Jeg lar deg gå av Clare Mackintosh

Utgitt på Cappelen Damm i 2016.

Orginaltittel: I let you go

Clare Mackintosh har tidligere jobbet 12 år i politiet før hun bestemte seg for å skrive på heltid i 2011. Det var en tragisk ulykke som satte henne på idèen til debutboken hennes.
Boken Jeg lar deg gå er solgt til over 24 land og er nominert til beste romandebut i 2015 av Huffington Post. Og etter å ha lest boken, skjønner jeg det veldig godt.

 

En mor og hennes 5 år gamle sønn er på vei hjem etter endt dag på jobb og på skole, hun slipper hånden hans et lite øyeblikk, da inntreffer alle foreldres mareritt. Gutten løper ut i gaten og blir påkjørt og drept. Sjåføren stikker fra stedet og lar moren og barnet ligge igjen i gaten.
Politiet gjør alt de kan for å finne ut hvem som kjørte på gutten, men eneste vitne var moren til barnet, og hun fikk ikke med seg særlig med detaljer.

Jenna Gray bestemmer seg for å reise, eller rømme, fra alt. Med bare det hun kan få plass til i en bag reiser hun bosetter seg i en liten landsby i Wales. Der får hun leie en falleferdig og øde hytte. Men man kan ikke rømme fra minner og følelser, så hun plages mye med mareritt fra ulykken, og rives i biter av skyldfølelse.

 

Vond, spennende og med viktig tema.

Jeg kan ikke annet enn å sitere Asbjørn Slettemark jeg altså:

Du legger ikke Jeg lar deg gå fra deg uberørt.

Når man, etter å ha lest prologen på to og en halv side, sitter med klump i halsen og vondt i hjertet, så får man visse forventninger til resten av boken. Og jeg kan si det med en gang: Boken innfrir så til de grader.
Clare Mackintosh har skrevet en meget bra bok, den er mesterlig bygd opp. Og ca halvveis i boken, så skjer det ting som gjør at alt man har lest tidligere må tolkes på nytt. Ting er ikke som de ser ut i det hele tatt. Og det er ikke kun da man blir tatt på sengen, det skjer opp til flere ganger etter det også.
Mackintosh har leseren i sin hule hånd, og lar oss få vite såpass at man tror man har skjønt sammenhengen, men nei. Det må jeg si, den sammenhengen får vi ikke vite før helt på slutten.
I overskriften her skriver jeg at boken er vond, spennende og med et viktig tema, men jeg kan ikke skrive så mye om dette uten å forklare hele essensen i boken, og det er det vel ingen som har lyst at jeg skal avsløre. Men det er mye smerte, og det er så spennende at man forskyver leggetiden en time eller to for å lese videre.

Etter at jeg var ferdig med boken, satt jeg igjen med et blødende hjerte og en takknemlighet for at mitt liv ikke er så vondt. Det er ikke ofte jeg leser krim som berører i slik grad som dette.

 

Andre bloggere som har skrevet om denne boken er: Edgeofaword og Heartart.

 

Tusen takk til forlaget for lesereksemplar.