Brent jord 1944-1945 – Asbjørn Jaklin

For litt siden, leste jeg boken Bare kirka sto igjen – Fortellinger om krigen i Finnmark. Denne boken gjorde at jeg ønsket mer kunnskap om det som skjedde i Finnmark høsten og vinteren i 44/45. Derfor har jeg nå lest boken Brent jord 1944-1945.

Omtale fra forlaget:
Høsten 1944 beordret Adolf Hitler tvangsevakuering av Nord-Troms og Finnmark. Bygninger skulle brennes, infrastruktur skulle raseres, buskap slaktes. 50 000 innbyggere ble tvangsevakuert. 25 000 motsatte seg ordren, ikke alle overlevde vinteren under kummerlige forhold.
Asbjørn Jaklin beskriver de personlige, politiske og militære sidene av tvangsevakueringen. I Brent jord møter leseren blant annet løytnant Alfred Henningsens heroiske kamp mot den tyske overmakten, evakueringssjef Ragnar Hansen, som balanserte mellom nazistenes ordrer og humanitære hensyn, barnehjems-bestyrer Ingertha Horsdal, som flyktet med 22 barn over fjellet, og Ellen Nora, som døde bare 13 år gammel av difteri og måtte ligge i fjøset over vinteren for å kunne begraves.
Hvordan taklet enkeltpersoner de traumatiske hendelsene i ei tid uten krisepsykiatri? Hva var bakgrunnen for at russerne trakk seg frivillig ut av Øst-Finnmark? Og hvordan kunne den ansvarlige tyske offiseren, generaloberst Lothar Rendulic, gå fri under rettsoppgjøret i Nürnberg? I Brent jord gir Asbjørn Jaklin svarene.

Mørk historie
Jeg har i alle år vært interessert i vår krigshistorie, men av en eller annen grunn, så har de store lidelsene som ble påført befolkningen helt nord i landet vårt, vært ukjent for meg. Jeg har hørt uttrykket «Brent jords taktikk» og at det var kun i Finnmark og Nord-Troms det var reelle krigshandlinger, men jeg hadde langt fra noen kunnskap om hva dette innebar. Men det er endret på nå, etter to gode bøker om temaet.
Der Bare kirka sto igjen, for det meste besto av øyenvitne skildringer fra noen få steder i Finnmark, er Brent Jord et mer historisk dokument. Jaklin har gått gjennom en mengde dokumenter, som sivile og militære rapporter fra offentlige arkiver, avisartikler, lokalhistoriske verk, i tillegg til private dokumenter og annen litteratur. Det er en enorm jobb som står bak denne utgivelsen, og jeg syns Jaklin har klart å snekre dette sammen til en veldig interessant og lærerik bok. Vi er gjennom mange enkeltpersoners opplevelser, i tillegg til historiske fakta. Jeg mener at Brent jord er en obligatorisk bok for de som liker å lese om Norges krigshistorie. Jeg ble til tider sjokkert over den mangelen på støtte den norske regjeringen fikk fra de allierte da tyskerne herjet som mest lengst mot nord. Og selv om brutaliteten til de tyske soldatene ikke overrasket meg, er det likevel vondt å lese om alt den lidelsen de påførte befolkningen. Boka er ryddig oppbygget, og med store mengder noter, kilder og annen statistikk for dem som ønsker å dykke mer ned i materien.

Tittel: Brent Jord 1944-1945  Heltene. Ofrene. De skyldige
Utgitt: 2016
Forlag: Gyldendal
Sjanger: Dokumentar
Kilde: Biblioteket
Format: Innbundet
Antall sider: 380 + noter, kilder, register osv.
Terningkast: 6

 

Reklame

Bare kirka sto igjen – Fortellinger om krigen i Finnmark – Marion Palmer

Marion Palmer er en norsk forfatter, født i Hammerfest og bosatt i Kvalsund, Finnmark. Hun debuterte med diktsamlingen Alle pikene løper til vinduet i 1995.

Omtale fra forlaget:
Kirka var den eneste bygningen som sto igjen i Kvalsund etter tyskernes herjinger under andre verdenskrig. Denne lille bygda i Finnmark ble åsted for et drama der livet aldri ble det samme.
I Norge var det først og fremst Finnmark som ble rammet av krigshandlingene. Antallet tyske soldater var enormt sammenlignet med den norske befolkningen. Og evakueringen og den brente jords taktikk satte sine spor i hver eneste familie.
Gjennom personlige beretninger gir Bare kirka sto igjen et sterkt innblikk i folks opplever av krigen i de små bygdene i Kvalsund kommune. Små og store øyeblikk er klippet sammen til en medrivende fortelling. Dette er historie fortalt nedenfra – her kommer hverdagsmennesket til orde, og det hun har å si, berører oss dypt.

Viktig krigshistorie
Det er mange ting som rører seg i meg etter at jeg har lest Bare kirka sto igjen. Det gjør vondt langt inni hjertet mitt for alt det finnmarkingene og de fra Nord-Troms som opplevde, særlig i siste del av krigen og tiden etterpå. Det gjør meg vondt at denne delen av historien er så lite kjent. Hvem har ikke hørt om Gutta på skauen? Sabotasjeaksjonene på Vemork? Jeg tror det er mange flere av oss nordmenn som har lært om dette enn om evakueringen og den brente jords taktikk som ble utført av tyskerne i Finnmark og Nord-Troms.
Jeg har alltid vært interessert i vår krigshistorie, og jeg har hørt om hendelsene lengst nord i landet vårt. Men ikke på særlig utførlig vis. Jeg har ihvertfall lært masse nytt ved å lese Marion Palmers bok, og jeg er glad for at min kunnskap har økt. Men det er skammelig at ikke denne delen av vår historie har fått mer plass i historiebøkene.
I Bare kirken sto igjen får vi lese historiene til mange mennesker som bodde i Kvalsund og områdene rundt både før, under og etter krigen. Fortellingene er delt opp i korte avsnitt etter hvem som forteller, og er skrevet på Finnmark dialekt. Det var litt vanskelig i starten, ikke at det var vanskelig å forstå, men det var litt tungt og langsomt å lese. Det er også gode forklaringer på ukjente ord bak i boka. Men etterhvert, så var det ingen problemer med lesingen og det fløyt lett. Til tross for at det er drøye historier å fordøye, så var det stadig jeg både smilte og lo av kommentarene til de som forteller. Det er tydelig at flere av de hadde beholdt humoren opp gjennom årene. Men selv med humoren, så er det mye trist lesing. Tenk at i Kvalsund, og også i Hammerfest og Alta, sto det ikke igjen et eneste bolighus etter at tyskerne var ferdig. Absolutt alt var brent opp eller sprengt i lufta. Tenk så mange minner og så mye historie som er blitt borte på grunn av dette. Jeg kunne helt klart skrevet en hel avhandling om hva jeg tenker og føler rundt både boka og disse hendelsene, men jeg tror jeg heller vil råde deg til å lese boken selv. Ikke la deg skremme av dialektspråket. Det er virkelig ikke et problem bare man kommer inn i det, og mer enn verdt den lille ekstra innsatsen. Jeg er ihvertfall veldig glad for at jeg brukte tid på å lese denne boka, den ga meg mye ny kunnskap og innsikt i vår historie og andre menneskers skjebner.

Tittel: Bare kirka sto igjen – Fortellinger fra krigen i Finnmark
Utgitt: 2010
Forlag: Spartacus
Sjanger: Dokumentar
Kilde: Kjøpt på bibliotekutsalg
Format: Innbundet
Antall sider: 337 + bilder
Terningkast: 6

Ikke si at du er redd – Guiseppe Catozzella

Guiseppe Catozzella er en italiensk forfatter, journalist og forlagsredaktør. Han har tidligere skrevet boken

Alveare om Ndrangheta-mafiaen i Milano. Ikke si at du er redd er hans gjennombruddsroman, og skal filmatiseres. Etter at han skrev denne boken er han utnevnt til Goodwill ambasadør for Somalia for FNs flyktningprogram UNHCR.

Forlagets omtale: 
En ung somalisk jentes kamp for frihet og retten til å kunne løpe. En sann historie som gir stemme til en av de mest brennende problemstillingene som preger Europa og verden i dag.

Samia vokser opp i Mogadishu i Somalia. Det er krig i landet, og den fundamentalistiske gruppen al-Shabab er i ferd med å vokse seg sterk. Men Samia vil bare en ting: Hun vil løpe. Hun vil løpe for å vinne, hun vil løpe for landet sitt og friheten – og ingen ting kan stoppe henne. Med hjelp av vennen Ali, som tar på seg jobben som trener, vinner hun snart alt av løp hun deltar i, og kommer stadig nærmere målet: Å delta i OL i Beijing i 2008, og deretter OL i London i 2012. Men når al-Shabab tar over makten, blir selv det å trene nesten umulig. Samia kan bare løpe etter mørkets frembrudd, kledd i heldekkende burka. Krigen rykker stadig nærmere familien og alt hun bryr seg om. Kan hun bli værende i hjemlandet hun elsker, eller er også hun nødt til å legge ut på Reisen, for å nå friheten i Europa?

I denne sterke og gripende dokumentarromanen får vi historien om Samia Yusuf Omar, OL-håpet fra Somalia som deltok i Olympiaden i Beijing, for så å miste livet som båtflyktning mellom Afrika og Italia før OL i London i 2012. Det er samtidig historien om hvordan drømmen om et liv i frihet og verdighet driver hundretusenvis av mennesker til å risikere livet på flukt til Europa hvert år.

Sterk, og dessverre fortsatt aktuell historie.
Dette er noe av det sterkeste jeg har lest på lang tid. Historien til Samia blir fortalt fra Samias ståsted, og vi blir kjent med henne og hennes sterke bånd til familien allerede som barn. Hele veien skinner hennes livsglede og lysten til å løpe, å gjøre noe positivt for hjemlandet sitt gjennom.
Jeg syns Catozzella klarer å fortelle Samias fortelling på en god måte, og vi blir kjent med henne på flere plan. Det er søsteren til Samia som har fortalt hennes historie. Det er reisen til Europa som gjør aller størst inntrykk på meg. Hvordan flyktningene blir stuet sammen som dyr, nesten uten mat og vann. Hvordan kyniske og barbariske menneskesmuglere lurer dem, og hele tiden skal ha mer penger for at de kan fortsette reisen. Hvordan de etter hver etappe på reisen blir plassert i fengsler til de har klart å komme med flere penger. Det gjør meg vondt langt inni sjelen å lese om dette. Hvor onde kan mennesker egentlig bli?
Det er ingen hemmelighet hvordan reisen ender for Samia, etter månedsvis  med ekstreme påkjenninger drukner hun like ved grensen til Italia. Så nær målet, men likevel så langt unna.
Jeg har hatt sterk sympati for flykninger tidligere også, og sympatien min har ikke blitt mindre etter å ha lest Samias historie.

Jeg fant denne videoen til minne om Samia Yusuf Omar på youtube:

 

Anita har også blogget om denne boken. Hennes omtale kan du lese her.

Tittel: Ikke si at du er redd
Orginaltittel: Non dirmi che hai paura
Først utgitt: 2014 (Italia)
Utgitt i Norge: 2015
Forlag: Pax Forlag
Oversatt av: Astrid Nordang
Sjanger: Virkelighetsroman
Kilde: Biblioteket
Format: Hardcover
Antall sider: 248
Terningkast: 6

Boken er lest som en del av mitt Les Verden prosjekt.

 

Komme hjem av Yaa Gyasi

Yaa Gyasi er født i Ghana, men flyttet til Alabama, Usa som barn. Hun debuterte i 2016 med Komme hjem (Homegoing) og nå, vinteren 2018 er boken kommet på norsk.

To halvsøstre vokser opp i hver sin landsby ved Gullkysten, det som vi i dag kjenner som Ghana. De får to helt forskjellige skjebner, da den ene gifter seg med en brite og lever et relativt godt liv, takket være britenes kolonisering og slavehandelen. Den andre søsteren blir tatt til fange og solgt som slave. Hun ender opp i sørstatene og plukker bomull for eieren sin der.

Vi følger disse to søstrenes direkte etterkommere gjennom 300 år og frem til i dag.

Vakker og sterk roman
Som nevnt over her, får vi følge disse to grenene av slekten i åtte generasjoner. Det er korte sekvenser, utdrag fra livene til de vi får følge, og det er forskjellig hvor nysgjerrig jeg blir på de forskjellige menneskene. Noen av historiene fanger meg veldig inn og jeg ønsker å lese mer om livet til denne personen. Særlig syns jeg dette gjelder i den første halvdelen av boken. Noen av de andre historiene rommer mye mer, slik at mesteparten av livshistorien blir fortalt på noen få sider.
Gyasi skriver veldig levende om både mennesker og natur, følelser og tanker de forskjellige menneskene går igjennom. Jeg mener boken hjelper oss, vi som ikke er berørt av denne dystre og mørke delen av historien, til å forstå mer av hvorfor det fortsatt kan være betent mellom afroamerikanere og amerikanere. Det er ikke ukjente fenomener Gyasi belyser i romanen sin, men hun beskriver det så ekte at jeg regelrett får vondt i hjertet når jeg leser. Og selv om det er kjent det hun skriver om, så trenger vi alle en påminnelse om den historien som er der.

Jeg fikk veldig mye ut av å lese Komme Hjem og jeg anbefaler den helt klart videre.

Andre bloggere som har skrevet om Komme Hjem er Bjørnebok og Rose-Marie.

Tittel: Komme Hjem
Orginal tittel: Homegoing
Først utgitt: 2016 USA
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Vigmostad & Bjørke
Oversatt av: Hilde Stubhaug
Sjanger: Roman
Kilde: Lesereksemplar
Format: Hardcover
Antall sider: 453
Terningkast: 5

Boken er en del av mitt Les verden prosjekt, Ghana.

Under udalatrærne av Chinelo Okparanta

Chinelo Okparanta er født og oppvokst i Port Harcourt i Nigeria. Da hun var 10 år gammel, emigrerte hun til USA sammen med familien sin. Hun har vært nominert til, og vunnet en rekke priser for sine noveller og bøker. Okparanta blir ansett som en av de mest betydningsfulle, unge afrikanske samtidsforfattere.

Forlagets omtale:

Den nigerianske borgerkrigen, også kjent som Biafrakrigen, danner bakteppet for denne oppvekstskildringen og får direkte konsekvenser for skjebnen til hovedpersonen, Ijeoma, idet faren hennes blir drept. Ijeomas mor sørger slik over tapet at hun sender datteren bort til slektninger. Der møter hun den unge Amina, som hun forelsker seg i. Men den forbudte kjærligheten mellom de to jentene blir oppdaget og herfra leder en rekke rystende begivenheter frem til Ijeomas beslutning om å gifte seg med barndomskameraten Chibundu. De to lever et ulykkelig liv sammen og etter hvert blir det tydeligere og tydeligere for Ijeoma hvilke valg hun må ta.

Under udalatrærne er en fortelling om en ung jente som blir forsøkt tvunget inn i konformitet og et tradisjonelt familiemønster, men som likevel ender med å ta sine egne valg – koste hva det koste vil. Dette er en historie om håp og annerledeshet, om tro og om hvordan tilfeldigheter kan lede til det beste i livet.

Vakker og vond

Dette var en helt ny verden for meg. Jeg har ikke lest noen afrikansk forfatter tidligere, så de bøkene jeg har lest tidligere har vært av en vestlig forfatter, og da også sett gjennom vestlige øyne.
I boken følger vi Ijeoma fra hun er liten jente og opp gjennom oppveksten og
voksenlivet hennes. Fra slutten av 60-tallet til i dag. I mange afrikanske land er homofili forbudt, og det var det da også på 70- og 80-tallet. Og det har ikke blitt bedre siden den gang.

Den 7. januar 2014 signerte Nigerias president, Goodluck Jonathan, et lovforslag som kriminaliserte forhold mellom mennesker av samme kjønn samt støtte til slike forhold. Med en strafferamme på intill 14 års fengsel, I de nordlige statene er straffen døden ved steining.

Jeg syns Okparanta har skrevet en strålende bok som gir oss et innblikk i en del av verden som vi, ihvertfall ikke jeg, kjenner så godt til. Hun skriver godt, og jeg får stor sympati med Ijeoma og hennes liv. Det er nok mange som henne både i Nigeria og andre deler av verden som ikke kan leve sitt liv slik de ønsker det. Det er en sterk bok, men de vondeste episodene er ikke beskrevet på en billedlig måte, men det trenger hun ikke heller. Såpass med forestillingsevne har de aller fleste lesere.

Jeg vil gjerne anbefale alle å lese denne boken, man får en sterk leseropplevelse og jeg tror man husker denne boken, lenge.
Tusen takk til deg som tipset meg om denne boken. Jeg er veldig glad for at jeg har lest den.

 

Orginaltittel: Under The Udala Trees
Norsk Forlag: Bokvennen Forlag
Sjanger: Skjønlitterær roman
Først utgitt: 2015
Utgitt i Norge: 2016
Kilde: Biblioteket
Antall sider: 440
Terningkast: 5
Under Udalatrærne er lest i mitt Les Verden prosjekt.