Mere Blod av Jo Nesbø

Første gang gitt ut høsten 2015.

Takk til Aschehoug for lesereksemplar.

Bildet fra Aschehoug.no

Jo Nesbø er nok et kjent navn for de fleste. Og jeg regner med at alle som er interessert i krim har lest noen av hans krimbøker. Jeg har skrevet et innlegg om Nesbøs forfatterskap tidligere, som du kan lese her om det skulle være interessant.
Mere Blod er andre bok i 70-talls krimserien om pengeinnkreveren og den mislykkede leiemorderen Jon Hansen.

En mann går av bussen, midt på natta like ved et lite tettsted på Finnmarksvidda. Han møter samen Mattis som er en hjulbeint, nysgjerrig kar. Mannen fra bussen sier han heter Ulf, og er kommet til Finnmark for å jakte ryper.
Det fins ikke overnattingssteder, så Ulf tilbringer resten av natten inne i bygdas kirke. Bare etter noen timer, blir han vekket av guttungen Knut og hans mor Lea.
De blir enige om at Ulf skal få låne en gammel jakthytte som ligger øde, han får også låne hennes savnede manns jaktrifle.

Ulf har rømt, rømt fra sin arbeidsgiver i Oslo. Arbeidsgiveren til Ulf, er en fryktet mann som går under navnet Fiskeren. Ulf, som egentlig heter Jon Hansen, har gjorde en avtale med an av de han skulle ekspedere, de delte pengene og dopet. Dette fant selvfølgelig Fiskeren ut, og han har sendt en mann nordover….

—

Jeg er en av de som ikke jublet av den første boken i denne serien. Det var vel ikke det at jeg ikke syns den var bra, men den var noe helt annet enn det jeg hadde forventet meg. En annen ting som jeg likte lite med den forrige boken, var at den varte altfor kort tid. Boken var jo lest ut på bare en liten kvelds stund.

Forventningene mine til bok nummer to var derfor mye lavere enn ved forrige bok. Og det har nok lønt seg, for denne boken likte jeg veldig godt. Jeg må spesielt få dra frem humoren som glimter til stadighet innom, så jeg har humret og lest videre.
Jeg trenger jo ikke å fortelle at Jo Nesbø kan skrive, for det har han bevist gang  på gang ved tidligere utgivelser.

Jon/Ulf er en fyr jeg kjenner jeg blir mer og mer glad i ettersom jeg leser, det kommer stadig flere sympatiske personlighetstrekk frem. Jeg skal ikke avsløre dette, for jeg vil gjerne ikke at de som leser bloggen, og ikke har lest boken skal få ødelagt sin leseropplevelse.

En ting jeg reagerer på, er at de promoterer boken som en krimbok, og der syns jeg ikke de treffer særlig. Det er kun ved enkelte tilfeller det er litt spennende. Ellers oppleves boken mer som en mellommenneskelig reise snarere enn en krimbok.