Born to run av Bruce Springsteen

Bruce Springsteen er en mann og artist som mange har et forhold til. I fjor kom han med sin selvbiografi her i Norge, og nå har jeg lest den. Bruce Springsteen er blant annet tatt inn i Rock and Roll Hall of Fame, The songwriters Hall of Fame, han er mottaker av tyve Grammy Awards og en Oscar for Street of Philadelphia.

 

 

I Born To Run blir vi kjent med en gutt som elsket å være hos bestemoren sin, men slet med forholdet til faren sin. At det var moren hans som oppmuntret han i gitarspillingen er ingen overraskelse for de som har fulgt Springsteens karriere, da forholdet til faren var problematisk i store deler av livet.
Vi får være med på slitet med å finne et band som fungerer og opp og nedturene i begynnelsen av karrieren. Det tok sin tid før det endelige gjennombruddet kom med Born To Run, men da slo de til gjengjeld skikkelig.

 

Jeg syns det er vanskelig å skrive skikkelige omtaler av biografier uten å skrive for mye, det er ikke mange biografier jeg har lest heller, men jeg syns at Bruce Springsteen viser sine gode skriver evner også i denne boken. Jeg syns jo generelt at han skriver veldig gode låt-tekster, men her viser han at han også mestrer å skrive lange tekster. Mye av det han skriver er av så god kvalitet at han for min del gjerne kunne skrevet romaner.
At Bruce Springsteen har levd et usedvanlig liv er hevet over enhver tvil, der han starter med ingenting annet enn drømmer, jobber hardt og mye for å skape seg det livet han ønsker, det vil si, skrive, skape og spille musikken sin for alle oss som vil høre på.

Boken anbefales om man er fan eller ikke. De som er blodfans har sikkert skaffet seg boken for lengst.

 

Orginaltittel: Born To Run
Norsk forlag: Cappelen Damm
Sjanger: Biografi
Utgitt først: USA 2016
Utgitt i Norge: 2016
Kilde: Gave
Format: Hardcover
Antall sider: 528
Terningkast:  5

Advertisements

Mitt hemmelige liv av Caitlyn Jenner

Caitlyn Jenner er en amerikansk foredragsholder og TV-personlighet. Hun ble først kjent som Bruce Jenner da han vant OL-gull i ti-kamp i 1976. I de senere år og for min generasjon er han vært mest kjent som far og stefar i realityserien Keeping up with the Kardashians. I 2015 avslørte han i et stort intervju at han har slitt med kjønsidentitetsforstyrrelse helt siden han var en liten gutt. Et par måneder etter intervjuet sto han frem som kvinne, og tok da navnet Caitlyn Marie Jenner.

Forlagets omtale:
Bruce Jenner er tikampkjempen som vant OL og ble hele USAs favoritt. Den perfekte sportsmann, et maskulint forbilde. Det ingen visste var at han i smug kledde seg i kvinneklær og ønsket å leve som kvinne.

31 år senere; Bruce Jenner blir enda mer berømt som pappaen i reality-serien «Keeping Up with the Kardashians». Når kameraene slåes av tyvlåner Bruce klær og sminke fra døtrene og sin kone Kris.

Nå er Caitlyn Jenner verdensberømt, den mest profilerte personen som har skiftet kjønn fra mann til kvinne

I denne boken forteller hun for første gang hele sannheten om sin hemmelige livsreise og du får et overraskende og avslørende innsyn bak fasaden til verdens mest berømte familie.

 

 

En sterk fortelling om et skjult liv.
Det er en viktig bok Caitlyn Jenner har skrevet sammen med Buzz Bissinger. Den er viktig for oss som samfunn og oss som enkeltmennesker, vi trenger å få høre om hvordan det kan være å ha kjønnsidentitetsforstyrrelser. Vi trenger å øke vår forståelse for andre som ikke har det slik som oss selv. Men først og fremst tror jeg denne boken er viktig for de som kjenner dette på kroppen fra barndommen av. At en så profilert person som Caitlyn Jenner forteller om hvordan hun har hatt det gjennom oppvekst og hele sitt voksne liv tror jeg kan hjelpe andre i samme situasjon.

Det er mye varme og humor i denne boken, måtte trekke på smilebåndene da hun for eksempel var redd hun skulle bli seende ut som Mickael Jackson etter operasjonen hun hadde i ansiktet like før hun sto frem som kvinne. Men mellom de varme øyeblikkene i denne selvbiografien får vi også lese om mye sorg og smerte. Hvordan hun hele tiden var redd for å bli avslørt før hun var klar for å vise seg som kvinne selv. Hvordan det skulle berøre hennes barn og øvrig familie og nære om det kom frem at Bruce Jenner likte å kle seg som en kvinne.

Det er overraskende lite Kardashian i boken, noe er det selvfølgelig, siden de har bodd under samme tak i 23 år. Men jeg syns det er lite sladder og det er bra. Jeg liker at boken i hovedsak fokuserer på hvordan det hemmelige livet med kjønnsidentitetsforstyrrelser egentlig har vært. Det er det som er viktig å dele med verden, det er det som vi alle kan lære noe av. Jeg håper at denne boken kan bidra til å gjøre det lettere for de guttene, jentene, kvinnene og mennene som sliter med det samme.

Anbefales!

Tusen takk til forlaget som sendte meg et lesereksemplar.

Orginaltittel: The secrets of my life
Norsk forlag: Juritzen Forlag
Sjanger: Selvbiografi
Først utgitt: Utgitt over hele verden 25/4-17
Kilde: Lesereksemplar
Antall sider: 303
Terningkast: 5

Anne Franks Dagbok

De aller fleste har hørt om Anne Frank. Dette er ei heller den første gangen jeg har lest hennes dagbok, jeg leste den for første gang da jeg gikk på ungdomsskolen, og nå, over 20 år senere var det på tide å lese den igjen.

 

Anne Frank ble født i Frankfurt 12. juni 1929. Til hennes tretten årsdag fikk hun en tom dagbok av faren sin. Det er i denne hun har skrevet ned dagboknotater fra tiden de var i dekning. Frank familien flyttet fra Tyskland til Nederland da Anne var fire år gammel. Det var ikke lenge etter Annes trettenårsdag at situasjonen for jøder i Nederland ble så ille at familien gikk i dekning sammen med en annen familie. De hadde medhjelpere utenfra slik at de fikk matleveranser mens de var i dekning. De fikk aldri mer være ute i frisk luft før de ble funnet av tyskvennlige soldater høsten 1944. Da ble de alle sammen deportert til forskjellige konsentrasjonsleire. Den eneste som overlevde var Otto Frank, Annes far. Det er han som etter fredstid sørget for at Annes dagbok ble utgitt, og han brukte resten av sitt liv på å forvalte arven etter Anne.

Dette er en ekstremt viktig bok, som jeg håper blir lest av alle fremtidens skoleelever. Den er helt unik i og med at det er førstehåndsskildringer fra en jødisk jente under andre verdenskrig. Det er en vond bok å lese fordi man vet hva utfallet ble til slutt, men samtidig så er det viktig å minne oss selv på hva som kan skje med verden dersom slike tanker som Nazi-Tyskland sto for får fotfeste igjen. Jeg hadde stort utbytte av boken da jeg leste den i 15-års alderen, men jeg syns den er enda sterkere nå som jeg har blitt voksen. Man har et helt annet perspektiv på livet, og er ikke like navlebeskuende når man har passert 30, som da man var tenåring.
Jeg skal ikke skrive så veldig mye mer om denne boken nå, men jeg tror jeg kunne skrevet en hel avhandling om dagboken og tiden den ble skrevet i. Men jeg håper at jeg med dette blogginnlegget kan minne folk på at de kanskje burde lese denne igjen, eller om de ikke har lest den, at de faktisk bør lese den nå.

 

 

 

Orginaltittel: Het Achterhuis
Norsk Forlag: Aschehoug
Sjanger: Selvbiografi
Først utgitt: 1947 i Nederland
Utgitt i Norge: 1952
Kilde: Biblioteket
Terningkast: 5
(Føles litt feil å kaste terning på denne boken, men gjør det likevel)

På Innsiden – Historien om mitt politiliv av Eirik Jensen

Utgitt på Kagge Forlag i 2015.

Boken er skrevet i samarbeid med  Thomas Winje Øijord.

 

Veldig mange vet hvem Eirik Jensen er, men jeg skal prøve meg på en kort oppsummering.
Eirik Jensen er en av Norges mest profilerte politimenn, han har vært ofte i media, og han har hatt mange store saker. Han har jobbet opp mot gjenger, MC-gjenger, torpedoer og mange av landets aller verste kriminelle. Jensen har hatt stor suksess med noe han kaller dialogmodellen. Han har rett og slett snakket med de kriminelle og klart å skape relasjoner og dempet konflikter i flere av Oslos hardeste miljøer.
Men så, i februar 2014, blir han selv arrestert. Han fikk ikke vite hvorfor, og satt i flere dager på glattcelle. Etter 100 dager i varetekt, ble han sluppet ut i påvente av rettssaken. Den startet i dag, 9. januar 2017. Han er tiltalt for grov korrupsjon og å ha bidratt med å få smuglet inn 13,9 kg hasj til Norge. Rettssaken skal pågå frem til sommeren.

 

9788248913283

Boken i seg er ikke noe stort litterært kunstverk. Det er med små virkemidler Jensen beskriver sine år i politiet. Jeg hadde nok forventet meg litt saftigere historier fra den kanten, men det er klart han har jo fortsatt taushetsplikt, så å gå inn på så mange enkeltsaker har han kanskje ikke hatt mulighet til. Men noe kommer jo frem, da selvfølgelig anonymisert.
Jensen bruker mye tid på å fremheve sine metoder og seg selv som politimann. Han har ofte gått sine egne veier, og dermed hatt flere konflikter med sine ledere. Mye av det er beskrevet i boken.

Det jeg kan savne litt i boken, er at Jensen ser saker fra andre sider enn sin egen. Det blir veldig mye «det vi gjør er best, og det er det som fungerer» Det har det nok også gjort, men jeg antar at hans politiliv har vært mer nyansert enn som så.

Jeg begynte på denne boken på lørdag, helt uvitende om at saken skulle starte i retten i dag, men det var jo et heldig sammentreff. Jeg har nok hørt det, men så innsatt i saken har jeg ikke vært at det avgjorde hvilken bok jeg skulle begynne på.

Alt i alt syns jeg Jensen har skrevet en spennende bok. Det er ikke ofte vi får slikt innblikk i hvordan politiet jobber, selv om jeg dog gjerne skulle sett at den var noe mer nyansert.

Om Jensen er skyldig etter tiltalen? Har ingen anelse. Magefølelsen sa nei før jeg leste boken, den sier fortsatt nei. Men hva vet vel jeg? Blir spennende å følge saken fremover.

Ingen murer er for høye av Trond Henriksen

Utgitt på Aschehoug Forlag høsten 2016.

 

ingen-murer-er-for-hoye-trond-henriksenIngen murer er for høye er boken om livet til Trond Henriksen. Mannen som ble kalt Norges farligste mann etter en kidnapping av en politimann.
Tronds kriminelle liv startet da han var langt under den kriminelle lavalder, som da var 14 år. Vi får høre om da han var med i dokumentarfilmen «Store gutter gråter ikke» En film jeg selv så da jeg gikk på ungdomsskolen, og jeg husker den fortsatt. En sterk film, som for meg bidro til den sterke avstanden jeg alltid har hatt til narkotika. Den må også ha vært sterk, da jeg husker den, mer enn 20 år senere.

Livet til Trond er preget av dop, og fengselslivet, noe som også er beskrevet nøye i boken hans.

Jeg syns det er vanskelig å skrive så mye om bøker som denne uten å utlevere så mye fra handlingen. Men jeg syns Henriksen har en god penn, som beskriver både de tragiske og de humoristiske episodene på en god måte. Dette er en bok det er vel verdt å bruke noen timer på, og jeg mener den burde vært pensum i lærerutdanningen og i skolen ellers. Om boken kan redde andre fra et liv i dophelvete, så hadde det vært fantastisk. Man får også et innblikk i både rusomsorgen og kriminalomsorgen som kan være verdt å få med seg. Henriksen mener mye om begge temaene, og det ville kanskje vært smart å ta til seg erfaringene han har. Jeg fikk ihvertfall åpnet øynene hvor komplisert det kan være, og de to temaene går jo ofte hånd i hånd.

 

En morsom kuriositet er at Trond Henriksen en periode bodde bare noen hundre meter unna der jeg selv er vokst opp og også nå bor selv. Selv om jeg ikke bodde her i det samme tidsrommet. Er ikke ofte man ser navnet på denne lille bygda på trykk i en bok.

 

Det ble en kort anmeldelse fra meg denne gangen, men jeg avslutter med at jeg syns denne boken er viktig, og en bok jeg håper flest mulig, og særlig de som har med barn og ungdom å gjøre. Det er et godt språk, og en virkelighet som kryper under huden din.

 

Takk til Trøgstad Bibliotek som har fremskaffet dette eksemplaret for meg.

Tyskerungen av Karin Grødahl

Utgitt på Forglem meg ei forlag i 2016

Full tittel:

Tyskerungen – En histore fra virkeligheten av Karin Grødahl, Barn nr. 110 – Sak nr. 6054

 

Fra baksiden av boken:

Karin Grødahl ble født 2. desember 1943 på en fødeklinikk i Trondheim, forbeholdt fattige piker. Karin er en av Norges rundt 12 000 «tyskerunger». Karins mor fikk ikke lov av foreldrene å beholde datteren sin, og Karin ble plassert på et barnehjem og ikke lenge etter adoptert av et ektepar fra Kristiansund.

 

20160529_011736[1].jpg
Enter a caption
En viktig historie, som burde vært arbeidet mer med. 

Først av alt må jeg bare si at jeg har all mulig respekt for Karin Grødahl som har orket å fortelle sin historie. Hun har vært igjennom så mye vondt at det er vanskelig for en annen å fatte.

Men jeg mener at historien til Karin Grødahl hadde hatt godt av å blitt fortalt med en annen penn. Mye blir usammenhengende og rotete, da det hoppes frem og tilbake i tid. Så en medforfatter hadde nok vært en lur idè. En annen ting jeg syns, er at det virker som om forlaget ikke har hjulpet forfatteren med å bearbeide og jobbe med teksten slik at historien kommer ut til leseren på best mulig måte. Dette syns jeg mange ganger gjentar seg, mange ganger, ikke alltid, i bøker som er levert av forlag som er en del av Forlagshuset i Vestfold. Jeg har lest en del bøker nå fra både Liv Forlag og Lyst Forlag som alle burde hatt en sterkere redaktør. Påfallende oftere enn det man ser fra andre forlag. Håper de kan gjøre noe med dette, da det er synd å lese bøker som kunne vært bra. Idèene har kanskje vært veldig bra, men så har det skortet litt på utførelsen.

Adoptivmoren til Karin Grødahl blir viet mesteparten av sidene i boken, og det er ikke rart. For det kan se ut til at det er hun som er skyld i det meste av Karins smerter fra oppvekst og i voksenlivet. Men kan man skylde det på at Karin er en såkalt «tyskerunge»? Moren fremstår ikke akkurat som den mest sympatiske personen ovenfor noen andre hun har møtt på sin vei gjennom livet. Så det at Karin har tysk far, virker det som for meg, at ikke har så veldig stor betydning for hvordan moren har behandlet henne. Det har kanskje gjort det noe verre, men jeg tror Karins adoptivmor hadde mishandlet et hvilket som helst barn som hun hadde fått omsorgen for. Helt uavhengig av hva slags bakgrunn de biologiske foreldrene hadde. Dette er det inntrykket jeg har av adoptivmoren etter å ha lest boken.

Ellers er det få historier som beskriver hvordan det er å vokse opp som «tyskerunge». Noen er det, men det ser gudskjelov ut som at Karin har hatt mange gode venninner opp gjennom oppveksten, som må ha hjulpet på ensomhetsfølelsen.

Jeg syns det er trist at en bok som skulle inneholde en så viktig historie om hvordan «tyskerunger» hadde det mens de vokste opp i etterkrigstidens Norge ikke har klart å beskrive dette. Det boken beskriver er alvorlig barnemishandling, både fysisk og psykisk, som ingen har tatt tak i. Barnemishandling er også et viktig tema, som fortjener all den oppmerksomheten den kan få.

 

 

 

Bloggen er 1 år i dag!

I dag er det et år siden jeg skrev mitt første innlegg her på bloggen. Det innlegget kalte jeg Hei Lesehester.  Idèen min til å begynne med, var å lese og skrive om de bøkene jeg hadde i bokhylla fra før, og låne på biblioteket. Men det var før Bokbloggeir tok kontakt og lærte meg en ting eller to. Og tipset meg om hvordan jeg skulle ta kontakt med forlagene for å få lesereksemplar.
Jeg har lest så mange bøker som jeg antagelig ikke ville ha lest om det ikke var at jeg fikk de tilsendt. Mange av de er jeg veldig glad for å ha fått muligheten til å lese. Mens andre kanskje ikke har gitt meg like mye.
Jeg har lært at det er stor forskjell på hvordan de forskjellige forlagene fungerer, og om forlagsbransjen generelt.

IMG_20160309_133554[1].jpgPå dette året har jeg lest 71 bøker. Det er ikke til å komme fra at noen har gjort større inntrykk enn andre. Den første boken som dumpet ned i postkassen min, De Uønskede av Yrsa Sigurdardottir var en av de. Stalker av Lars Kepler gjorde meg nesten mørkeredd. Kledd Naken av Agnes Matre er ingen krim, men den var en spennende bok med et sterkt og aktuelt tema. Den sitter i meg enda. Monster av Jørgen Jæger er en krim der spenningen starter allerede på første side. Jeg liker godt at forfatteren har noe å si med bøkene sine, og der var Monster veldig god. Det ene fra det andre av Philip Kerr er en krim fra etterkrigstidens Tyskland. Denne var veldig spennende, men utmerket seg med et veldig godt språk. Den siste boken jeg har lyst til å nevne er Jeg lar deg gå av Clare Mackintosh. Det er ikke lenge siden jeg leste den, men det var en spesiell bok som fanget meg fra første side. Det er ikke ofte krim og spenningsbøker berører på denne måten.

Det er mange andre bøker jeg har kost meg med og som er veldig bra, men jeg kan ikke skrive om alle her. Bøkene jeg leser er en god blanding av mine egne bøker, bøker fra biblioteket og så er det et stort antall som jeg har vært så heldig å få fra forlagene rundt om i Norge.IMG_20150603_185955[1]

Fra tid til annen dukker det opp en barnebok her hos oss også, til stor glede for 7 åringen min. Den aller morsomste tror jeg må være Dagen Da Fargestiftene Streiket av Drew Daywalt. Denne fikk vi i fjor sommer, men det er ikke mange dagene siden sist sønnen min snakket om boken. Så det var en innertier.

Nå vet ikke jeg hva som er mye eller lite i antall treff for bokbloggere, men jeg syns det er veldig stas at  det er over 10 000 som har vært innom bloggen min det siste året. I forhold til andre typer blogger, er dette sikkert lite. Men jeg er stolt.

De bokanmeldelsene som har fått flest visninger er:

Kledd Naken av Agnes Matre

Maestro av Geir Tangen 

Fire Dager Hos Farmor av Tor Martin Leines Nordaas

Ektemannens Hemmelighet av Liane Moryarti

God Natt, June av Sarah Jio

Det er lett blanding i denne lista selv om jeg leser kanskje 90% krim og thrillere. Derav navnet på bloggen. My Criminal Mind. Jeg startet med navnet Mine Bøker, men fant det litt kjedelig, så det tok ikke mange ukene før det nye navnet var på plass.

Til slutt vil jeg si takk til alle dere som er innom bloggen min og leser. Syns det er morsomt at det er såpass mange som vil vite hva jeg har å si om bøkene jeg leser.

Takk også til forlagene, uten gavene fra dere, så ville ikke bloggen hatt omtaler av dagsaktuelle bøker.

Så tusen takk for at jeg får ha denne hobbyen som jeg setter så stor pris på.

 

Hilsen Ann Christin