Etter skjelvet av Haruki Murakami

Haruki Murakami er en velkjent japansk forfatter som har mange bøker oversatt til norsk. Han debuterte som romanforfatter i 1979 og har i tillegg skrevet en rekke noveller og essays. Murakami jobber også som oversetter hvor han oversetter store engelske forfattere til japansk.

Fra baksiden:
I seks noveller lodder Haruki Murakami rystelser og uro under overflaten i det moderne Japan. Jordskjelvet i Kobe i 1995 er omdreiningspunktet. Vi møter ganske alminnelige mennesker i deres hverdag. Ingen er direkte rammet av det store skjelvet, men alle er på uforklarlig vis berørt. Virkningen er helt ulik for hver enkelt, men felles er at noe nytt settes i gang. Her er en kime til handling, en spore til renselse eller oppgjør med en selv.

Den jordskjelvsikre byen var en illusjon; man kunne ikke kjøpe seg bort fra naturkreftene. Det usårbare livet var en dårlig drøm.

Igjen viser Haruki Murakami, Japans store forfatter, hvilken fin historieforteller han er.

Virkelig god historieforteller

Dette er første gang jeg leser japansk litteratur, og da selvsagt første gangen jeg leser noe av Murakami. Det som slår meg er at han er en veldig god historieforteller. I alle disse novellene så blir man tatt av handlingen. Jeg likte alle novellene veldig godt, og jeg syns de beskriver et hverdagsliv på en god måte uten at det er kjedelig. Den eneste jeg ikke ble så begeistret for er den om Froskern. Leser du denne novellesamlingen, så vil du forstå hvorfor.
Jeg har valgt ut et par sitater her som jeg har lyst til å dele:

Det eneste han ba om her i verden, var å kunne ta imot ballen. Og Gud svarte på bønnene hans med å gi ham en kjempepenis. Snakk om byttehandel.
Alle Guds barn danser s. 59

 

«Det er et spørsmål om å ha baller, noe jeg selv – og det beklager jeg sterkt – ikke er i besittelse av. Hahaha!» Froskern slo opp en høy latter. Det var ikke bare baller Froskern manglet. Han hadde heller ingen tenner.
Froskern redder Tokyo s 93

Nå ser det kanskje ut som det handler mye om peniser og baller, men det gjør det virkelig ikke. Det er faktisk tilfeldig at de to sitatene jeg valgte handlet om det. Men jeg syns de var morsomme og beskrivende på hvordan Murakami skriver.
Det eneste jeg har å sette fingeren på med denne novellesamlingen er slutten på enkelte av novellene. De bråslutter på et litt unaturlig vis, og jeg skulle gjerne ha sett en mer forklarende slutt. Det andre jeg har som er negativt er hele novellen Froskern redder Tokyo. Jeg syns virkelig ikke den passer inn med resten av novellene. Den virker helt malplassert.

Med det sagt så likte jeg skrivestilen til Murakami veldig godt, og jeg regner med at dette ikke blir det siste jeg har lest av ham.

 

Orginaltittel: Kami no kodomotachi wa mina odoru
Norsk forlag: Pax
Sjanger: Noveller
Utgitt først: 2000 i Japan
Utgitt i Norge: 2002
Kilde: Biblioteket
Antall sider: 128
Terningkast: 4

Etter skjelvet inngår i mitt Les verden prosjekt.

5 tanker på “Etter skjelvet av Haruki Murakami

  1. Jeg har lest Etter skjelvet, og jeg forstår _ikke_ hvorfor du ikke likte historien om Frosken. Faktisk var denne min favoritt og fremstår som kanskje den mest Murakami-typiske i samlingen. Hva var det du ikke likte?

    Liker

    • Om den er typisk Murakami eller ikke vet jo ikke jeg, da jeg som jeg skrev, ikke har lest noe annet av han tidligere.
      Jeg syns den var rar og jeg fikk ikke tak på den. Selv om den jo også hadde sine morsomme episoder. Men som sagt, så likte jeg de andre bedre. Og jeg likte den siste aller best.

      Liker

  2. Jeg har lest mye Murakami, og elsker hans øst-asiatiske form for magisk realisme som er så herlig annerledes enn den fra Sør-Amerika, kjent fra Allende og Garcia Marquez. De realistiske romanene hans gir meg ikke like mye. Jeg synes riktignok at han ofte lar hovedpersonen (stort sett ung, plaga mann) falle inn i et veldig klisjéfylt mønster hvor han dras mellom to kvinner, hvorav den ene er mystisk, utilgjengelig og dydig, mens den andre er morsom, interessert og til stede. Selvsagt er hun første hva det dreier seg om. Jeg skjønner forresten hva du mener med abrupt avslutta noveller, men jeg trur ikke dette er unikt for Murakami. Heller trur jeg den formen for avslutning faller fint inn i skrivetradisjonen fra den regionen, hvor handlinger avsluttes med et blaff. Brått er det over. Kroneksemplet på dette er i mine øyne krøniken «Søstrene Makioka» fra 1946 (skrevet av Jun’ichiro Tanizaki) hvor du følger en familie gjennom mange år og virkelig lever og ånder, før det hele er over. Hjerteskjærende! Om du ikke har lest den enda, så kom igjen! Den passer jo fint inn i «les verden»-prosjektet også. 🙂

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar