Med krigen som skygge – Roger Albrigtsen

Roger Albrigtsen er en norsk forfatter, bosatt i Porsanger, Finnmark. Han har tidligere gitt ut seks bøker, men «Med krigen som skygge» er den første boken jeg har lest av han.

Omtale fra forlaget:
Øynene er blanke. Blikket vandrer. Forfatteren spør ikke mer om hva som hendte. Hva som skapte redselen. Hvordan det var med søvnen, Noe forstår man, annet klarer man aldri å ta inn over seg. Hvordan kan noen som aldri har gjennomlevd dette forstå? Noen sår vil aldri gro. Noen minner slår ned som lyn om nettene. Når dagen kommer kan man endelig fungere på et vis før natten kommer igjen.

Her blir du kjent med 19 menneskers opplevelser fra krigs- og etterkrigstid i Finnmark. Beretningene er åpne, ærlige og sterke. Boken er forfatterens bidrag til historien om et folk der mange med sine sterke rygger ennå bører minnenes bagasje.

 

Savner litt dybde
Med krigen som skygge
er en fin bok som skildrer hvordan det var å komme tilbake til, og vokse opp i Finnmark etter krigen. Vi får møte 19 forskjellige mennesker som forteller sine historier. Jeg skjønner at dette kan være vanskelig for de berørte å snakke om, men jeg føler at noen av historiene blir litt tynne, at forfatteren kunne gått litt mer i dybden da han har intervjuet tidsvitnene han har valgt å fortelle historiene til. I noen av kapitlene skriver også forfatteren at dette tidsvitnet ikke ønsker eller orker å gå nærmere inn på enkelte hendelser, og det er flott at han respekterer dette. Men jeg savner likevel litt mer dybde.
Ellers er boken velskrevet og interessant. Det er ikke mange tidsvitner igjen i landet vårt, så det er flott at Albrigtsen har valgt å skrive ned disse historiene.
Boken er relativt kort med sine 203 sider, der skriftstørrelsen er ganske stor. På slutten av alle kapitlene er det også lagt ved en del bilder, som er interessant å se.
Alt i alt syns jeg dette er en fin bok som gir innblikk i en barndom mange av oss ikke har forutsetninger til å forstå fullt ut.

Tine Sundal har også skrevet en omtale av Med krigen som skygge. Denne omtalen kan leses her.

Tittel: Med krigen som skygge
Undertittel: Barndom i etterkrigstidens Finnmark
Utgitt: Høsten 2018
Forlag: Forlaget Kristiansen
Sjanger: Dokumentar
Kilde: Tilsendt fra forfatteren
Format: Innbundet
Antall sider: 203
Terningkast: 4

Reklamer

De kom til oss (Tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms) – Inger Selven Watts

Inger Selven Watts er en norsk historiker, skribent og foredragsholder. Hun bidro blandt annet til NRK’s minnemarkering av tvangsevakueringen i 2014.

Omtale fra forlaget: 
Høsten 1944 ble den brente jords taktikk tatt i bruk i Norge. Dermed ble sivilbefolkningen i nord jaget vekk fra sine hjem, og tvangsevakuert til andre deler av landet. De kom til oss forteller historien om dem som ble fordrevet, hva de ble utsatt fr og hva slags mottakelse de fikk der de kom.
Hitlers ordre om tvangsevakueringen ble gitt da andre verdenskrig var på hell og Tyskland var å defensiven. Finnmark og Nord-Troms skulle da brennes og tømmes for alt som kunne være til hjelp for fremrykkende russiske tropper eller også for den norske eksilregjeringen i London. Ordren innebar en fullstendig ødeleggelse av disse nordlige landsdelene, der flere byer allerede var rasert av de alliertes bombing.
Innbyggerne ble tvunget i båter og på tog, der trengsel og mangel på hygiene gjorde ferden uutholdelig. Flere hundre mennesker omkom som følge av evakueringen. Denne boken gir en grundig fremstilling av operasjonen i Finnmark og Nord-Troms, samtidig som den lar de evakuerte komme til orde med sine erindringer. Den gir også stemme til de mange som deltok i mottaksarbeidet sørpå. Det er en rystende beretning om krigens realiteter på norsk jord.

Grundig dokumentar
Nå er De kom til oss den tredje boken jeg har lest om tvangsevakueringen, ved interesse kan du lese omtalen min av Bare kirken sto igjen og Brent jord her.
De kom til oss er delt inn i tre deler, der første del handler om starten av tvangsevakueringen, andre delen handler mye om mottaksapparatet i Tromsø og Trondheim, mens i del tre får vi lese om hvordan det var å komme til andre steder sørover i landet, og også om de som tok i mot de evakuerte i hjemmene sine.
Har man ikke lest noe om tvangsevakueringen før, så er dette en super bok med mye informasjon. Men for meg som har lest to bøker om temaet før så ble det veldig mye repetisjon. Jeg forventet meg et større fokus på de som åpnet hjemmene sine og tok i mot de tvangsevakuerte, så jeg ble noe skuffet. Men det er kun fordi jeg har lest om temaet før, og de forventningene jeg hadde til boken. Men om man ikke har lest om temaet før, så kan jeg absolutt anbefale denne boken. Veldig interessant, og godt og ryddig oppbygget. Det er gjort et solid stykke arbeid med denne boka, og listen over noter og litteratur forfatteren har gått igjennom for å skrive denne boka er ikke annet enn imponerende.
Så konklusjonen min er som følgende, har du ikke lest noe om temaet før, så vil du ha stort utbytte av og lære mye av å lese denne boka. Men har du lest f.eks Brent jord tidligere, så er det ikke mye nytt å hente fra De kom til oss.

 

Tittel: De kom til oss – Tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms
Utgitt: 2016
Forlag: Pax Forlag
Sjanger: Dokumentar
Kilde: Biblioteket
Format: Innbundet
Antall sider: 263 + noter, litteraturliste og navneregister
Terningkast: 5

Bare kirka sto igjen – Fortellinger om krigen i Finnmark – Marion Palmer

Marion Palmer er en norsk forfatter, født i Hammerfest og bosatt i Kvalsund, Finnmark. Hun debuterte med diktsamlingen Alle pikene løper til vinduet i 1995.

Omtale fra forlaget:
Kirka var den eneste bygningen som sto igjen i Kvalsund etter tyskernes herjinger under andre verdenskrig. Denne lille bygda i Finnmark ble åsted for et drama der livet aldri ble det samme.
I Norge var det først og fremst Finnmark som ble rammet av krigshandlingene. Antallet tyske soldater var enormt sammenlignet med den norske befolkningen. Og evakueringen og den brente jords taktikk satte sine spor i hver eneste familie.
Gjennom personlige beretninger gir Bare kirka sto igjen et sterkt innblikk i folks opplever av krigen i de små bygdene i Kvalsund kommune. Små og store øyeblikk er klippet sammen til en medrivende fortelling. Dette er historie fortalt nedenfra – her kommer hverdagsmennesket til orde, og det hun har å si, berører oss dypt.

Viktig krigshistorie
Det er mange ting som rører seg i meg etter at jeg har lest Bare kirka sto igjen. Det gjør vondt langt inni hjertet mitt for alt det finnmarkingene og de fra Nord-Troms som opplevde, særlig i siste del av krigen og tiden etterpå. Det gjør meg vondt at denne delen av historien er så lite kjent. Hvem har ikke hørt om Gutta på skauen? Sabotasjeaksjonene på Vemork? Jeg tror det er mange flere av oss nordmenn som har lært om dette enn om evakueringen og den brente jords taktikk som ble utført av tyskerne i Finnmark og Nord-Troms.
Jeg har alltid vært interessert i vår krigshistorie, og jeg har hørt om hendelsene lengst nord i landet vårt. Men ikke på særlig utførlig vis. Jeg har ihvertfall lært masse nytt ved å lese Marion Palmers bok, og jeg er glad for at min kunnskap har økt. Men det er skammelig at ikke denne delen av vår historie har fått mer plass i historiebøkene.
I Bare kirken sto igjen får vi lese historiene til mange mennesker som bodde i Kvalsund og områdene rundt både før, under og etter krigen. Fortellingene er delt opp i korte avsnitt etter hvem som forteller, og er skrevet på Finnmark dialekt. Det var litt vanskelig i starten, ikke at det var vanskelig å forstå, men det var litt tungt og langsomt å lese. Det er også gode forklaringer på ukjente ord bak i boka. Men etterhvert, så var det ingen problemer med lesingen og det fløyt lett. Til tross for at det er drøye historier å fordøye, så var det stadig jeg både smilte og lo av kommentarene til de som forteller. Det er tydelig at flere av de hadde beholdt humoren opp gjennom årene. Men selv med humoren, så er det mye trist lesing. Tenk at i Kvalsund, og også i Hammerfest og Alta, sto det ikke igjen et eneste bolighus etter at tyskerne var ferdig. Absolutt alt var brent opp eller sprengt i lufta. Tenk så mange minner og så mye historie som er blitt borte på grunn av dette. Jeg kunne helt klart skrevet en hel avhandling om hva jeg tenker og føler rundt både boka og disse hendelsene, men jeg tror jeg heller vil råde deg til å lese boken selv. Ikke la deg skremme av dialektspråket. Det er virkelig ikke et problem bare man kommer inn i det, og mer enn verdt den lille ekstra innsatsen. Jeg er ihvertfall veldig glad for at jeg brukte tid på å lese denne boka, den ga meg mye ny kunnskap og innsikt i vår historie og andre menneskers skjebner.

Tittel: Bare kirka sto igjen – Fortellinger fra krigen i Finnmark
Utgitt: 2010
Forlag: Spartacus
Sjanger: Dokumentar
Kilde: Kjøpt på bibliotekutsalg
Format: Innbundet
Antall sider: 337 + bilder
Terningkast: 6

Den norske slavehandelen – Anders Totland

Anders Totland er en norsk barne- og ungdomsforfatter med flere utgivelser bak seg. Den norske slavehandelen er illustrert av Kristian Krohg-Sørensen.

Omtale fra forlaget:

Du har kanskje høyrt om slavehandelen og tenkt at det var slikt dei dreiv med i USA i gamle dagar.

Men visste du at det også var nordmenn som deltok, både på skipa, på slaveforta i Afrika og i koloniane på andre sida av havet?

Det er ei historie om sjukdom og dld, opprør og straff. Men òg om ei ny verd med nye sjansar for den som visste å spela korta sine rett.

Informativ og fint illustrert

Jeg kan med en gang si at jeg ikke har lest denne for sønnen min, enda. Men det kommer jeg nok helt sikkert til å gjøre.

Her er det masse historie som jeg visste urovekkende lite om, så for meg så var det veldig lærerikt. Jeg kan ikke huske å ha hørt om denne delen av vår historie i historietimene på skolen.

Jeg syns Anders Totland skriver enkelt og rett frem om en mørk del av historien, men samtidig veldig informativt.

Boken passer ikke for de yngste barna, men vil tro at den passer fra de er ca 8 år gamle. Litt ut fra modenhet og hvor interessert de er i historie og «gamle dager.»

Tittel: Den norske slavehandelen
Utgitt:2018
Forlag: Gyldendal
Sjanger: barn/historie/fakta
Kilde: Lesereksemplar
Format: Innbundet
Antall sider: 63
Terningkast: 5

Komme hjem av Yaa Gyasi

Yaa Gyasi er født i Ghana, men flyttet til Alabama, Usa som barn. Hun debuterte i 2016 med Komme hjem (Homegoing) og nå, vinteren 2018 er boken kommet på norsk.

To halvsøstre vokser opp i hver sin landsby ved Gullkysten, det som vi i dag kjenner som Ghana. De får to helt forskjellige skjebner, da den ene gifter seg med en brite og lever et relativt godt liv, takket være britenes kolonisering og slavehandelen. Den andre søsteren blir tatt til fange og solgt som slave. Hun ender opp i sørstatene og plukker bomull for eieren sin der.

Vi følger disse to søstrenes direkte etterkommere gjennom 300 år og frem til i dag.

Vakker og sterk roman
Som nevnt over her, får vi følge disse to grenene av slekten i åtte generasjoner. Det er korte sekvenser, utdrag fra livene til de vi får følge, og det er forskjellig hvor nysgjerrig jeg blir på de forskjellige menneskene. Noen av historiene fanger meg veldig inn og jeg ønsker å lese mer om livet til denne personen. Særlig syns jeg dette gjelder i den første halvdelen av boken. Noen av de andre historiene rommer mye mer, slik at mesteparten av livshistorien blir fortalt på noen få sider.
Gyasi skriver veldig levende om både mennesker og natur, følelser og tanker de forskjellige menneskene går igjennom. Jeg mener boken hjelper oss, vi som ikke er berørt av denne dystre og mørke delen av historien, til å forstå mer av hvorfor det fortsatt kan være betent mellom afroamerikanere og amerikanere. Det er ikke ukjente fenomener Gyasi belyser i romanen sin, men hun beskriver det så ekte at jeg regelrett får vondt i hjertet når jeg leser. Og selv om det er kjent det hun skriver om, så trenger vi alle en påminnelse om den historien som er der.

Jeg fikk veldig mye ut av å lese Komme Hjem og jeg anbefaler den helt klart videre.

Andre bloggere som har skrevet om Komme Hjem er Bjørnebok og Rose-Marie.

Tittel: Komme Hjem
Orginal tittel: Homegoing
Først utgitt: 2016 USA
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Vigmostad & Bjørke
Oversatt av: Hilde Stubhaug
Sjanger: Roman
Kilde: Lesereksemplar
Format: Hardcover
Antall sider: 453
Terningkast: 5

Boken er en del av mitt Les verden prosjekt, Ghana.

Den underjordiske jernbanen – Colson Whitehead

Colson Whitehead er en av USAs mest anerkjente forfattere. Han har skrevet flere bestselgerromaner og i 2002 ble han nominert til Pulizer prisen. Med Den underjordiske jernbanen fikk han sitt store internasjonale gjennombrudd. For denne boken har han fått både Pulitzer prisen og The National Book Award.

 

Forlagets omtale:
Sekstenårige Cora er slave på en bomullsplantasje i Georgia. Hun lever i daglig angst for fornedrelse og brutal avstraffelse, men også med myten om sin mor, Mabel som klarte å flykte. Cora og vennen Caesar bestemmer seg for å forsøke det samme vågestykket. De legger ut på en livsfarlig reise – med den fanatiske slavefangeren Ridgeway i hælene.
Den myteomspunne underjordiske jernbanen – en historisk kjent metafor for den amerikanske slavetidens fluktrute – tar rømlingene nordover fra stat til stat, til nye verdener og nytt håp. Men drømmen om frihet møter sterk motstand, samtidig som Ridgeway og hans blodhunder puster Cora i nakken.

Mørk, men veldig god bok.
Normalt leser jeg ikke andre omtaler av en bok før etter at jeg har lest boken selv, men noen ganger er det nesten umulig å la være. Her har vi en bok som er roset opp i skyene av internasjonal og norsk presse. Den har mottatt den høythengende Pulitzer prisen. Men samtidig har den fått blandet kritikk fra bokbloggere og andre lesere. Så jeg hadde ikke de aller høyeste forventningene til Den underjordiske jernbanen. Og det var kanskje bra, for forventninger er en skummel ting. Er det en god bok man han har skyhøye forventninger til, så blir man kanskje skuffet likevel, fordi den ikke var like bra som forventningene.
Jeg likte denne boken veldig godt. Jeg ser det er påpekt at den er bra i første halvdel, for så å bli kjedelig. Jeg ser hvorfor man kan mene det. Det er et ganske høyt tempo i første del av boken, for så å få et temposkifte. Men jeg syns fortsatt det er veldig bra og en spennende historie Whitehead skriver.

Den underjordiske jernbanen er delt opp i tolv deler, der man får lese om forskjellige etapper på reisen til Cora, eller fra synspunktet til andre mennesker som er en del av Coras flukt på et vis. Det er mye vondt og brutalt som blir beskrevet i denne boken, men hvordan kan man skrive en bok om dette mørke kapittelet av USAs historie uten? Det slavene måtte tåle av vold og fornedrelse er så grusomt å lese om at man til tider får mest lyst til å legge vekk boken for en stund, men så gjør man det ikke likevel fordi historien er så god.

Jeg syns Whitehead har fortjent alt skryt og all anerkjennelse han har fått for denne boken. Det er en veldig god bok om en del av historien vi ikke bør glemme. Anbefales på det sterkeste.

 

 

Andre bloggere om boken:
Tine sin blogg
Beathes bokhjerte
Bokhjørnet

Tusen takk til forlaget for at dere sendte meg lesereksemplar.

Tittel: Den underjordiske jernbanen
Orginaltittel: The underground railroad
Oversatt av: Knut Johansen
Norsk forlag: Kagge
Først utgitt: USA 2016
Utgitt i Norge: 2017
Sjanger: Skjønlitterær roman
Kilde: Lesereksemplar
Format: Hardcover
Antall sider: 345
Terningkast: 5

Det kom et skip til Bjørgvin i 1349, skrevet av Torill Thorstad Hauger

Torill Thorstad Hauger  (1943-2014) var en norsk forfatter og kunstner. Hun var mest kjent for sine bøker om det gamle Kristiania og sine utvandrer, og vikingbøker for barn og unge.

 

Fra baksiden av boken:
En sensommerdag i året 1349 seilte en engelsk kogge inn på Vågen i Bjørgvin. Skipet førte med seg en av de forferdeligste ulykker som har rammet landet vårt: Svartedauen.
Bjart var 14 år da pesten kom til Bjørgvin, og han opplever en uhyggelig tid. Til sist rømmer han byen, men han oppdager at pesten harløpt i forveien.
Lenger inne i landet ligger bredalen, beskyttet av fjell og is. Der flykter en jente oppover i lia, vekk fra de fryktelige synene som har fått henne til å glemme alt, til og med navnet sitt.

 

Barnebok fra min barndom.
Det var da min sønns lærer fortalte at de skulle lese Det kom et skip til Bjørgvin i 1349, at jeg fant ut at jeg ville lese denne igjen. Jeg leste den som barn, og jeg husker at boken gjorde stort inntrykk på meg.  Det regner jeg med at den kommer til å gjøre på sønnen min også, så da ville jeg ha oppfrisket hukommelsen min litt. Det er ikke til å komme fra at det er nærmere 30 år siden jeg leste den sist.

Det jeg husket best fra boken var sykdomsforløpet og at så mange døde. Jeg hadde helt glemt bort sagnet og fortellingen om Jostedalsrypa.
Boken begynner med at ei ungjente rømmer oppover fjellsidene, vi får ikke vite noe om hva hun har sett eller opplevet. Vi får lese om hvordan hun kjemper for å overleve på en øde sæter helt alene gjennom vinteren.
Del to handler om Bjart og hvordan Svartedauen kommer til Bjørgvin. Hvordan alle rundt han blir syke med feber, verk i hele kroppen og disse blåsvarte byllene de får på kroppen før de dør. Bjart bestemmer seg for å reise fra byen og hjem til bygda der han kommer fra.
I del tre handler om hva som møter han tilbake i bygda han reiste fra som tiåring.

Det kom et skip til Bjørgvin i 1349 er en sterk bok der barn og unge også får lære litt historie. Min kunnskap om denne pesten hadde vært mye mindre om vi ikke hadde lest den som barn. Men det er også en del sterke skildringer i boken. Det er jo, siden det handler om en pest, mye død og fortvilelse og det er sterkt både for meg som voksen og også for barn som får lese denne historien. Men det fine med bøker er at de bildene man lager seg når man leser, ikke er sterkere enn det man takler selv.

 

Tittel: Det kom et skip til Bjørgvin i 1349
Forlag: Gyldendal Norsk Forlag
Sjanger: Barn/Ungdom
Utgitt: 1980
Kilde: Biblioteket
Format: Hardcover
Antall sider: 170
Terningkast: 5