Dukkehuset av M.J. Arlidge

Orginaltittel: The Doll’s House

Utgitt på Vigmostad & Bjørke våren 2016.

 

M.J. Arlidge er en britisk forfatter som tidligere har gitt ut to krimbøker. Han debuterte i 2014 med Elle Melle. Og fulgte opp med Bro, Bro Brille i 2015. Jeg har skrevet anmeldelse av begge bøkene tidligere i år.Bøkene til M.J. Arlidge er solgt til 23 land .

Ruby, en ung jente har vært på byen og kost seg med venner. Hun får litt for mye å drikke, men kommer seg allikevel hjem til den lille leiligheten hun leier i Southampton. Da hun våkner opp dagen etter, kjenner hun seg ikke igjen. Hadde hun blitt med noen hjem kvelden før uten at hun husket det? Hun strekker seg etter inhalatoren sin, som hun alltid legger på nattbordet når hun legger seg. Men den er ikke der. Hun begynner å få panikk, og skjønner ikke hva som har skjedd. Hun har aldri somlet bort, eller ikke lagt frem inhalatoren noen gang tidligere.Hun begynner å se seg om i rommet hun er i. Hun ser ingenting hun kjenner igjen, og da hun undersøker tingene nærmere, ser hun at de er mer rekvisitter enn riktige møbler. Alt er dessuten satt skikkelig fast i veggen. Og døra? Den er låst og boltet igjen.

På en strand i nærheten, finner en familie på utflukt en ung kvinne død, nedgravd i sanden. Helen Grace blir satt på saken, og ganske fort lukter hun en serieforbryter. Er det flere ofre der ute?

 

Lest det før…

Igjen er det noen i politiet som er ute etter Helen Grace.. Dette er ikke første gang, og jeg må si jeg syns denne bihistorien blir gjentagene og kjedelig. Hvorfor ikke vende historien til Helen i en ny og overraskende retning?

Når det kommer til hovedhistorien i boken, noen blir kidnappet, et lik blir funnet. Og straks tenker Helen Grace i retning serieforbryter. Er alle drapsmenn i Southampton seriemordere? Dette syns jeg virker merkelig. Det samme skjedde i den første og den andre boken også. Noen andre tanker og teorier bør vel kanskje undersøkes før man i det hele tatt tenker i de baner? Eller er Helen Grace så smart at hun lukter lunta med en gang en serieforbryter er på ferde?

Dette er noe av de som får meg til å ikke juble over bøkene til M.J. Arlidge. Det virker for lettvint. Enkeltvis er nok bøkene bra nok, men når man leser de iløpet av relativt kort tid, så er det for mye som ligner i bøkene. Jeg tror Arlidge i fremtiden vinner på å finne på litt annerledes plott, litt annerledes drapsmenn. For dette oppleves kun som gjentagende.

Anbefales hvis du ikke har lest de foregående bøkene om Helen Grace.

 

Takk til forlaget for lesereksemplar.

 

 

Følg meg gjerne på sosiale medier:

Favebook: https://www.facebook.com/mineboker/

Instagram: @mycriminalmind_bookblog

Snapchat: ann_christin80