Alle drar sin vei av Wendy Guerra

Wendy Guerra ble fød tpå Cuba i 1970. Hun debuterte som lyriker i 1987. Alle drar sin vei er hennes første roman. Den ble utgitt i Barcelona og er ikke tilgjengelig på Cuba i motsetning til diktsamlingene hennes. Guerra er blitt tildelt den spanske

prisen Bruguera-prisen for Alle drar sin vei.

Forlagets omtale:

«Jeg sovnet, jeg overga meg fryktsom til det som skulle komme. Jeg drømte at jeg ga bort jomfrudommen min, eller at jeg byttet den bort med Osvaldo for noen tuber sort akrylfarge og tre ark Cansonpapir. Det var et uformelt bytte, og jomfrudommen lå i en gjennomsiktig. glinsende pose. Jeg holdt den i hendene og viste den til Osvaldo, som til gjengjeld ikke ga meg det han lovet…»

Alle drar sin vei er en roman basert på forfatterens egne dagbøker fra barndom og ungdom på Cuba i 1980 årene. Nieve Guerra er en moden jentunge, som i en Anaïs Nin-aktig atmosfære forteller om livet sammen med sin ustabile mor og sin voldelige far. Vi befinner oss i en turbulent ungdomstid, der utdannellsen på et kunstakademi og de første forelskelsene er ingredienser i den store sorgen over at familie og venner forlater landet i tur og orden. Dagboken er Nieves eneste fortrolige.
Alle drar sin vei er en åpenhjertlig, usensurert og autentisk skildring av oppvekst på Cuba, av livet på en øy hvor folk føler seg så uendelig isolert fra resten av verden, skrevet av en som selv opplever det.

 

Variabel interesse fra min side.

Jeg føler at jeg sitter igjen med mer kunnskap om hvordan det har vært å vokse opp på Cuba etter å ha lest Alle drar sin vei. Jeg syns boken er veldig variabel. Den holder ikke på interessen gjennom hele boken. Det begynner sterkt og vondt med en far som stenger inne og nekter barnet mat, som slår henne helseløs. Men utover i boken, og opp gjennom ungdomstiden til Nieve, blir alt mye mer svevende og ikke like interessant. Deler er selvsagt fortsatt interessant, men det er mye som ikke klarer å holde på min interesse. Mulig det er dagbokformatet som gjør det vanskelig å holde på interessen? Det er korte sekvenser med ulik hyppighet av oppdateringene. Jeg tenker at noen hendelser hadde fortjent mer utbrodering, mens andre kunne med fordel blitt kuttet ned.

Romanen er basert på Wendy Guerras oppvekst, men den er ikke autentisk, så det gjenstår for leseren å finne ut hva som er sannhet og hva som er oppdiktet. At boken ikke er tilgjengelig på Cuba gjør den mer interessant for min del, da Cuba er kjent for sin sensur. Så det å lese om en cubansk oppvekst som ikke er sensurert av myndighetene har vært interessant.

Alt i alt en helt grei roman som jeg er glad for at jeg har lest, og har fått noe ut av å ha lest. Men den står nok ikke igjen som en stor litterær opplevelse.

 

Artemisisas Verden har skrevet en god og utfyllende omtale om Alle drar sin vei. 

 

 

Orginaltittel: Todos se van
Norsk forlag: Bokvennen
Sjanger: Oppvekstroman
Først utgitt: 2006 i Spania
Utgitt i Norge: 2011
Kilde: Biblioteket
Antall sider: 280
Terningkast: 3
Lest som en del av mitt Les Verden prosjekt.

 

Reklame

Myggfangerne av Päivi Laakso

Päivi Laakso er en finsk/norsk forfatter og billedkunstner. Hun er født i Finland, men har bodd i Norge i nesten 30 år. Myggfangerne er hennes tredje bokutgivelse og den første jeg har lest av henne.

 

Utdrag:
Far venter på kjøkkenet mens mor kler på seg i entreen.
Han ser på amerikaklokka.
-Hvem var det som kom med den? spør han. -Jeg husker ikke. Ikke du heller, svarer mor og surrer skjerfet rundt halsen.
Far sjekker at radioen, oppvaskmaskinen og kokeplatene er slått av, at skapdørene ikke står på gløtt og at lysene er slått av. På slutten av hver runde har han glemt hvor han startet. Blikket streifer frem g tilbake, og til slutt glemmer han hva han holdt på med. Han går til bakdøra.
Mor tar på seg lua og får øye på furua utenfor stuevinduet. Treet vokser for nært huset, det er mørkt og grenene strekker seg lange over taket, presser rennen som samler nåler, blir tett og bør tømmes hver høst. Eldstemann fraktet det hjem fra skogen for over tretti år siden. Plantet det selvfølgelig på feil sted.

– Furua bør fjernes, mumler mor. -Det står der til ingen nytte.

 

Kort liten roman om livets siste dager.
Päivi bor i Oslo, men hjemme i Finland dabber livet til foreldrene sakte av. Boken er en roman, men er bygget på Päivis egen oppvekst og hennes følelser rundt farens død.
Hun beskriver de siste dagene moren og faren har sammen hjemme i huset. Moren har vært syk og skrøpelig hele livet, mens faren har vært en sterk mann.

Jeg har aldri sett far knuse ting. Han knuste bare barn.

Men farens helse er veldig skrøpelig, og slik er også minnet hans. Païvi beskriver på en realistisk måte hvordan dagliglivet til noen som har levd mer enn 50 år sammen kan utarte seg. De har bare hverandre, med et barn i Vietnam, et i Oslo, og fylliken de ikke vil ha besøk av bare en halvtime unna.
Boken er skrevet på en veldig rett frem måte uten altfor mye følerier rundt temaene den tar opp. Det tok meg noen sider å komme inn i boken, men etterhvert fløt det veldig på. Det tok ikke særlig tid å lese boken da den bare er på litt over 100 sider.

 

 

 

Tittel: Myggfangerne
Forlag: Cappelen Damm
Sjanger: Roman
Utgitt: 2016 i Norge
Kilde: Biblioteket
Antall sider: 112
Terningkast: 4
Myggfangerne er lest som en del av mitt Les Verden prosjekt.

Min far Pablo Escobar av Juan Pablo Escobar

Forlagets omtale:

Pablo Escobar var verdens største narkobaron og en av verdens mest kjente kriminelle. I denne biografien forteller hans sønn Juan Pablo Escobar den sanne historien om faren, mannen som kunne ty til den mest brutale vold, samtidig som han var en kjærlig og varm familiemann.

Mer enn tjue år etter at sjefen for Medellin-kartellet ble drept, foretar sønnen en reise tilbake til fortiden for å gi oss et uredigert bilde av faren. Han forteller om hvordan det var å vokse opp med Pablo Escobar, om en barndom fylt av ektragavanse og tjenere,livvakter og luksus, men også frykt, vold, krig og flykt fra farens mange fiender. Kontrastene er store for en gutt som spiller dataspill det ene øyeblikket, og må flykte fra attentater og bomber det neste.

Dette er ikke en bok skrevet av en sønn som ønsker å forbedre sin fars omdømme, men derimot en rystende fortelling om hvilke konsekvenser volden fører med seg. Forfatteren gir oss mye ny informasjon om mennesket og forbryteren Pablo Escobar, og nye detaljer om Colombias historie og hendelser knyttet til den latinamerikanske narkotikahandelen.

Heavy saker.

Dette er noe av det verste jeg har lest, altså ikke boken, men historien, biografien til en av de mest brutale kriminelle personene gjennom historien er virkelig tøff lesing. Så ille er den at jeg faktisk har hatt mareritt om natten i den perioden jeg har lest denne. Og det pleier jeg faktisk ikke å ha. Jeg leser mye grusomheter i mine krimbøker jeg, men det er fantasi og påvirker ikke meg på samme måte. Men her har vi den sanne historien om en mann som direkte står bak mer enn 3000 drap. Hvor mange liv han har ødelagt gjennom sin produksjon og distribuering av kokain kan man jo bare spekulere i.

Juan Pablo Escobar er ingen forfatter, tidvis kan det være litt dårlig flyt i historien, det kan være litt tungt å lese. Det er mange navn på personer, myndigheter og grupperinger å holde styr på, det er også noe av grunnen til at det går litt tungt innimellom. Jeg brukte ca en uke på å lese denne boken, noe som er ganske lang tid for meg, men med så mye informasjon og så mye grusomheter må man ha pauser.

Jeg reagerer veldig på hvordan noen kan la barna sine vokse opp i et sånt liv som dette. Morens lave alder når hun ble kjæreste med Pablo Escobar kan vel sikkert forklare noe, og han var vel kanskje ikke en mann man bare tok med seg barna å reiste fra heller kan jeg tenke meg. Dette sier ikke boken noe om, så det savner jeg faktisk. Litt fra morens ståsted.

Jeg syns dette er en meget informativ og god bok som gjør at man skjønner litt mer av Colombias narko-historie. Det er jo dessverre noe av det landet er mest kjent for den dag i dag. Jeg sitter igjen med mye mer kunnskap og en større forståelse for hvordan det ble som det ble.

Anbefales!

Orginaltittel: Pablo Escobar, Mi padre
Norsk Forlag: Cappelen Damm
Sjanger: Biografi
Først utgitt: Colombia 2014
Utgitt i Norge: Våren 2017
Kilde: Via Trøgstad Bibliotek
Antall sider: 456
Terningkast: 5
Lest som en del av mitt Les Verden prosjekt.

Kjærlighetens førti bud av Elif Shafak

Elif Shafak er en av Tyrkias mest leste forfattere, og har utgitt 15 bøker, hvorav 10 romaner. Shafak bor i London og Istanbul, og skriver på tyrkisk og engelsk. Bøkene hennes er utgitt i over 40 land.

 

Forlagets omtale:
På det urolige 1200-tallet, en tid fylt av religionskrig og maktkamp, møter poeten Rumi sin åndelige veileder, Shams av Tabriz. Møtet forvandler Rumi fra en vellykket, men ulykkelig geistlig til en engasjert mystiker, poet og talsmann for den universelle kjærligheten.
I dagens Massachusetts blir den amerikanske husmoren Ella Rubenstein inspirert av Rumis kjærlighetsbudskap. Det gir henne styrke til å gjennomføre sin egen nødvendige livsendring.
Denne poetiske og fantasifulle romanen er en internasjonal bestselger. Shafak blander øst og vest, fortid og nåtid, og gir oss en overbevisende, dramatisk og frodig beretning om hvordan kjærligheten virker i verden.

 

Les Verden: Tyrkia
Det er alltid spennende å lese nye forfattere, og enda mer spennende å lese bøker fra land man normalt ikke leser så mye fra. Jeg har ikke fullstendig oversikt over alle bøkene jeg har lest så langt i mitt liv, men jeg tror ikke jeg har lest noe fra Tyrkia tidligere.
Dette er en roman med mye filosofi og mye historie i seg. Jeg vil tippe at ca 80% av bokens handling foregår midt på 1200-tallet, resten handler om nåtiden og Ella Rubenstein. Men selv om jeg lite historien til Rumi og Shams av Tabriz, så skulle jeg gjerne ha lest mer om Ella og hvordan Rumi påvirket henne og hennes liv. Man blir lite kjent med en av hovedpersonene når man har bare 20% av boken på å bli kjent.
I bokens deler som har handling fra 1200-tallet, får vi samme historie fra forskjellige synspunkter. Det veksler mellom Rumi, Shams, en prostituert, en dranker, sønnene til Rumi osv. Man får mye god historiekunnskap gjennom denne historien, og jeg kjenner igjen mye fra historiebøkene.

Jeg hadde noen veldig hyggelige timer mens jeg leste Kjærlighetens førti bud, men jeg syns den mangler noe for å nå helt opp. Jeg skulle gjerne sett at de forskjellige delene, fortid og nåtid var litt jevnere fordelt.

Jeg må bare si at jeg syns omslaget på boken er helt nydelig. Ikke ofte jeg får bøker som har et så fint omslag.

 

Tusen takk til forlaget som har sendt meg lesereksemplar.

 

Orginaltittel: The Forty Rules of Love
Norsk Forlag: Font Forlag
Sjanger: Roman
Først utgitt: USA i 2010
Utgitt i Norge: 2017
Kilde: Lesereksemplar
Antall sider: 433
Terningkast: 4
Lest i forbindelse med mitt Les Verden prosjekt.

 

Spionen av Paulo Coelho

Paulo Coelho er en brasiliansk forfatter som har en rekke utgivelser bak seg. Han slo igjennom med Alkymisten (norsk oversettelse i 1995) i 1988. Etter denne utgivelsen har han utgitt bøker med jevne mellomrom. Jeg har ikke lest noe av han tidligere, jeg fant han når jeg skulle finne en brasiliansk bok til mitt les verden-prosjekt.

Forlagets omtale:
Fra forfatteren av Alkymisten.

Hennes eneste forbrytelse var å være en fri og selvstendig kvinne.

Da Mata Hari kom til Paris, hadde hun bare det hun sto og gikk i. Snart ble hun feiret som den mest elegante kvinnen i byen. En danser som sjokkerte og gledet de rikeste og mektigste menn. Men da mistenksomheten som gjennomsyrte et krigsherjet land tok overhånd, kom Mata Haris livsstil i søkelyset. I 1917 ble hun anholdt på hotellrommet sitt på Champs-Èlysèes og anklaget for spionasje.
Gjennom Mata Haris siste brev forteller Spionen den uforglemmelige historien om en kvinne som brøt tidens konvensjoner og betalte dyrt for det. «Jeg vet ikke om man i fremtiden kommer til å minnes meg, men jeg håper man i så fall ikke vil oppfatte meg som et offer, men som en som var modig i all sin ferd og uten frykt betalte prisen som måtte betales.»

Interessant historie.
Boken begynner med Mata Haris siste timer før hun blir henrettet med gevær og pistolskudd, så det er ikke noen overraskelse for noen hvordan historien ender. Boken er skrevet i brevform, der Mata Hari skriver ned sin historie for at datteren hennes skal kunne lese hva som har skjedd når hun er gammel nok, men ofte går fortellerstilen vekk ifra sin opprinnelige form og går mer over i romanform enn brev før det plutselig vender tilbake til brevform igjen. Det blir litt rotete, men jeg sliter samtidig ikke med å følge historien. Med sine 190 sider er den veldig rask å lese og jeg skulle ønske at boken var mer detaljert, men det har den nok ikke ment å være heller. Coelho selv skriver i sin kommentar at boken ikke er ment å være en biografi, og at det er andre bøker som egner seg mer til det formålet.
Historien om Mata Hari er veldig interessant og spennende, da hun lever et liv andre kvinner fordømte, samtidig som mange av de parisiske mennene oppvaktet henne og sørget for at hun kunne leve et ekstragavant liv.
Selv om Spionen fremstår som en noe lett utgave av Mata Haris historie, så har den ihvertfall vekket min nysgjerrighet om kvinnen, og uansett så sitter jeg igjen med mer kunnskap om denne historiske personen enn det jeg hadde da jeg startet å lese.

Andre bloggere om Spionen: Tine sin blogg og Elise Cathrin.

Orginaltittel: A espiä
Norsk forlag: Bazar
Sjanger: Historisk litteratur
Først utgitt: 2016
Utgitt i Norge: 2016
Kilde: Biblioteket
Antall sider: 190
Terningkast: 5
Lest i forbindelse med mitt Les Verden-prosjekt

Huset ved moskeen av Kader Abdolah

Kader Abdolah er født i Iran, men flyktet fra hjemlandet i 1985, og i 1988 kom han til Nederland der han raskt lærte seg språket. Siden den gang har han skrevet flere bøker på nederlandsk der Huset ved moskeen regnes som hans hovedverk.

 

Forlagets omtale:
I åtte hundre år, generasjon etter generasjon, har Âqa Djâns familie hatt en sentral posisjon i den iranske byen Sandjân. Like lenge har moskeens åndelige leder kommet fra deres familie. Imamen As-sâberi er en viktig mann, men hans fetter Âqa Djân er like viktig: Som teppehandler eier han basarens eldste forretningslokale og har hundre mann ansatt. Basaren er byens viktigste økonomiske knutepunkt, og Âqa Djân er både leder for moskeen og basaren. Huset ved moskeen, et hus med 35 rom, er en bikube full av bestemødre, barn, kjøpmenn og halvguder. Her er historiene om kjærlighet og svik, om kvinner med slør og kvinner med nylonstrømper, om bomber, penger og forbud. Dette fargerike familieeposet rommer Irans dramatiske historie, historien om den islamske tradisjon og om det moderne Iran, historien om fundamentalisme og oppbrudd fra fundamentalisme.

Les Verden: Iran
I mitt Les Verden-prosjekt, så har jeg nå kommet til Iran. Dette er et land vi hører relativt mye om i media, så det var interessant for meg å lese en bok skrevet av en Irans forfatter.
Vi følger i Huset ved moskeen Âqa Djân og familien hans i dagliglivet ved moskeen og basaren. Boken begynner mange år før revolusjonen i 1979, der det var et mye friere samfunn, særlig for kvinner, enn etter revolusjonen og de fikk religiøse ledere og sharialover.
Jeg får stor sans for Âqa Djân og hans kone, de virker som varme og gjennomført gode mennesker som vil det beste for enkeltmennesker og samfunnet rundt dem. Det er Âqa Djân som kan sies å være hovedpersonen i denne vakre, men og til tider vonde boken. Men vi får også høre mye om fettere, bestemødre, nieser og alle de andre som lever i huset ved moskeen. Det kan til tider være litt vanskelig å skille de forskjellige personene fra hverandre og hva slag relasjoner de har til hverandre, men gudskjelov så fine det et lite persongalleri først i boken som jeg har brukt flittig.
Jeg syns jeg lærte mye om Iran og også om det hverdagslige Islam. Jeg lærte nok enda mer i og med at jeg ofte googlet personer og hendelser som kommer frem i boken.

Jeg er veldig glad for at jeg har lest denne boken, den har gitt meg mye. Så takk til den som tipset meg om denne.

 

Orginaltittel: Het huis van de moskee
Norsk forlag: Gyldendal
Sjanger: Roman
Først utgitt: Nederland 2005
Utgitt i Norge: 2007
Kilde: Biblioteket
Antall sider: 368
Terningkast: 5
Les Verden; Iran

Anne Franks Dagbok

De aller fleste har hørt om Anne Frank. Dette er ei heller den første gangen jeg har lest hennes dagbok, jeg leste den for første gang da jeg gikk på ungdomsskolen, og nå, over 20 år senere var det på tide å lese den igjen.

 

Anne Frank ble født i Frankfurt 12. juni 1929. Til hennes tretten årsdag fikk hun en tom dagbok av faren sin. Det er i denne hun har skrevet ned dagboknotater fra tiden de var i dekning. Frank familien flyttet fra Tyskland til Nederland da Anne var fire år gammel. Det var ikke lenge etter Annes trettenårsdag at situasjonen for jøder i Nederland ble så ille at familien gikk i dekning sammen med en annen familie. De hadde medhjelpere utenfra slik at de fikk matleveranser mens de var i dekning. De fikk aldri mer være ute i frisk luft før de ble funnet av tyskvennlige soldater høsten 1944. Da ble de alle sammen deportert til forskjellige konsentrasjonsleire. Den eneste som overlevde var Otto Frank, Annes far. Det er han som etter fredstid sørget for at Annes dagbok ble utgitt, og han brukte resten av sitt liv på å forvalte arven etter Anne.

Dette er en ekstremt viktig bok, som jeg håper blir lest av alle fremtidens skoleelever. Den er helt unik i og med at det er førstehåndsskildringer fra en jødisk jente under andre verdenskrig. Det er en vond bok å lese fordi man vet hva utfallet ble til slutt, men samtidig så er det viktig å minne oss selv på hva som kan skje med verden dersom slike tanker som Nazi-Tyskland sto for får fotfeste igjen. Jeg hadde stort utbytte av boken da jeg leste den i 15-års alderen, men jeg syns den er enda sterkere nå som jeg har blitt voksen. Man har et helt annet perspektiv på livet, og er ikke like navlebeskuende når man har passert 30, som da man var tenåring.
Jeg skal ikke skrive så veldig mye mer om denne boken nå, men jeg tror jeg kunne skrevet en hel avhandling om dagboken og tiden den ble skrevet i. Men jeg håper at jeg med dette blogginnlegget kan minne folk på at de kanskje burde lese denne igjen, eller om de ikke har lest den, at de faktisk bør lese den nå.

 

 

 

Orginaltittel: Het Achterhuis
Norsk Forlag: Aschehoug
Sjanger: Selvbiografi
Først utgitt: 1947 i Nederland
Utgitt i Norge: 1952
Kilde: Biblioteket
Terningkast: 5
(Føles litt feil å kaste terning på denne boken, men gjør det likevel)

Under udalatrærne av Chinelo Okparanta

Chinelo Okparanta er født og oppvokst i Port Harcourt i Nigeria. Da hun var 10 år gammel, emigrerte hun til USA sammen med familien sin. Hun har vært nominert til, og vunnet en rekke priser for sine noveller og bøker. Okparanta blir ansett som en av de mest betydningsfulle, unge afrikanske samtidsforfattere.

Forlagets omtale:

Den nigerianske borgerkrigen, også kjent som Biafrakrigen, danner bakteppet for denne oppvekstskildringen og får direkte konsekvenser for skjebnen til hovedpersonen, Ijeoma, idet faren hennes blir drept. Ijeomas mor sørger slik over tapet at hun sender datteren bort til slektninger. Der møter hun den unge Amina, som hun forelsker seg i. Men den forbudte kjærligheten mellom de to jentene blir oppdaget og herfra leder en rekke rystende begivenheter frem til Ijeomas beslutning om å gifte seg med barndomskameraten Chibundu. De to lever et ulykkelig liv sammen og etter hvert blir det tydeligere og tydeligere for Ijeoma hvilke valg hun må ta.

Under udalatrærne er en fortelling om en ung jente som blir forsøkt tvunget inn i konformitet og et tradisjonelt familiemønster, men som likevel ender med å ta sine egne valg – koste hva det koste vil. Dette er en historie om håp og annerledeshet, om tro og om hvordan tilfeldigheter kan lede til det beste i livet.

Vakker og vond

Dette var en helt ny verden for meg. Jeg har ikke lest noen afrikansk forfatter tidligere, så de bøkene jeg har lest tidligere har vært av en vestlig forfatter, og da også sett gjennom vestlige øyne.
I boken følger vi Ijeoma fra hun er liten jente og opp gjennom oppveksten og
voksenlivet hennes. Fra slutten av 60-tallet til i dag. I mange afrikanske land er homofili forbudt, og det var det da også på 70- og 80-tallet. Og det har ikke blitt bedre siden den gang.

Den 7. januar 2014 signerte Nigerias president, Goodluck Jonathan, et lovforslag som kriminaliserte forhold mellom mennesker av samme kjønn samt støtte til slike forhold. Med en strafferamme på intill 14 års fengsel, I de nordlige statene er straffen døden ved steining.

Jeg syns Okparanta har skrevet en strålende bok som gir oss et innblikk i en del av verden som vi, ihvertfall ikke jeg, kjenner så godt til. Hun skriver godt, og jeg får stor sympati med Ijeoma og hennes liv. Det er nok mange som henne både i Nigeria og andre deler av verden som ikke kan leve sitt liv slik de ønsker det. Det er en sterk bok, men de vondeste episodene er ikke beskrevet på en billedlig måte, men det trenger hun ikke heller. Såpass med forestillingsevne har de aller fleste lesere.

Jeg vil gjerne anbefale alle å lese denne boken, man får en sterk leseropplevelse og jeg tror man husker denne boken, lenge.
Tusen takk til deg som tipset meg om denne boken. Jeg er veldig glad for at jeg har lest den.

 

Orginaltittel: Under The Udala Trees
Norsk Forlag: Bokvennen Forlag
Sjanger: Skjønlitterær roman
Først utgitt: 2015
Utgitt i Norge: 2016
Kilde: Biblioteket
Antall sider: 440
Terningkast: 5
Under Udalatrærne er lest i mitt Les Verden prosjekt.

Etter skjelvet av Haruki Murakami

Haruki Murakami er en velkjent japansk forfatter som har mange bøker oversatt til norsk. Han debuterte som romanforfatter i 1979 og har i tillegg skrevet en rekke noveller og essays. Murakami jobber også som oversetter hvor han oversetter store engelske forfattere til japansk.

Fra baksiden:
I seks noveller lodder Haruki Murakami rystelser og uro under overflaten i det moderne Japan. Jordskjelvet i Kobe i 1995 er omdreiningspunktet. Vi møter ganske alminnelige mennesker i deres hverdag. Ingen er direkte rammet av det store skjelvet, men alle er på uforklarlig vis berørt. Virkningen er helt ulik for hver enkelt, men felles er at noe nytt settes i gang. Her er en kime til handling, en spore til renselse eller oppgjør med en selv.

Den jordskjelvsikre byen var en illusjon; man kunne ikke kjøpe seg bort fra naturkreftene. Det usårbare livet var en dårlig drøm.

Igjen viser Haruki Murakami, Japans store forfatter, hvilken fin historieforteller han er.

Virkelig god historieforteller

Dette er første gang jeg leser japansk litteratur, og da selvsagt første gangen jeg leser noe av Murakami. Det som slår meg er at han er en veldig god historieforteller. I alle disse novellene så blir man tatt av handlingen. Jeg likte alle novellene veldig godt, og jeg syns de beskriver et hverdagsliv på en god måte uten at det er kjedelig. Den eneste jeg ikke ble så begeistret for er den om Froskern. Leser du denne novellesamlingen, så vil du forstå hvorfor.
Jeg har valgt ut et par sitater her som jeg har lyst til å dele:

Det eneste han ba om her i verden, var å kunne ta imot ballen. Og Gud svarte på bønnene hans med å gi ham en kjempepenis. Snakk om byttehandel.
Alle Guds barn danser s. 59

 

«Det er et spørsmål om å ha baller, noe jeg selv – og det beklager jeg sterkt – ikke er i besittelse av. Hahaha!» Froskern slo opp en høy latter. Det var ikke bare baller Froskern manglet. Han hadde heller ingen tenner.
Froskern redder Tokyo s 93

Nå ser det kanskje ut som det handler mye om peniser og baller, men det gjør det virkelig ikke. Det er faktisk tilfeldig at de to sitatene jeg valgte handlet om det. Men jeg syns de var morsomme og beskrivende på hvordan Murakami skriver.
Det eneste jeg har å sette fingeren på med denne novellesamlingen er slutten på enkelte av novellene. De bråslutter på et litt unaturlig vis, og jeg skulle gjerne ha sett en mer forklarende slutt. Det andre jeg har som er negativt er hele novellen Froskern redder Tokyo. Jeg syns virkelig ikke den passer inn med resten av novellene. Den virker helt malplassert.

Med det sagt så likte jeg skrivestilen til Murakami veldig godt, og jeg regner med at dette ikke blir det siste jeg har lest av ham.

 

Orginaltittel: Kami no kodomotachi wa mina odoru
Norsk forlag: Pax
Sjanger: Noveller
Utgitt først: 2000 i Japan
Utgitt i Norge: 2002
Kilde: Biblioteket
Antall sider: 128
Terningkast: 4

Etter skjelvet inngår i mitt Les verden prosjekt.

Anarchy in the UKR av Serhij Zjadan

Zerhij Zjadan er en av Ukrainas beste forfattere. Han debuterte i 1995, og har utgitt en rekke romaner, lyrikk, noveller og essays. Han er utgitt i over 15 land og har vunnet flere store litteraturpriser. Anarchy in the UKR er den første boken som er oversatt fra ukrainsk til norsk.

Jeg har lest Anarchy in the UKR som en del av mitt nye prosjekt, å lese en bok fra alle verdens land.

Bakside tekst:

Anarchy in the UKR er en intens, poetisk road trip gjennom Ukranas postsovjetiske landskap og nære historie. Romanens forteller har lagt ut på reise for å skrive en bok om anarkismen. Men mer enn å skildre fortidens anarko-kommunistiske helter, ender boka opp med å speile en ukrainsk oppvekst i skyggen av Sovjetunionens fall. Romanen blir som et puslespill, der hver brikke legger en ny bit til bildet av Øst-Ukraina fra 1980-tallet til i dag.
I bokas andre del skildrer Zjadan sin reise inn bak frontlinjene til de prorussiske opprørerne i Øst-Ukraina i april-mai 2014. Uten å ville dele virkeligheten og menneskene han møter inn i rett og galt, venner eller fiender, søker han forståelse og reflekterer over det han ser, i en bok gjennomsyret av tanker rundt frihet, hva friheten betyr og hvorfor den er så nødvendig.

Anarchy in the UKR er den første boka som er oversatt fra ukrainsk til norsk. Den åpner et vindu til en virkelighet vi hittil bare har kunnet høre bruddstykker om i internasjonale nyhetsmedier, på en måte bare bare virkelig kraftig litteratur kan klare. En uforglemmelig, vakker og rå roman fra et brennbart område i Europa, fra en viktig og særpreget forfatter.

 

Ikke det jeg forventet meg.

Anarchy in the UKR var langt ifra det jeg hadde forventet meg. Jeg hadde forventet å lese mer om hvordan det var i Ukraina da Sovjetunionen falt og Ukraina ble selvstendig, jeg forventet også en større del skulle handle om hvordan det var i Ukraina da krigshandlingene startet i Øst-Ukraina i 2014. I baksideteksten står det at det er andre del av boken som skal handle om det. Men saken er den at boken er delt inn i 5 deler. Der kun noen få sider helt sist i boken er viet til dette temaet. Den siste delen ble lagt til under en nyutgivelse av boken i 2014, den var opprinnelig utgitt i 2005.
Ellers syns jeg det var en vanskelig bok å lese, jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke forsto den. Og jeg syns det var vanskelig å holde på konsentrasjonen da jeg leste den. Jeg følte heller ikke at jeg lærte noe særlig nytt gjennom å lese boken. Det var veldig grått og trist, og mye vodka.
Jeg fikk dessverre ikke noe ut av å lese Anarchy in the UKR, og hadde jeg hatt andre alternativer til ukrainsk litteratur oversatt til norsk, så hadde jeg nok ikke brydd meg med å lese den ferdig. Men siden jeg har startet mitt prosjekt om å lese en bok med forfatter fra alle verdens land, så ville jeg fullføre. Dessuten ville jeg og se om jeg forsto mer av boken etterhvert, men det kan jeg ikke påstå at jeg gjorde.

Jeg vil uansett takke forlaget for at de har sendt meg lesereksemplar.

 

Orginaltittel: Anarchy in the UKR
Norsk forlag: Pax
Sjanger: Roman
Utgivelses år: 2005/2014 (Ukraina)
Utgitt i Norge: 2017
Kilde: Lesereksemplar
Antall sider: 256
Terningkast: 2