Ingen til bords av Lene Lauritsen Kjølner

Lene Lauritsen Kjølner debuterte i 2014 med den første boken om privatdetektiven Olivia Henriksen. For debutboken, Høyt henger de, fikk hun Maurits Hansen-prisen Nytt Blod. Jeg har ikke lest de to første bøkene hennes, men jeg leste bok nummer tre, Dakota Rød i fjor sommer. Omtalen av den boken kan du lese her.

Forlagets omtale:
Det lå et menneske i bunnen av reservoaret, men hakkespetten hadde mistet interessen for lenge siden – selv om mennesket også hadde et hode farget i rødt.

Da et lik dukker opp på  utendørsscenen til lokalteateret i Tønsberg blir privatetterforsker Olivia Henriksen som alltid svært nysgjerrig. Hun akter imidlertid  ikke å røre saken. Absolutt ikke. Tvert imot sverger hun på å holde seg unna for ikke å skape vansker for politikjæresten Torstein Krohn.
Heldigvis har hun nok annet å fokusere på – en fortvilet ektemann frykter at kona er utro, og Olivia tråkker med sedvanlig pågangsmot ut i spaningsarbeidet for å forsøke å finne den hemmelige elskeren. Raskt viser det seg dessverre at hennes sak har noen fellespunkter med drapssaken, og det blir etterhvert vanskelig å forklare Torstein hvorfor hun stadig blander seg inn i hans etterforskning.

Lettlest sommerbok:
Som nevnt så har jeg ikke lest de to første bøkene om Olivia Henriksen, de bøkene fikk hun mye ros for, men de to neste bøkene kanskje har fått en litt mer lunken mottakelse.
Det er ikke gnistrende forfatterskap vi snakker om her, men heller lett underholdning som alle kan like. Jeg har hatt en fin stund med Ingen til bords. Det er en perfekt bok til en lat sommerdag på standa eller i hagen.
Jeg er litt usikker på hva meningen med den hakkespetten er, det kommer ikke klart frem i boken. Enten så har jeg oversett hele poenget, eller så var det kanskje ikke noe poeng i det hele tatt? Isåfall, burde den kanskje vært utelatt?
Det står under her at boken har 299 sider.. det stemmer ikke helt. Det er mange blanke sider mellom her. Tipper det tilsammen er en per førtitre kapitler, så den er i realiteten en god del kortere. Ser denne tendensen i flere bøker, og skjønner ikke poenget. Er det for at boken skal virke lengre? Det er etter min mening bortkastet bruk av ressurser. Ha heller en mer naturlig overgang mellom kapitlene. Ingen vits i å ha opptill nesten to blanke sider mellom hvert kapitell. Nå avsporet jeg litt her. Har jo ikke så mye med boken å gjøre i seg, mer et spørsmål om forlagets bruk av papirressurser.
Over til boken igjen. Det er lett å like Olivia Henriksen og de andre karakterene i Ingen til bords. Og det hele er ganske så idyllisk med handling fra et sommerlig Tønsberg. Kjølner bygger opp handlingen godt, men det er ikke store overraskelser hverken i drapssaken eller utroskapssaken. Svarene sier seg litt for tidlig selv, så for meg er det ikke veldig spennende. Men som sagt en koselig sommerbok.

 

Takk til forlaget som har sendt meg lesereksemplar.

Tittel: Ingen til bords
Forlag: Vigmostad & Bjørke
Sjanger: Krim (kose-krim)
Utgitt: 2017
Kilde: Lesereksemplar
Antall sider: 299
Terningkast: 4

Faen ta skjebnen av John Green

John Green er en av verdens mest anerkjente ungdomsbokforfattere. Han har skrevet en rekke bøker, vunnet flere priser og har fast plass på bestselgerlistene.

 

Hazel er en 16 år gammel jente som lever med uhelbredelig kreft. En dag overtaler moren hennes til å gå på en støttegruppe for ungdom med kreft. Hun har gått der tidligere, men den siste tiden har hun holdt seg mer hjemme. Denne kvelden kommer en ny gutt til støttegruppen og han og Hazel finner tonen umiddelbart. De blir nære venner som utveksler historier og forteller hverandre om bøker og filmer de liker. Spesielt er det èn bok som får betydning for paret, den diskuterer de om igjen og om igjen. De prøver til og med å få kontakt med forfatteren, men han svarer ikke på henvendelsene deres.
Hazel og Augustus kommer nærmere hverandre ettersom tiden går. Og forholdet dem imellom flyter over i mer enn vennskap.

Sterkt om sykdom

Jeg var faktisk på kino og så denne filmen da den ble vist, og jeg likte filmen veldig godt. Så det er en glede for meg nå, når jeg har lest boken at filmen har vært veldig tro mot sin orginale historie. Det har egentlig ikke falt meg inn å lese John Greens bøker tidligere, siden de er ungdomsbøker, men jeg ser jo at det kan jeg gjerne gjøre.
Jeg elsker den unike historien om vennskapet og kjærligheten mellom Hazel og Augustus. De er to helt spesielle ungdommer begge to, og de passer virkelig godt sammen. Men det er veldig sterkt å lese om det de må gjennom av behandlinger og sykehusinnleggelser.
Det er vanskelig for meg å se helt hvor godt man faktisk blir kjent med Hazel og Augustus, da jeg ser skuespillerne som spilte dem foran meg når jeg leser. Så selv om jeg elsker denne boken veldig mye, så tror jeg den ville vært enda bedre og enda sterkere om jeg ikke hadde sett filmen fra før.

 

Vil anbefale denne boken til alle, både ungdom og voksne. Jeg tror man vil få mye ut av å lese denne uansett hvilken alder man er i.

 

Orginaltittel: The Fault In Our Stars
Norsk Forlag: Gyldendal
Sjanger: Ungdomsroman
Først utgitt: 2012 i USA
Utgitt i Norge: 2013
Kilde: Lånt
Antall sider: 331
Terningkast: 6

Myrkongens datter av Karen Dionne

Karen Dionne er en amerikansk forfatter som tidligere har skrevet tre romaner og en rekke essays og artikler. Hun bor i Detroit sammen med sin ektemann. Myrkongens datter er solgt til 20 land. Her i Norge kommer den ut den 22. juni.

Sammendrag:

Helena lever et stille og rolig liv sammen med sin mann og to døtre. Hverdagen går sin gang helt til den dagen Myrkongen klarer å rømme fra et høysikkerhets fengsel. Det ingen vet, heller ikke Helenas nærmeste familiem, er at Helena er Myrkongens datter, og hun levde i en hytte langt fra folk sammen med han og jenta han kidnappet, Helenas mor, i 12 år. De vet heller ikke at Myrkongen er en mann som er vant til å leve i skjul i naturen. Det han glemmer er at han har oppdratt Helena til å følge de minste spor, jakte.. og drepe. Eller har han glemt det?
Helena sender familien i dekning og går ut på jakt etter en mann hun både elsker og hater. Selv så mye grusomt han har gjort, både mot moren og henne selv klarer ikke Helena å fri seg fra de gode minnene hun også har fra årene i ødemarken.

 

 

En virkelig god historie

Det er ikke mange dagene siden Myrkongens Datter kom i postkassen min, men jeg ble veldig nysgjerrig på boken, så da fikk den bli neste bok ut for min del etter at jeg hadde lest ferdig den litt tunge, men veldig gode biografien om Pablo Escobar. 
Når noen av mine favorittforfattere, Clare Mackintosh og Lee Child er sitert utenpå boken så gir det meg noen forhåpninger til at denne boken vil jeg også like. Og det gjorde jeg, til gangs. Den er kanskje ikke superspennende hele tiden, men det er en veldig god historie.
Boken er delt inn i to forskjellige tidslinjer, den ene er nåtiden med Helenas jakt etter faren, og det er det som er spennende, men det interessante syns jeg kommer i de delene der Helena forteller om sin oppvekst. De delene er nok kanskje litt for lange til at det blir et skikkelig spenningsdriv gjennom boken, men jeg vet ikke om jeg ville hatt det annerledes heller, for det er bakgrunnen og oppveksten til Helena som gjør hele boken.
En ting som jeg skulle ønske var annerledes var oppdelingen av kapitlene. De er som nevnt delt opp i barndommen, som blir kalt Hytta, og de andre kapitlene er bare numrert. Men, noen ganger begynner fortellingen fra nåtiden i kapitlene som er omtalt Hytta, og det kan bli litt forvirrende. Jeg tenker at dersom man skal ha den inndelingen med hytta og nåtid, så hadde det vært greit å holde seg til det også.

Jeg liker karakteren Helena veldig godt, hun fremstår som en veldig sterk kvinne selv om hun selvsagt er preget av det som skjedde i oppveksten sin. Det er nesten så jeg kunne ønsket meg en bok til som omhandler mer tiden etter at moren og Helena kom tilbake til sivilisasjonen. Selv om temaet har vært nevnt her i denne boken, så syns jeg det ville vært et interessant tema.

Til tross for at det ikke var et ekstremt spenningsnivå, som jeg egentlig ønsker i thrillere, så var dette en særdeles god bok. Den har spenningsmomenter, selvsagt, men ikke veldig nervepirrende. Jeg vil likevel anbefale denne boken på det varmeste. Jeg tror dette er en bok som kan gi mange en god leseropplevelse.

Tusen takk til forlaget som har sendt meg lesereksemplar.

 

Orginaltittel: The March King’s Daughter
Norsk forlag: Juritzen
Sjanger: Thriller
Først utfitt: USA 2017
Utgitt i Norge: 22. juni 2017
Kilde: Lesereksemplar
Antall sider:316
Terningkast: 5

Min far Pablo Escobar av Juan Pablo Escobar

Forlagets omtale:

Pablo Escobar var verdens største narkobaron og en av verdens mest kjente kriminelle. I denne biografien forteller hans sønn Juan Pablo Escobar den sanne historien om faren, mannen som kunne ty til den mest brutale vold, samtidig som han var en kjærlig og varm familiemann.

Mer enn tjue år etter at sjefen for Medellin-kartellet ble drept, foretar sønnen en reise tilbake til fortiden for å gi oss et uredigert bilde av faren. Han forteller om hvordan det var å vokse opp med Pablo Escobar, om en barndom fylt av ektragavanse og tjenere,livvakter og luksus, men også frykt, vold, krig og flykt fra farens mange fiender. Kontrastene er store for en gutt som spiller dataspill det ene øyeblikket, og må flykte fra attentater og bomber det neste.

Dette er ikke en bok skrevet av en sønn som ønsker å forbedre sin fars omdømme, men derimot en rystende fortelling om hvilke konsekvenser volden fører med seg. Forfatteren gir oss mye ny informasjon om mennesket og forbryteren Pablo Escobar, og nye detaljer om Colombias historie og hendelser knyttet til den latinamerikanske narkotikahandelen.

Heavy saker.

Dette er noe av det verste jeg har lest, altså ikke boken, men historien, biografien til en av de mest brutale kriminelle personene gjennom historien er virkelig tøff lesing. Så ille er den at jeg faktisk har hatt mareritt om natten i den perioden jeg har lest denne. Og det pleier jeg faktisk ikke å ha. Jeg leser mye grusomheter i mine krimbøker jeg, men det er fantasi og påvirker ikke meg på samme måte. Men her har vi den sanne historien om en mann som direkte står bak mer enn 3000 drap. Hvor mange liv han har ødelagt gjennom sin produksjon og distribuering av kokain kan man jo bare spekulere i.

Juan Pablo Escobar er ingen forfatter, tidvis kan det være litt dårlig flyt i historien, det kan være litt tungt å lese. Det er mange navn på personer, myndigheter og grupperinger å holde styr på, det er også noe av grunnen til at det går litt tungt innimellom. Jeg brukte ca en uke på å lese denne boken, noe som er ganske lang tid for meg, men med så mye informasjon og så mye grusomheter må man ha pauser.

Jeg reagerer veldig på hvordan noen kan la barna sine vokse opp i et sånt liv som dette. Morens lave alder når hun ble kjæreste med Pablo Escobar kan vel sikkert forklare noe, og han var vel kanskje ikke en mann man bare tok med seg barna å reiste fra heller kan jeg tenke meg. Dette sier ikke boken noe om, så det savner jeg faktisk. Litt fra morens ståsted.

Jeg syns dette er en meget informativ og god bok som gjør at man skjønner litt mer av Colombias narko-historie. Det er jo dessverre noe av det landet er mest kjent for den dag i dag. Jeg sitter igjen med mye mer kunnskap og en større forståelse for hvordan det ble som det ble.

Anbefales!

Orginaltittel: Pablo Escobar, Mi padre
Norsk Forlag: Cappelen Damm
Sjanger: Biografi
Først utgitt: Colombia 2014
Utgitt i Norge: Våren 2017
Kilde: Via Trøgstad Bibliotek
Antall sider: 456
Terningkast: 5
Lest som en del av mitt Les Verden prosjekt.

Kjærlighetens førti bud av Elif Shafak

Elif Shafak er en av Tyrkias mest leste forfattere, og har utgitt 15 bøker, hvorav 10 romaner. Shafak bor i London og Istanbul, og skriver på tyrkisk og engelsk. Bøkene hennes er utgitt i over 40 land.

 

Forlagets omtale:
På det urolige 1200-tallet, en tid fylt av religionskrig og maktkamp, møter poeten Rumi sin åndelige veileder, Shams av Tabriz. Møtet forvandler Rumi fra en vellykket, men ulykkelig geistlig til en engasjert mystiker, poet og talsmann for den universelle kjærligheten.
I dagens Massachusetts blir den amerikanske husmoren Ella Rubenstein inspirert av Rumis kjærlighetsbudskap. Det gir henne styrke til å gjennomføre sin egen nødvendige livsendring.
Denne poetiske og fantasifulle romanen er en internasjonal bestselger. Shafak blander øst og vest, fortid og nåtid, og gir oss en overbevisende, dramatisk og frodig beretning om hvordan kjærligheten virker i verden.

 

Les Verden: Tyrkia
Det er alltid spennende å lese nye forfattere, og enda mer spennende å lese bøker fra land man normalt ikke leser så mye fra. Jeg har ikke fullstendig oversikt over alle bøkene jeg har lest så langt i mitt liv, men jeg tror ikke jeg har lest noe fra Tyrkia tidligere.
Dette er en roman med mye filosofi og mye historie i seg. Jeg vil tippe at ca 80% av bokens handling foregår midt på 1200-tallet, resten handler om nåtiden og Ella Rubenstein. Men selv om jeg lite historien til Rumi og Shams av Tabriz, så skulle jeg gjerne ha lest mer om Ella og hvordan Rumi påvirket henne og hennes liv. Man blir lite kjent med en av hovedpersonene når man har bare 20% av boken på å bli kjent.
I bokens deler som har handling fra 1200-tallet, får vi samme historie fra forskjellige synspunkter. Det veksler mellom Rumi, Shams, en prostituert, en dranker, sønnene til Rumi osv. Man får mye god historiekunnskap gjennom denne historien, og jeg kjenner igjen mye fra historiebøkene.

Jeg hadde noen veldig hyggelige timer mens jeg leste Kjærlighetens førti bud, men jeg syns den mangler noe for å nå helt opp. Jeg skulle gjerne sett at de forskjellige delene, fortid og nåtid var litt jevnere fordelt.

Jeg må bare si at jeg syns omslaget på boken er helt nydelig. Ikke ofte jeg får bøker som har et så fint omslag.

 

Tusen takk til forlaget som har sendt meg lesereksemplar.

 

Orginaltittel: The Forty Rules of Love
Norsk Forlag: Font Forlag
Sjanger: Roman
Først utgitt: USA i 2010
Utgitt i Norge: 2017
Kilde: Lesereksemplar
Antall sider: 433
Terningkast: 4
Lest i forbindelse med mitt Les Verden prosjekt.

 

Spionen av Paulo Coelho

Paulo Coelho er en brasiliansk forfatter som har en rekke utgivelser bak seg. Han slo igjennom med Alkymisten (norsk oversettelse i 1995) i 1988. Etter denne utgivelsen har han utgitt bøker med jevne mellomrom. Jeg har ikke lest noe av han tidligere, jeg fant han når jeg skulle finne en brasiliansk bok til mitt les verden-prosjekt.

Forlagets omtale:
Fra forfatteren av Alkymisten.

Hennes eneste forbrytelse var å være en fri og selvstendig kvinne.

Da Mata Hari kom til Paris, hadde hun bare det hun sto og gikk i. Snart ble hun feiret som den mest elegante kvinnen i byen. En danser som sjokkerte og gledet de rikeste og mektigste menn. Men da mistenksomheten som gjennomsyrte et krigsherjet land tok overhånd, kom Mata Haris livsstil i søkelyset. I 1917 ble hun anholdt på hotellrommet sitt på Champs-Èlysèes og anklaget for spionasje.
Gjennom Mata Haris siste brev forteller Spionen den uforglemmelige historien om en kvinne som brøt tidens konvensjoner og betalte dyrt for det. «Jeg vet ikke om man i fremtiden kommer til å minnes meg, men jeg håper man i så fall ikke vil oppfatte meg som et offer, men som en som var modig i all sin ferd og uten frykt betalte prisen som måtte betales.»

Interessant historie.
Boken begynner med Mata Haris siste timer før hun blir henrettet med gevær og pistolskudd, så det er ikke noen overraskelse for noen hvordan historien ender. Boken er skrevet i brevform, der Mata Hari skriver ned sin historie for at datteren hennes skal kunne lese hva som har skjedd når hun er gammel nok, men ofte går fortellerstilen vekk ifra sin opprinnelige form og går mer over i romanform enn brev før det plutselig vender tilbake til brevform igjen. Det blir litt rotete, men jeg sliter samtidig ikke med å følge historien. Med sine 190 sider er den veldig rask å lese og jeg skulle ønske at boken var mer detaljert, men det har den nok ikke ment å være heller. Coelho selv skriver i sin kommentar at boken ikke er ment å være en biografi, og at det er andre bøker som egner seg mer til det formålet.
Historien om Mata Hari er veldig interessant og spennende, da hun lever et liv andre kvinner fordømte, samtidig som mange av de parisiske mennene oppvaktet henne og sørget for at hun kunne leve et ekstragavant liv.
Selv om Spionen fremstår som en noe lett utgave av Mata Haris historie, så har den ihvertfall vekket min nysgjerrighet om kvinnen, og uansett så sitter jeg igjen med mer kunnskap om denne historiske personen enn det jeg hadde da jeg startet å lese.

Andre bloggere om Spionen: Tine sin blogg og Elise Cathrin.

Orginaltittel: A espiä
Norsk forlag: Bazar
Sjanger: Historisk litteratur
Først utgitt: 2016
Utgitt i Norge: 2016
Kilde: Biblioteket
Antall sider: 190
Terningkast: 5
Lest i forbindelse med mitt Les Verden-prosjekt

Hjerteknuser av Geir Tangen

Geir Tangen brakdebuterte med Maestro i januar i fjor. Han ble hyllet av kritikerne og fikk mye oppmerksomhet. Rettighetene til boken ble også solgt til 15 land. Jeg var også en av de som likte Maestro veldig godt. Min omtale av boken finner du her. Tangen har vært kjent for de fleste innen bokbloggverdenen som Norges største krimblogger med bloggen bokbloggeir. Den bloggen eksisterer fortsatt, men nå ikke som bokblogg.

Forlagets omtale:
Ny sylskarp kriminalroman fra skaperen av den internasjonale suksessen Maestro.
Journalisten Viljar Ravn Gudmundsson og politietterforsker Lotte Skeisvoll har akkurat begynt å komme seg etter saken med seriemorderen som kalte seg Maestro, idet en ny kriminalsak ryster dem begge. I et av Haugesunds finere villastrøk blir en ung jente funnet drept etter en fest.

Nærmere undersøkelser avdekker et mye tyngre ungdomsmiljø enn noen hadde kunnet forestille seg, en dødelig cocktail av høyreekstremisme, eksperimentell sex og narkotika. Og midt i dette: Viljars egen 17 år gamle sønn. For en usikker ungdom er avstanden mellom himmel og helvete farlig kort, og hvert nye skritt et potensielt feilsteg.

Vanskelig andrebok?
Man hører ofte at forfattere som har hatt stor suksess med sin første bok kan slite litt med den andre boken. Og det kan man vel si om Tangens bok. Jeg var en av dem som likte Maestro veldig godt, så forventningene til andreboken var relativt høye. Jeg sliter en del med språket i Hjerteknuser, det virker veldig oppkonstruert og lite naturlig. Det kan virke som Tangen har anstrengt seg veldig for å være morsom, og kommentarene hadde vært morsomme de, om det ikke hadde vært så altfor mange av dem. Så det vil jeg kanskje råde han til ved neste bok, å dempe litt på dette, og heller komme med noen få gullkorn om virkelig står frem fra resten av teksten.
En annen ting jeg reagerer på er været. Jeg skjønner ikke hvordan det kan være strålende sol og skyfri himmel et sted i byen, mens fem minutter senere er det et forferdelig dårlig vær. Dette er detaljer som bør stemme overens, byen er vel ikke så stor at det kan være forskjellig vær i samme by? Dette oppdaget jeg et par ganger ihvertfall.
Karaktermessig syns jeg Tangen har laget et godt galleri, de fremstår som mennesker av kjøtt og blod, noe merkelig at en så pertentelig person som Lotte Skeisvoll plutselig kaster alle prinsippene sine på båten, men det kan kanskje skje om man er i så ubalanse som hun er og også føler seg urettferdig behandlet. Det skal bli spennende å se om handlingene hennes kommer og biter henne i baken.
Det skjer veldig mye i Hjerteknuser, så det er ikke en kjedelig side gjennom hele boken, kanskje litt mange handlingstråder å holde styr på, og litt mange karakterer. Men med litt konsentrasjon så går det. Boken avsluttes veldig spennende, og jeg er spent på hva det er som venter Viljar og Lotte i den tredje og siste boken i denne triologien.

Tusen takk til forlaget som sendte meg lesereksemplar.

 

Tittel: Hjerteknuser
Forlag: Gyldendal
Sjanger: Krim
Utgitt: Mai 2017
Kilde: Lesereksemplar
Antall sider: 416
Terningkast: 3