Tause Ofre av Anette Moe

Første gang utgitt på Liv Forlag i 2016.

Anette Moe er fra Kristiansand og debuterte som forfatter i 2009. Hun har tidligere utgitt Dødssynd og Skjebnens harde hånd. Tause ofre er da hennes tredje roman og min første leseropplevelse med henne.

 

Frederikke Sandøy jobber som journalist i Fædrelandsvennen, men etter en tung tid tar hun nå ut permisjon og ferie for å komme seg på fote igjen. Hun flytter fra barndomshjemmet og inn i en bygård. Der skal livet bli mye lettere uten å ha et gammelt hus å ta seg av helt på egen hånd.

I denne bygården bor det en sammensatt gruppe av familier. Familien Kale som opprinnelig kommer fra Tyrkia består av mor, far og en tenåringsdatter. Foreldrene sliter veldig med å kontrollere deres utagerende datter. Men kan det være noe annet enn tenåringsopprør som ligger bak oppførselen hennes?
Alenemoren Ida bor sammen med sin 5 årige datter Tiril. Ida har et stort drikkeproblem, og sliter med dårlig samvittighet ovenfor datteren. Dette var ikke den oppveksten hun ønsket å gi den elskede datteren sin.

Vaktmesteren Sigurd er i 50 årene og er oppvokst i bygården. Han bor fortsatt sammen med sin mor, som langt ifra har gitt sønnen den stimuli og omsorg han trengte i barndommen. Forholdet mellom mor og sønn er i dag iskaldt.

Leiligheten over Frederikke står tom, men hun hører stadig lyder fra leiligheten. Hun bestemmer seg for å undersøke saken, og besøker den gamle kvinnen som eier leiligheten på aldershjemmet der de bor. De to blir fort veldig nære og Frederikke vil komme til bunns i alle hemmelighetene i bygården.

 

Ikke helt krim…

Tause Ofre er en bok om vonde skjebner, men for meg så blir det feil å kalle dette en krim. Boken fokuserer på personene og deres historier, og vi blir godt kjent med de forskjellige familiene og deres familiedynamikk. Men det er ikke spennende. Boken er først og fremst vond. Vond fordi den avdekker hva slags forhold enkelte barn og deres familier har det bak lukkede dører.
Anette Moe er veldig god på å formidle det vanskelige. Jeg hadde vanskelig for å sovne i går fordi jeg tenkte så på den stakkars jenta og hva hun gikk gjennom (er med vilje litt diffus her slik at jeg ikke avslører for mye…) så det skal hun ha skryt for. Men når boken er spennende kun de siste tretti sidene, av 306, så ville jeg kategorisert den annderledes.

 

Tusen takk til forlaget for lesereksemplar.

 

Reklame