En sang for de døde av Stuart MacBride

Stuart MacBride er en skotsk forfatter. Han ble født i Dunbarton og bor i dag i nordøstre Skottland sammen med sin kone. En sang for de døde er den andre boken i serien om Ash Henderson. Den første ble utgitt på norsk i 2015. En sang for de døde er mitt første bekjentskap med denne forfatteren.

Forlagets omtale:
Det har gått åtte år siden en brutal drapsmann skremte opp hele befolkningen i Oldcastle. Fire kvinner ble kidnappet, lemlestet og etterlatt for å dø – alle med magene oppskåret og sydd igjen med plastdokker inni. Senere, uten noen forklaring, stoppet drapene brått.

Kriminaletterforsker Ash Henderson ledet etterforskningen den gangen. I løpet av årene som har gått, har familien hans blitt splittet, karrieren har falt i grus og en av  byens mest hensynsløse forbrytere har sørget for at han trolig må tilbringe resten av livet i fengsel, Men da enda en kvinne blir funnet med en fokke i magen får Ash endelig en sjanse til å bli fri igjen. En sjanse til å ta hevn.

Helt orginal krim
Jeg syns det er ganske vanskelig å komme inn i denne boka. Dialogene er rotete og det er mange karakterer å holde styr på, så jeg bruker relativt mye tid på å lese avsnitt om igjen fordi jeg ikke forsto sammenhengen eller at jeg ble usikker på hvem de forskjellige karakterene var. Da blir det lite flyt i historien og tungvint å lese. Dette kom seg litt etterhvert, men syns fortsatt det kunne vært mer flyt. Mulig det hadde vært noe bedre om jeg hadde lest den første boken i serien først, men personlig syns jeg ikke at man skulle måtte lese foregående bøker for å ha glede av en bok. Det er mange andre forfattere som mestrer det på en mye bedre måte. Jeg har ikke tall på hvor mange krimserier jeg har begynt midt i. Det er mange, og mange flere enn de jeg har lest fra begynnelsen.
Bortsett fra det syns jeg En sang for de døde er en helt grei krimbok. Det er mye grusomheter her, men det er jeg vant med og ikke noe jeg plages med, men det er ikke de store overraskelsene her heller. Når man leser såpass mye krim som meg, så skal det litt til for å overraske meg, og det klarer ikke Stuart MacBride heller. Avsløringen var ikke sjokkerende, jeg hadde faktisk tenkt tanken lenge før det ble avslørt, men helt sikker var jeg ikke.

Jeg håper MecBride rydder litt opp i dialogen og snører handlingen litt tettere sammen slik at det blir mer flyt og fart i handlingen til neste bok. Da kan det hende jeg får lyst til å lese den også.

Takk til forlaget som har sendt meg lesereksemplar.

 

Orginaltittel: A song for the dying
Norsk Forlag: Vigmostad & Bjørke/Harper Collins Nordic
Sjanger: Krim
Først utgitt: Storbritannia 2014
Utgitt i Norge: 2017
Kilde: Lesereksemplar
Antall sider: 479
Terningkast: 3

 

Advertisements

Er du med på leken av M.J. Arlidge

M.J. Arlidge er nå ute med sin fjerde bok om etterforskeren Helen Grace. Jeg har lest alle de tre som tidligere er oversatt til norsk. Elle Melle, Bro, bro brille og  Dukkehuset. Bøkene har fått litt varierende kritikk av meg, men det kan leses om ved å trykke på linkene. Arlidge har tidligere jobbet med TV i over 17 år, blant annet for BBC. De siste 7 årene har han drevet et uavhengig dramaproduksjonsselskap.

Sammedrag:
Det brenner i Southampton. En natt, med veldig kort mellomrom brenner det på tre forskjellige steder i byen, og brannmannskapet har store vanskeligheter med å håndtere den store arbeidsmengden. Helen Grace blir satt til å etterforske brannene. Mye tyder på at brannene er påtent. Nesten før de tre brannene er slukket, et døgn etter de første, brenner det på tre nye plasser. Det er samme prosedyre som er fulgt, først blir to forretningsbygg tent på for å oppholde brannmannskapene, så blir et bolighus tent på. Det er folk hjemme i husene og de klarer seg dessverre ikke. Helen Grace står ovenfor en som med vitende og vilje tenner på og lar folk brenne inne.
Grace og gruppen hennes jobber på spreng for å stoppe gjerningspersonen, de jobber mot klokka og frykten for nye branner er stor.

 

Klassisk politikrim.
Jeg har tidligere vært litt lunken til Arlidges bøker, det har vært et eller annet som ikke har stemt helt for meg, men nå begynner han å komme inn på noe. Jeg syns Helen Grace er mer spiselig som person, tidligere syns jeg hun har vært særdeles uspiselig. Hun er fortsatt en spesiell dame, men hun fremstår som mer menneskelig og noe mer sympatisk i denne nye boken.

Det er en grusom virkelighet som blir beskrevet i Er du med på leken. En av mine verste mareritt er om det skulle begynne å brenne, det marerittet er ikke blitt mindre av å lese denne boken. Jeg syns Arlidge balanserer fint på linjen om å beskrive nok, men ikke for mye av det  ofrene opplever og hvordan ofre og åsted ser ut etter brannens herjinger. Mange ville nok falt for fristelsen med å utbrodere dette ytterligere, men da blir det bare makabert, og det syns jeg ikke noe om. Jeg så forresten for meg brannmennene i Chicago Fire (tv-serie) under scenene med brannmenn på plass. (En tv-serie om brannmenn i Chicago som er vel verdt å få med seg)

Jeg liker godt hvordan Arlidge beveger seg mellom det jobbmessige og det private til enkelte karakterer, særlig Charlie og hennes dårlige samvittighet til barnet når hun er på jobb og jobben når hun er hjemme er nok godt beskrevet for kvinner med krevende jobber.
I Er du med på leken, så er det så mange tvister og vendinger at man hele tiden tror at NÅ, nå vet jeg hvem som står bak dette, men det er helt feil hver gang. Arlidge sitter på hemmelighetene og avslører ikke løsningen før til siste slutt. Dette liker jeg godt. Det er lite som er kjedeligere enn når man vet hvem som står bak alt sammen allerede før 1/3 av boken er lest.

Anbefaler denne boken til de som vil ha litt klassisk politikrim av god kvalitet.

 

Tusen takk til forlaget for lesereksemplar.

Orginaltittel: Liar, Liar
Norsk Forlag: Vigmostad & Bjørke
Sjanger: Krim
Først utgitt: 2015 i Storbritannia
Utgitt i Norge: Våren 2017
Kilde: Lesereksemplar
Antall sider: 433
Terningkast: 4 (+)

Ingen til bords av Lene Lauritsen Kjølner

Lene Lauritsen Kjølner debuterte i 2014 med den første boken om privatdetektiven Olivia Henriksen. For debutboken, Høyt henger de, fikk hun Maurits Hansen-prisen Nytt Blod. Jeg har ikke lest de to første bøkene hennes, men jeg leste bok nummer tre, Dakota Rød i fjor sommer. Omtalen av den boken kan du lese her.

Forlagets omtale:
Det lå et menneske i bunnen av reservoaret, men hakkespetten hadde mistet interessen for lenge siden – selv om mennesket også hadde et hode farget i rødt.

Da et lik dukker opp på  utendørsscenen til lokalteateret i Tønsberg blir privatetterforsker Olivia Henriksen som alltid svært nysgjerrig. Hun akter imidlertid  ikke å røre saken. Absolutt ikke. Tvert imot sverger hun på å holde seg unna for ikke å skape vansker for politikjæresten Torstein Krohn.
Heldigvis har hun nok annet å fokusere på – en fortvilet ektemann frykter at kona er utro, og Olivia tråkker med sedvanlig pågangsmot ut i spaningsarbeidet for å forsøke å finne den hemmelige elskeren. Raskt viser det seg dessverre at hennes sak har noen fellespunkter med drapssaken, og det blir etterhvert vanskelig å forklare Torstein hvorfor hun stadig blander seg inn i hans etterforskning.

Lettlest sommerbok:
Som nevnt så har jeg ikke lest de to første bøkene om Olivia Henriksen, de bøkene fikk hun mye ros for, men de to neste bøkene kanskje har fått en litt mer lunken mottakelse.
Det er ikke gnistrende forfatterskap vi snakker om her, men heller lett underholdning som alle kan like. Jeg har hatt en fin stund med Ingen til bords. Det er en perfekt bok til en lat sommerdag på standa eller i hagen.
Jeg er litt usikker på hva meningen med den hakkespetten er, det kommer ikke klart frem i boken. Enten så har jeg oversett hele poenget, eller så var det kanskje ikke noe poeng i det hele tatt? Isåfall, burde den kanskje vært utelatt?
Det står under her at boken har 299 sider.. det stemmer ikke helt. Det er mange blanke sider mellom her. Tipper det tilsammen er en per førtitre kapitler, så den er i realiteten en god del kortere. Ser denne tendensen i flere bøker, og skjønner ikke poenget. Er det for at boken skal virke lengre? Det er etter min mening bortkastet bruk av ressurser. Ha heller en mer naturlig overgang mellom kapitlene. Ingen vits i å ha opptill nesten to blanke sider mellom hvert kapitell. Nå avsporet jeg litt her. Har jo ikke så mye med boken å gjøre i seg, mer et spørsmål om forlagets bruk av papirressurser.
Over til boken igjen. Det er lett å like Olivia Henriksen og de andre karakterene i Ingen til bords. Og det hele er ganske så idyllisk med handling fra et sommerlig Tønsberg. Kjølner bygger opp handlingen godt, men det er ikke store overraskelser hverken i drapssaken eller utroskapssaken. Svarene sier seg litt for tidlig selv, så for meg er det ikke veldig spennende. Men som sagt en koselig sommerbok.

 

Takk til forlaget som har sendt meg lesereksemplar.

Tittel: Ingen til bords
Forlag: Vigmostad & Bjørke
Sjanger: Krim (kose-krim)
Utgitt: 2017
Kilde: Lesereksemplar
Antall sider: 299
Terningkast: 4

Forliset av Frode Granhus

Frode Granhus er en norsk forfatter som er nominert til både Riverton- og Bokhandlerprisen. Han debuterte med Hevneren i 2003, men slo ikke skikkelig gjennom før han utga Malstrømmen i 2010. Etter dette har han gitt ut tre andre bøker om Rino Carlsen før han i år er ute med Forliset. Dette er første gang jeg har lest noe av Granhus.

Forlagets omtale
De fleste holder seg innendørs i sprengkulda som har festet grepet om Lofoten, men det vakre lyset lokker en fotograf ut i isødet. På en av turene oppdager han en tønne som stikker opp av isen. En tønne med et makabert innhold.

Rino Carlsen får etterhvert mistanke om at tønnefunnet har sammenheng med et forlis som rystet det lille kystsamfunnet for flere år siden. Et forlis som krevde flere ofre.

På den isolerte institusjonen Tennholmen vokser spenningen for hver dag, og det kan virke som enkelte av beboerne vet mer om saken enn de vil innrømme.

Spennende bekjentskap

Jeg har hatt litt lesetørke den siste tiden, jeg har riktignok lest en bok til siden sist jeg blogget, men har ikke funnet riktig flyten i lesingen før i går igjen, så nå håper jeg det varer.

Det er ikke Forliset sin skyld at det har gått litt trått med meg i det siste, for boken har virkelig god flyt. Det er alltid spennende å lese forfattere som har fått mye skryt og oppmerksomhet for bøkene sine, og man selv ikke har fått lest noe av forfatteren enda. Men jeg kan si det slik at jeg ikke ble skuffet.
Granhus skriver så levende om naturen, kulden og folkene i det lille kystsamfunnet at man blir veldig revet med. Jeg vet ikke om det har sammenheng, men gjennom hele boken blir det beskrevet en sprengkulde uten like, og hva har jeg gjort i dag? Jo, jeg har frosset hele dagen.

Når det kommer til plottet, så er det ganske finurlig, men jeg skulle ønske at jeg ble mer overrasket mot slutten av boken. Jeg hadde forstått sammenhengen, minus en liten detalj, i ganske god tid før jeg lukket boken etter siste side. Jeg liker at man holder kortene til brystet nesten helt til siste side når jeg leser krim. Det syns jeg ikke Granhus fikset helt her. Så det kunne med fordel vært litt annerledes. Når det er sagt, så hadde jeg mange fine timer sammen med Rino Carlsen, som forøvrig virker som en skikkelig fin fyr.
Anbefaler gjerne boken videre, men husk å sett på deg ullsokker og ullgenser mens du leser.

 

Tusen takk til forlaget som har sendt meg lesereksemplar.

Ta gjerne en titt innom noen andre bokbloggere dersom du vil lese flere omtaler av Forliset. Tine, Bjørn og Berit har også skrevet litt om boken.

 

Tittel: Forliset
Forlag: Vigmostad & Bjørke AS
Sjanger: Krim
Utgivelsesår: 2017
Kilde: Lesereksemplar
Antall sider: 314
Terningkast: 4

Sekten av Michael Katz Krefeld

Mikael Katz Krefeld er en dansk forfatter som er født og oppvokst i København, Han har skrevet manus til flere danske TV-suksesser. Han har solgt over 150 000 bøker i Danmark og er utgitt i 19 land.

 

Forlagets omtale:
Ravn får en tilsynelatende lettløst sak i fanget da han hyres inn av den velstående direktøren Ferdinand Mesmer for å finne hans forsvunne sønn Jakob. For ti år siden grunnla Jakob Mesmer den skandalerammede sekten «Guds utvalgte».

Så kommer det frem at Ferdinand Mesmer allerede har hatt en privat etterforsker på saken. Vedkommende ga opp arbeidet under mystiske omstendigheter. Ravn skjønner at denne saken dreier seg om noe langt mer enn en forsvunnet person.

Ravn klarer å lokalisere Jakob og hans siste disipler på et øde sted som er nærmere helvetet enn det paradiset Jakob har lovet menigheten. En fryktelig hemmelighet i Ferdinand og Jakobs felles fortid avdekkes. Den får katastrofale følger for alle som befinner seg i nærheten.

 

Forrykende slutt
Sekten begynner litt forsiktig, jeg syns det tar lang tid før handlingen tar seg opp, så han mister nok en del av de leserne som kun gir boken 50-100 sider før de eventuelt gir opp boken. Men med den avslutningen det er på denne boken, er det absolutt verdt å lese resten.
Boken har korte kapitler, så selv om handlingen ikke er så stor i begynnelsen av boken, så er det likevel et godt driv i teksten.
Sekten er bok nummer tre i serien om privatetterforskeren Thomas «Ravn» Ravnsholdt. Man får noe informasjon om livet til Ravn tidligere, blant annet om drapet på Ravns samboer tre år tidligere. Ellers er det lite vi blir kjent med karakterene. Det er stort sett Ravn og hunden Mølle som er sammen, men Ravn har også noen venner som dukker opp med jevne mellomrom. Disse blir som bipersoner å regne, men det virker som interessante karakterer om forfatteren velger å utvikle de litt mer.

Det tar nesten halve boken før handlingen tar seg opp og det blir litt spennende, det er i hovedgrunn det som gjør at Sekten ikke får høyere terningkast.
Sekten har et veldig spennende tema, det er ikke så ofte man hører om så ekstreme sekter som «Guds utvalgte» her i denne delen av verden, men historien viser jo at det skjer fra tid til annen, og da helst i USA. Men hvordan en person kan klare å hjernevaske så mange mennesker er for meg veldig skremmende og interessant.

Boken er absolutt verdt å lese, men jeg kunne ønsket meg litt mer spenning i begynnelsen slik at man fikk en mer iver etter å lese.

Tusen takk til forlaget som har sendt meg lesereksemplar.

Orginaltittel: Sekten
Norsk Forlag: Vigmostad & Bjørke
Sjanger: Krim
Først utgitt: 2015 (Danmark)
Utgitt i Norge: 2017
Kilde: Lesereksemplar
Antall sider: 382
Terningkast: 4

Drapene i Hudviksvall – Løpegutten av Gabriella Ullberg Westin

Gabriella Ullberg Westin er en svenske forfatter som tidligere har skrevet boken Ensomme sjeler. Det var hennes første i serien om Drapene i Hudviksvall. Hun har tidligere jobbet som kommunikasjonsansvarlig i et av Sveriges største telekom selskaper. Westin er gift med en politimann og bor i dag i Stockholm. Dette er den første boken jeg leser av Westin.

 

Dagen etter studenten, blir tenåringsjenta Tindra funnet knivstukket og drept på et utsiktspunkt i Hudviksvall. Alle ledige politistyrker blir tilkalt til åstedet. Johan Rokka har blandede følelser for dette stedet. Det var nettopp her hans kjæreste forsvant fra for 22 år siden. Siden har ingen sett henne. Mye med saken minner om da Fanny forsvant, så han har vanskelig med å fokusere.
På jakten etter drapsmannen møter Rokka på personer fra fortiden som han gjerne skulle unngått.

 

lopegutten-gabriella-ullberg-westin

 

Uorginalt plott

Denne boken har jeg på følelsen av at jeg har lest før.. i en bedre utgave. Det er mye å sette fingeren på i denne boken.
Plottet i seg er så uorginalt, virker som forfatteren har tatt deler av forskjellige bøker og satt de sammen til en.
Jeg er ikke en stor fan av grove sex-scener i krimbøker. Vil jeg lese erotikk, så leser jeg heller 50 shades eller lignende. Hvis det er viktig for handlingen at karakterene har sex, så er det mange andre måter å skrive om det på uten å bruke så grove skildringer.
Det sies at det er en drapsetterforskning. men jeg har aldri lest en krimbok der drapsetterforskerne driver med så lite etterforskning. I tillegg til dette, så har de en sjef som er med opptatt av sjekke-apper på telefonen sin enn å høre på sine ansatte. Veldig lite troverdig etter min mening. Hun er særdeles irriterende. Resten av karakterene i boken, er flate og livløse. Man blir ikke kjent med de på en måte at man bryr seg om hva som skjer med de.

Denne boken ga meg veldig lite, men den er kanskje bedre å lese for noen som ikke har lest så mye krim før? Men jeg ville nok anbefale å lese noe annet. Det fins så mye krim av en mye høyere kvalitet enn dette her.  Jeg leste dog ut hele boken, mest fordi jeg er verdens mest nysgjerrige menneske, så jeg måtte se hva som skjedde. Jeg hadde rett i mine antagelser om hva som skjedde med Fanny. Hvem som sto bak drapet på Tindra klarte jeg også å gjette, men jeg var ikke helt på nett med motivet.

Takk til forlaget for lesereksemplar.

 

Orginaltittel: Springpojken
Norsk Forlag: Vigmostad og Bjørke/Harper Collins Nordic
Utgitt første gang: 2016 (Sverige)
Utgitt i Norge: 02.02.2017
Kilde: Lesereksemplar
Antall sider: 368
Terningkast: 2

 

Jeg vet hva du driver med av Jakob Arvola

Jakob Arvola er en norsk journalist og forfatter. Han er født i Finnmark og oppvokst i Trøndelag. Han har tidligere utgitt novellesamlingen Det går ikke over (2014).
Jeg vet hva du driver med er mitt første bekjentskap med forfatteren.

 

Omtale bak på boken:

En ung jente forsøker å finne ut hva som skjedde da søsteren ble borte.
En annen rammes av oljekrisen og søker trøst i en papegøye som sier de rette tingene på feil sted.
Under fasaden til en mannlig barnehageansatt bor et frådende raseri.
En desillusjonert nostalgiker søker ly i sør, blant gamle menn.
En organist har storslagne drømmer.

Jeg vet hva du driver med er en novellesamling lagt til Norge etter krigen, særlig til det kalde og harde kjølevannet av to katastrofer: 22. jul 2011 og flyktningkatastrofen i Middelhavet i 2015.

jeg-vet-hva-du-driver-med-jakob-arvolaJeg har aldri frivillig lest særlig med noveller. Det har blitt noen få novellesamlinger det siste året, men før det, så har jeg kun hatt negative tanker om noveller. Det var noe påtvungent fra skolens side. Dette tror jeg kan gjelde for mange av oss. At vi forbinder noveller med noe negativt. Men nå, som jeg har blitt voksen, og gjort noen spede forsøk på å lese noveller, så syns jeg de har et ufortjent dårlig rykte.
Noveller er egentlig noe som passer for alle. Er man en person som ikke leser noe særlig, så er noveller perfekt. Det er korte, avsluttende historier.

For å begynne å snakke om denne spesifikke novellesamlingen som jeg nå har lest, så vil jeg ikke si så veldig mye. Å skrive en oppsummering som jeg gjør med bøkene jeg leser vil ødelegge mye av leseropplevelsene til de som velger å lese novellene etter at jeg har skrevet om de.
Men det jeg kan si, er at jeg ble personlig berørt av mange av de. Novellene beskriver et mørke i personer eller i samfunnet som er tungt å ta inn over seg. De novellene som gjorde størst inntrykk på meg, var de som omhandlet netthat. I en av novellene, har forfatteren skrevet ned sitater hentet fra nettet. Selv om vi stadig leser lignende kommentarer, så syns jeg det var tøft å lese de etter hverandre på den måten.
Ellers humret jeg over papegøyen som sa de rette tingene, men på feil sted. Det ble virkelig helt feil, og humret av den svarte humoren. Men selv om det er humor der, så det en veldig trist historie.

Det summerer egentlig opp ganske mye i denne novellesamlingen, dystert, men med en god dose humor.

Andre bloggere som har skrevet om Jeg vet hva du driver med er Artemisias Verden, Elikkens bokhylle og Leserommet.

Tusen takk til forlaget som har sendt meg lesereksemplar.

Forlag: Vigmostad & Bjørke
Sjanger: Noveller/Samtid
Utgivelsesår: 2017
Kilde: Lesereksemplar
Antall sider: 194
Terningkast: 5