Bare kirka sto igjen – Fortellinger om krigen i Finnmark – Marion Palmer

Marion Palmer er en norsk forfatter, født i Hammerfest og bosatt i Kvalsund, Finnmark. Hun debuterte med diktsamlingen Alle pikene løper til vinduet i 1995.

Omtale fra forlaget:
Kirka var den eneste bygningen som sto igjen i Kvalsund etter tyskernes herjinger under andre verdenskrig. Denne lille bygda i Finnmark ble åsted for et drama der livet aldri ble det samme.
I Norge var det først og fremst Finnmark som ble rammet av krigshandlingene. Antallet tyske soldater var enormt sammenlignet med den norske befolkningen. Og evakueringen og den brente jords taktikk satte sine spor i hver eneste familie.
Gjennom personlige beretninger gir Bare kirka sto igjen et sterkt innblikk i folks opplever av krigen i de små bygdene i Kvalsund kommune. Små og store øyeblikk er klippet sammen til en medrivende fortelling. Dette er historie fortalt nedenfra – her kommer hverdagsmennesket til orde, og det hun har å si, berører oss dypt.

Viktig krigshistorie
Det er mange ting som rører seg i meg etter at jeg har lest Bare kirka sto igjen. Det gjør vondt langt inni hjertet mitt for alt det finnmarkingene og de fra Nord-Troms som opplevde, særlig i siste del av krigen og tiden etterpå. Det gjør meg vondt at denne delen av historien er så lite kjent. Hvem har ikke hørt om Gutta på skauen? Sabotasjeaksjonene på Vemork? Jeg tror det er mange flere av oss nordmenn som har lært om dette enn om evakueringen og den brente jords taktikk som ble utført av tyskerne i Finnmark og Nord-Troms.
Jeg har alltid vært interessert i vår krigshistorie, og jeg har hørt om hendelsene lengst nord i landet vårt. Men ikke på særlig utførlig vis. Jeg har ihvertfall lært masse nytt ved å lese Marion Palmers bok, og jeg er glad for at min kunnskap har økt. Men det er skammelig at ikke denne delen av vår historie har fått mer plass i historiebøkene.
I Bare kirken sto igjen får vi lese historiene til mange mennesker som bodde i Kvalsund og områdene rundt både før, under og etter krigen. Fortellingene er delt opp i korte avsnitt etter hvem som forteller, og er skrevet på Finnmark dialekt. Det var litt vanskelig i starten, ikke at det var vanskelig å forstå, men det var litt tungt og langsomt å lese. Det er også gode forklaringer på ukjente ord bak i boka. Men etterhvert, så var det ingen problemer med lesingen og det fløyt lett. Til tross for at det er drøye historier å fordøye, så var det stadig jeg både smilte og lo av kommentarene til de som forteller. Det er tydelig at flere av de hadde beholdt humoren opp gjennom årene. Men selv med humoren, så er det mye trist lesing. Tenk at i Kvalsund, og også i Hammerfest og Alta, sto det ikke igjen et eneste bolighus etter at tyskerne var ferdig. Absolutt alt var brent opp eller sprengt i lufta. Tenk så mange minner og så mye historie som er blitt borte på grunn av dette. Jeg kunne helt klart skrevet en hel avhandling om hva jeg tenker og føler rundt både boka og disse hendelsene, men jeg tror jeg heller vil råde deg til å lese boken selv. Ikke la deg skremme av dialektspråket. Det er virkelig ikke et problem bare man kommer inn i det, og mer enn verdt den lille ekstra innsatsen. Jeg er ihvertfall veldig glad for at jeg brukte tid på å lese denne boka, den ga meg mye ny kunnskap og innsikt i vår historie og andre menneskers skjebner.

Tittel: Bare kirka sto igjen – Fortellinger fra krigen i Finnmark
Utgitt: 2010
Forlag: Spartacus
Sjanger: Dokumentar
Kilde: Kjøpt på bibliotekutsalg
Format: Innbundet
Antall sider: 337 + bilder
Terningkast: 6

Reklame

Ikke si at du er redd – Guiseppe Catozzella

Guiseppe Catozzella er en italiensk forfatter, journalist og forlagsredaktør. Han har tidligere skrevet boken

Alveare om Ndrangheta-mafiaen i Milano. Ikke si at du er redd er hans gjennombruddsroman, og skal filmatiseres. Etter at han skrev denne boken er han utnevnt til Goodwill ambasadør for Somalia for FNs flyktningprogram UNHCR.

Forlagets omtale: 
En ung somalisk jentes kamp for frihet og retten til å kunne løpe. En sann historie som gir stemme til en av de mest brennende problemstillingene som preger Europa og verden i dag.

Samia vokser opp i Mogadishu i Somalia. Det er krig i landet, og den fundamentalistiske gruppen al-Shabab er i ferd med å vokse seg sterk. Men Samia vil bare en ting: Hun vil løpe. Hun vil løpe for å vinne, hun vil løpe for landet sitt og friheten – og ingen ting kan stoppe henne. Med hjelp av vennen Ali, som tar på seg jobben som trener, vinner hun snart alt av løp hun deltar i, og kommer stadig nærmere målet: Å delta i OL i Beijing i 2008, og deretter OL i London i 2012. Men når al-Shabab tar over makten, blir selv det å trene nesten umulig. Samia kan bare løpe etter mørkets frembrudd, kledd i heldekkende burka. Krigen rykker stadig nærmere familien og alt hun bryr seg om. Kan hun bli værende i hjemlandet hun elsker, eller er også hun nødt til å legge ut på Reisen, for å nå friheten i Europa?

I denne sterke og gripende dokumentarromanen får vi historien om Samia Yusuf Omar, OL-håpet fra Somalia som deltok i Olympiaden i Beijing, for så å miste livet som båtflyktning mellom Afrika og Italia før OL i London i 2012. Det er samtidig historien om hvordan drømmen om et liv i frihet og verdighet driver hundretusenvis av mennesker til å risikere livet på flukt til Europa hvert år.

Sterk, og dessverre fortsatt aktuell historie.
Dette er noe av det sterkeste jeg har lest på lang tid. Historien til Samia blir fortalt fra Samias ståsted, og vi blir kjent med henne og hennes sterke bånd til familien allerede som barn. Hele veien skinner hennes livsglede og lysten til å løpe, å gjøre noe positivt for hjemlandet sitt gjennom.
Jeg syns Catozzella klarer å fortelle Samias fortelling på en god måte, og vi blir kjent med henne på flere plan. Det er søsteren til Samia som har fortalt hennes historie. Det er reisen til Europa som gjør aller størst inntrykk på meg. Hvordan flyktningene blir stuet sammen som dyr, nesten uten mat og vann. Hvordan kyniske og barbariske menneskesmuglere lurer dem, og hele tiden skal ha mer penger for at de kan fortsette reisen. Hvordan de etter hver etappe på reisen blir plassert i fengsler til de har klart å komme med flere penger. Det gjør meg vondt langt inni sjelen å lese om dette. Hvor onde kan mennesker egentlig bli?
Det er ingen hemmelighet hvordan reisen ender for Samia, etter månedsvis  med ekstreme påkjenninger drukner hun like ved grensen til Italia. Så nær målet, men likevel så langt unna.
Jeg har hatt sterk sympati for flykninger tidligere også, og sympatien min har ikke blitt mindre etter å ha lest Samias historie.

Jeg fant denne videoen til minne om Samia Yusuf Omar på youtube:

 

Anita har også blogget om denne boken. Hennes omtale kan du lese her.

Tittel: Ikke si at du er redd
Orginaltittel: Non dirmi che hai paura
Først utgitt: 2014 (Italia)
Utgitt i Norge: 2015
Forlag: Pax Forlag
Oversatt av: Astrid Nordang
Sjanger: Virkelighetsroman
Kilde: Biblioteket
Format: Hardcover
Antall sider: 248
Terningkast: 6

Boken er lest som en del av mitt Les Verden prosjekt.

 

Les Verden: Nord-Korea: Ni år på flukt fra helvete – Eunsun Kim

Nord-Korea er et land nord på Korea-halvøya. Korea ble delt i nord og sør etter Korea-krigen tidlig på

 

50-tallet. Nord-Korea fikk et kommunistisk styresett med Kim Il Sung som statsleder. Deretter har hans sønn og nå hans sønnesønn tatt over og fortsatt i samme spor.
Befolkningen i Nord-Korea er sterkt undertrykt, og det er stadig hungersnød i landet med 24,5 millioner innbyggere.

Eunsun Kim er en Nord-Koreansk kvinne som sammen med moren og søsteren flyktet fra hungersnøden som 12 åring. De hadde sett faren bukke under for hungersnøden og det var ikke mat å oppdrive noen steder, og alle hadde det likt som dem. De bestemmer seg for å flykte til Kina. Det er strengt forbudt å krysse grensen fra Nord-Korea til en av nabolandene, men Eunsun og familien hennes føler at de ikke har noe annet valg. Boken handler om hva som skjedde med de tre på de 9 årene fra da de flyktet fra Nord-Korea for første gang og til de var trygt fremme i Sør-Korea ni år senere.

Nord-Korea
Nord-Korea er jo et land som svært få har vært i og sett hvordan det står til. De som kommer til landet får jo kun se hvordan eliten har det, og de har det ihvertfall materielt bra. Men få får se hvordan størstedelen av befolkningen har det.
I Eunsun Kims bok får vi et lite innblikk i hvordan det er for barn og voksne i dette lukkede landet. Det er vondt å lese om desperasjonen og sulten de opplever.
Det å komme over grensen til Kina er svært farefullt da grensene er bevoktet av bevæpnede vakter, men i Kina er det heller ikke trygt for flyktninger fra Nord-Korea.
Boken i seg selv er ikke spesielt velskrevet, den har et enkelt språk, men det flyter lett likevel. Der det fins koreanske ord i teksten får vi som lesere en fin forklaring på hva det betyr. Det er ikke for språkopplevelsen man leser en bok som dette, det er for å få et innblikk i menneskeskjebner vi ikke kan forestille en gang.

Jeg anbefaler gjerne denne boken videre, men vær forberedt på sterke skildringer.

Andre bloggere om Nord-Korea – Ni år på flukt: Beathes bokhjerte, Pias Kulturkrok og Betraktninger.

 

Tittel: Nord-Korea – Ni år på flukt fra helvete
Orginal titttel: Coree Du Nord
Først utgitt: 2012
Utgitt i Norge: 2013
Forlag: Pantagruel
Oversatt av: Mette Gudevold
Sjanger: Selvbiografi
Kilde: Biblioteket
Format: Pocket
Antall sider: 225
Terningkast: 5

 

Far og Sachsenhausen av Karin Kinge Lindboe

Utgitt på Liv Forlag våren 2016

 

 

Karin Kinge Lindboe debuterte som forfatter i 1992 med boken Mormors Hjerte. Hun har siden skrevet over 20 bøker for barn og unge. Far og Sachsenhausen er hennes første bok for voksne.

 

 

Far og Sachsenhausen er en bok om Lindboes far, Steff Kinge og hans tid i Sachsenhausen under andre verdenskrig. Det er en bok der man blir kjent med fangene i konsentrasjonsleirenes hverdag. Det er mye grusomt som skjer, dette preger selvsagt mennene i leieren på mange plan. Det handler om sykdom og dødsfall, men også om kameratskap, humor og overlevelse.

Jeg syns Lindboe beskriver farens opplevelser på en bra måte, det er ikke mye sentimentalitet, men allikevel setter det igang mange følelser i den som leser. Vi kjenner jo alle historien, men det blir nærmere i denne boken. Det er vondt å lese, men historien er så viktig.

I starten på boken forteller forfatteren om sin barndom, og hvordan hun trodde farens opphold på Sachsenhausen var da hun var liten. Hun hørte kun om de gode historiene og samholdet mellom gutta da hun var liten. Så hun var stolt over at faren hennes hadde vært med på noe så spennende. Det var først senere, da hun ble voksen at hun fikk den hele og fulle sannhet om hvordan årene i Sachsenhausen hadde vært. Og med tillatelse fra sin far har hun nå skrevet ned historien.

Jeg er veldig glad for at jeg tok meg tid til å lese nettopp denne boken. Jeg er sikker på at den vil sitte i meg lenge, og jeg anbefaler den varmt videre.

Andre bloggere som har skrevet om Far og Sachsenhausen er Tine sin blogg, Artemisias Verden og Beathes Bokhjerte.

Boken er lest på ebokbib via Trøgstad Bibliotek.