Morgengry av Sarah Jio

Orginaltittel: Morning glory

Utgitt for første gang i Norge i 2014.

Bildet fra cappelendamm.no

Sarah Jio har skrevet syv bøker, der alle har blitt bestselgere i USA. Hun skriver frittstående romaner, så her er det ikke så nøye hvilken rekkefølge man leser de i. Jeg har tidligere lest både Huset på stranden, og Godnatt, June! Jeg likte de godt begge to. Så da var forventningene kanskje litt store da jeg skulle begynne på Morgengry?

 

 

 

Etter en tragisk ulykke der hun mister både sin mann og datter, klandrer Ada seg selv og klarer ikke leve det samme livet hun har levd. Cirka et år etter ulykken, bestemmer hun seg for å flytte fra New York for en periode. Hun leier en husbåt i Seattle, langt ifra alt som kan minne henne om det som har skjedd. Men kan man egentlig rømme fra minner og sorg?

I husbåten oppdager Ada en kiste som har tilhørt en kvinne som bodde i husbåten mange, mange år tidligere. Ada blir nysgjerrig på hva som hendte med kvinnen, men blir møtt med en mur av taushet fra de andre som bor på samme brygge. Enkelte har bodd på bryggen helt siden kvinnen forsvant en dag på 50-tallet. Men hun begynner allikevel å grave i saken, og hun finner etterhvert  forbindelser mellom kvinnen som forsvant og mennesker hun nylig har møtt.

 

Fin bok, men…

 

Som vanlig klarr Sarah Jio å skrive om det såre i mennesker. Man får stor medfølelse for Ada og det hun gjennomgår. Men jeg reagerer litt på spesielt slutten. Jeg syns den er usannsynlig, og ødelegger en del av inntrykket av boken. Jeg skal jo selvfølgelig ikke avsløre her hvordan den slutter, men jeg hadde nok foretrukket en mer «vanlig slutt» enn det vi får servert her.
Ellers reagerer jeg også på en del av kommentarene til en kar i boken. Hvordan han møter et menneske i sorg. Hadde noen sagt til meg  at jeg skulle overlate byrdene mine til Gud, så ville livet mitt bli så mye lettere, så hadde jeg nok mest sannsynlig blitt veldig sint og fornærmet. For meg så virker det som man ikke tar en annens persons sorg på alvor. Det rare er at Ada tar dette innover seg, og syns det er fornuftig. Det kan godt være det at jeg ikke er personlig kristen at jeg reagerer på dette, og at en kristen person hadde reagert som Ada. Hva vet jeg.
Men alt i alt er dette en søt bok som passer en fin sommerdag.