Morgengry av Sarah Jio

Orginaltittel: Morning glory

Utgitt for første gang i Norge i 2014.

Bildet fra cappelendamm.no

Sarah Jio har skrevet syv bøker, der alle har blitt bestselgere i USA. Hun skriver frittstående romaner, så her er det ikke så nøye hvilken rekkefølge man leser de i. Jeg har tidligere lest både Huset på stranden, og Godnatt, June! Jeg likte de godt begge to. Så da var forventningene kanskje litt store da jeg skulle begynne på Morgengry?

 

 

 

Etter en tragisk ulykke der hun mister både sin mann og datter, klandrer Ada seg selv og klarer ikke leve det samme livet hun har levd. Cirka et år etter ulykken, bestemmer hun seg for å flytte fra New York for en periode. Hun leier en husbåt i Seattle, langt ifra alt som kan minne henne om det som har skjedd. Men kan man egentlig rømme fra minner og sorg?

I husbåten oppdager Ada en kiste som har tilhørt en kvinne som bodde i husbåten mange, mange år tidligere. Ada blir nysgjerrig på hva som hendte med kvinnen, men blir møtt med en mur av taushet fra de andre som bor på samme brygge. Enkelte har bodd på bryggen helt siden kvinnen forsvant en dag på 50-tallet. Men hun begynner allikevel å grave i saken, og hun finner etterhvert  forbindelser mellom kvinnen som forsvant og mennesker hun nylig har møtt.

 

Fin bok, men…

 

Som vanlig klarr Sarah Jio å skrive om det såre i mennesker. Man får stor medfølelse for Ada og det hun gjennomgår. Men jeg reagerer litt på spesielt slutten. Jeg syns den er usannsynlig, og ødelegger en del av inntrykket av boken. Jeg skal jo selvfølgelig ikke avsløre her hvordan den slutter, men jeg hadde nok foretrukket en mer «vanlig slutt» enn det vi får servert her.
Ellers reagerer jeg også på en del av kommentarene til en kar i boken. Hvordan han møter et menneske i sorg. Hadde noen sagt til meg  at jeg skulle overlate byrdene mine til Gud, så ville livet mitt bli så mye lettere, så hadde jeg nok mest sannsynlig blitt veldig sint og fornærmet. For meg så virker det som man ikke tar en annens persons sorg på alvor. Det rare er at Ada tar dette innover seg, og syns det er fornuftig. Det kan godt være det at jeg ikke er personlig kristen at jeg reagerer på dette, og at en kristen person hadde reagert som Ada. Hva vet jeg.
Men alt i alt er dette en søt bok som passer en fin sommerdag.

 

Reklame

Bloggen er 1 år i dag!

I dag er det et år siden jeg skrev mitt første innlegg her på bloggen. Det innlegget kalte jeg Hei Lesehester.  Idèen min til å begynne med, var å lese og skrive om de bøkene jeg hadde i bokhylla fra før, og låne på biblioteket. Men det var før Bokbloggeir tok kontakt og lærte meg en ting eller to. Og tipset meg om hvordan jeg skulle ta kontakt med forlagene for å få lesereksemplar.
Jeg har lest så mange bøker som jeg antagelig ikke ville ha lest om det ikke var at jeg fikk de tilsendt. Mange av de er jeg veldig glad for å ha fått muligheten til å lese. Mens andre kanskje ikke har gitt meg like mye.
Jeg har lært at det er stor forskjell på hvordan de forskjellige forlagene fungerer, og om forlagsbransjen generelt.

På dette året har jeg lest 71 bøker. Det er ikke til å komme fra at noen har gjort større inntrykk enn andre. Den første boken som dumpet ned i postkassen min, De Uønskede av Yrsa Sigurdardottir var en av de. Stalker av Lars Kepler gjorde meg nesten mørkeredd. Kledd Naken av Agnes Matre er ingen krim, men den var en spennende bok med et sterkt og aktuelt tema. Den sitter i meg enda. Monster av Jørgen Jæger er en krim der spenningen starter allerede på første side. Jeg liker godt at forfatteren har noe å si med bøkene sine, og der var Monster veldig god. Det ene fra det andre av Philip Kerr er en krim fra etterkrigstidens Tyskland. Denne var veldig spennende, men utmerket seg med et veldig godt språk. Den siste boken jeg har lyst til å nevne er Jeg lar deg gå av Clare Mackintosh. Det er ikke lenge siden jeg leste den, men det var en spesiell bok som fanget meg fra første side. Det er ikke ofte krim og spenningsbøker berører på denne måten.

Det er mange andre bøker jeg har kost meg med og som er veldig bra, men jeg kan ikke skrive om alle her. Bøkene jeg leser er en god blanding av mine egne bøker, bøker fra biblioteket og så er det et stort antall som jeg har vært så heldig å få fra forlagene rundt om i Norge.

Fra tid til annen dukker det opp en barnebok her hos oss også, til stor glede for 7 åringen min. Den aller morsomste tror jeg må være Dagen Da Fargestiftene Streiket av Drew Daywalt. Denne fikk vi i fjor sommer, men det er ikke mange dagene siden sist sønnen min snakket om boken. Så det var en innertier.

Nå vet ikke jeg hva som er mye eller lite i antall treff for bokbloggere, men jeg syns det er veldig stas at  det er over 10 000 som har vært innom bloggen min det siste året. I forhold til andre typer blogger, er dette sikkert lite. Men jeg er stolt.

De bokanmeldelsene som har fått flest visninger er:

Kledd Naken av Agnes Matre

Maestro av Geir Tangen 

Fire Dager Hos Farmor av Tor Martin Leines Nordaas

Ektemannens Hemmelighet av Liane Moryarti

God Natt, June av Sarah Jio

Det er lett blanding i denne lista selv om jeg leser kanskje 90% krim og thrillere. Derav navnet på bloggen. My Criminal Mind. Jeg startet med navnet Mine Bøker, men fant det litt kjedelig, så det tok ikke mange ukene før det nye navnet var på plass.

Til slutt vil jeg si takk til alle dere som er innom bloggen min og leser. Syns det er morsomt at det er såpass mange som vil vite hva jeg har å si om bøkene jeg leser.

Takk også til forlagene, uten gavene fra dere, så ville ikke bloggen hatt omtaler av dagsaktuelle bøker.

Så tusen takk for at jeg får ha denne hobbyen som jeg setter så stor pris på.

 

Hilsen Ann Christin

 

Jeg lar deg gå av Clare Mackintosh

Utgitt på Cappelen Damm i 2016.

Orginaltittel: I let you go

Clare Mackintosh har tidligere jobbet 12 år i politiet før hun bestemte seg for å skrive på heltid i 2011. Det var en tragisk ulykke som satte henne på idèen til debutboken hennes.
Boken Jeg lar deg gå er solgt til over 24 land og er nominert til beste romandebut i 2015 av Huffington Post. Og etter å ha lest boken, skjønner jeg det veldig godt.

 

En mor og hennes 5 år gamle sønn er på vei hjem etter endt dag på jobb og på skole, hun slipper hånden hans et lite øyeblikk, da inntreffer alle foreldres mareritt. Gutten løper ut i gaten og blir påkjørt og drept. Sjåføren stikker fra stedet og lar moren og barnet ligge igjen i gaten.
Politiet gjør alt de kan for å finne ut hvem som kjørte på gutten, men eneste vitne var moren til barnet, og hun fikk ikke med seg særlig med detaljer.

Jenna Gray bestemmer seg for å reise, eller rømme, fra alt. Med bare det hun kan få plass til i en bag reiser hun bosetter seg i en liten landsby i Wales. Der får hun leie en falleferdig og øde hytte. Men man kan ikke rømme fra minner og følelser, så hun plages mye med mareritt fra ulykken, og rives i biter av skyldfølelse.

 

Vond, spennende og med viktig tema.

Jeg kan ikke annet enn å sitere Asbjørn Slettemark jeg altså:

Du legger ikke Jeg lar deg gå fra deg uberørt.

Når man, etter å ha lest prologen på to og en halv side, sitter med klump i halsen og vondt i hjertet, så får man visse forventninger til resten av boken. Og jeg kan si det med en gang: Boken innfrir så til de grader.
Clare Mackintosh har skrevet en meget bra bok, den er mesterlig bygd opp. Og ca halvveis i boken, så skjer det ting som gjør at alt man har lest tidligere må tolkes på nytt. Ting er ikke som de ser ut i det hele tatt. Og det er ikke kun da man blir tatt på sengen, det skjer opp til flere ganger etter det også.
Mackintosh har leseren i sin hule hånd, og lar oss få vite såpass at man tror man har skjønt sammenhengen, men nei. Det må jeg si, den sammenhengen får vi ikke vite før helt på slutten.
I overskriften her skriver jeg at boken er vond, spennende og med et viktig tema, men jeg kan ikke skrive så mye om dette uten å forklare hele essensen i boken, og det er det vel ingen som har lyst at jeg skal avsløre. Men det er mye smerte, og det er så spennende at man forskyver leggetiden en time eller to for å lese videre.

Etter at jeg var ferdig med boken, satt jeg igjen med et blødende hjerte og en takknemlighet for at mitt liv ikke er så vondt. Det er ikke ofte jeg leser krim som berører i slik grad som dette.

 

Andre bloggere som har skrevet om denne boken er: Edgeofaword og Heartart.

 

Tusen takk til forlaget for lesereksemplar.

 

Personlig av Lee Child

Utgitt på Cappelen Damm i 2016

Orginaltittel: Personal

 

Lee Child er en britisk forfatter som egentlig heter Jim Grant. Han har mange bøker bak seg. Dette er for eksempel den nittende boken i serien om Jack Reacher. Child har mottatt en rekke priser for sitt forfatterskap, blant annet den prestisjetunge Crime Writers’ Associations The Diamond Dagger. Bøkene hans blir utgitt i mer enn 90 land, og hvert 5. sekund er det noen som kjøper en Lee Child bok et eller annet sted i verden.
Jeg skal ærlig innrømme at denne forfatteren har gått meg hus forbi, så jeg har tidligere ikke lest noen av de andre Jack Reacher-bøkene. Men siden disse bøkene er frittstående, så er det ingenting i veien å begynne med den nittende.

 

Jack Reacher er en pensjonert major i militærpolitiet, men har siden pensjonen ikke hatt noe fast tilholdssted. Han flakker rundt, uten annet med seg enn tannbørsten.
Men militærpolitiet er ikke helt ferdig med Reacher, de finner han og gir han et oppdrag.
En snikskytter har skutt på den franske presidenten, han overlever attentatsforsøket, men amerikansk og britisk etterretning mener attentatsforsøket kun var en generalprøve før G8 møtet som skal avholdes i London. Det fins ikke mange snikskyttere av dette kaliberet, èn av dem, Kott, er en mann Reacher arresterte for 16 år siden. Kott er nå på frifot, og det er egentlig ingen som vet hvor han er.
Reacher får med seg en agent og reiser til London. Der skal de forsøke å få tatt Kott før et nytt attentat skjer.

 

Spenning av en annen verden

For det første, så er det ikke vanskelig å komme inn i boken selv om dette er den nittende boken om Jack Reacher. Det er lite tilbakeblikk på det som har skjedd tidligere både på det personlige og yrkesmessige livet hans. Så de som, i likhet med meg selv, ikke har lest noen av disse bøkene tidligere, kan ha stor glede av boken.
Lee Child har virkelig skapt et råskinn i Jack Reacher, og det er befriende, og litt morsomt at han kan rydde unna skurker helt uten moralske skrupler. For det trengs virkelig i denne boken.
Child har skrevet en bok med spenning ut av en annen verden, det er ikke lett å legge fra seg boken en gang for å finne seg noe mat å knaske på i det sulten river i tarmene. Så det å få seg nok søvn kan man bare glemme. Men det er jo bare for en liten stund, og det er så verdt det.

Tusen takk til forlaget for lesereksemplar.

 

Sthlm delete av Jens Lapidus

Orginaltittel: Sthlm Delete

Utgitt for første gang på norsk i 2016 på Cappelen Damm.

Bilde fra cappelendamm.no , foto: Anna-Lena Ahlström

Jens Lapidus er en svensk forfatter med stor suksess. De tre første bøkene hans ble filmatisert og kjent som Snabba Cash triologien. Bøkene hans er solgt til mer enn 30 land. Sthlm Delete er andre bok i en ny serie med den tidligere kriminelle Teddy og advokaten Emelie som hovedpersoner.

 

 

 

 

En vekter blir sendt ut på et alarm-oppdrag på en øde plass på Värmdö. På plassen, finner han en mann myrdet. Politiet finner også en ung gutt skadet i en bil ikke langt fra huset.
Gutten havner i koma, men blir tiltalt for drap på den ukjente mannen.
Emilie Jansson er nettopp ferdig med utdannelsen sin som advokat, og blir veldig overrasket over at gutten ønsker henne som forsvarer, en ting er at hun er helt nyutdannet, en annen ting er at firmaet hun jobber for kun driver med forretningsjuss. Hun ber en av eierne om lov til å ta på seg oppdraget, men det blir avslått. Emelie tar likevel oppdraget og kommer igjen i kontakt med den tidligere kriminelle Teddy. Unggutten er nemlig nært knyttet til noen i Teddys kriminelle fortid.

Samtidig som politiet etterforsker saken, gjør Emelie og Teddy sine undersøkelser. De kommer dypere og dypere inn i Stockholms underverdens mørke hemmeligheter der både liv og helse står i fare på daglig basis. Samtidig må Emelie fortsette sine oppgaver som forretningsjurist for at ikke arbeidsgiveren skal oppdage at hun har gått bak ryggen deres.

 

Intens spenning

Jens Lapidus klarer på en perfekt måte å beskrive Stockholms underverden slik at det blir troverdig. Nå har ikke jeg personlig noen kjennskap til den verdenen, men det føles autentisk. Han får karakterene sine til å virke som virkelige mennesker som man blir glad i. Jeg liker veldig godt at advokaten, Emelie Jansson, har noen skrammer ved at hun f.eks tar illegal medisin. Uten dette, kunne hun fort ha fremstått som en for perfekt jente, med hele livet på stell. Ei som kanskje ikke hadde funnet tonen med den tidligere storkaren Teddy.

Man blir pisket fremover fra side til side i et veldig driv, og det er vanskelig for en krimelsker å legge fra seg boken før den er ferdig lest. Jeg gleder meg allerede til neste bok, for med den avslutningen… så er jeg 100% sikker på at det kommer mer fra den svenske forfatteren.

 

Dersom du er interessert i flere anmeldelser av denne boken, kan jeg tipse om at Bjørnebok har skrevet om denne tidligere.

Tusen takk til forlaget for lesereksemplar.