Den underjordiske jernbanen – Colson Whitehead

Colson Whitehead er en av USAs mest anerkjente forfattere. Han har skrevet flere bestselgerromaner og i 2002 ble han nominert til Pulizer prisen. Med Den underjordiske jernbanen fikk han sitt store internasjonale gjennombrudd. For denne boken har han fått både Pulitzer prisen og The National Book Award.

 

Forlagets omtale:
Sekstenårige Cora er slave på en bomullsplantasje i Georgia. Hun lever i daglig angst for fornedrelse og brutal avstraffelse, men også med myten om sin mor, Mabel som klarte å flykte. Cora og vennen Caesar bestemmer seg for å forsøke det samme vågestykket. De legger ut på en livsfarlig reise – med den fanatiske slavefangeren Ridgeway i hælene.
Den myteomspunne underjordiske jernbanen – en historisk kjent metafor for den amerikanske slavetidens fluktrute – tar rømlingene nordover fra stat til stat, til nye verdener og nytt håp. Men drømmen om frihet møter sterk motstand, samtidig som Ridgeway og hans blodhunder puster Cora i nakken.

Mørk, men veldig god bok.
Normalt leser jeg ikke andre omtaler av en bok før etter at jeg har lest boken selv, men noen ganger er det nesten umulig å la være. Her har vi en bok som er roset opp i skyene av internasjonal og norsk presse. Den har mottatt den høythengende Pulitzer prisen. Men samtidig har den fått blandet kritikk fra bokbloggere og andre lesere. Så jeg hadde ikke de aller høyeste forventningene til Den underjordiske jernbanen. Og det var kanskje bra, for forventninger er en skummel ting. Er det en god bok man han har skyhøye forventninger til, så blir man kanskje skuffet likevel, fordi den ikke var like bra som forventningene.
Jeg likte denne boken veldig godt. Jeg ser det er påpekt at den er bra i første halvdel, for så å bli kjedelig. Jeg ser hvorfor man kan mene det. Det er et ganske høyt tempo i første del av boken, for så å få et temposkifte. Men jeg syns fortsatt det er veldig bra og en spennende historie Whitehead skriver.

Den underjordiske jernbanen er delt opp i tolv deler, der man får lese om forskjellige etapper på reisen til Cora, eller fra synspunktet til andre mennesker som er en del av Coras flukt på et vis. Det er mye vondt og brutalt som blir beskrevet i denne boken, men hvordan kan man skrive en bok om dette mørke kapittelet av USAs historie uten? Det slavene måtte tåle av vold og fornedrelse er så grusomt å lese om at man til tider får mest lyst til å legge vekk boken for en stund, men så gjør man det ikke likevel fordi historien er så god.

Jeg syns Whitehead har fortjent alt skryt og all anerkjennelse han har fått for denne boken. Det er en veldig god bok om en del av historien vi ikke bør glemme. Anbefales på det sterkeste.

 

 

Andre bloggere om boken:
Tine sin blogg
Beathes bokhjerte
Bokhjørnet

Tusen takk til forlaget for at dere sendte meg lesereksemplar.

Tittel: Den underjordiske jernbanen
Orginaltittel: The underground railroad
Oversatt av: Knut Johansen
Norsk forlag: Kagge
Først utgitt: USA 2016
Utgitt i Norge: 2017
Sjanger: Skjønlitterær roman
Kilde: Lesereksemplar
Format: Hardcover
Antall sider: 345
Terningkast: 5

Reklamer

Det kom et skip til Bjørgvin i 1349, skrevet av Torill Thorstad Hauger

Torill Thorstad Hauger  (1943-2014) var en norsk forfatter og kunstner. Hun var mest kjent for sine bøker om det gamle Kristiania og sine utvandrer, og vikingbøker for barn og unge.

 

Fra baksiden av boken:
En sensommerdag i året 1349 seilte en engelsk kogge inn på Vågen i Bjørgvin. Skipet førte med seg en av de forferdeligste ulykker som har rammet landet vårt: Svartedauen.
Bjart var 14 år da pesten kom til Bjørgvin, og han opplever en uhyggelig tid. Til sist rømmer han byen, men han oppdager at pesten harløpt i forveien.
Lenger inne i landet ligger bredalen, beskyttet av fjell og is. Der flykter en jente oppover i lia, vekk fra de fryktelige synene som har fått henne til å glemme alt, til og med navnet sitt.

 

Barnebok fra min barndom.
Det var da min sønns lærer fortalte at de skulle lese Det kom et skip til Bjørgvin i 1349, at jeg fant ut at jeg ville lese denne igjen. Jeg leste den som barn, og jeg husker at boken gjorde stort inntrykk på meg.  Det regner jeg med at den kommer til å gjøre på sønnen min også, så da ville jeg ha oppfrisket hukommelsen min litt. Det er ikke til å komme fra at det er nærmere 30 år siden jeg leste den sist.

Det jeg husket best fra boken var sykdomsforløpet og at så mange døde. Jeg hadde helt glemt bort sagnet og fortellingen om Jostedalsrypa.
Boken begynner med at ei ungjente rømmer oppover fjellsidene, vi får ikke vite noe om hva hun har sett eller opplevet. Vi får lese om hvordan hun kjemper for å overleve på en øde sæter helt alene gjennom vinteren.
Del to handler om Bjart og hvordan Svartedauen kommer til Bjørgvin. Hvordan alle rundt han blir syke med feber, verk i hele kroppen og disse blåsvarte byllene de får på kroppen før de dør. Bjart bestemmer seg for å reise fra byen og hjem til bygda der han kommer fra.
I del tre handler om hva som møter han tilbake i bygda han reiste fra som tiåring.

Det kom et skip til Bjørgvin i 1349 er en sterk bok der barn og unge også får lære litt historie. Min kunnskap om denne pesten hadde vært mye mindre om vi ikke hadde lest den som barn. Men det er også en del sterke skildringer i boken. Det er jo, siden det handler om en pest, mye død og fortvilelse og det er sterkt både for meg som voksen og også for barn som får lese denne historien. Men det fine med bøker er at de bildene man lager seg når man leser, ikke er sterkere enn det man takler selv.

 

Tittel: Det kom et skip til Bjørgvin i 1349
Forlag: Gyldendal Norsk Forlag
Sjanger: Barn/Ungdom
Utgitt: 1980
Kilde: Biblioteket
Format: Hardcover
Antall sider: 170
Terningkast: 5

 

Min far Pablo Escobar av Juan Pablo Escobar

Forlagets omtale:

Pablo Escobar var verdens største narkobaron og en av verdens mest kjente kriminelle. I denne biografien forteller hans sønn Juan Pablo Escobar den sanne historien om faren, mannen som kunne ty til den mest brutale vold, samtidig som han var en kjærlig og varm familiemann.

Mer enn tjue år etter at sjefen for Medellin-kartellet ble drept, foretar sønnen en reise tilbake til fortiden for å gi oss et uredigert bilde av faren. Han forteller om hvordan det var å vokse opp med Pablo Escobar, om en barndom fylt av ektragavanse og tjenere,livvakter og luksus, men også frykt, vold, krig og flykt fra farens mange fiender. Kontrastene er store for en gutt som spiller dataspill det ene øyeblikket, og må flykte fra attentater og bomber det neste.

Dette er ikke en bok skrevet av en sønn som ønsker å forbedre sin fars omdømme, men derimot en rystende fortelling om hvilke konsekvenser volden fører med seg. Forfatteren gir oss mye ny informasjon om mennesket og forbryteren Pablo Escobar, og nye detaljer om Colombias historie og hendelser knyttet til den latinamerikanske narkotikahandelen.

Heavy saker.

Dette er noe av det verste jeg har lest, altså ikke boken, men historien, biografien til en av de mest brutale kriminelle personene gjennom historien er virkelig tøff lesing. Så ille er den at jeg faktisk har hatt mareritt om natten i den perioden jeg har lest denne. Og det pleier jeg faktisk ikke å ha. Jeg leser mye grusomheter i mine krimbøker jeg, men det er fantasi og påvirker ikke meg på samme måte. Men her har vi den sanne historien om en mann som direkte står bak mer enn 3000 drap. Hvor mange liv han har ødelagt gjennom sin produksjon og distribuering av kokain kan man jo bare spekulere i.

Juan Pablo Escobar er ingen forfatter, tidvis kan det være litt dårlig flyt i historien, det kan være litt tungt å lese. Det er mange navn på personer, myndigheter og grupperinger å holde styr på, det er også noe av grunnen til at det går litt tungt innimellom. Jeg brukte ca en uke på å lese denne boken, noe som er ganske lang tid for meg, men med så mye informasjon og så mye grusomheter må man ha pauser.

Jeg reagerer veldig på hvordan noen kan la barna sine vokse opp i et sånt liv som dette. Morens lave alder når hun ble kjæreste med Pablo Escobar kan vel sikkert forklare noe, og han var vel kanskje ikke en mann man bare tok med seg barna å reiste fra heller kan jeg tenke meg. Dette sier ikke boken noe om, så det savner jeg faktisk. Litt fra morens ståsted.

Jeg syns dette er en meget informativ og god bok som gjør at man skjønner litt mer av Colombias narko-historie. Det er jo dessverre noe av det landet er mest kjent for den dag i dag. Jeg sitter igjen med mye mer kunnskap og en større forståelse for hvordan det ble som det ble.

Anbefales!

Orginaltittel: Pablo Escobar, Mi padre
Norsk Forlag: Cappelen Damm
Sjanger: Biografi
Først utgitt: Colombia 2014
Utgitt i Norge: Våren 2017
Kilde: Via Trøgstad Bibliotek
Antall sider: 456
Terningkast: 5
Lest som en del av mitt Les Verden prosjekt.

Kjærlighetens førti bud av Elif Shafak

Elif Shafak er en av Tyrkias mest leste forfattere, og har utgitt 15 bøker, hvorav 10 romaner. Shafak bor i London og Istanbul, og skriver på tyrkisk og engelsk. Bøkene hennes er utgitt i over 40 land.

 

Forlagets omtale:
På det urolige 1200-tallet, en tid fylt av religionskrig og maktkamp, møter poeten Rumi sin åndelige veileder, Shams av Tabriz. Møtet forvandler Rumi fra en vellykket, men ulykkelig geistlig til en engasjert mystiker, poet og talsmann for den universelle kjærligheten.
I dagens Massachusetts blir den amerikanske husmoren Ella Rubenstein inspirert av Rumis kjærlighetsbudskap. Det gir henne styrke til å gjennomføre sin egen nødvendige livsendring.
Denne poetiske og fantasifulle romanen er en internasjonal bestselger. Shafak blander øst og vest, fortid og nåtid, og gir oss en overbevisende, dramatisk og frodig beretning om hvordan kjærligheten virker i verden.

 

Les Verden: Tyrkia
Det er alltid spennende å lese nye forfattere, og enda mer spennende å lese bøker fra land man normalt ikke leser så mye fra. Jeg har ikke fullstendig oversikt over alle bøkene jeg har lest så langt i mitt liv, men jeg tror ikke jeg har lest noe fra Tyrkia tidligere.
Dette er en roman med mye filosofi og mye historie i seg. Jeg vil tippe at ca 80% av bokens handling foregår midt på 1200-tallet, resten handler om nåtiden og Ella Rubenstein. Men selv om jeg lite historien til Rumi og Shams av Tabriz, så skulle jeg gjerne ha lest mer om Ella og hvordan Rumi påvirket henne og hennes liv. Man blir lite kjent med en av hovedpersonene når man har bare 20% av boken på å bli kjent.
I bokens deler som har handling fra 1200-tallet, får vi samme historie fra forskjellige synspunkter. Det veksler mellom Rumi, Shams, en prostituert, en dranker, sønnene til Rumi osv. Man får mye god historiekunnskap gjennom denne historien, og jeg kjenner igjen mye fra historiebøkene.

Jeg hadde noen veldig hyggelige timer mens jeg leste Kjærlighetens førti bud, men jeg syns den mangler noe for å nå helt opp. Jeg skulle gjerne sett at de forskjellige delene, fortid og nåtid var litt jevnere fordelt.

Jeg må bare si at jeg syns omslaget på boken er helt nydelig. Ikke ofte jeg får bøker som har et så fint omslag.

 

Tusen takk til forlaget som har sendt meg lesereksemplar.

 

Orginaltittel: The Forty Rules of Love
Norsk Forlag: Font Forlag
Sjanger: Roman
Først utgitt: USA i 2010
Utgitt i Norge: 2017
Kilde: Lesereksemplar
Antall sider: 433
Terningkast: 4
Lest i forbindelse med mitt Les Verden prosjekt.

 

Spionen av Paulo Coelho

Paulo Coelho er en brasiliansk forfatter som har en rekke utgivelser bak seg. Han slo igjennom med Alkymisten (norsk oversettelse i 1995) i 1988. Etter denne utgivelsen har han utgitt bøker med jevne mellomrom. Jeg har ikke lest noe av han tidligere, jeg fant han når jeg skulle finne en brasiliansk bok til mitt les verden-prosjekt.

Forlagets omtale:
Fra forfatteren av Alkymisten.

Hennes eneste forbrytelse var å være en fri og selvstendig kvinne.

Da Mata Hari kom til Paris, hadde hun bare det hun sto og gikk i. Snart ble hun feiret som den mest elegante kvinnen i byen. En danser som sjokkerte og gledet de rikeste og mektigste menn. Men da mistenksomheten som gjennomsyrte et krigsherjet land tok overhånd, kom Mata Haris livsstil i søkelyset. I 1917 ble hun anholdt på hotellrommet sitt på Champs-Èlysèes og anklaget for spionasje.
Gjennom Mata Haris siste brev forteller Spionen den uforglemmelige historien om en kvinne som brøt tidens konvensjoner og betalte dyrt for det. «Jeg vet ikke om man i fremtiden kommer til å minnes meg, men jeg håper man i så fall ikke vil oppfatte meg som et offer, men som en som var modig i all sin ferd og uten frykt betalte prisen som måtte betales.»

Interessant historie.
Boken begynner med Mata Haris siste timer før hun blir henrettet med gevær og pistolskudd, så det er ikke noen overraskelse for noen hvordan historien ender. Boken er skrevet i brevform, der Mata Hari skriver ned sin historie for at datteren hennes skal kunne lese hva som har skjedd når hun er gammel nok, men ofte går fortellerstilen vekk ifra sin opprinnelige form og går mer over i romanform enn brev før det plutselig vender tilbake til brevform igjen. Det blir litt rotete, men jeg sliter samtidig ikke med å følge historien. Med sine 190 sider er den veldig rask å lese og jeg skulle ønske at boken var mer detaljert, men det har den nok ikke ment å være heller. Coelho selv skriver i sin kommentar at boken ikke er ment å være en biografi, og at det er andre bøker som egner seg mer til det formålet.
Historien om Mata Hari er veldig interessant og spennende, da hun lever et liv andre kvinner fordømte, samtidig som mange av de parisiske mennene oppvaktet henne og sørget for at hun kunne leve et ekstragavant liv.
Selv om Spionen fremstår som en noe lett utgave av Mata Haris historie, så har den ihvertfall vekket min nysgjerrighet om kvinnen, og uansett så sitter jeg igjen med mer kunnskap om denne historiske personen enn det jeg hadde da jeg startet å lese.

Andre bloggere om Spionen: Tine sin blogg og Elise Cathrin.

Orginaltittel: A espiä
Norsk forlag: Bazar
Sjanger: Historisk litteratur
Først utgitt: 2016
Utgitt i Norge: 2016
Kilde: Biblioteket
Antall sider: 190
Terningkast: 5
Lest i forbindelse med mitt Les Verden-prosjekt

Huset ved moskeen av Kader Abdolah

Kader Abdolah er født i Iran, men flyktet fra hjemlandet i 1985, og i 1988 kom han til Nederland der han raskt lærte seg språket. Siden den gang har han skrevet flere bøker på nederlandsk der Huset ved moskeen regnes som hans hovedverk.

 

Forlagets omtale:
I åtte hundre år, generasjon etter generasjon, har Âqa Djâns familie hatt en sentral posisjon i den iranske byen Sandjân. Like lenge har moskeens åndelige leder kommet fra deres familie. Imamen As-sâberi er en viktig mann, men hans fetter Âqa Djân er like viktig: Som teppehandler eier han basarens eldste forretningslokale og har hundre mann ansatt. Basaren er byens viktigste økonomiske knutepunkt, og Âqa Djân er både leder for moskeen og basaren. Huset ved moskeen, et hus med 35 rom, er en bikube full av bestemødre, barn, kjøpmenn og halvguder. Her er historiene om kjærlighet og svik, om kvinner med slør og kvinner med nylonstrømper, om bomber, penger og forbud. Dette fargerike familieeposet rommer Irans dramatiske historie, historien om den islamske tradisjon og om det moderne Iran, historien om fundamentalisme og oppbrudd fra fundamentalisme.

Les Verden: Iran
I mitt Les Verden-prosjekt, så har jeg nå kommet til Iran. Dette er et land vi hører relativt mye om i media, så det var interessant for meg å lese en bok skrevet av en Irans forfatter.
Vi følger i Huset ved moskeen Âqa Djân og familien hans i dagliglivet ved moskeen og basaren. Boken begynner mange år før revolusjonen i 1979, der det var et mye friere samfunn, særlig for kvinner, enn etter revolusjonen og de fikk religiøse ledere og sharialover.
Jeg får stor sans for Âqa Djân og hans kone, de virker som varme og gjennomført gode mennesker som vil det beste for enkeltmennesker og samfunnet rundt dem. Det er Âqa Djân som kan sies å være hovedpersonen i denne vakre, men og til tider vonde boken. Men vi får også høre mye om fettere, bestemødre, nieser og alle de andre som lever i huset ved moskeen. Det kan til tider være litt vanskelig å skille de forskjellige personene fra hverandre og hva slag relasjoner de har til hverandre, men gudskjelov så fine det et lite persongalleri først i boken som jeg har brukt flittig.
Jeg syns jeg lærte mye om Iran og også om det hverdagslige Islam. Jeg lærte nok enda mer i og med at jeg ofte googlet personer og hendelser som kommer frem i boken.

Jeg er veldig glad for at jeg har lest denne boken, den har gitt meg mye. Så takk til den som tipset meg om denne.

 

Orginaltittel: Het huis van de moskee
Norsk forlag: Gyldendal
Sjanger: Roman
Først utgitt: Nederland 2005
Utgitt i Norge: 2007
Kilde: Biblioteket
Antall sider: 368
Terningkast: 5
Les Verden; Iran

Anne Franks Dagbok

De aller fleste har hørt om Anne Frank. Dette er ei heller den første gangen jeg har lest hennes dagbok, jeg leste den for første gang da jeg gikk på ungdomsskolen, og nå, over 20 år senere var det på tide å lese den igjen.

 

Anne Frank ble født i Frankfurt 12. juni 1929. Til hennes tretten årsdag fikk hun en tom dagbok av faren sin. Det er i denne hun har skrevet ned dagboknotater fra tiden de var i dekning. Frank familien flyttet fra Tyskland til Nederland da Anne var fire år gammel. Det var ikke lenge etter Annes trettenårsdag at situasjonen for jøder i Nederland ble så ille at familien gikk i dekning sammen med en annen familie. De hadde medhjelpere utenfra slik at de fikk matleveranser mens de var i dekning. De fikk aldri mer være ute i frisk luft før de ble funnet av tyskvennlige soldater høsten 1944. Da ble de alle sammen deportert til forskjellige konsentrasjonsleire. Den eneste som overlevde var Otto Frank, Annes far. Det er han som etter fredstid sørget for at Annes dagbok ble utgitt, og han brukte resten av sitt liv på å forvalte arven etter Anne.

Dette er en ekstremt viktig bok, som jeg håper blir lest av alle fremtidens skoleelever. Den er helt unik i og med at det er førstehåndsskildringer fra en jødisk jente under andre verdenskrig. Det er en vond bok å lese fordi man vet hva utfallet ble til slutt, men samtidig så er det viktig å minne oss selv på hva som kan skje med verden dersom slike tanker som Nazi-Tyskland sto for får fotfeste igjen. Jeg hadde stort utbytte av boken da jeg leste den i 15-års alderen, men jeg syns den er enda sterkere nå som jeg har blitt voksen. Man har et helt annet perspektiv på livet, og er ikke like navlebeskuende når man har passert 30, som da man var tenåring.
Jeg skal ikke skrive så veldig mye mer om denne boken nå, men jeg tror jeg kunne skrevet en hel avhandling om dagboken og tiden den ble skrevet i. Men jeg håper at jeg med dette blogginnlegget kan minne folk på at de kanskje burde lese denne igjen, eller om de ikke har lest den, at de faktisk bør lese den nå.

 

 

 

Orginaltittel: Het Achterhuis
Norsk Forlag: Aschehoug
Sjanger: Selvbiografi
Først utgitt: 1947 i Nederland
Utgitt i Norge: 1952
Kilde: Biblioteket
Terningkast: 5
(Føles litt feil å kaste terning på denne boken, men gjør det likevel)