Trekkfuglene av Erling Greftegreff

Utgitt på Liv Forlag oktober 2016

 
Erling Greftegreff kommer egentlig fra Stavanger. Han har i mange år jobbet som etterforsker for politiet. Nå er han politioverbetjent i Hønefoss med ansvar for etterforskning av økonomiske straffesaker. Med Trekkfuglene debuterer Greftegreff som forfatter.

 

 

En kald natt i oktober blir to menn drept, den ene på Hønefoss og den andre på Jevnaker. Det ene drapsåstedet er rent, en proff har vært på stedet og drept den eldre mannen. Det andre åstedet er kaotisk, med fotspor og andre spor overlat. Selv om drapene på de to eldre mennene er utført på samme måte og på samme natt, er det klart for etterforskerne at det må være to forskjellige drapsmenn.

På et asylmottak blir en sørafrikansk mann påtruffet med blod over hele seg, men han er ikke skadet. Han blir tatt inn av politiet, men han vil ikke forklare seg om hva han har gjort.

På en bro rett utenfor Jevnaker kommer politiet over en bil stående midt på broen. Sjåføren er ute av bilen. De ser ingen andre før en mann plutselig hopper ut av bilen og over rekkverket på broen. Ned i det kalde vannet. De søker etter mannen, men finner ingen.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet.)

Det er alltid med stor usikkerhet jeg starter på en bok av en debutant. Og særlig når den er utgitt på et mindre forlag. Jeg har mange ganger lest debutanter som burde tatt mange flere runder med manus sammen med forlaget før det burde vært gitt ut. Dette har gitt seg utspill i lite troverdige karakterer, dårlig språkvask, litt tynne historier. Men da jeg begynte å lese Trekkfuglene, merket jeg fort at her er ihvertfall en debutant som kan skrive. Jeg syns språket flyter godt og jeg kjenner at jeg koser meg med historien. Noen overganger burde vært klarere og litt mer korrekturlesing burde det og vært.

Wilhelm Gran som er hovedetterforsker i saken er en spennende type som jeg syns vi blir godt kjent med, og hunden hans Satan er en god menneskekjenner. Men de andre karakterene som er en stor del av handlingen har kanskje litt lite kjøtt på bena. Vi blir for eksempel ikke så godt kjent med Frank og Mia. Men dette er kanskje noe å jobbe videre med til en eventuell andre bok?

Selve plottet er friskt og annerledes, dette likte jeg. Selv om vi tidlig vet hvem som har utført drapene, så vet vi ingenting om motiv og hva disse gjerningsmennene har til felles.

Som sagt så koste jeg meg veldig med denne boken. At det er noe å «sette fingeren på» hos en debutant er ikke så merkelig. Men jeg syns dette er en god debut, og jeg håper det etterhvert kommer flere bøker om Wilhelm, Mia og hunden Satan.

 

Tusen takk til forlaget for lesereksmplar.

Reklame

Personlig av Lee Child

Utgitt på Cappelen Damm i 2016

Orginaltittel: Personal

 

Lee Child er en britisk forfatter som egentlig heter Jim Grant. Han har mange bøker bak seg. Dette er for eksempel den nittende boken i serien om Jack Reacher. Child har mottatt en rekke priser for sitt forfatterskap, blant annet den prestisjetunge Crime Writers’ Associations The Diamond Dagger. Bøkene hans blir utgitt i mer enn 90 land, og hvert 5. sekund er det noen som kjøper en Lee Child bok et eller annet sted i verden.
Jeg skal ærlig innrømme at denne forfatteren har gått meg hus forbi, så jeg har tidligere ikke lest noen av de andre Jack Reacher-bøkene. Men siden disse bøkene er frittstående, så er det ingenting i veien å begynne med den nittende.

 

Jack Reacher er en pensjonert major i militærpolitiet, men har siden pensjonen ikke hatt noe fast tilholdssted. Han flakker rundt, uten annet med seg enn tannbørsten.
Men militærpolitiet er ikke helt ferdig med Reacher, de finner han og gir han et oppdrag.
En snikskytter har skutt på den franske presidenten, han overlever attentatsforsøket, men amerikansk og britisk etterretning mener attentatsforsøket kun var en generalprøve før G8 møtet som skal avholdes i London. Det fins ikke mange snikskyttere av dette kaliberet, èn av dem, Kott, er en mann Reacher arresterte for 16 år siden. Kott er nå på frifot, og det er egentlig ingen som vet hvor han er.
Reacher får med seg en agent og reiser til London. Der skal de forsøke å få tatt Kott før et nytt attentat skjer.

 

Spenning av en annen verden

For det første, så er det ikke vanskelig å komme inn i boken selv om dette er den nittende boken om Jack Reacher. Det er lite tilbakeblikk på det som har skjedd tidligere både på det personlige og yrkesmessige livet hans. Så de som, i likhet med meg selv, ikke har lest noen av disse bøkene tidligere, kan ha stor glede av boken.
Lee Child har virkelig skapt et råskinn i Jack Reacher, og det er befriende, og litt morsomt at han kan rydde unna skurker helt uten moralske skrupler. For det trengs virkelig i denne boken.
Child har skrevet en bok med spenning ut av en annen verden, det er ikke lett å legge fra seg boken en gang for å finne seg noe mat å knaske på i det sulten river i tarmene. Så det å få seg nok søvn kan man bare glemme. Men det er jo bare for en liten stund, og det er så verdt det.

Tusen takk til forlaget for lesereksemplar.

 

Det som ikke dreper oss av David Lagercrantz

Bildet er fra bok365.no

Det som ikke dreper oss er utgitt på Gyldendal Norsk Forlag høsten 2015 og er en roman inspirert av Stieg Larssons Millennium-serie.

 

David Lagercrantz er en svensk journalist og forfatter som tidligere bland annet har gitt ut boken Jag är Zlatan Ibrahimović.

Det at Lagercrantz har inngått en avtale med Stieg Larssons far og bror om å fortsette å skrive på Millennium-serien, er blitt behørig diskutert i mange kanaler, så jeg vil ikke gå inn på det noe mer her.

 

Lisbeth Salander og Mikael Blomkvist er tilbake.

En stor forsker, Frans Balder, innen datateknologi har flyttet tilbake til Sverige fra USA, og har dessuten tatt tilbake omsorgen for sin autistiske sønn. Balder har funnet opp noe som den kriminelle verdenen gjerne vil ha tak i, derfor er han nervøs og har fått politibeskyttelse.

Midt på natten ringer Balder til journalist i magasinet Millennium, Mikael Blomkvist, for å fortelle om det han har funnet opp med håp om å minske trusselen mot seg.

Men selv med politibeskyttelse klarer noen å ta livet av Balder. Morderen velger å skåne August, Frans Balders sønn som er vitne til det hele. Grunnen er at morderen har fått med seg at August er sterkt tilbakestående og ikke kan snakke.

Blomkvist rekker ikke inn til Balder før drapet finner sted, men er på utsiden og prater med politiet. Dermed blir han innblandet i saken fra begynnelsen.

Det blir besluttet å plassere August på en institusjon, men Lisbeth Salander finner ut gjennom sine metoder at det er planlagt et attentat mot gutten og prøver å få folkene på intitusjonen til å beskytte gutten skikkelig. Det ender med at en bestyreren på institusjonen blir skutt og drept, men Lisbeth klarer å få gutten unna. Det er nemlig kjent at gutten har en eksepsjonell begavelse i at han kan tegne minnene sine så de blir helt korrekte.

Noen er redd for at August skal tegne mannen som drepte hans far, slik at han blir gjenkjent.

Lisbeth og gutten flykter og lever i skjul, men både kriminelle og politiet er ivrige etter å finne ut hvor de er.

—

Det tok meg litt tid å komme inn i boken, da det i begynnelsen var mye datateknologi som er langt over min fatte-evne. Men etterhvert syns jeg det fløt bedre.

Det er en spennende bok, og jeg syns han beskriver personene som vi kjenner fra Larssons bøker på en slik måte at vi kjenner dem igjen. Syns for øvrig kanskje boken ble litt i det lengste laget i forhold til å klare å bevare spenningen.

Lagercrantz skriver godt, men det blir til tider altfor teknisk for min del. Algoritmer og kvantedekoherens svever altfor høyt for mitt hode.

Boken er absolutt verdt å lese, men det spørs om jeg orker å lese den en gang til.

Julegavetips for spenningselskeren

Det har vært stille på meg i bloggverdenen den siste tiden, men nå nærmer det seg jul. Så da tenkte jeg at jeg kunne komme med noen julegavetips til de som er glad i spenning. Enten du er på jakt etter tips om hva du kan kjøpe til andre, eller du er usikker på hva du skal skrive på din egen ønskeliste. Her kommer 6 bøker  jeg syns bør stå i enhver bokhylle:

 

 

1. ROVDYRET AV JAN-ERIK FJELL

Rovdyret er den fjerde boken om Politietterforsker Anton Brekke. Den litt beiale fyren fra Fredrikstad som man ikke kan annet enn å like. Rovdyret kom i pocketutgave tidligere i høst, og har siden ligget på bestselgerlistene for paperback. Så har du enda ikke lest denne boken er det på tide, for da rekker du å lese denne ferdig før neste bok blir lansert utpå nyåret.
Om du ikke har lest noen av Fjells bøker, anbefaler jeg deg å starte med Tysteren og fortsette til du har lest alle fire.

Jeg leste Rovdyret og de andre bøkene om Anton Brekke før jeg begynt å blogge, så jeg har ikke noen anmeldelse i arkivet på denne boken.

 

2. STALKER AV LARS KEPLER 

Stalker er en av de mest intense krimopplevelsene jeg har hatt på lang tid. Jeg er ikke lettskremt, men akkurat da jeg leste denne, måtte jeg faktisk dra for gardinene.
Les gjerne hele anmeldelsen ved å følge linken i denne overskriften.

 

 

3.KLEDD NAKEN AV AGNES LOVISE MATRE 

Kledd Naken er ikke en typisk krim, men heller en veldig spennende roman. Jeg var innom nesten hele følelsesregisteret mens jeg leste denne boken, og er en bok jeg anbefaler alle å lese. En av de beste bøkene jeg har lest i år.
Romanen er også utgitt på både bokmål og nynorsk.
For å lese hele anmeldelsen min, kan du følge linken i denne overskriften.

 

4. PIKEN PÅ TOGET AV PAULA HAWKINS 

Piken på Toget ble hypet veldig opp av forlaget da den ble utgitt tidlig i høst. Generelt sett er jeg litt skeptisk til slike bøker da fallhøyden er veldig stor om boken ikke innfrir. Men i dette tilfellet, hadde forlaget rett. Piken på toget er en god psykologisk thriller.

For å lese hele anmeldelsen min, kan du følge linken i denne overskriften.

 

5. MERE BLOD AV JO NESBØ

Man kommer ikke unna Jo Nesbø i en slik liste, ihvertfall kommer ikke jeg unna han. Jeg ble ganske skuffet over den første boken i denne nye serien som handler om den dyslektiske leiemorderen Olav Johansen. Men den andre boken, Mere Blod, elsket jeg. Dissse bøkene er ikke typisk krim der det er et mord eller flere som skal løses, det er mer romaner med handling fra et kriminelt miljø.

Mere Blod utpeker seg som en bok full av fantastisk språk og masse humor.

For å lese hele anmeldelsen, kan du følge linken i denne overskriften.

 

6. MONSTER AV JØRGEN JÆGER  

I Monster er det spenning fra aller første side. Noen ganger sier man om en bok at det er spenning fra start til slutt, men jeg har aldri før vært med på å oppleve spenning og sug i magen fra aller første side i en bok.
Jæger skriver en vannvittig bra krim med fokus på familievold, et tema som opptar meg.
For å lese hele anmeldelsen min av denne boken, kan du følge linken i denne overskriften.

 

 

Dette er bare seks av en haug gode bøker jeg har lest i år. Så trenger du enda flere tips, er det bare å lete rundt på bloggen eller sende meg en melding her på bloggen eller på facebook.

Monopol av Helle Stensbak

Monopol ble lansert på Rockefeller den 9. september.

Helle Stensbak er utdannet Samfunnsøkonom og jobber som sjefsøkonom i YS. Hun skriver også kronikker om økonomi i Aftenposten.
Monopol er hennes debut som krimforfatter.

Bare dager etter at Sally Hov har spilt for et fullsatt Rockefeller, blir hun funnet drept i et skogholt ikke langt fra Tøyenbadet.
Etter mye om og menn blir politiførstebetjent Rigmor Stark satt på saken. Rigmor er alenemamma til ei 18 år gammel jente, hun har droppet ut av masterstudiene og bruker matematikk og økonomisk analyse som hjelpemiddel når hun etterforsker saker.

Rigmor kommer tidlig inn i musikkmiljøet og finner mennene rundt Sally Hov, men hvem av de har noe å tjene på at en artist mister livet?
Det er mange etterforskningsskritt som må tas før hun klarer å nøste i trådene så hun finner et mønster.
Noen er samtidig ute etter å ta Rigmor og hun må samtidig som hun prøver å etterforske et drap, så må hun kjempe mot alvorlige korrupsjonsmistanker rettet mot seg selv.

I Monopol tar Helle Stensbak oss med inn i en musikkbransje de færreste av oss har noe kunnskap om. Vi får møte mannen med all makt i bransjen og andre rundt han som gjerne vil ha en bit av kaken.

Som krimbok syns jeg Monopol fungerer ganske dårlig, det er langt mellom spenningstoppene, om det i det hele tatt er noen før man har lest over 300 sider av boken. Jeg finner boken for omstendig, og jeg slet virkelig med å fullføre boken.

Jeg syns hun portretterer Rigmor Stark på en ypperlig måte. Man blir godt kjent med henne, hvordan hun tenker og hvor hun står. Hennes overordnede Breddemyr fremstår som en godslig fyr og Pinen som en særdeles ufordragelig person. Men ellers syns jeg karakterene i boken blir veldig tamme.

Jeg klarer ikke å være begeistret for denne boken dessverre. En krimbok, skal for meg være spennende mer enn bare noen sider helt på slutten, og det var ikke denne.

Boken er illustrert med flotte sort/hvite fotografier tatt av May-Irene Aasen, tidligere trommeslager i Jokke & Valentinerne.
Bildene er flotte, men de tilfører ikke boken noe særlig mer enn at det er uvanlig med fotografier i romaner. Jeg kan ihvertfall ikke huske å ha lest en roman med fotografier i.

Takk til Gyldendal for lesereksemplar.

Mere Blod av Jo Nesbø

Første gang gitt ut høsten 2015.

Takk til Aschehoug for lesereksemplar.

Bildet fra Aschehoug.no

Jo Nesbø er nok et kjent navn for de fleste. Og jeg regner med at alle som er interessert i krim har lest noen av hans krimbøker. Jeg har skrevet et innlegg om Nesbøs forfatterskap tidligere, som du kan lese her om det skulle være interessant.
Mere Blod er andre bok i 70-talls krimserien om pengeinnkreveren og den mislykkede leiemorderen Jon Hansen.

En mann går av bussen, midt på natta like ved et lite tettsted på Finnmarksvidda. Han møter samen Mattis som er en hjulbeint, nysgjerrig kar. Mannen fra bussen sier han heter Ulf, og er kommet til Finnmark for å jakte ryper.
Det fins ikke overnattingssteder, så Ulf tilbringer resten av natten inne i bygdas kirke. Bare etter noen timer, blir han vekket av guttungen Knut og hans mor Lea.
De blir enige om at Ulf skal få låne en gammel jakthytte som ligger øde, han får også låne hennes savnede manns jaktrifle.

Ulf har rømt, rømt fra sin arbeidsgiver i Oslo. Arbeidsgiveren til Ulf, er en fryktet mann som går under navnet Fiskeren. Ulf, som egentlig heter Jon Hansen, har gjorde en avtale med an av de han skulle ekspedere, de delte pengene og dopet. Dette fant selvfølgelig Fiskeren ut, og han har sendt en mann nordover….

—

Jeg er en av de som ikke jublet av den første boken i denne serien. Det var vel ikke det at jeg ikke syns den var bra, men den var noe helt annet enn det jeg hadde forventet meg. En annen ting som jeg likte lite med den forrige boken, var at den varte altfor kort tid. Boken var jo lest ut på bare en liten kvelds stund.

Forventningene mine til bok nummer to var derfor mye lavere enn ved forrige bok. Og det har nok lønt seg, for denne boken likte jeg veldig godt. Jeg må spesielt få dra frem humoren som glimter til stadighet innom, så jeg har humret og lest videre.
Jeg trenger jo ikke å fortelle at Jo Nesbø kan skrive, for det har han bevist gang  på gang ved tidligere utgivelser.

Jon/Ulf er en fyr jeg kjenner jeg blir mer og mer glad i ettersom jeg leser, det kommer stadig flere sympatiske personlighetstrekk frem. Jeg skal ikke avsløre dette, for jeg vil gjerne ikke at de som leser bloggen, og ikke har lest boken skal få ødelagt sin leseropplevelse.

En ting jeg reagerer på, er at de promoterer boken som en krimbok, og der syns jeg ikke de treffer særlig. Det er kun ved enkelte tilfeller det er litt spennende. Ellers oppleves boken mer som en mellommenneskelig reise snarere enn en krimbok.

Manualen av Shane Kuhn

For noen dager siden mottok jeg en bokpakke fra Pantagruel Forlag, og da jeg skulle velge hvilken bok jeg skulle begynne med var det et sitat som fanget oppmerksomheten min.

Manualen omtales som boka som får Pulp Fiction til å  minne om en Disney-film, og Quentin Tarantino er definitivt ikke langt unna. Med sin svarte humor, er denne boka ulik det meste annet.

Dagbladet

Det er klart man blir nysgjerrig når man leser noe slikt på forsiden av en bok, så da ble det Manualen som ble første krim bok fra Pantagruel Forlag.

Bildet fra Pantagruel.no

At Shane Kuhn har en karriere som både regissør og produsent fra både underholdnings- og reklamebransjen kommer ikke som noen overraskelse når man leser boken.

I boken møter vi 25 år gamle John Lago, han skal snart pensjonere seg fra jobben sin som leiemorder. Boken er skrevet som en manual som Lago vil etterlate seg når han er ferdig i jobben. For å forklare hva det hele dreier seg om, har han valgt å fortelle om det siste oppdraget. 

I begynnelsen av boken, syns jeg den er veldig bra, den har mye god og svart humor, og jeg ler mange ganger. Fortellermåten er litt uvant, men kjapp,så jeg får godt driv mens jeg leser.

John Lago er rekrutert av allerede som 12 åring. Bob henter han ut av en ungdomsanstalt og trener han opp til å bli en kald og effektiv leiemorder. Lago har allerede levd et kaotisk liv etter at moren ble skutt og drept mens han enda lå i magen hennes. Faren har ingen noen gang sett. Mange forskjellige fosterfamilier har han også vært innom innen han er 12 år gammel.

Jeg opplever ikke at det er «synd» på hovedpersonen eller at vi skal føle medynk med han, men det med barndommen hans er mer poenger som blir belyst senere i boken.

Utover i boken, syns jeg den blir mer og mer lik en «typisk Hollywood» action film aktig til at jeg blir helt solgt. Det er mange usannsynligheter som jeg ikke helt klarer å svelge.

Til slutt sitter jeg igjen med en del spørsmål, som gjør at jeg kommer til å lese oppfølgerboken når den kommer.