

Uglen av Samuel Bjørk

Utgitt første gang på Vigmostad & Bjørke i 2015

Samuel Bjørk - Frode Sander Øien - Bok365.no

Frode Sander Øien krimdebuterte under pseudonomet Samuel Bjørk i 2013. Det Henger En Engel Alene I Skogen hadde stor suksess og ble solgt til en rekke land. Jeg leste den, men det var før jeg hadde bloggen, så en vurdering av den kan jeg ikke linke til. Men jeg husker at jeg likte boken veldig godt, den var spennende med gode karakterer. Dette var første bok i en serie om Holger Munch og Mia Krüger. I 2015 kom oppfølgeren Uglen, og det er den jeg har let nå.

 

 

Fra Baksiden av boken:

Sandefjords rikeste skipsreder ligger for døden. Han har èn betingelsen før eldstesønnen arver formuen: Urent blod skal ikke blandes inn i slekten – sønnen får ikke gifte seg med noen som har barn fra før. Hans utkårede har både en datter på to år og en sønn på fire.

Barna sendes bort, og paret vies i hemmelighet, men det blir et kort, dystert og blodig ekteskap. Flere år senere vender søskenparet tilbake. Da en ung kvinne blir funnet drept, plassert i en femkant av lys, og på en seng av fjær, begynner noen å se sammenhenger tilbake til en annen tid. Etterforskerne Holger Munch og Mia Krüger er overhodet ikke forberedt på ondskapen de blir konfrontert med i saken.

(teksten fortsetter under bildet)

Uglen - Samuel Bjørk2.jpg

 

Vi møter igjen både Holger Munch og Mia Krüger i Uglen. Munch røyker like mye som han gjorde tidligere, og Krüger er fortsatt like mørk psykisk. Hun sliter fortsatt med at alle hennes nære er døde og vet ikke helt hvordan hun skal leve livet sitt. Men Munch henter henne på nytt inn til en sak de ikke klarer å løse uten henne.

Det er en veldig syk gjerningsmann også denne gangen, og vi skjønner relativt raskt hvorfor boken har fått tittelen Uglen. Det er mørkt og vondt og det er akkurat slik jeg liker krim. Man tror man vet hvem som står bak alt dette, men det er ikke slik det henger sammen allikevel. Gjerningspersonen blir ikke avslørt før i nest siste kapittel og det liker jeg veldig godt.

Noe jeg finner litt merkverdig er at drapet og alt som skjer er på Hurumlandet, som ligger i Buskerud. Derfor skjønner jeg ikke hvorfor politiet i Oslo blir utkalt til dette, og hvorfor det er de og ikke politiet i Buskerud som etterforsker disse forbrytelsene. Det kommer ingen forklaring på dette i boken heller. Dette er jo detaljer som ikke har noe å si  for handlingen, men det er noe jeg reagerer på allikevel.

Det er en spennende krim, særlig på slutten. Kunne kanskje hatt noen flere spenningspunkter iløpet av handlingen, for å få opp pulsen litt. Men alt i alt er det en god oppfølger. Men må nok innrømme at jeg likte Det henger en engel alene i skogen litt bedre.