Forbruk i september – Eline Lund Fjæren

Eline Lund Fjæren er en norsk forfatter som debuterte med romanen «Ung jente, voksen mann» i 2013. Hun fikk mye  oppmerksomhet og gode kritiker for debuten. I 2016 kom hun med sin andre bok «Klokken og sengen». Det er hennes tredje roman, «Forbruk i september» jeg nå har lest.

Omtale fra forlaget:
Forbruk i september er historien om Espen og Emilie. Han er litteraturkritiker i en ukeavis, hun er en ung lovende kulturjournalist samme sted. De ligger med hverandre etter en fest på jobben. Derfra følger vi de to hver for seg og får forholdet mellom Espen og Emilie fortalt fra to helt forskjellige ståsteder. I et intenst, stilsikkert språk og gjennom særegen bruk av vekslende perspektiver undersøker romanen det selvdestruerende i det sosiale spillet.
Forbruk i september er en rastløs og effektiv beretning om begjær, kjønn og kjærlighetslengsel, om grunnleggende ensomhet og den konstante, gnagende selvbevisstheten som truer vår evne til å møre hverandre som den vi virkelig er.

 

Annerledes enn jeg forventet.
Ut fra baksideteksten på denne boken, så forventet jeg en bok som i hovedsak skulle handle om hvordan Espen og Emilie hadde det etter at de lå sammen. Hvordan de tenkte, følte og handlet etter dette. Ville de ta kontakt med hverandre etterpå? Hvordan reagerte den andre på det? Dette var det jeg forventet meg. Og det var med dette også, men mer som et bakgrunnsteppe for Emilies mange issues, usikkerhet og møter med psykiateren hennes. Hennes problemer har lite til ingenting med Espen og gjøre, han er vel heller bare et symptom på hvordan hun har det. Når det blir så store sprik i hva baksideteksten lover, og hva boken faktisk handler om, så blir jeg skuffet. Da hjelper det ikke at Eline Lund Fjæren skriver godt. Jeg savner også litt mer dybde i disse to som romanen handler om. Det blir bare skrapet på overflaten av problemene og hendelsene. Med litt mer nærhet til både Espen og Emilie, så tror jeg romanen kunne blitt så mye mer givende.

Tittel: Forbruk i september
Utgitt: 2018
Forlag: Forlaget Oktober
Sjanger: Roman
Kilde: Biblioteket
Antall sider: 141
Terningkast: 3

Reklamer

Julegavetips 2018

Med bare en uke igjen til julaften tenker jeg at jeg strengt tatt burde vært tidligere ute med dette innlegget. Men det er alltids noen som ikke er i mål med julegavene enda, så jeg kjører på. Jeg fokuserer på krimbøker jeg har lest i år, men vil også komme med noen andre boktips som jeg har hatt glede av i året som har gått. Bøkene er ikke nødvendigvis utgitt i år, så det vil kanskje være mulig å finne noen av bøkene til nedsatt pris også. Les gjerne omtalen mine ved å gå inn på linken under.

Lewistrilogien – Peter May
Lewistrilogien består av bøkene Svarthuset (1) , Lewismannen (2) og Lewisbrikkene (3).
Bøkene har handling fra øya Isle of Lewis i Ytre Hebridene i Skottland. Bøkene er en blanding av oppvekstromaner og krim, og er både spennende og veldig velskrevet.
Lewistrilogien er utgitt på Goliat Forlag i 2017 og 2018.

Slå på ring – Frode Eie Larsen
Frode Eie Larsen skriver bedre og bedre for hver bok, og Slå på ring er ikke noe unntak. Boken er nummer 6 i serien om Eddi Stubb og jeg syns han denne gangen har levert en enda bedre og mer spennende krim enn tidligere.
«Slå på ring» er utgitt på Liv Forlag i 2018.

Død manns tango – Geir Tangen
Død manns tango er bok nummer tre i Tangens trilogi om journalisten Viljar Ravn Gudmundsson og Lotte Skeisvoll. Boken er veldig underholdende og spenningen er på topp fra første til siste side. Geir Tangen har et levende språk som er en fryd å lese.
«Død manns tango» er utgitt på Gyldendal Forlag i 2018.

Størst av alt – Malin Persson Giolito
En av mine absolutte favoritter av de bøkene jeg har lest i år. Størst av alt er ikke en tradisjonell krim, men heller et rettsaksdrama. Malin Persson Giolito har skrevet en utrolig god og spennende bok. Boken handler om en skoleskyting, og på slutten av boken trillet tårene hos meg.
«Størst av alt» er utgitt på Cappelen Damm i 2017.

Ønsker deg død – Peter James
Peter James tok meg med storm da jeg leste Ønsker deg død tidligere i år. En ekstremt spennende bok, og som jeg skrev på bloggen etter å ha lest den, «Ønsker deg død» er nær sagt en perfekt krim/spenningsroman»
«Ønsker deg død» er utgitt på Vigmostad & Bjørke i 2018.

La meg være – Clare Mackintosh
Clare Mackintosh har vært en av mine favoritter siden jeg leste hennes første bok for et par år siden. Det er litt skummelt med favoritter, for de kan fort skuffe meg som leser. Men det gjorde ikke Clare Mackintosh med sin La meg være.  Bøkene hennes er frittstående, så her trenger man ikke lese de foregående bøkene for å få med seg hele handlingen.
«La meg være» er utgitt på Cappelen Damm i 2018.

Kinderwhore – Maria Kjos Fonn
Det er ikke mange dagene siden jeg leste Kinderwhore. Dette er en ekstremt sterk og velskrevet bok om omsorgssvikt, overgrep og rus. Det gjør helt forferdelig vondt i hjertet å lese denne, men noen ganger trenger vi å lese om de vonde tingene som skjer i samfunnet vårt også.
«Kinderwhore» er utgitt på Aschehoug Forlag i 2018.

Sånn jeg husker det – Mikael Persbrandt
Sånn jeg husker det av Mikael Persbrandt er den eneste selvbiografien på denne lista. Jeg leser ikke veldig mange selvbiografier, men denne måtte jeg ha med meg. Og det angret jeg ikke på etter å ha lest denne. For et liv denne mannen har levd. Både livet hans og selvbiografien er særdeles innholdsrik.
«Sånn jeg husker det» er utgitt på Gyldendal Forlag i 2018.

Tung tids tale – Olaug Nilssen
Tung tids tale handler om en mamma som har en sønn med alvorlig grad av autisme. Det er sterkt å følge en hverdag med kamper mot det offentlige, og hvordan det er å ta seg av et barn med mange ekstra behov.
«Tung tids tale» er utgitt på Det norske samlaget i 2017.

Amuletten-serien – Kazu Kibushi
Amuletten-serien er en fantasy serie som vel egentlig er beregnet for barn fra alderen 8-9 år, men jeg som mamma fikk også glede av disse bøkene. Og min sønn på 9 år har med glede tatt frem disse bøkene for å lese de.  Til nå har det kommet åtte bøker i serien. Og vi har lest de syv første. Bøkene er tegneserie med fine tegninger og lettfattelig språk.
Amuletten serien består av bøkene Steinvokteren (1) Steinvokterens forbannelse (2) Byen bak skyene (3) Det hemmelige rådet (4) Alveprinsen (5) Flukten fra Lucien (6) Ildfuglen (7) og Supernova (8) og er utgitt på Fontini Forlag  mellom 2015 og 2018.

Kan jeg bli med deg hjem – Marie Aubert
En liten novellesamling her på slutten. Kan jeg bli med deg hjem er en utrolig fin novellesamling, der hver og en av novellene traff noe i meg. Dette er ytterst sjelden skjer, da det nesten alltid er noen av novellene i en slik samling som etter min mening er mindre bra. Novellene er nære og såre, med gode karakterer og fint språk.
«Kan jeg bli med deg hjem» er utgitt på Forlaget Oktober i 2016.

 

 

Jeg har hittil i år lest og skrevet om 66 bøker på bloggen, så det er mange gode bøker som ikke kom med på denne listen, men ta gjerne en titt i arkivet for flere omtaler. Jeg kan nevne bokserien «Alene» for barn som er verdt å få med seg. I tillegg er «Alle kan drepe» av Jørgen Brekke, «Krittmannen» av C.J Tudor, «Sekten på Tåkøy» av Mariette Lindstein, «Komme hjem» av Yaa Gyasi, «Likblomsten» av Anne Matte Hancock og»Krokodillevokteren» av Katrine Engberg boktips å ta med seg.

Nå håper jeg det blir mange harde gaver under treet i år.

God Jul!

Hilsen Ann Christin.

 

Tung tids tale – Olaug Nilssen

Olaug Nilssen er en norsk forfatter fra Førde, men er bosatt i Bergen. Hun debuterte med «Innestengt i udyr» i 1998 og har siden gitt ut en rekke bøker og teaterstykker. «Tung tids tale» er den første boken jeg har lest av Olaug Nilssen.

Omtale fra forlaget:
«-Der er bilete av mamma, sa du frå baksetet.
-Kor er mamma? svarte eg frå framsetet.
Du brukte lang til på å formulere deg fordi
språket ditt var i ferd med å gå i oppløysing, eller
fordi du leita etter ei poetisk linje.
-På øyret til bilen.»

Dette er inga heltehistorie. Det er ei kjærleikshistorie.

Ein liten gut mistar språket og forandrar personlegdom. For mora begynner ein kamp, først for å forstå kva som skjer med guten, og så for å få hjelp til å gi han den omsorgen og oppfølginga han treng. Familien er plutseleg i ein svært utfordrande livssituasjon, og dei må gjennom lange og utmattande prosessar for å få hjelp. Mødrer skal aldri gi opp, blir det sagt, men kva er aksept og kva er å gi opp?
«Tung tids tale» er ei sterk historie om å vere foreldre til eit autistisk barn. Om kampen for at barnet skal bli sett som den han er, og få den støtta han og familien treng.

Sterk bok om å være mamma til et barn med autisme.
Ideellt sett, skulle jeg vel helst skrevet denne omtalen på nynorsk, men jeg må ærlig innrømme at jeg ikke er særlig god på det. Så da kommer min vurdering på bokmål istedet.
I «Tung tids tale» får vi innblikk i hvordan det kan være å være mamma til et barn med alvorlig grad av autisme. Det er en sterk historie vi får lese, og jeg syns Olaug Nilssen skriver på en veldig troverdig måte om en hverdag mange deler, men som vi andre ikke får innblikk i. Det gjør noe med meg som menneske og mor å lese om kampene de må kjempe mot det offentlige, i tillegg til de daglige utfordringene som følger med det å ha barn med spesielle behov. Jeg er veldig glad for at jeg tok meg tid til å lese denne sterke boken, og jeg anbefaler den gjerne videre.

Andre bokbloggere som har skrevet om boka: Tine sin blogg, ebokhylla mi, Artremisias verden.

 

Tittel: Tung tids tale
Utgitt: 2017
Forlag: Det norske samlaget
Sjanger: Roman
Kilde: Biblioteket
Format: Innbundet
Antall sider: 158
Terningkast: 5

 

Det jeg leter etter, finnes ikke her – Mari Tveita Stagrim

Mari Tveita Stagrim er en norsk forfatter fra Nesodden. Hun debuterte i 2015 med boka «Alle nyanser av sinne». «Det jeg leter etter. finnes ikke her» kom i 2017 og er mitt første bekjentskap med forfatteren.

Omtale fra forlaget:
Kvisene banker i huden, svetten ligger i mørke ringer under armene, to unge jenter går hvileløst rundt, langs stranda, i skogen, langs fortauskantene. I campingvogna ved senteret får de gratis burger for å vise puppene, faren til Sjur legger hendene på skuldrene deres og sier: Liker dere det? Skyene driver over himmelen, bilene kjører sakte forbi, spyttet ligger i små klyser på asfalten.
Det jeg leter etter, finnes ikke her er en bok om vennskap og tap, et forsøk på å forstå hva som egentlig skjedde da to tenåringsjenter fant hverandre i et brutalt møte med voksenlivet, og mister hverandre i tiden som fulgte. I korte, episodiske glimt glir fortellingen mellom minner og lengsel, såre erfaringer nøstes opp, historier letes frem og settes sammen.

Sår og rå bok 
Det jeg leter etter, finnes ikke her er en sår og rå bok om vennskap mellom tenåringer. Hva som skjer når de utvikler seg i forskjellige retninger. Det er rått og brutalt det Mari Tveita Stagrim skriver om. Det er korte notater, som minner som beskriver et vennskap fra start til slutt. Mye vondt og vanskelig skjer.
Selv om jeg ser poenget med de korte avsnittene, så kunne jeg godt ønske at det ble gjort enda mer ut av denne boka. Jeg føler det er så mye mer som kunne vært sagt. Men likevel syns jeg hun skriver veldig godt og presist. Nå hadde ikke jeg det slik selv i ungdomstiden min, men det føles veldig autentisk og ekte slik hun skriver. Anbefales.

Tittel: Det jeg leter etter, finnes ikke her
Utgitt: 2017
Forlag: Kolon forlag
Sjanger: Roman (Ungdomsroman?)
Kilde: Biblioteket
Format: Innbundet
Antall sider: 96
Terningkast: 4+

Kinderwhore – Maria Kjos Fonn

Maria Kjos Fonn er en norsk forfatter som debuterte med novellesamlingen «Dette har jeg aldri fortalt til noen» i 2014. Denne novellesamlingen fikk hun Tarjei Vesaas debtantpris for og hun mottok også Aschehoug Forlags debutantstipend. Nå i 2018 har hun utgitt romanen «Kinderwhore» som hun har fått gode kritikker for.

Forlagets omtale:
Moren til Charlotte er alltid hjemme, likevel er hun aldri der. Hun bruker mesteparten av tiden til å sove, og sterke medisiner for å holde seg i søvn.
Når moren ikke sover, gir hun datteren nye fedre. Én av dem viser Charlotte at noe annet og mye bedre er mulig. Men det varer altfor kort, så kommer det en ny far.
Som tolvåring får Charlotte en far som ikke skiller mellom henne og moren. Etter hvert fatter hun nytten av morens pillebruk, glad for å oppdage at det finnes måter å skru av følelsene sine på. Snart lever Charlotte med ekstrem avstand til seg selv og til andre. Er det mulig å komme seg ut av en barndom med så destruktive mønstre?
Rått og kraftfullt om oppvekst med en far for mye og en mor for lite.

Noe av det sterkeste jeg har lest
Det her var vondt. Så vondt at sjelen vrenger seg. Jeg glemmer at dette er en roman, det er så troverdig slik hun skriver. På en annen side, så er dette hverdagen til så altfor mange barn rundt om i verden. Man vil gråte av mindre egentlig. Og gråte gjorde jeg flere ganger mens jeg leste «Kinderwhore». Selv om det gjorde utrolig vondt å lese denne boken, så tror jeg det er viktig at den blir lest også. Viktig for alle de barna og ungdommene som lever i det som Charlotte lever i hver eneste dag.
Allerede på første side merket jeg at denne boken ville gjøre vondt i hjertet, der 7 år gamle Charlotte går tur med den ene skinnhansken til moren, for det kjennes nesten som å holde moren å hånden. Det er skrevet på en dagbokaktig måte, med et barnlig språk i begynnelsen, og senere, ettersom hun blir eldre mer ungdommelig og opprørsk. Maria Kjos Fonn har skrevet en helt fantastisk og jævlig bok, som kommer til å sitte i både hjertet og hodet i lang tid fremover.
Jeg anbefaler denne boken til alle, men særlig til de som jobber med barn og unge.

Andre bloggere som har skrevet om «Kinderwhore»: I bokhylla, Bjørnebok, Beathesbibliotek, Med bok og paljett, Pervoluto og Elise Cathrin.

Tittel: Kinderwhore
Utgitt: 2018
Forlag: Aschehoug
Sjanger: Roman
Kilde: Biblioteket
Format: Innbundet
Antall sider: 229
Terningkast: 6

Myggfangerne av Päivi Laakso

Päivi Laakso er en finsk/norsk forfatter og billedkunstner. Hun er født i Finland, men har bodd i Norge i nesten 30 år. Myggfangerne er hennes tredje bokutgivelse og den første jeg har lest av henne.

 

Utdrag:
Far venter på kjøkkenet mens mor kler på seg i entreen.
Han ser på amerikaklokka.
-Hvem var det som kom med den? spør han. -Jeg husker ikke. Ikke du heller, svarer mor og surrer skjerfet rundt halsen.
Far sjekker at radioen, oppvaskmaskinen og kokeplatene er slått av, at skapdørene ikke står på gløtt og at lysene er slått av. På slutten av hver runde har han glemt hvor han startet. Blikket streifer frem g tilbake, og til slutt glemmer han hva han holdt på med. Han går til bakdøra.
Mor tar på seg lua og får øye på furua utenfor stuevinduet. Treet vokser for nært huset, det er mørkt og grenene strekker seg lange over taket, presser rennen som samler nåler, blir tett og bør tømmes hver høst. Eldstemann fraktet det hjem fra skogen for over tretti år siden. Plantet det selvfølgelig på feil sted.

– Furua bør fjernes, mumler mor. -Det står der til ingen nytte.

 

Kort liten roman om livets siste dager.
Päivi bor i Oslo, men hjemme i Finland dabber livet til foreldrene sakte av. Boken er en roman, men er bygget på Päivis egen oppvekst og hennes følelser rundt farens død.
Hun beskriver de siste dagene moren og faren har sammen hjemme i huset. Moren har vært syk og skrøpelig hele livet, mens faren har vært en sterk mann.

Jeg har aldri sett far knuse ting. Han knuste bare barn.

Men farens helse er veldig skrøpelig, og slik er også minnet hans. Païvi beskriver på en realistisk måte hvordan dagliglivet til noen som har levd mer enn 50 år sammen kan utarte seg. De har bare hverandre, med et barn i Vietnam, et i Oslo, og fylliken de ikke vil ha besøk av bare en halvtime unna.
Boken er skrevet på en veldig rett frem måte uten altfor mye følerier rundt temaene den tar opp. Det tok meg noen sider å komme inn i boken, men etterhvert fløt det veldig på. Det tok ikke særlig tid å lese boken da den bare er på litt over 100 sider.

 

 

 

Tittel: Myggfangerne
Forlag: Cappelen Damm
Sjanger: Roman
Utgitt: 2016 i Norge
Kilde: Biblioteket
Antall sider: 112
Terningkast: 4
Myggfangerne er lest som en del av mitt Les Verden prosjekt.

Levende og døde av Han Kang

Han Kang er fra Gwangju i Sør-Korea, men flyttet til Seoul da hun var 9 år gammel. Fire måneder senere inntraff den massakeren i hjembyen som Levende og døde handler om. Hun studerte koreansk litteratur og underviser i skrivekunst ved Seoul Institute of the Arts. Han Kang debuterte som forfatter allerede i 1993 og har mottatt en rekke priser for bøkene sine. I 2016 ble hun tildelt den internasjonale Man Booker-prisen for romanen Vegetarianeren, som kommer på norsk våren 2018. Levende og døde er hennes første utgivelse på norsk.

 

levende-og-dode-han-kang

Våren 1980 er det opprør flere steder i Sør-Korea, i Gwangju skjer et av de verste. Unge studenter protesterer mot landets regime, men opprøret blir slått nådeløst ned på av hæren. Det er veldig mange døde, og skadede mennesker. Hæren fengsler også mennesker og utsetter dem for tortur.

Blandt alle de drepte ungdommene leter fjorten år gamle Dong-ho etter sin beste venn. Men han kan ikke finne han igjen.
Befolkningen er redde, men de har lite å stille opp med mot hærens brutalitet.
Vi følger unge mennesker som våker over og steller alle de døde i en gymsal, noen av de døde er så ille tiltredt at de ikke er til å kjenne igjen.

 

Vond historie som mange av oss ikke kjenner.

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg ikke vet særlig mye om Sør-Korea. Det jeg husker fra historietimene på skolen var svært forenklet: Nord-Korea var kommunistisk og den store stygge ulven, mens Sør-Korea var vestlig orientert og rene solskinnshistorien. Etter å ha lest denne boken vet jeg at det er feil. Selv om Nord-Koreas ledere fortsatt undertrykker sitt folk på verst tenkelige vis, så har ikke lederne i Sør-Korea vært veldig mye bedre opp gjennom årene. Boken tar først og fremst for seg de grusomme dagene i mai i 1980, men vi får også høre om hvordan fagforeningsorganisasjonene ble motarbeidet, hvordan fabrikkarbeidernes helse ble påvirket av det harde og skadelige arbeidet.

Selv om boken kun har drøye 200 sider, så brukte jeg flere dager på boken. Det var så mye vonde skjebner å lese om. Forfatteren, Han Kang, skriver veldig rett frem, så man får grusomhetene midt i ansiktet mens man leser.

Jeg kan synes at det til tider var veldig vanskelig å skille mellom fortellerstemmene. Det var ikke alltid noen klare skiller når fortellerstemmen ble endret, mange ganger endret det fra et avsnitt til et annet, så da var det lett å miste tråden. Men bortsett fra det, så har Han Kang skrevet en veldig bra bok om en del av verdenshistorien som jeg ikke kunne særlig mye om fra før. Jeg ble såpass nysgjerrig etter at boken var lest, så jeg satt lenge å leste Sør-Koreansk historie på nett etterpå.

Anbefaler boken på det varmeste da dette er en roman jeg er sikker på at jeg vil huske lenge.

Ta gjerne en titt på Tine og Rose-Maries anmeldelser også.

Tusen takk til forlaget for lesereksemplar.

Engelsk tittel: Human Acts
Forlag: Pax Forlag
Utgitt i Norge: 2017
Orginal utgitt: 2014
Sider: 243
Kilde: Lesereksemplar
Sjanger: Roman
Terningkast: 5