Tyskerungen av Karin Grødahl

Utgitt på Forglem meg ei forlag i 2016

Full tittel:

Tyskerungen – En histore fra virkeligheten av Karin Grødahl, Barn nr. 110 – Sak nr. 6054

 

Fra baksiden av boken:

Karin Grødahl ble født 2. desember 1943 på en fødeklinikk i Trondheim, forbeholdt fattige piker. Karin er en av Norges rundt 12 000 «tyskerunger». Karins mor fikk ikke lov av foreldrene å beholde datteren sin, og Karin ble plassert på et barnehjem og ikke lenge etter adoptert av et ektepar fra Kristiansund.

 

Enter a caption

En viktig historie, som burde vært arbeidet mer med. 

Først av alt må jeg bare si at jeg har all mulig respekt for Karin Grødahl som har orket å fortelle sin historie. Hun har vært igjennom så mye vondt at det er vanskelig for en annen å fatte.

Men jeg mener at historien til Karin Grødahl hadde hatt godt av å blitt fortalt med en annen penn. Mye blir usammenhengende og rotete, da det hoppes frem og tilbake i tid. Så en medforfatter hadde nok vært en lur idè. En annen ting jeg syns, er at det virker som om forlaget ikke har hjulpet forfatteren med å bearbeide og jobbe med teksten slik at historien kommer ut til leseren på best mulig måte. Dette syns jeg mange ganger gjentar seg, mange ganger, ikke alltid, i bøker som er levert av forlag som er en del av Forlagshuset i Vestfold. Jeg har lest en del bøker nå fra både Liv Forlag og Lyst Forlag som alle burde hatt en sterkere redaktør. Påfallende oftere enn det man ser fra andre forlag. Håper de kan gjøre noe med dette, da det er synd å lese bøker som kunne vært bra. Idèene har kanskje vært veldig bra, men så har det skortet litt på utførelsen.

Adoptivmoren til Karin Grødahl blir viet mesteparten av sidene i boken, og det er ikke rart. For det kan se ut til at det er hun som er skyld i det meste av Karins smerter fra oppvekst og i voksenlivet. Men kan man skylde det på at Karin er en såkalt «tyskerunge»? Moren fremstår ikke akkurat som den mest sympatiske personen ovenfor noen andre hun har møtt på sin vei gjennom livet. Så det at Karin har tysk far, virker det som for meg, at ikke har så veldig stor betydning for hvordan moren har behandlet henne. Det har kanskje gjort det noe verre, men jeg tror Karins adoptivmor hadde mishandlet et hvilket som helst barn som hun hadde fått omsorgen for. Helt uavhengig av hva slags bakgrunn de biologiske foreldrene hadde. Dette er det inntrykket jeg har av adoptivmoren etter å ha lest boken.

Ellers er det få historier som beskriver hvordan det er å vokse opp som «tyskerunge». Noen er det, men det ser gudskjelov ut som at Karin har hatt mange gode venninner opp gjennom oppveksten, som må ha hjulpet på ensomhetsfølelsen.

Jeg syns det er trist at en bok som skulle inneholde en så viktig historie om hvordan «tyskerunger» hadde det mens de vokste opp i etterkrigstidens Norge ikke har klart å beskrive dette. Det boken beskriver er alvorlig barnemishandling, både fysisk og psykisk, som ingen har tatt tak i. Barnemishandling er også et viktig tema, som fortjener all den oppmerksomheten den kan få.