Nour, hvorfor så jeg det ikke komme? – Rachid Benzine

Rachid Benzine er en marrokansk forfatter som er bosatt i Paris. Der er han tilknyttet Fond Ricoeur. Han har skrevet en rekke bøker om islam. Nour, hvorfor så jeg det ikke komme har blitt dramatisert under navnet Lettres à Nour.

Forlagets omtale:
<<I flere måneder nå har spørsmålet holdt meg som gissel: *Hvorfor tar unge menn og kvinner, født i mitt land, min kultur, hvis tilhørighet ser ut til å være den samme som min egen, avgjørelsen om å reise til et land i krig, og noen også om å drepe i navnet til en gud som også er min?’>>
Denne lille romanen består av en oppdiktet brevutveksling mellom en marokkansk universitetsprofessor og hans elskede datter, Nour. Etter å ha vært sporløst forsvunnet i lang tid, mottar farene en dag et brev fra Nour, med det verst tenkelige budskap: Hun har reist til den irakiske byen Fallujah og sluttet seg til IS. I det som følger utfolder det seg en hjerteskjærende utveksling av følelser, tanker og argumenter for og imot datterens valg. På oppklarende vis belyser denne dialogen begge sider av saken: Farens sjokk og dype fortvilelse over datterens uforutsette radikalisering og datterens egen forklaring på det skjebnesvangre valget hun har tatt.

 

 

Kort, men godt
Nour, hvorfor så jeg det ikke komme? ser ut kanskje liten og søt ut, men den rommer noe stort. Her får vi lese om den fortvilte faren etter at datteren har reist til Irak og giftet seg med en IS soldat, vi får også lese datterens side av saken, tydelig radikalisert og hjernevasket.
Brevvekslingen er fiktiv, men etter det jeg har lest om radikaliserte unge voksne i andre bøker, og i hovedsak Åsne Seierstads To søstre, kunne det like gjerne vært ekte. Det føles veldig ekte og troverdig og det er tydelig at forfatteren har stor kunnskap om islam generelt og IS spesielt.

Jeg lånte denne boken på biblioteket fordi jeg syns det virket interessant, men da jeg oppdaget at forfatteren var fra Marokko, så passet det fint å ta denne boken med i mitt Les verden prosjekt.

Åslaug som står bak bloggen Med bok og palett har også skrevet om boka. Hennes omtale kan du lese her.

 

Tittel: Nour, hvorfor så jeg det ikke komme?
Orginaltittel: Nour, pourquoi n’ai-je rien vu venir?
Først utgitt: 2016
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Solum Bokvennen
Oversatt av:Christina Mediaas
Sjanger: Roman
Kilde: Biblioteket
Format: Innbundet
Antall sider: 119
Terningkast: 5

 

Reklame

Hatet mitt får dere ikke av Antoine Leiris

Utgitt på Solum Forlag 2016.
Orginaltittel: Vous N’Aurez Pas Ma Haine

 

Antoine Leiris mistet sin kone under terrorangrepene i Paris 13. november 2015. Noen dager senere skrev han et åpent brev til terroristene på facebook. Brevet ble delt 230 000 ganger, og får oppmerksomhet av media verden over. Han nekter å la morderene få det som de vil. Hatet hans skal de ikke få. Dette brevet ble utgangspunkt for denne sterke boken.

 

 

13.november 2015 reiser Antoines kone Hélène på rockekonsert på Bataclan i Paris. Antoine er hjemme med deres 17 mnd gamle sønn. Utpå kvelden mottar Antoine flere tekstmeldiger der venner og familie spør om de er i orden og om de er hjemme. De første meldingene svarer han ikke på, da han syns det er deilig å være hjemme i sin egen boble uten forstyrrelser fra omverdenen. Først da venner spør om de er i sikkerhet legger Antoine fra seg boken. Han skrur på TV’en og ser bokstavene lyse mot seg: Attentat på Bataclan. Antoine ringer Hélène, men får ikke svar. Han ringer igjen og igjen, men med samme resultat.

Det er ikke noe tvil om at dette er en sterk bok å lese. Jeg har denne kvelden friskt i minne da det jo er under et år siden dette angrepet skjedde. Jeg husker jeg satt klistret ved TV-skjermen og håpet at ingen jeg kjente var direkte berørt av dette angrepet. Den luksusen hadde ikke Antoine Leiris, han visste at hans kone var på Bataclan. Og man kan jo bare tenke seg til den panikken som herjer i kroppen mens han prøver å få kontakt med kona. Boken om terrorangrepet og tiden etterpå er ganske kort, men det tenker jeg er helt greit. Man skal orke å lese den også. Den fikk frem masse følelser hos meg, særlig når det var snakk om den lille sønnen deres.
Dette er en bok det er verdt å få meg seg selv om det gjør litt vondt.

 

Rose Marie har også skrevet om boken, innlegget hennes kan dere lese her.