Nour, hvorfor så jeg det ikke komme? – Rachid Benzine

Rachid Benzine er en marrokansk forfatter som er bosatt i Paris. Der er han tilknyttet Fond Ricoeur. Han har skrevet en rekke bøker om islam. Nour, hvorfor så jeg det ikke komme har blitt dramatisert under navnet Lettres à Nour.

Forlagets omtale:
<<I flere måneder nå har spørsmålet holdt meg som gissel: *Hvorfor tar unge menn og kvinner, født i mitt land, min kultur, hvis tilhørighet ser ut til å være den samme som min egen, avgjørelsen om å reise til et land i krig, og noen også om å drepe i navnet til en gud som også er min?’>>
Denne lille romanen består av en oppdiktet brevutveksling mellom en marokkansk universitetsprofessor og hans elskede datter, Nour. Etter å ha vært sporløst forsvunnet i lang tid, mottar farene en dag et brev fra Nour, med det verst tenkelige budskap: Hun har reist til den irakiske byen Fallujah og sluttet seg til IS. I det som følger utfolder det seg en hjerteskjærende utveksling av følelser, tanker og argumenter for og imot datterens valg. På oppklarende vis belyser denne dialogen begge sider av saken: Farens sjokk og dype fortvilelse over datterens uforutsette radikalisering og datterens egen forklaring på det skjebnesvangre valget hun har tatt.

 

 

Kort, men godt
Nour, hvorfor så jeg det ikke komme? ser ut kanskje liten og søt ut, men den rommer noe stort. Her får vi lese om den fortvilte faren etter at datteren har reist til Irak og giftet seg med en IS soldat, vi får også lese datterens side av saken, tydelig radikalisert og hjernevasket.
Brevvekslingen er fiktiv, men etter det jeg har lest om radikaliserte unge voksne i andre bøker, og i hovedsak Åsne Seierstads To søstre, kunne det like gjerne vært ekte. Det føles veldig ekte og troverdig og det er tydelig at forfatteren har stor kunnskap om islam generelt og IS spesielt.

Jeg lånte denne boken på biblioteket fordi jeg syns det virket interessant, men da jeg oppdaget at forfatteren var fra Marokko, så passet det fint å ta denne boken med i mitt Les verden prosjekt.

Åslaug som står bak bloggen Med bok og palett har også skrevet om boka. Hennes omtale kan du lese her.

 

Tittel: Nour, hvorfor så jeg det ikke komme?
Orginaltittel: Nour, pourquoi n’ai-je rien vu venir?
Først utgitt: 2016
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Solum Bokvennen
Oversatt av:Christina Mediaas
Sjanger: Roman
Kilde: Biblioteket
Format: Innbundet
Antall sider: 119
Terningkast: 5

 

Reklame

Ikke si at du er redd – Guiseppe Catozzella

Guiseppe Catozzella er en italiensk forfatter, journalist og forlagsredaktør. Han har tidligere skrevet boken

Alveare om Ndrangheta-mafiaen i Milano. Ikke si at du er redd er hans gjennombruddsroman, og skal filmatiseres. Etter at han skrev denne boken er han utnevnt til Goodwill ambasadør for Somalia for FNs flyktningprogram UNHCR.

Forlagets omtale: 
En ung somalisk jentes kamp for frihet og retten til å kunne løpe. En sann historie som gir stemme til en av de mest brennende problemstillingene som preger Europa og verden i dag.

Samia vokser opp i Mogadishu i Somalia. Det er krig i landet, og den fundamentalistiske gruppen al-Shabab er i ferd med å vokse seg sterk. Men Samia vil bare en ting: Hun vil løpe. Hun vil løpe for å vinne, hun vil løpe for landet sitt og friheten – og ingen ting kan stoppe henne. Med hjelp av vennen Ali, som tar på seg jobben som trener, vinner hun snart alt av løp hun deltar i, og kommer stadig nærmere målet: Å delta i OL i Beijing i 2008, og deretter OL i London i 2012. Men når al-Shabab tar over makten, blir selv det å trene nesten umulig. Samia kan bare løpe etter mørkets frembrudd, kledd i heldekkende burka. Krigen rykker stadig nærmere familien og alt hun bryr seg om. Kan hun bli værende i hjemlandet hun elsker, eller er også hun nødt til å legge ut på Reisen, for å nå friheten i Europa?

I denne sterke og gripende dokumentarromanen får vi historien om Samia Yusuf Omar, OL-håpet fra Somalia som deltok i Olympiaden i Beijing, for så å miste livet som båtflyktning mellom Afrika og Italia før OL i London i 2012. Det er samtidig historien om hvordan drømmen om et liv i frihet og verdighet driver hundretusenvis av mennesker til å risikere livet på flukt til Europa hvert år.

Sterk, og dessverre fortsatt aktuell historie.
Dette er noe av det sterkeste jeg har lest på lang tid. Historien til Samia blir fortalt fra Samias ståsted, og vi blir kjent med henne og hennes sterke bånd til familien allerede som barn. Hele veien skinner hennes livsglede og lysten til å løpe, å gjøre noe positivt for hjemlandet sitt gjennom.
Jeg syns Catozzella klarer å fortelle Samias fortelling på en god måte, og vi blir kjent med henne på flere plan. Det er søsteren til Samia som har fortalt hennes historie. Det er reisen til Europa som gjør aller størst inntrykk på meg. Hvordan flyktningene blir stuet sammen som dyr, nesten uten mat og vann. Hvordan kyniske og barbariske menneskesmuglere lurer dem, og hele tiden skal ha mer penger for at de kan fortsette reisen. Hvordan de etter hver etappe på reisen blir plassert i fengsler til de har klart å komme med flere penger. Det gjør meg vondt langt inni sjelen å lese om dette. Hvor onde kan mennesker egentlig bli?
Det er ingen hemmelighet hvordan reisen ender for Samia, etter månedsvis  med ekstreme påkjenninger drukner hun like ved grensen til Italia. Så nær målet, men likevel så langt unna.
Jeg har hatt sterk sympati for flykninger tidligere også, og sympatien min har ikke blitt mindre etter å ha lest Samias historie.

Jeg fant denne videoen til minne om Samia Yusuf Omar på youtube:

 

Anita har også blogget om denne boken. Hennes omtale kan du lese her.

Tittel: Ikke si at du er redd
Orginaltittel: Non dirmi che hai paura
Først utgitt: 2014 (Italia)
Utgitt i Norge: 2015
Forlag: Pax Forlag
Oversatt av: Astrid Nordang
Sjanger: Virkelighetsroman
Kilde: Biblioteket
Format: Hardcover
Antall sider: 248
Terningkast: 6

Boken er lest som en del av mitt Les Verden prosjekt.

 

Komme hjem av Yaa Gyasi

Yaa Gyasi er født i Ghana, men flyttet til Alabama, Usa som barn. Hun debuterte i 2016 med Komme hjem (Homegoing) og nå, vinteren 2018 er boken kommet på norsk.

To halvsøstre vokser opp i hver sin landsby ved Gullkysten, det som vi i dag kjenner som Ghana. De får to helt forskjellige skjebner, da den ene gifter seg med en brite og lever et relativt godt liv, takket være britenes kolonisering og slavehandelen. Den andre søsteren blir tatt til fange og solgt som slave. Hun ender opp i sørstatene og plukker bomull for eieren sin der.

Vi følger disse to søstrenes direkte etterkommere gjennom 300 år og frem til i dag.

Vakker og sterk roman
Som nevnt over her, får vi følge disse to grenene av slekten i åtte generasjoner. Det er korte sekvenser, utdrag fra livene til de vi får følge, og det er forskjellig hvor nysgjerrig jeg blir på de forskjellige menneskene. Noen av historiene fanger meg veldig inn og jeg ønsker å lese mer om livet til denne personen. Særlig syns jeg dette gjelder i den første halvdelen av boken. Noen av de andre historiene rommer mye mer, slik at mesteparten av livshistorien blir fortalt på noen få sider.
Gyasi skriver veldig levende om både mennesker og natur, følelser og tanker de forskjellige menneskene går igjennom. Jeg mener boken hjelper oss, vi som ikke er berørt av denne dystre og mørke delen av historien, til å forstå mer av hvorfor det fortsatt kan være betent mellom afroamerikanere og amerikanere. Det er ikke ukjente fenomener Gyasi belyser i romanen sin, men hun beskriver det så ekte at jeg regelrett får vondt i hjertet når jeg leser. Og selv om det er kjent det hun skriver om, så trenger vi alle en påminnelse om den historien som er der.

Jeg fikk veldig mye ut av å lese Komme Hjem og jeg anbefaler den helt klart videre.

Andre bloggere som har skrevet om Komme Hjem er Bjørnebok og Rose-Marie.

Tittel: Komme Hjem
Orginal tittel: Homegoing
Først utgitt: 2016 USA
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Vigmostad & Bjørke
Oversatt av: Hilde Stubhaug
Sjanger: Roman
Kilde: Lesereksemplar
Format: Hardcover
Antall sider: 453
Terningkast: 5

Boken er en del av mitt Les verden prosjekt, Ghana.

Les Verden: Nord-Korea: Ni år på flukt fra helvete – Eunsun Kim

Nord-Korea er et land nord på Korea-halvøya. Korea ble delt i nord og sør etter Korea-krigen tidlig på

 

50-tallet. Nord-Korea fikk et kommunistisk styresett med Kim Il Sung som statsleder. Deretter har hans sønn og nå hans sønnesønn tatt over og fortsatt i samme spor.
Befolkningen i Nord-Korea er sterkt undertrykt, og det er stadig hungersnød i landet med 24,5 millioner innbyggere.

Eunsun Kim er en Nord-Koreansk kvinne som sammen med moren og søsteren flyktet fra hungersnøden som 12 åring. De hadde sett faren bukke under for hungersnøden og det var ikke mat å oppdrive noen steder, og alle hadde det likt som dem. De bestemmer seg for å flykte til Kina. Det er strengt forbudt å krysse grensen fra Nord-Korea til en av nabolandene, men Eunsun og familien hennes føler at de ikke har noe annet valg. Boken handler om hva som skjedde med de tre på de 9 årene fra da de flyktet fra Nord-Korea for første gang og til de var trygt fremme i Sør-Korea ni år senere.

Nord-Korea
Nord-Korea er jo et land som svært få har vært i og sett hvordan det står til. De som kommer til landet får jo kun se hvordan eliten har det, og de har det ihvertfall materielt bra. Men få får se hvordan størstedelen av befolkningen har det.
I Eunsun Kims bok får vi et lite innblikk i hvordan det er for barn og voksne i dette lukkede landet. Det er vondt å lese om desperasjonen og sulten de opplever.
Det å komme over grensen til Kina er svært farefullt da grensene er bevoktet av bevæpnede vakter, men i Kina er det heller ikke trygt for flyktninger fra Nord-Korea.
Boken i seg selv er ikke spesielt velskrevet, den har et enkelt språk, men det flyter lett likevel. Der det fins koreanske ord i teksten får vi som lesere en fin forklaring på hva det betyr. Det er ikke for språkopplevelsen man leser en bok som dette, det er for å få et innblikk i menneskeskjebner vi ikke kan forestille en gang.

Jeg anbefaler gjerne denne boken videre, men vær forberedt på sterke skildringer.

Andre bloggere om Nord-Korea – Ni år på flukt: Beathes bokhjerte, Pias Kulturkrok og Betraktninger.

 

Tittel: Nord-Korea – Ni år på flukt fra helvete
Orginal titttel: Coree Du Nord
Først utgitt: 2012
Utgitt i Norge: 2013
Forlag: Pantagruel
Oversatt av: Mette Gudevold
Sjanger: Selvbiografi
Kilde: Biblioteket
Format: Pocket
Antall sider: 225
Terningkast: 5

 

De døde dukkenes sommer – Antonio Hill

Antonio Hill er en spansk oversetter og forfatter. Hill er utdannet innen psykologi, men har vært oversetter i ti år. Nå er han ute med sin første roman i Norge. Debuten hans, De døde dukkenes sommer, solgte 19 000 eksemplarer de første fjorten dagene. Boka er solgt til 17 forskjellige land.

Sammendrag:
Etter å ha vært suspendert en stund for vold i tjenesten er etterforsker Héctor Salgado tilbake i Barcelona. Han får fortsatt ikke, offisielt, komme tilbake på jobb. Men som en tjeneste, skal Salgado etterforske dødsfallet til en tenåring. Dødsfallet ser ut til å være enten en ulykke eller et selvmord, men moren til tenåringen vil ikke slå seg til ro med dette.

Imens Salgado etterforsker tenåringsdødsfallet, skal kollegaen hans, Martina, finne ut hva som skjedde med Doktor Omar, mannen som er mistenkt for menneskehandel, hallikvirksomhet og det som verre er. Mannen er nå forsvunnet, og han er samme mann som Salgado mishandlet.

Bildet hentet fra Cappelendamm.no mitt.

 

Nytt bekjentskap
Jeg hadde ingen forventninger overhode da jeg skulle lese De døde dukkenes sommer. Hadde hverken hørt om forfatteren eller boken fra før- og det er egentlig ganske forfriskende. Jeg hadde heller ikke lest noe av en spansk forfatter fra før, så da ble denne boken også en del av Les Verden prosjektet

Jeg slet litt med å komme i gang med boken, men det løsnet raskt. Jeg syns at det var for brå skifter mellom forskjellige scener og personer, så jeg ble litt forvirret i starten. Etterhvert gikk det bedre, jeg ble mer vant med skrivestilen til Hill, og mer kjent med karakterene i boken.
Jeg liker Salgado og de andre etterforskerne, det er Salgado vi blir best kjent med, vi får hele tiden små drypp om han og personligheten hans. Det er nok til å få oss interesserte, men ikke så mye så det overskygger etterforskningsdelene i boken.
De forskjellige delene i boken, både delen med tenåringene og det om Doktor Omar er mørkt. Men Hill klarer balansegangen på en god måte.  Og han holder løsningene, de vi får, tett til brystet frem til siste side.
Boken ender i en cliffhanger, å jeg leder meg stort til nestebok. Héctor Salgado er en av de mest interessante krimheltene jeg har lest om på lenge.

 

Tittel: De døde dukkenes sommer
Orginaltittel: El Verano De Los Jugetes Muertos
Først utgitt: 2011 i Spania
Utgitt i Norge: Høsten 2017
Forlag: Bazar Norge (Cappelen Damm)
Oversatt av: Christian Rugstad
Sjanger: Krim
Kilde: Lesereksemplar
Format: Hardcover
Antall sider: 344
Terningkast: 5

Alle drar sin vei av Wendy Guerra

Wendy Guerra ble fød tpå Cuba i 1970. Hun debuterte som lyriker i 1987. Alle drar sin vei er hennes første roman. Den ble utgitt i Barcelona og er ikke tilgjengelig på Cuba i motsetning til diktsamlingene hennes. Guerra er blitt tildelt den spanske

prisen Bruguera-prisen for Alle drar sin vei.

Forlagets omtale:

«Jeg sovnet, jeg overga meg fryktsom til det som skulle komme. Jeg drømte at jeg ga bort jomfrudommen min, eller at jeg byttet den bort med Osvaldo for noen tuber sort akrylfarge og tre ark Cansonpapir. Det var et uformelt bytte, og jomfrudommen lå i en gjennomsiktig. glinsende pose. Jeg holdt den i hendene og viste den til Osvaldo, som til gjengjeld ikke ga meg det han lovet…»

Alle drar sin vei er en roman basert på forfatterens egne dagbøker fra barndom og ungdom på Cuba i 1980 årene. Nieve Guerra er en moden jentunge, som i en Anaïs Nin-aktig atmosfære forteller om livet sammen med sin ustabile mor og sin voldelige far. Vi befinner oss i en turbulent ungdomstid, der utdannellsen på et kunstakademi og de første forelskelsene er ingredienser i den store sorgen over at familie og venner forlater landet i tur og orden. Dagboken er Nieves eneste fortrolige.
Alle drar sin vei er en åpenhjertlig, usensurert og autentisk skildring av oppvekst på Cuba, av livet på en øy hvor folk føler seg så uendelig isolert fra resten av verden, skrevet av en som selv opplever det.

 

Variabel interesse fra min side.

Jeg føler at jeg sitter igjen med mer kunnskap om hvordan det har vært å vokse opp på Cuba etter å ha lest Alle drar sin vei. Jeg syns boken er veldig variabel. Den holder ikke på interessen gjennom hele boken. Det begynner sterkt og vondt med en far som stenger inne og nekter barnet mat, som slår henne helseløs. Men utover i boken, og opp gjennom ungdomstiden til Nieve, blir alt mye mer svevende og ikke like interessant. Deler er selvsagt fortsatt interessant, men det er mye som ikke klarer å holde på min interesse. Mulig det er dagbokformatet som gjør det vanskelig å holde på interessen? Det er korte sekvenser med ulik hyppighet av oppdateringene. Jeg tenker at noen hendelser hadde fortjent mer utbrodering, mens andre kunne med fordel blitt kuttet ned.

Romanen er basert på Wendy Guerras oppvekst, men den er ikke autentisk, så det gjenstår for leseren å finne ut hva som er sannhet og hva som er oppdiktet. At boken ikke er tilgjengelig på Cuba gjør den mer interessant for min del, da Cuba er kjent for sin sensur. Så det å lese om en cubansk oppvekst som ikke er sensurert av myndighetene har vært interessant.

Alt i alt en helt grei roman som jeg er glad for at jeg har lest, og har fått noe ut av å ha lest. Men den står nok ikke igjen som en stor litterær opplevelse.

 

Artemisisas Verden har skrevet en god og utfyllende omtale om Alle drar sin vei. 

 

 

Orginaltittel: Todos se van
Norsk forlag: Bokvennen
Sjanger: Oppvekstroman
Først utgitt: 2006 i Spania
Utgitt i Norge: 2011
Kilde: Biblioteket
Antall sider: 280
Terningkast: 3
Lest som en del av mitt Les Verden prosjekt.

 

Myggfangerne av Päivi Laakso

Päivi Laakso er en finsk/norsk forfatter og billedkunstner. Hun er født i Finland, men har bodd i Norge i nesten 30 år. Myggfangerne er hennes tredje bokutgivelse og den første jeg har lest av henne.

 

Utdrag:
Far venter på kjøkkenet mens mor kler på seg i entreen.
Han ser på amerikaklokka.
-Hvem var det som kom med den? spør han. -Jeg husker ikke. Ikke du heller, svarer mor og surrer skjerfet rundt halsen.
Far sjekker at radioen, oppvaskmaskinen og kokeplatene er slått av, at skapdørene ikke står på gløtt og at lysene er slått av. På slutten av hver runde har han glemt hvor han startet. Blikket streifer frem g tilbake, og til slutt glemmer han hva han holdt på med. Han går til bakdøra.
Mor tar på seg lua og får øye på furua utenfor stuevinduet. Treet vokser for nært huset, det er mørkt og grenene strekker seg lange over taket, presser rennen som samler nåler, blir tett og bør tømmes hver høst. Eldstemann fraktet det hjem fra skogen for over tretti år siden. Plantet det selvfølgelig på feil sted.

– Furua bør fjernes, mumler mor. -Det står der til ingen nytte.

 

Kort liten roman om livets siste dager.
Päivi bor i Oslo, men hjemme i Finland dabber livet til foreldrene sakte av. Boken er en roman, men er bygget på Päivis egen oppvekst og hennes følelser rundt farens død.
Hun beskriver de siste dagene moren og faren har sammen hjemme i huset. Moren har vært syk og skrøpelig hele livet, mens faren har vært en sterk mann.

Jeg har aldri sett far knuse ting. Han knuste bare barn.

Men farens helse er veldig skrøpelig, og slik er også minnet hans. Païvi beskriver på en realistisk måte hvordan dagliglivet til noen som har levd mer enn 50 år sammen kan utarte seg. De har bare hverandre, med et barn i Vietnam, et i Oslo, og fylliken de ikke vil ha besøk av bare en halvtime unna.
Boken er skrevet på en veldig rett frem måte uten altfor mye følerier rundt temaene den tar opp. Det tok meg noen sider å komme inn i boken, men etterhvert fløt det veldig på. Det tok ikke særlig tid å lese boken da den bare er på litt over 100 sider.

 

 

 

Tittel: Myggfangerne
Forlag: Cappelen Damm
Sjanger: Roman
Utgitt: 2016 i Norge
Kilde: Biblioteket
Antall sider: 112
Terningkast: 4
Myggfangerne er lest som en del av mitt Les Verden prosjekt.

Min far Pablo Escobar av Juan Pablo Escobar

Forlagets omtale:

Pablo Escobar var verdens største narkobaron og en av verdens mest kjente kriminelle. I denne biografien forteller hans sønn Juan Pablo Escobar den sanne historien om faren, mannen som kunne ty til den mest brutale vold, samtidig som han var en kjærlig og varm familiemann.

Mer enn tjue år etter at sjefen for Medellin-kartellet ble drept, foretar sønnen en reise tilbake til fortiden for å gi oss et uredigert bilde av faren. Han forteller om hvordan det var å vokse opp med Pablo Escobar, om en barndom fylt av ektragavanse og tjenere,livvakter og luksus, men også frykt, vold, krig og flykt fra farens mange fiender. Kontrastene er store for en gutt som spiller dataspill det ene øyeblikket, og må flykte fra attentater og bomber det neste.

Dette er ikke en bok skrevet av en sønn som ønsker å forbedre sin fars omdømme, men derimot en rystende fortelling om hvilke konsekvenser volden fører med seg. Forfatteren gir oss mye ny informasjon om mennesket og forbryteren Pablo Escobar, og nye detaljer om Colombias historie og hendelser knyttet til den latinamerikanske narkotikahandelen.

Heavy saker.

Dette er noe av det verste jeg har lest, altså ikke boken, men historien, biografien til en av de mest brutale kriminelle personene gjennom historien er virkelig tøff lesing. Så ille er den at jeg faktisk har hatt mareritt om natten i den perioden jeg har lest denne. Og det pleier jeg faktisk ikke å ha. Jeg leser mye grusomheter i mine krimbøker jeg, men det er fantasi og påvirker ikke meg på samme måte. Men her har vi den sanne historien om en mann som direkte står bak mer enn 3000 drap. Hvor mange liv han har ødelagt gjennom sin produksjon og distribuering av kokain kan man jo bare spekulere i.

Juan Pablo Escobar er ingen forfatter, tidvis kan det være litt dårlig flyt i historien, det kan være litt tungt å lese. Det er mange navn på personer, myndigheter og grupperinger å holde styr på, det er også noe av grunnen til at det går litt tungt innimellom. Jeg brukte ca en uke på å lese denne boken, noe som er ganske lang tid for meg, men med så mye informasjon og så mye grusomheter må man ha pauser.

Jeg reagerer veldig på hvordan noen kan la barna sine vokse opp i et sånt liv som dette. Morens lave alder når hun ble kjæreste med Pablo Escobar kan vel sikkert forklare noe, og han var vel kanskje ikke en mann man bare tok med seg barna å reiste fra heller kan jeg tenke meg. Dette sier ikke boken noe om, så det savner jeg faktisk. Litt fra morens ståsted.

Jeg syns dette er en meget informativ og god bok som gjør at man skjønner litt mer av Colombias narko-historie. Det er jo dessverre noe av det landet er mest kjent for den dag i dag. Jeg sitter igjen med mye mer kunnskap og en større forståelse for hvordan det ble som det ble.

Anbefales!

Orginaltittel: Pablo Escobar, Mi padre
Norsk Forlag: Cappelen Damm
Sjanger: Biografi
Først utgitt: Colombia 2014
Utgitt i Norge: Våren 2017
Kilde: Via Trøgstad Bibliotek
Antall sider: 456
Terningkast: 5
Lest som en del av mitt Les Verden prosjekt.