Er du med på leken av M.J. Arlidge

M.J. Arlidge er nå ute med sin fjerde bok om etterforskeren Helen Grace. Jeg har lest alle de tre som tidligere er oversatt til norsk. Elle Melle, Bro, bro brille og  Dukkehuset. Bøkene har fått litt varierende kritikk av meg, men det kan leses om ved å trykke på linkene. Arlidge har tidligere jobbet med TV i over 17 år, blant annet for BBC. De siste 7 årene har han drevet et uavhengig dramaproduksjonsselskap.

Sammedrag:
Det brenner i Southampton. En natt, med veldig kort mellomrom brenner det på tre forskjellige steder i byen, og brannmannskapet har store vanskeligheter med å håndtere den store arbeidsmengden. Helen Grace blir satt til å etterforske brannene. Mye tyder på at brannene er påtent. Nesten før de tre brannene er slukket, et døgn etter de første, brenner det på tre nye plasser. Det er samme prosedyre som er fulgt, først blir to forretningsbygg tent på for å oppholde brannmannskapene, så blir et bolighus tent på. Det er folk hjemme i husene og de klarer seg dessverre ikke. Helen Grace står ovenfor en som med vitende og vilje tenner på og lar folk brenne inne.
Grace og gruppen hennes jobber på spreng for å stoppe gjerningspersonen, de jobber mot klokka og frykten for nye branner er stor.

 

Klassisk politikrim.
Jeg har tidligere vært litt lunken til Arlidges bøker, det har vært et eller annet som ikke har stemt helt for meg, men nå begynner han å komme inn på noe. Jeg syns Helen Grace er mer spiselig som person, tidligere syns jeg hun har vært særdeles uspiselig. Hun er fortsatt en spesiell dame, men hun fremstår som mer menneskelig og noe mer sympatisk i denne nye boken.

Det er en grusom virkelighet som blir beskrevet i Er du med på leken. En av mine verste mareritt er om det skulle begynne å brenne, det marerittet er ikke blitt mindre av å lese denne boken. Jeg syns Arlidge balanserer fint på linjen om å beskrive nok, men ikke for mye av det  ofrene opplever og hvordan ofre og åsted ser ut etter brannens herjinger. Mange ville nok falt for fristelsen med å utbrodere dette ytterligere, men da blir det bare makabert, og det syns jeg ikke noe om. Jeg så forresten for meg brannmennene i Chicago Fire (tv-serie) under scenene med brannmenn på plass. (En tv-serie om brannmenn i Chicago som er vel verdt å få med seg)

Jeg liker godt hvordan Arlidge beveger seg mellom det jobbmessige og det private til enkelte karakterer, særlig Charlie og hennes dårlige samvittighet til barnet når hun er på jobb og jobben når hun er hjemme er nok godt beskrevet for kvinner med krevende jobber.
I Er du med på leken, så er det så mange tvister og vendinger at man hele tiden tror at NÅ, nå vet jeg hvem som står bak dette, men det er helt feil hver gang. Arlidge sitter på hemmelighetene og avslører ikke løsningen før til siste slutt. Dette liker jeg godt. Det er lite som er kjedeligere enn når man vet hvem som står bak alt sammen allerede før 1/3 av boken er lest.

Anbefaler denne boken til de som vil ha litt klassisk politikrim av god kvalitet.

 

Tusen takk til forlaget for lesereksemplar.

Orginaltittel: Liar, Liar
Norsk Forlag: Vigmostad & Bjørke
Sjanger: Krim
Først utgitt: 2015 i Storbritannia
Utgitt i Norge: Våren 2017
Kilde: Lesereksemplar
Antall sider: 433
Terningkast: 4 (+)

Reklame

Dukkehuset av M.J. Arlidge

Orginaltittel: The Doll’s House

Utgitt på Vigmostad & Bjørke våren 2016.

 

M.J. Arlidge er en britisk forfatter som tidligere har gitt ut to krimbøker. Han debuterte i 2014 med Elle Melle. Og fulgte opp med Bro, Bro Brille i 2015. Jeg har skrevet anmeldelse av begge bøkene tidligere i år.Bøkene til M.J. Arlidge er solgt til 23 land .

Ruby, en ung jente har vært på byen og kost seg med venner. Hun får litt for mye å drikke, men kommer seg allikevel hjem til den lille leiligheten hun leier i Southampton. Da hun våkner opp dagen etter, kjenner hun seg ikke igjen. Hadde hun blitt med noen hjem kvelden før uten at hun husket det? Hun strekker seg etter inhalatoren sin, som hun alltid legger på nattbordet når hun legger seg. Men den er ikke der. Hun begynner å få panikk, og skjønner ikke hva som har skjedd. Hun har aldri somlet bort, eller ikke lagt frem inhalatoren noen gang tidligere.Hun begynner å se seg om i rommet hun er i. Hun ser ingenting hun kjenner igjen, og da hun undersøker tingene nærmere, ser hun at de er mer rekvisitter enn riktige møbler. Alt er dessuten satt skikkelig fast i veggen. Og døra? Den er låst og boltet igjen.

På en strand i nærheten, finner en familie på utflukt en ung kvinne død, nedgravd i sanden. Helen Grace blir satt på saken, og ganske fort lukter hun en serieforbryter. Er det flere ofre der ute?

 

Lest det før…

Igjen er det noen i politiet som er ute etter Helen Grace.. Dette er ikke første gang, og jeg må si jeg syns denne bihistorien blir gjentagene og kjedelig. Hvorfor ikke vende historien til Helen i en ny og overraskende retning?

Når det kommer til hovedhistorien i boken, noen blir kidnappet, et lik blir funnet. Og straks tenker Helen Grace i retning serieforbryter. Er alle drapsmenn i Southampton seriemordere? Dette syns jeg virker merkelig. Det samme skjedde i den første og den andre boken også. Noen andre tanker og teorier bør vel kanskje undersøkes før man i det hele tatt tenker i de baner? Eller er Helen Grace så smart at hun lukter lunta med en gang en serieforbryter er på ferde?

Dette er noe av de som får meg til å ikke juble over bøkene til M.J. Arlidge. Det virker for lettvint. Enkeltvis er nok bøkene bra nok, men når man leser de iløpet av relativt kort tid, så er det for mye som ligner i bøkene. Jeg tror Arlidge i fremtiden vinner på å finne på litt annerledes plott, litt annerledes drapsmenn. For dette oppleves kun som gjentagende.

Anbefales hvis du ikke har lest de foregående bøkene om Helen Grace.

 

Takk til forlaget for lesereksemplar.

 

 

Følg meg gjerne på sosiale medier:

Favebook: https://www.facebook.com/mineboker/

Instagram: @mycriminalmind_bookblog

Snapchat: ann_christin80

Bro, bro brille av M.J Arlidge

Orginaltittel: Pop Goes The Weasel

Første gang gitt ut på Vigmostad & Bjørke forlag i 2015.

Bildet er fra goodreads.com

M.J Arlidge er en britisk krim-forfatter som skriver om politietterforsker Helen Grace i Southampton. Tidligere har han gitt ut boken Elle Melle (Eeny Meeny) Min vurdering av den boken kan du lese her.

 

 

 

Liket av en religiøs familiemann blir funnet i Southamptons horestrøk, han er ille tiltredt og ikke lenge etter blir en pakke levert hjem til familien hans. I pakken ligger et menneskehjerte.

Kun dager senere, blir nok en mann funnet med de samme skadene og i det samme området. Helen Grace ser et mønster og setter alle kluter til for å stoppe denne morderen.
Media, men den lite sjarmerende Emilia Garanita i spissen, kaster seg over saken og gjør hva som helst for å få informasjon de kan bruke.

Mye av det samme

For ikke lenge siden, leste jeg debutboken til M.J. Arlidge, Elle Melle, og ble sånn passe imponert. Det var virkelig ikke værst til å være en debut. Så for noen dager siden, begynte jeg på neste bok i serien om etterforskeren Helen Grace.

Denne gange blir jeg mindre imponert. Det er ikke mye nytt å finne i denne andre boken. Javisst, drapene er ikke like, men motivet og gjerningsmannsprofilen er ganske så lik. Det er ikke samme gjerningsperson, da morderen i den første boken ble drept av Helen. Men ellers kan det virke som om Arlidge har funnet seg en stereotypisk gjerningsperson, der bakgrunnen er nesten den samme. Så dette ble heller kjedelig. Selve plottet kan være interessant i seg selv, horekunder som blir drept mens de er ute for å kjøpe sex. Og det kunne ha vært interessant med samme gjerningsperson også, om man ikke hadde lest den første boken. Jeg ser ofte i diskusjoner om krimbøker der hvor man følger en hovedperson gjennom en serie, at «alle» anbefaler å begynne på begynnelsen av serien. Jeg er ikke alltid enig i at det er nødvendig. Og med denne boken så bekrefter det at noen ganger, kan det faktisk være dumt å ha lest fra begynnelsen.

En annen ting jeg reagerer på med denne boken, er tittelen. Den gir ingen mening. Nå kan ikke jeg teksten til Pop Goes The Weasel, som er orginaltittelen på boken, så jeg vet ikke om det er dårlig tittel eller dårlig oversettelse som gjør det. De aller fleste boktitler gir en viss mening, men her er det ingen mening over hode.

Reagerer også på blurbene på utsiden av boken. «Arlidge kommer til å bli like stor som Jo Nesbø» står det blandt annet. Etter min mening, så må Arlidge heve seg betraktelig før han i det hele tatt kan tåle en sammenligning med Nesbø. Men det er min mening.

Så konklusjonen min her blir, om du ikke har lest Elle Melle, så kan du nok få utbytte av denne boken, men hvis du har lest den, kan du like gjerne hoppe over denne.

Andre bokbloggere som har skrevet om denne boken: BokbloggBerit og RitaLeser.

Ser at de ikke har helt de samme oppfatningene som meg selv.

Boken har jeg vært så heldig å vinne i en Facebook konkurranse fra forlaget. Så tusen takk!

 

 

Elle Melle av M.J. Arlidge

Utgitt i Norge på Vigmostad & Bjørke forlag i 2014.
Orginaltittel: Eeny Meeny

 

Mattew Arlidge er en britisk forfatter som tidligere har skrevet en del for TV. Elle Melle er hans forfatterdebut, og handler om førstebetjent i Southamptonpolitiet, Helen Grace.

 

Et tenåringspar, Amy og Sam, blir kidnappet og plassert i et nedlagt svømmebasseng i en øde bygning. De kommer seg ikke opp fra dypvannsbassenget, og f de har ingenting annet enn det de hadde på seg da de ble plukket opp. Men det er to ting som er plassert der av kidnapperen: en mobiltelefon, og en pistol med en patron i. På mobiltelefonen fikk de en samtale. Det er en kule i pistolen, til Amy eller til Sam. For å overleve, må en av dem skyte den andre.

Samtidig er førstebetjent ved Southamptonpolitiet, Helen Grace ridd av sine demoner. Hun er den ultimate politikvinnen, effektiv, sterk, barnløs og dyktig. Men det er mye fra fortiden til Helen som hennes kolleger ikke vet om. Men dette må komme i bakgrunn når de får denne spesielle saken i hendene. Og etterhvert, må Helen også rydde opp i korrupsjon på stasjonen. Klarer de å løse saken før det kommer flere ofre? Og vil Helen klare å holde sin fortid skjult for kollegaene sine?

To gisler. Èn kule.
Ville du ofret deg selv for en annen?

 

Spennende konsept.

Det er ikke ofte jeg leser bøker der to ofre blir spilt opp mot hverandre, og det blir de her. Og det til gangs. Man kan lure seg på hvem det er som er det største offeret. Den som blir drept, eller den som blir tvunget å drepe?
Jeg syns Arlidge skriver en bra debutroman, men han kunne med fordel ha latt oss blitt bedre kjent med hovedpersonene. Selv om det kommer seg helt på slutten, syns jeg det er mange av karakterene som mangler kjøtt på beina. Men da dette er første bok i en serie, så skal det bli spennende å se hvor han fører Helen Grace videre. Kanskje er noen av de andre karakterene med videre også?

Slutten syns jeg kom litt brått på, så her kunne forfatteren med fordel ha beskrevet omstendighetene enda litt bedre.

Men alt i alt syns jeg dette var en god debut. Så jeg anbefaler den gjerne videre.

Etter at jeg har skrevet dette innlegget, har jeg lest noen blogginnlegg som omhandler nettopp denne boken, og jeg ser at det er svært blandede kritikker. Her kan du lese noen av dem: Ritaleser, Ibokhylla og Bokelskerinnen.

 

Boken vant jeg fra forlaget da de hadde en påskekonkurranse på Facebook. Denne samt de to neste i serien. Så flere anmeldelser av denne forfatteren kommer etterhvert.