Flukt – En novellesamling

Flukt er en samling noveller utgitt etter at Bokvennen forlag avholdt en novellekonkurranse. Forlaget fikk tilsendt 431 ulike noveller, og det er de 13 novellene juryen kåret som de beste som er utgitt i denne novellesamlingen.

 

Med temaet «flukt» så jeg for meg en rekke noveller som ville berøre meg på forskjellig vis. Mennesker på flukt, være på flukt fra krig, politisk forfølgelse, fra en kjæreste, eller fra seg selv så er det noe sårt over det. Hvis det ikke er sårt og vondt, så vil jeg kalle det noe annet enn flukt. En reise for eksempel.
Jeg tar meg i å undre over nivået på alle de novellene som ikke kom med i denne samlingen når dette er de som var de beste. Av 13 noveller, så er det kanskje tre av de som berører noe i meg. Ellers så syns jeg det blir for svevende. For langt unna temaet «flukt» på en del av de.
Jeg har i den senere tid blitt glad i å lese noveller og novellesamlinger. Men jeg vil fortsatt at de skal berøre meg på et eller annet plan. Det gjør de i liten grad i denne samlingen av noveller. Så mitt råd er å finne en annen samling tekster som har større evne til å berøre.

 

Tittel: Flukt
Utgitt: 2017
Forlag: Bokvennen
Sjanger: Noveller
Kilde: Biblioteket
Format: Innbundet
Antall sider: 169
Terningkast: 3

 

 

Reklame

Nour, hvorfor så jeg det ikke komme? – Rachid Benzine

Rachid Benzine er en marrokansk forfatter som er bosatt i Paris. Der er han tilknyttet Fond Ricoeur. Han har skrevet en rekke bøker om islam. Nour, hvorfor så jeg det ikke komme har blitt dramatisert under navnet Lettres à Nour.

Forlagets omtale:
<<I flere måneder nå har spørsmålet holdt meg som gissel: *Hvorfor tar unge menn og kvinner, født i mitt land, min kultur, hvis tilhørighet ser ut til å være den samme som min egen, avgjørelsen om å reise til et land i krig, og noen også om å drepe i navnet til en gud som også er min?’>>
Denne lille romanen består av en oppdiktet brevutveksling mellom en marokkansk universitetsprofessor og hans elskede datter, Nour. Etter å ha vært sporløst forsvunnet i lang tid, mottar farene en dag et brev fra Nour, med det verst tenkelige budskap: Hun har reist til den irakiske byen Fallujah og sluttet seg til IS. I det som følger utfolder det seg en hjerteskjærende utveksling av følelser, tanker og argumenter for og imot datterens valg. På oppklarende vis belyser denne dialogen begge sider av saken: Farens sjokk og dype fortvilelse over datterens uforutsette radikalisering og datterens egen forklaring på det skjebnesvangre valget hun har tatt.

 

 

Kort, men godt
Nour, hvorfor så jeg det ikke komme? ser ut kanskje liten og søt ut, men den rommer noe stort. Her får vi lese om den fortvilte faren etter at datteren har reist til Irak og giftet seg med en IS soldat, vi får også lese datterens side av saken, tydelig radikalisert og hjernevasket.
Brevvekslingen er fiktiv, men etter det jeg har lest om radikaliserte unge voksne i andre bøker, og i hovedsak Åsne Seierstads To søstre, kunne det like gjerne vært ekte. Det føles veldig ekte og troverdig og det er tydelig at forfatteren har stor kunnskap om islam generelt og IS spesielt.

Jeg lånte denne boken på biblioteket fordi jeg syns det virket interessant, men da jeg oppdaget at forfatteren var fra Marokko, så passet det fint å ta denne boken med i mitt Les verden prosjekt.

Åslaug som står bak bloggen Med bok og palett har også skrevet om boka. Hennes omtale kan du lese her.

 

Tittel: Nour, hvorfor så jeg det ikke komme?
Orginaltittel: Nour, pourquoi n’ai-je rien vu venir?
Først utgitt: 2016
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Solum Bokvennen
Oversatt av:Christina Mediaas
Sjanger: Roman
Kilde: Biblioteket
Format: Innbundet
Antall sider: 119
Terningkast: 5

 

Alle drar sin vei av Wendy Guerra

Wendy Guerra ble fød tpå Cuba i 1970. Hun debuterte som lyriker i 1987. Alle drar sin vei er hennes første roman. Den ble utgitt i Barcelona og er ikke tilgjengelig på Cuba i motsetning til diktsamlingene hennes. Guerra er blitt tildelt den spanske

prisen Bruguera-prisen for Alle drar sin vei.

Forlagets omtale:

«Jeg sovnet, jeg overga meg fryktsom til det som skulle komme. Jeg drømte at jeg ga bort jomfrudommen min, eller at jeg byttet den bort med Osvaldo for noen tuber sort akrylfarge og tre ark Cansonpapir. Det var et uformelt bytte, og jomfrudommen lå i en gjennomsiktig. glinsende pose. Jeg holdt den i hendene og viste den til Osvaldo, som til gjengjeld ikke ga meg det han lovet…»

Alle drar sin vei er en roman basert på forfatterens egne dagbøker fra barndom og ungdom på Cuba i 1980 årene. Nieve Guerra er en moden jentunge, som i en Anaïs Nin-aktig atmosfære forteller om livet sammen med sin ustabile mor og sin voldelige far. Vi befinner oss i en turbulent ungdomstid, der utdannellsen på et kunstakademi og de første forelskelsene er ingredienser i den store sorgen over at familie og venner forlater landet i tur og orden. Dagboken er Nieves eneste fortrolige.
Alle drar sin vei er en åpenhjertlig, usensurert og autentisk skildring av oppvekst på Cuba, av livet på en øy hvor folk føler seg så uendelig isolert fra resten av verden, skrevet av en som selv opplever det.

 

Variabel interesse fra min side.

Jeg føler at jeg sitter igjen med mer kunnskap om hvordan det har vært å vokse opp på Cuba etter å ha lest Alle drar sin vei. Jeg syns boken er veldig variabel. Den holder ikke på interessen gjennom hele boken. Det begynner sterkt og vondt med en far som stenger inne og nekter barnet mat, som slår henne helseløs. Men utover i boken, og opp gjennom ungdomstiden til Nieve, blir alt mye mer svevende og ikke like interessant. Deler er selvsagt fortsatt interessant, men det er mye som ikke klarer å holde på min interesse. Mulig det er dagbokformatet som gjør det vanskelig å holde på interessen? Det er korte sekvenser med ulik hyppighet av oppdateringene. Jeg tenker at noen hendelser hadde fortjent mer utbrodering, mens andre kunne med fordel blitt kuttet ned.

Romanen er basert på Wendy Guerras oppvekst, men den er ikke autentisk, så det gjenstår for leseren å finne ut hva som er sannhet og hva som er oppdiktet. At boken ikke er tilgjengelig på Cuba gjør den mer interessant for min del, da Cuba er kjent for sin sensur. Så det å lese om en cubansk oppvekst som ikke er sensurert av myndighetene har vært interessant.

Alt i alt en helt grei roman som jeg er glad for at jeg har lest, og har fått noe ut av å ha lest. Men den står nok ikke igjen som en stor litterær opplevelse.

 

Artemisisas Verden har skrevet en god og utfyllende omtale om Alle drar sin vei. 

 

 

Orginaltittel: Todos se van
Norsk forlag: Bokvennen
Sjanger: Oppvekstroman
Først utgitt: 2006 i Spania
Utgitt i Norge: 2011
Kilde: Biblioteket
Antall sider: 280
Terningkast: 3
Lest som en del av mitt Les Verden prosjekt.

 

Under udalatrærne av Chinelo Okparanta

Chinelo Okparanta er født og oppvokst i Port Harcourt i Nigeria. Da hun var 10 år gammel, emigrerte hun til USA sammen med familien sin. Hun har vært nominert til, og vunnet en rekke priser for sine noveller og bøker. Okparanta blir ansett som en av de mest betydningsfulle, unge afrikanske samtidsforfattere.

Forlagets omtale:

Den nigerianske borgerkrigen, også kjent som Biafrakrigen, danner bakteppet for denne oppvekstskildringen og får direkte konsekvenser for skjebnen til hovedpersonen, Ijeoma, idet faren hennes blir drept. Ijeomas mor sørger slik over tapet at hun sender datteren bort til slektninger. Der møter hun den unge Amina, som hun forelsker seg i. Men den forbudte kjærligheten mellom de to jentene blir oppdaget og herfra leder en rekke rystende begivenheter frem til Ijeomas beslutning om å gifte seg med barndomskameraten Chibundu. De to lever et ulykkelig liv sammen og etter hvert blir det tydeligere og tydeligere for Ijeoma hvilke valg hun må ta.

Under udalatrærne er en fortelling om en ung jente som blir forsøkt tvunget inn i konformitet og et tradisjonelt familiemønster, men som likevel ender med å ta sine egne valg – koste hva det koste vil. Dette er en historie om håp og annerledeshet, om tro og om hvordan tilfeldigheter kan lede til det beste i livet.

Vakker og vond

Dette var en helt ny verden for meg. Jeg har ikke lest noen afrikansk forfatter tidligere, så de bøkene jeg har lest tidligere har vært av en vestlig forfatter, og da også sett gjennom vestlige øyne.
I boken følger vi Ijeoma fra hun er liten jente og opp gjennom oppveksten og
voksenlivet hennes. Fra slutten av 60-tallet til i dag. I mange afrikanske land er homofili forbudt, og det var det da også på 70- og 80-tallet. Og det har ikke blitt bedre siden den gang.

Den 7. januar 2014 signerte Nigerias president, Goodluck Jonathan, et lovforslag som kriminaliserte forhold mellom mennesker av samme kjønn samt støtte til slike forhold. Med en strafferamme på intill 14 års fengsel, I de nordlige statene er straffen døden ved steining.

Jeg syns Okparanta har skrevet en strålende bok som gir oss et innblikk i en del av verden som vi, ihvertfall ikke jeg, kjenner så godt til. Hun skriver godt, og jeg får stor sympati med Ijeoma og hennes liv. Det er nok mange som henne både i Nigeria og andre deler av verden som ikke kan leve sitt liv slik de ønsker det. Det er en sterk bok, men de vondeste episodene er ikke beskrevet på en billedlig måte, men det trenger hun ikke heller. Såpass med forestillingsevne har de aller fleste lesere.

Jeg vil gjerne anbefale alle å lese denne boken, man får en sterk leseropplevelse og jeg tror man husker denne boken, lenge.
Tusen takk til deg som tipset meg om denne boken. Jeg er veldig glad for at jeg har lest den.

 

Orginaltittel: Under The Udala Trees
Norsk Forlag: Bokvennen Forlag
Sjanger: Skjønlitterær roman
Først utgitt: 2015
Utgitt i Norge: 2016
Kilde: Biblioteket
Antall sider: 440
Terningkast: 5
Under Udalatrærne er lest i mitt Les Verden prosjekt.

En mann alene av Christopher Isherwood

Gitt ut i Norge på Bokvennen i 2014.

Orginaltittel: A single man

Utgitt for første gang i 1964.

 

Christopher Isherwood ble født i England i 1904, men bodde mange år både i Tyskland og USA, da han døde i 1986, bodde han i California. Han debuterte som forfatter i 1928 med romanen All the Conspirators, og utga senere mange romaner, tre selvbiografiske bøker i tillegg til en rekke noveller, dikt, skuespill og oversettelser. Isherwood er kanskje mest kjent på grunn av musikalen og filmen Cabaret der handlingen er inspirert av to av hans bøker.
Boken A single man ble filmatisert i 2009 med Colin Firth i hovedrollen.

 

Fra baksiden av boken:

USA, 1962. Universitetsproffesor George Falconer er en homofil, middelaldrende engelskmann som underviser i litteratur på et universitet i Sør-California. det er omtrent ett år siden samboeren hans, Jim, omkom i en trafikkulykke. George er i dyp sorg og kjemper seg gjennom hverdagen. Gjennom møter med andre mennesker, som venninnen Charlotte og studenten Kenny, begynner han likevel å tro at det er mulig å leve videre. Men hva om dette er den siste dagen i Georges liv?

Isherwood er kjent for å beskrive tidsånden med skarpt blikk og penn. I En mann alene befinner vi oss i overgangstid: den kommende borgerrettskampen, det sosiale opprøret, kvinnefrigjøringen og den seksuelle revolusjonene ligger enda i kim, men Isherwood foregriper minoritetsgruppenes kommende krav om like rettigheter og utviklingen som skal finne sted utover 1960- og 70-tallet. Han avslører slående moderne holdninger og en humanistisk betinget livsanskuelse.

Dere som har fulgt bloggen min en stund, vet at jeg fra tid til annen leser annet enn krim, dette er en av de anledningene. Jeg var så heldig å vinne en konkurranse på Instagramprofilen til @SolumBokvennen før jul, og noen dager etter, dukket En mann alene opp i postkassen min.

En mann alene er en helt annerledes bok enn det jeg normalt leser. Det skjer ikke så mye. Men nå skal jeg tenke på at boken er skrevet for mer enn 50 år siden. Boken handler litt om homokamp, mer om sorg og enda mer om overlevelse. Som beskrevet på baksiden av boken, så er George en veldig ensom mann som sliter med å komme seg gjennom dagene etter at samboeren Jim døde nesten et år tidligere.
Nå levde ikke jeg på 60-tallet, men jeg føler veldig at Isherwood beskriver tiden på en korrekt måte. Veldig uvant for meg, et barn av 80-tallet, å lese ordet «neger» flere ganger. I disse dager er jo det helt uhørt å bruke det ordet, men på 60-tallet var jo det helt normalt. Og også det at han ikke kan leve ut sin sorg i det offentlige, da Jim og han selv ikke var et offisielt par. Hadde det kommet ut at George var homofil, ville han trolig ha mistet både jobben og sitt eget rykte.
Jeg likte boken om George veldig godt, man blir godt kjent med 60-tallet og den totalt annerledes verden man levde i da. Tenk så mye enklere det er når man kan være den man er helt åpent, og særlig få sørge over de som ikke er her mer uten å måtte skjule hvilken relasjon man hadde til vedkommede.

 

Tulleruska har også skrevet om En mann alene, det innlegget kan du lese her.